Et spøkelse går omkring i Europa - kommunismens spøkelse. Alle det gamle Europas makter har gått sammen om en hellig klappjakt på dette spøkelset, paven og tsaren, Metternich [1] og Guizot [2], franske radikalere og tyske politifolk.
Hvor er det opposisjonsparti, som ikke av sine regjerende motstandere er blitt skjelt ut for å være kommunistisk? Hvor er det opposisjonsparti som ikke har slynget den brennemerkende beskyldningen om kommunisme tilbake såvel mot mer framskredne opposisjonsfolk som mot sine reaksjonære motstandere?
To ting går fram av denne kjensgjerning.
Kommunismen blir allerede anerkjent som en makt av alle europeiske makter.
Det er på høy tid at kommunistene legger sine synspunkter, sine mål og sine tendenser åpent fram for hele verden og stiller et manifest fra partiet sjøl opp mot eventyrene om kommunismens spøkelse.
Med dette mål har kommunister av de forskjelligste nasjonaliteter samlet seg i London og utarbeidet følgende manifest, som blir offentliggjort på engelsk, fransk, tysk, italiensk, flamsk og dansk.
Historien om alle samfunn fram til nå [4] er historien om klassekamper.
Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger [5] og svenn, kort sagt undertrykker og undertrykte sto i en stadig motsetning til hverandre, førte en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av hele samfunnet, eller med de kjempende klassenes felles undergang.
I de tidligere epokene i historien finner vi nesten overalt en fullstendig inndeling av samfunnet i forskjellige stender, en mangfoldig gradering av samfunnsmessig rang. I det gamle Rom har vi patrisiere, riddere, plebeiere, slaver; i middelalderen føydalherrer, vasaller, laugsborgere, svenner [6], livegne, og dessuten ytterligere særskilte graderinger innen nesten alle disse klassene.
Det moderne borgerlige samfunnet som har opptstått av føydalsamfunnets undergang har ikke opphevet klassemotsetningene. Det har bare satt nye klasser, nye betingelser for undertrykkinga, nye former for kamp i stedet for de gamle.
Vår epoke, borgerskapets epoke, utmerker seg ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leire, i to store klasser som står i direkte motsetning til hverandre: borgerskap og proletariat.
Av middelalderens livegne utgikk småborgerne [7] i de første byene, av dette småborgerskapet utviklet de første elementene til borgerskapet seg.
Oppdagelsen av Amerika og sjøveien rundt Afrika åpnet et nytt felt for det framvoksende borgerskapet. Det ostindiske og kinesiske markedet, koloniseringa av Amerika, handelen med koloniene, økninga av byttemidler og varer overhodet ga handelen, skipsfarten og industrien et oppsving uten tidligere sidestykke, og ga dermed det revolusjonære elementet i det smuldrende føydalsamfunnet en rask utvikling.
Den føydale eller laugsmessige driftsmåten som så langt hadde vært rådende innen industrien var ikke tilstrekkelig for de økte behovene som fulgte med de nye markedene. Manufakturen trådte i dens sted. Laugsmestrene ble fortrengt av den industrielle middelstanden; arbeidsdelinga mellom de forskjellige korporasjonene forsvant til fordel for arbeidsdelinga innafor det enkelte verksted sjøl.
Men stadig vokste markedene, stadig økte behovet. Heller ikke manufakturen strakk til lenger. Da revolusjonerte dampen og maskineriet industriproduksjonen. I stedet for manufakturen trådte den moderne storindustrien, i stedet for den industrielle middelstanden trådte industrimillionærene, sjefene for hele industrielle arméer, de moderne borgere.
Storindustrien har etablert det verdensmarkedet som oppdagelsen av Amerika forberedte. Verdensmarkedet har gitt handelen, skipsfarten, landkommunikasjonen en umåtelig utvikling. Disse har igjen virket tilbake på utbredelsen av industrien, og i samme målestokk som industri, handel, skipsfart og jernbaner bredte seg utover, i samme målestokk utviklet borgerskapet seg, økte det sine kapitaler, og trengte det alle klasser som skrev seg fra middelalderen i bakgrunnen.
Vi ser altså hvordan det moderne borgerskapet sjøl er et produkt av en lang utviklingsgang, en rekke omveltninger i produksjons- og omsetningsmåten.
Hvert av disse borgerskapets utviklingstrinn ble fulgt av et tilsvarende politisk framskritt [8]. Undertrykt stand underlagt føydalherrenes herredømme, væpnet og sjølstyrt sammenslutning i kommunen [9], her uavhengig byrepublikk [10], der monarkiets tredje skattepliktige stand [11], så på manufakturens tid motvekt mot adelen i standsmonarkiet eller det absolutte monarkiet, hovedgrunnlag for de store monarkiene overhodet, og etter etableringa av storindustrien og verdensmarkedet tilkjempet det seg endelig det politiske eneherredømmet i den moderne representativstaten. Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.
Borgerskapet har spilt en høyst revolusjonær rolle i historien.
Hvor det har fått herredømme, har borgerskapet ødelagt alle føydale, patriarkalske, idylliske forhold. Det har ubarmhjertig revet over de mangfoldige føydalbåndene som knyttet menneskene til sine naturlige foresatte og ikke latt noe annet bånd tilbake mellom menneske og menneske enn den nakne interesse, den følelsesløse "kontante betaling". Det har druknet det fromme svermeris, den ridderlige begeistrings, det spissborgerlige vemods hellige gys i den egoistiske beregnings iskalde vann. Det har oppløst den personlige verdighet i bytteverdi og i stedet for de talløse garanterte og ervervede friheter satt den ene samvittighetsløse handelsfrihet. Kort sagt har det i stedet for en utbytting hyllet i religiøse og politiske illusjoner satt en åpen, skamløs, direkte og naken utbytting.
Borgerskapet har revet helgenglorien av alle ærverdige virksomheter som hittil er blitt betraktet med from ærbødighet. Det har forvandlet legen, juristen, presten, poeten, vitenskapsmannen til sine betalte lønnsarbeidere.
Borgerskapet har revet det rørende sentimentale sløret av familieforholdet og redusert det til et reint pengeforhold.
Borgerskapet har avslørt hvordan den brutale kraftutfoldelsen som reaksjonen beunderer så høyt ved middelalderen, var passende utfylt med det tregeste dagdriveri [12]. Først borgerskapet har vist hva menneskenes virksomhet kan få i stand. Det har utrettet ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler, det har utført ganske andre trekk [13] enn folkevandringer og korstog.
Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsredskapene, altså produksjonsforholda, altså samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot den fremste eksistensbetingelse for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltninga av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen skiller den borgerlige epoken fra alle andre. Alle faste, inngrodde forhold med sitt tilbehør av gamle, ærverdige forestillinger og anskuelser blir oppløst, alle nydannete forhold blir foreldet før de kan forbeines. Alt standspreget og stillestående fordamper, alt hellig blir vanhelliget, og menneskene blir endelig tvunget til å se på sin livsstilling, sine gjensidige forbindelser, med et nøkternt blikk.
Behovet for en stadig utvidet omsetning for sine produkter jager borgerskapet rundt hele jordkloden. Overalt må det sette seg fast, overalt må det etablere seg, overalt opprette forbindelser.
Gjennom sin utbytting av verdensmarkedet har borgerskapet gitt alle lands produksjon og forbruk en kosmopolitisk form. Til de reaksjonæres store sorg har det revet det nasjonale grunnlaget vekk under beina på industrien. De urgamle nasjonale industriene er blitt tilintetgjort og blir ennå daglig tilintetgjort. De blir fortrengt av nye industrier, som det blir et spørsmål om liv og død for alle siviliserte nasjoner å innføre, av industrier som ikke lenger forarbeider hjemlige råstoffer, men råstoffer som hører til i de fjerneste soner, og hvis produkter ikke bare blir forbrukt i hjemlandet, men likeså i alle verdensdeler. I stedet for de gamle behovene som ble tilfredsstilt av hjemmeproduksjonen, trer nye behov som krever produkter fra de fjerneste land og klimaer for å bli tilfredsstilt. I stedet for den gamle lokale og nasjonale selvtilstrekkelighet og avsondrethet trer et allsidig samkvem, en allsidig avhengighet nasjonene imellom. Og som i den materielle, så også i den åndelige produksjon. De enkelte nasjonenes åndelige frambringelser blir fellesgods. Den nasjonale ensidigheten og innskrenketheten blir mer og mer umulig, og av de mange nasjonale og lokale litteraturene danner det seg en verdenslitteratur.
Gjennom den raske forbedringa av alle produksjonsredskaper, gjennom de uendelig mye lettere kommunikasjonene river borgerskapet alle, også de mest barbariske nasjoner, med i sivilisasjonen. De lave vareprisene sine er det tunge artilleriet det bruker til å skyte alle kinesiske murer i grus med, og til å tvinge barbarenes mest hardnakkede fremmedhat til kapitulasjon. Det tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne; det tvinger dem til å innføre den såkalte sivilisasjonen hos seg sjøl, det vil si til å bli borgere. Kort sagt: Det skaper seg en verden etter sitt eget bilde.
Borgerskapet har underkastet landsbygda under byenes herredømme. Det har skapt enorme byer, det har i høy grad økt tallet på bybefolkninga i forhold til landsbygdsbefolkninga og slik vristet en betydelig del av befolkninga ut av landlivets idioti. Som det har gjort landsbygda avhengig av byene, har det gjort de barbariske og halvbarbariske landene avhengige av de siviliserte, bondefolkene avhengige av borgerfolkene, Østen av Vesten.
Borgerskapet opphever mer og mer oppsplittinga av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkninga. Det har konsentrert befolkninga, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følgen av dette var den politiske sentraliseringa. Uavhengige provinser som knapt var forbundet med hverandre, som hadde forskjellige interesser, lover, regjeringer og tollavgifter, ble trengt sammen i en nasjon, med en regjering, en lov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense.
I løpet av sitt knapt hundreårige klasseherredømme har borgerskapet skapt mer massive og kolossale produksjonskrefter enn alle tidligere generasjoner tilsammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskineri, bruk av kjemien i industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektriske telegrafer, oppdyrking av hele verdensdeler, floder som blir gjort seilbare, hele befolkninger som stampes opp av jorda - hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter slumret i det samfunnsmessige arbeidets skjød?
Vi har altså sett: de produksjons- og kommunikasjonsmidlene som danner grunnlaget for borgerskapets utvikling, ble frambrakt i føydalsamfunnet. På et visst trinn av disse produksjons- og kommunikasjonsmidlenes utvikling svarte de forholda som det føydale samfunnet produserte og fordelte under, den føydale organiseringa av jordbruk og manufaktur, kort sagt de føydale eiendomsforholda, ikke lenger til de allerede utviklete produktivkreftene. De hemmet produksjonen, i stedet for å fremme den. De forvandlet seg til like mange lenker. De måtte sprenges, de blei sprengt.
I deres sted trådte den frie konkurransen med den samfunnsmessige og politiske konstitusjonen som svarte til den, med borgerklassens økonomiske og politiske herredømme.
Foran øynene på oss foregår en lignende bevegelse. De borgerlige produksjons- og kommunikasjonsforholda, de borgerlige eiendomsforholda, det moderne borgerlige samfunnet som har tryllet fram så veldige produksjons- og kommunikasjonsmidler, ligner på trollmannen som ikke lenger klarer å beherske de underjordiske makter han har manet fram. I flere tiår har industriens og handelens historie bare vært historien om de moderne produktivkreftenes opprør mot de moderne produksjonsforholda, mot de eiendomsforholda som er livsbetingelsene for borgerskapet og dets herredømme. Det er nok å nevne handelskrisene, som med sine periodiske tilbakevendinger stadig mer truende stiller spørsmål ved hele det borgerlige samfunnets eksistens. I handelskrisene blir ikke bare en stor del av de frambrakte produktene, men også av de allerede skapte produktivkreftene regelmessig tilintetgjort. I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi, som for alle tidligere epoker ville ha framstått som en meningsløshet - en epidemi av overproduksjon. Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake i en tilstand av momentant barbari; en hungersnød, en allmenn utslettelseskrig ser ut til å ha avskåret det fra alle levnetsmidler; industrien, handelen synes tilintetgjort, og hvorfor? Fordi det besitter for mye sivilisasjon, for mange levnetsmidler, for mye industri, for mye handel. De produktivkreftene som står til dets rådighet tjener ikke lenger til å fremme de borgerlige eiendomsforholda; tvert imot er de blitt for mektige for disse forholda, de blir hemmet av dem, og så snart de overvinner disse hemningene bringer de hele det borgerlige samfunnet i uorden, truer de den borgerlige eiendommmens eksistens. De borgerlige forholda er blitt for trange til å omfatte den rikdommen de har frambrakt. - På hvilken måte overvinner borgerskapet krisene? På den ene sida gjennom en tvungen ødeleggelse av en mengde produktivkrefter; på den andre sida gjennom å erobre nye markeder og utbytte gamle markeder grundigere. Altså på hvilken måte? Ved at de forbereder allsidigere og kraftigere kriser og forminsker midlene til å forebygge krisene.
De våpen som borgerskapet har slått føydalismen til jorda med, retter seg nå mot borgerskapet sjøl.
Men borgerskapet har ikke bare smidd de våpen som bringer det døden, det har også frambragt de menn som vil føre disse våpnene - de moderne arbeiderne, proletarene.
I samme målestokk som borgerskapet, dvs. kapitalen, utvikler seg, i samme målestokk utvikler proletariatet seg, klassen av moderne arbeidere, som bare lever så lenge de finner arbeid, og som bare finner arbeid så lenge deres arbeid øker kapitalen. Disse arbeiderne, som må selge seg stykkevis, er en vare som enhver annen handelsartikkel, og derfor like utsatt for alle skiftninger i konkurransen, alle markedets svingninger.
Gjennom utbredelsen av maskineriet og arbeidsdelinga har proletarens arbeid mistet enhver selvstendig karakter og dermed enhver tiltrekning for arbeideren. Han blir ikke noe annet enn et tilbehør til maskinen, av ham forlanges bare det enkleste, mest ensformige og lettlærte håndgrep. De kostnadene arbeideren forårsaker, innskrenker seg av den grunn nesten bare til de levnetsmidlene han trenger til å underholde seg og forplante sin rase. Men prisen på en vare, og dermed også på arbeidet [14], er lik dens produksjonskostnader. I samme grad som arbeidet blir mer motbydelig, synker dermed lønna. Hva mere er, i samme grad som maskineri og arbeidsdeling tiltar, i samme grad blir også mengden av arbeidet [15] økt, det kan være ved en økning av antallet arbeidstimer, økning i det arbeidet som kreves utført på en viss tid, økt fart på maskinene, osv.
Den moderne industrien har forvandlet den patriarkalske mesterens lille verksted til den industrielle kapitalistens store fabrikk. Masser av arbeidere, som blir stuet sammen i fabrikken, blir organisert som soldater. Som menige industrisoldater blir de satt under oppsikt av et fullstendig hierarki av underoffiserer og offiserer. De er ikke bare borgerklassens, borgerstatens treller, de blir hver dag og time trellbundet av maskinene, av oppsynsmennene og framfor alt av den enkelte fabrikant-borger sjøl. Dette despotiet er desto mer smålig, hatefullt, forbitrende jo mer åpent det erklærer fortjeneste som sitt mål.
Jo mindre håndens arbeid krever av dyktighet og kraftutøvelse, dvs. jo mer den moderne industrien utvikler seg, desto mer blir mennenes arbeid erstattet av kvinnearbeid. Kjønns- og aldersforskjeller har ingen samfunnsmessig gyldighet lenger for arbeiderklassen. Det finnes bare arbeidsredskaper, som medfører forskjellig kostnad alt etter alder og kjønn.
Er fabrikantens utbytting av arbeideren avsluttet så langt at han får sin lønn kontant utbetalt, så overfaller de andre delene av borgerskapet ham: huseieren, kremmeren, pantelåneren, osv.
De som hittil har utgjort de lavere lag av middelstanden, de småindustrielle, handelsfolk og rentenister, håndverkere og bønder, alle disse klassene synker ned i proletariatet, dels fordi deres små kapitaler ikke er tilstrekkelige for storindustri og bukker under i konkurransen med de større kapitalistene, dels fordi deres dyktighet blir gjort verdiløs av nye måter å produsere på. Slik blir proletariatet rekruttert fra alle klasser i befolkninga.
Proletariatet gjennomgår forskjellige utviklingstrinn. Dets kamp mot borgerskapet begynner med dets eksistens.
I begynnelsen kjemper de enkelte arbeiderne, så arbeiderne i en fabrikk, så arbeiderne i en bransje på ett sted mot den enkelte borgeren som utbytter dem direkte. De retter ikke bare sine angrep mot de borgerlige produksjonsforholda, de retter dem mot selve produksjonsredskapene [16], de tilintetgjør de fremmede konkurrerende varene, de slår i stykker maskinene, de stikker fabrikkene i brann, de prøver å gjenerobre middelalderarbeiderens tapte posisjon.
På dette trinnet utgjør arbeiderne en masse [17], som er spredt over hele landet og splittet av konkurransen. Arbeidersamhold i masseomfang er ennå ikke en følge av arbeidernes egen sammenslutning, men en følge av borgerskapets sammenslutning. For å nå sine egne politiske mål må borgerskapet sette hele proletariatet i bevegelse, og er foreløpig i stand til å gjøre det. På dette trinnet bekjemper proletariatet altså ikke sin fiende, men sin fiendes fiende, restene av det absolutte kongedømme, jordeierne, de ikke-industrielle borgerne, småborgerne. Slik er hele den historiske bevegelsen konsentrert i hendene på borgerskapet. Enhver seier som vinnes på den måten, er en seier for borgerskapet.
Men med utviklinga av industrien formerer ikke bare proletariatet seg, det blir trengt sammen i større masser, dets styrke vokser, og det føler den bedre. Interessene og levekårene innafor proletariatet blir mer og mer like, ettersom maskinene mer og mer utvisker forskjellene i arbeidet og lønna nesten overalt blir presset ned til samme lave nivå. Den voksende konkurransen borgerne imellom og handelskrisene som følger av den gjør arbeidernes lønn stadig mer ustabil. De uopphørlige forbedringene av maskineriet, som stadig utvikler seg raskere, gjør hele arbeidernes livsstilling mer og mer usikker. Stadig mer tar sammenstøtene mellom den enkelte arbeideren og den enkelte borgeren karakter av sammenstøt mellom to klasser. Arbeiderne begynner med å danne koalisjoner [18] mot borgerskapet, de går sammen for å forsvare arbeidslønna si. De stifter sjøl varige sammenslutninger, for å ruste seg for leilighetsvise opprør. Her og der bryter kampen ut i oppstander.
Fra tid til annen seirer arbeiderne, men bare midlertidig. Det egentlige resultatet av kampene deres er ikke det umiddelbare utfallet, men at arbeidernes enhet griper stadig videre om seg. Den fremmes av de økende kommunikasjonsmidlene som storindustrien skaper og som setter arbeiderne på forskjellige steder i forbindelse med hverandre. Men det trengtes bare en slik forbindelse for å sentralisere de mange lokale kampene, som overalt har samme karakter, til en nasjonal kamp, en klassekamp. Men enhver klassekamp er en politisk kamp. Og den forening som middelalderens byborgere med sine bygdeveier trengte århundrer på, får de moderne proletarene istand på få år med jernbanen.
Denne organiseringa av proletarene til klasse, og dermed til politisk parti, blir hvert øyeblikk igjen sprengt av konkurransen mellom arbeiderne sjøl. Men den oppstår stadig på nytt, sterkere, fastere, mektigere. Den tvinger fram anerkjennelse av enkelte av arbeidernes interesser i lovs form, idet den utnytter de indre splittelsene i borgerskapet. Som loven om ti-timersdagen i England [19].
I det hele tatt fremmer sammenstøtene i det gamle samfunnet proletariatets utvikling på mange måter. Borgerskapet befinner seg i vedvarende kamper: til å begynne med mot aristokratiet, seinere mot de delene av borgerskapet sjøl hvis interesser kommer i motsetning til industriens framskritt, hele tida mot borgerskapet i alle andre land. I alle disse kampene ser det seg nødt til å appellere til proletariatet, benytte seg av dets hjelp og slik trekke det inn i den politiske bevegelsen. Det tilfører altså sjøl proletariatet sine egne dannelseselementer [20], dvs. våpen mot borgerskapet sjøl.
Som vi så blir videre hele bestanddeler av den herskende klassen gjennom industriens framskritt kastet ned i proletariatet, eller i det minste blir deres livsbetingelser truet. Også de tilfører proletariatet en mengde dannelseselementer [21].
Og endelig, i tider da klassekampen nærmer seg avgjørelsen, antar oppløsningsprosessen innen herskerklassen, innen hele det gamle samfunnet, en så heftig, så grell karakter, at en liten del av den herskende klassen sier seg løs fra denne og slutter seg til den revolusjonære klassen, som bærer framtida i sine hender. Slik som tidligere en del av adelen gikk over til borgerskapet, slik går nå en del av borgerskapet over til proletariatet, og særlig en del av de borgerlige ideologene, som har arbeidet seg fram til teoretisk forståelse av hele den historiske bevegelsen.
Av alle klasser som i dag står mot borgerskapet, er bare proletariatet en virkelig revolusjonær klasse. De øvrige klassene forfaller og går under med storindustrien, proletariatet er dens spesielle produkt.
Middelstendene [22], den småindustrielle, den lille kjøpmannen, håndverkeren, bonden, alle bekjemper de borgerskapet for å sikre sin eksistens som middelstender [23] fra undergangen. De er altså ikke revolusjonære, men konservative. Hva mer er, de er reaksjonære, de prøver å dreie historiens hjul tilbake. Er de revolusjonære, så er de det med henblikk på sin forestående overgang til proletariatet, så forsvarer de ikke sine nåværende, men sine framtidige interesser, så forlater de sitt eget standpunkt for å stille seg på proletariatets.
Filleproletariatet [24], denne passive forråtnelse av de nederste skikt i det gamle samfunnet, blir under forløpet av en proletarisk revolusjon her og der slynget inn i bevegelsen. Etter hele sin livssituasjon vil det være mer tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære intriger.
Livsvilkåra for det gamle samfunnet er allerede tilintetgjort i proletariatets livsvilkår. Proletaren er eiendomsløs, hans forhold til hustru og barn har ikke lenger noe til felles med det borgerlige familieforholdet. Det moderne industriarbeidet, den moderne underkastelsen under kapitalen, den samme i England som i Frankrike, i Amerika som i Tyskland, har avkledd ham all nasjonal karakter. Lovene, moralen, religionen er for ham like mange borgerlige fordommer, som det gjemmer seg like mange borgerlige interesser bakom.
Alle tidligere klasser som tilkjempet seg herredømmet, søkte å sikre sin allerede oppnådde posisjon ved å underkaste hele samfunnet betingelsene for sitt erverv. Proletarene kan bare erobre de samfunnsmessige produktivkreftene ved å avskaffe sin egen tidligere tilegnelsesmåte og dermed hele den tidligere tilegnelsesmåten. Proletarene har ikke noe eget å sikre, deres oppgave er å ødelegge alle tidligere privatsikkerheter og privatforsikringer.
Alle tidligere bevegelser [25] var mindretallsbevegelser eller i mindretallets interesse. Den proletariske bevegelsen er det overveldende flertallets bevegelse i det overveldende flertallets interesse. Proletariatet, det nåværende samfunnets underste lag, kan ikke reise seg, kan ikke rette seg opp, uten at hele overbygninga av lag som danner det offisielle samfunnet sprenges i lufta.
Skjønt ikke i innhold, er proletariatets kamp mot borgerskapet i formen i første hånd en nasjonal kamp. Proletariatet i ethvert land må naturligvis først bli ferdig med sitt eget borgerskap.
Idet vi har skissert de mest allmenne fasene i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrigen innafor det bestående samfunn til det punktet hvor den bryter ut i en åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.
Som vi har sett berodde alle tidligere samfunn på motsigelsen mellom undertrykkende og undertrykte klasser. Men for å kunne undertrykke en klasse, må den være sikret betingelser som den ihvertfall kan friste sin trellbundne eksistens innafor. Den livegne arbeidet seg opp til medlem av kommunen innafor livegenskapet, som småborgeren arbeidet seg opp til borger under den føydale absolutismens åk. I stedet for å heve seg med industriens framsteg, synker derimot den moderne arbeider stadig dypere under sin egen klasses betingelser. Arbeideren blir til pauper [26], og pauperismen utvikler seg enda raskere enn befolkninga og rikdommen. Av dette går det åpent fram at borgerskapet er ute av stand til å forbli samfunnets herskende klasse lenger, og påtvinge sine livsbetingelser som regulerende lov. Det er ute av stand til å herske, fordi det er ute av stand til å sikre sine slavers eksistens sjøl innafor deres slavekår, fordi det er nødt til å la dem synke ned i en posisjon hvor det må fø på dem i stedet for å la seg fø av dem. Samfunnet kan ikke lenger leve under borgerskapet, dvs. dets liv er ikke lenger forenlig med samfunnet.
Den vesentlige forutsetninga for borgerklassens eksistens og herredømme er opphoping av rikdom på private hender, danning og øking av kapital, forutsetninga for kapitalen er lønnsarbeidet. Lønnsarbeidet beror utelukkende på konkurransen arbeiderne imellom. Industriens framskritt, som borgerskapet er den viljeløse og motstandsløse bæreren av, erstatter arbeidernes isolering gjennom konkurransen med deres revolusjonære enhet gjennom sammenslutninga. Med utviklinga av storindustrien blir altså selve det grunnlaget som det produserer og tilegner seg produkter på, trukket vekk under beina på borgerskapet. Det produserer framfor alt sine egne banemenn. Dets undergang og proletariatets seier er like uunngåelige.
I hvilket forhold står kommunistene til proletarene i det hele tatt?
Kommunistene er ikke noe særskilt parti overfor de andre arbeiderpartiene.
De har ingen interesser som skiller seg fra hele proletariatets interesser.
De stiller ikke opp noen særlige [27] prinsipper som de vil forme den proletariske bevegelsen etter.
Kommunistene skiller seg fra de øvrige proletariske partiene bare ved det, at de på den ene sida i proletarenes forskjellige nasjonale kamper framhever hele proletariatets felles interesser som er uavhengige av nasjonalitet, og på den andre sida ved det, at de på de forskjellige utviklingstrinn som kampen mellom proletariat og borgerskap gjennomløper, hele tida står for hele bevegelsens interesser.
Kommunistene er altså i praksis den mest målbevisste [28] og pådrivende delen av arbeiderpartiene i alle land; de har framfor den øvrige massen av proletariatet en teoretisk innsikt i betingelsene for, forløpet og de allmenne [29] resultatene av den proletariske bevegelsen.
Kommunistenes nærmeste mål er de samme som de øvrige proletariske partienes: Å konstituere proletariatet til en klasse, styrte borgerskapets herredømme, proletariatets erobring av den politiske makta.
Kommunistenes teoretiske grunnsetninger beror på ingen måte på idéer, på prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget.
De er bare allmenne uttrykk for faktiske forhold i en eksisterende klassekamp, en historisk bevegelse som foregår for øynene på oss. Det å avskaffe de forutgående eiendomsforholda er ikke noe som er spesielt for kommunismen.
Alle eiendomsforhold har vært underkastet en stadig historisk veksling, i en stadig, historisk forandring [30].
Den franske revolusjon avskaffet f. eks. føydaleiendommen til fordel for den borgerlige eiendom.
Det som særkjenner kommunismen, er ikke avskaffelsen av eiendom overhodet, men avskaffelsen av den borgerlige eiendommen.
Men den moderne borgerlige privateiendommen er det siste og mest fullendte uttrykk for en framstilling og tilegning av produkter som bygger på klassemotsigelser, på at noen utbytter andre [31].
I denne betydninga kan kommunistene sammenfatte sin teori i det ene uttrykket: Oppheving av privatieidommen.
Man har bebreidet oss kommunister at vi vil avskaffe den personlig ervervede eiendom, oppnådd ved eget arbeid; den eiendommen som danner grunnlaget for all personlig frihet, virksomhet og sjølstendighet.
Eiendom oppnådd ved eget arbeid, ervervet, sjølfortjent eiendom! Snakker dere om småborger- [32], småbondeeiendommen, som gikk forut for den borgerlige eiendommen? Den trenger vi ikke å avskaffe, den har utviklinga av industrien avskaffet, og avskaffer den daglig.
Eller snakker dere om den moderne borgerlige privateiendommen?
Men skaper lønnsarbeidet, proletarens arbeid, eiendom for ham? På ingen måte. Det skaper kapital, det vil si den eiendommen som utbytter lønnsarbeidet, og som bare kan formere seg under de betingelsene at den skaper nytt lønnsarbeid for å utbytte det på nytt. Eiendommen i sin nåværende skikkelse beveger seg i motsigelsen mellom kapital og lønnsarbeid. La oss se på de to sidene i denne motsigelsen.
Det å være kapitalist betyr ikke bare å innta en reint personlig, men en samfunnsmessig stilling i produksjonen. Kapitalen er et fellesprodukt og kan bare settes i bevegelse ved en felles virksomhet av flere samfunnsmedlemmer, ja i siste instans bare gjennom den felles virksomheten til alle samfunnets medlemmer.
Kapitalen er altså ingen personlig makt, den er en samfunnsmessig makt.
Når kapitalen altså blir forvandlet til en felleseiendom som tilhører alle samfunnsmedlemmer, så forvandler ikke personlig eiendom seg til samfunnseiendom. Det er bare eiendommens samfunnsmessige karakter som forvandler seg. Den mister sin klassekarakter.
La oss nå komme til lønnsarbeidet:
Gjennomsnittsprisen på lønnsarbeidet er arbeidslønnas minimum, dvs. den summen av levnetsmidler som er nødvendig for å holde arbeideren i live som arbeider. Det lønnsarbeideren tilegner seg gjennom sin virksomhet, er altså bare tilstrekkelig til å gjenskape hans bare liv. Vi vil ikke på noen måte avskaffe denne personlige tilegnelsen av arbeidsprodukter for å gjenskape det umiddelbare livet, en tilegnelse som ikke etterlater noe nettoutbytte som kan gi makt over fremmed arbeid. Vi vil bare oppheve denne tilegnelsens elendige karakter, som gjør at arbeideren bare lever for å øke kapitalen, bare lever så fremt den herskende klassens interesser krever det.
I det borgerlige samfunnet er det levende arbeidet bare et middel til å øke det oppsamla [33] arbeidet. I det kommunistiske samfunnet er det oppsamla arbeidet bare et middel til å utvide, berike, befordre arbeidernes livsprosess.
I det borgerlige samfunnet hersker altså fortida over samtida, i det kommunistiske hersker samtida over fortida. I det borgerlige samfunnet er kapitalen sjølstendig og personlig, mens det virksomme individ er usjølstendig og upersonlig.
Og oppheving av disse forholda kaller borgerskapet for oppheving av personlighet og frihet! Og med rette. Det dreier seg ganske riktig om å oppheve borgerpersonligheten, borgersjølstendigheten og borgerfriheten.
Frihet betyr innafor de nåværende borgerlige produksjonsforholda fri handel, fritt kjøp og salg.
Men faller handelen, så faller også den frie handelen. Akkurat som alle de andre frihetsfrasene fra vårt borgerskap, har talemåtene om den frie handelen overhodet bare mening i motsetning til den bundne handelen, i motsetning til middelalderens trellbundne borgere, men ikke i motsetning til den kommunistiske opphevinga av handelen, av de borgerlige produksjonsforholda og borgerskapet sjøl.
Dere er forferdet over at vi vil oppheve privateiendommen. Men i deres bestående samfunn er privateiendommen opphevet for ni tiendedeler av samfunnsmedlemmene, den eksisterer [34] nettopp gjennom det at den ikke eksisterer for ni tiendedeler. Dere bebreider oss altså at vi vil oppheve en eiendom som forutsetter det overveldende flertallets eiendomsløshet som sin nødvendige betingelse.
Kort sagt bebreider dere oss at vi vil oppheve deres eiendom. Det er ganske riktig, det vil vi.
Fra og med det øyeblikk da arbeid ikke lenger kan bli forvandlet til kapital, penger, grunnrente, kort sagt til en samfunnsmesig makt som kan monopoliseres, dvs. fra det øyeblikk da den personlige eiendommen ikke lenger kan slå om i en borgerlig eiendom [35], fra og med det øyeblikk, erklærer dere, vil personen være opphevet.
Dere tilstår altså, at med person mener dere ingen andre enn borgeren, den borgerlige eiendomsbesitter. Og denne personen skal ganske riktig bli opphevet.[36]
Kommunismen tar ikke fra noen makta til å tilegne seg samfunnsmessige produkter, den fjerner bare makta til å underlegge seg fremmed arbeid gjennom denne tilegninga.
Man har innvendt at med opphevinga av privateiendommen vil alle virksomheter opphøre og en allmenn dovenskap vil gripe om seg.
Ifølge dette måtte det borgerlige samfunnet forlengst ha gått til grunne av dovenskap, for de som arbeider i det, erverver ikke, og de som erverver, arbeider ikke. Hele innvendinga løper ut i den tautologien at det ikke finnes noe lønnsarbeid lenger, så snart det ikke lenger finnes noen kapital.
Alle innvendinger som blir rettet mot den kommunistiske tilegnings- og produksjonsmåten, blir gjort gjeldende for tilegning og produksjon av åndsproduktene også. På samme måten som opphøret av klasseeiendommen for borgeren er opphøret av selve eiendommen, så er opphøret av klassedannelsen [37] for ham identisk med opphøret av dannelse overhodet.
Den dannelsen han sørger over tapet av, er for det enorme fletallet utdannelsen til å betjene en maskin.
Men strid ikke med oss ved å måle avskaffinga av den borgerlige eiendommen [38] med deres borgerlige forestillinger om frihet, dannelse, rett osv. Deres idéer er sjøl produkter av de borgerlige produksjons- og eiendomsforhold, akkurat som deres rett bare er deres klasses vilje opphøyd til lov, en vilje som får sitt innhold bestemt av de materielle livsvilkåra til deres klasse [39].
Den egennyttige forestilling hvor dere forvandler deres produksjons- og eiendomsforhold fra historiske forhold som går over i løpet av produksjonen, til evige natur- og fornuftslover, deler dere med alle de herskende klassene som har gått under [40]. Det dere begriper når det gjelder den antikke eiendommen, det dere begriper når det gjelder den føydale eiendommen, er det ikke lenger tillatt for dere å begripe når det gjelder den borgerlige eiendommen. -
Oppheving av familien! Selv de mest radikale hisser seg opp over denne skjendige hensikten til kommunistene.
Hva beror den nåværende, den borgerlige familie på? På kapitalen, på den private fortjenesten. Fullt utviklet eksisterer den bare for borgerskapet, men den kompletteres av proletarens påtvungne familieløshet og den offentlige prostitusjonen.
Borgerens familie bortfaller naturligvis med bortfallet av disse kompletteringene, og begge forsvinner når kapitalen forsvinner.
Bebreider dere oss at vi vil oppheve foreldrenes utbytting av barna? Vi tilstår denne forbrytelsen.
Men, sier dere, vi opphever de mest fortrolige forhold, når vi i stedet for oppdragelsen i hjemmet vil sette den samfunnsmessige oppdragelse.
Og er ikke også deres oppdragelse bestemt av samfunnet? Gjennom de samfunnsmessige forholda som dere oppdrar innafor, gjennom den direkte eller indirekte innblanding fra samfunnet, ved hjelp av skolen, osv. Kommunistene oppfinner ikke samfunnets påvirkning på oppdragelsen, de forandrer bare dens karakter, de river oppdragelsen ut av den herskende klassens innflytelse.
De borgerlige talemåtene om familie og oppdragelse, om det fortrolige forhold mellom foreldre og barn, blir stadig eklere, jo mer alle proletarens familiebånd blir revet over som en følge av storindustrien, og barna forvandlet til reine handelsartikler og arbeidsinstrumenter.
Men dere kommunister vil innføre kvinnefellesskapet, skriker hele borgerskapet mot oss i kor.
Borgeren ser i sin kone bare et produksjonsredskap. Han hører at produksjonsredskapene skal utnyttes i fellesskap, og kan naturligvis ikke tenke seg annet enn at fellesskapets lodd også vil falle på kvinnene.
Han aner ikke at det til og med handler om å oppheve kvinnens stilling som reine produksjonsredskaper.
Forøvrig er ikke noe mer latterlig enn vårt borgerskaps høymoralske opprørthet over kommunistenes angivelige offisielle kvinnefellesskap. Kommunistene trenger ikke innføre noe kvinnefellesskap, det har nesten alltid eksistert.
Våre borgere, som ikke er tilfreds med at deres proletarers hustruer og døtre står til forføyning for dem, for slett ikke å snakke om den offentlige prostitusjonen, finner den største fornøyelse i gjensidig å forføre hverandres ektefeller.
Det borgerlige ekteskapet er i virkeligheten et hustrufellesskap. Man kan i høyden bebreide kommunistene for at de i stedet for et hyklersk skjult kvinnefellesskap vil innføre et offisielt, åpenhjertig kvinnefelleskap. Forøvrig sier det seg sjøl at med opphevinga av de nåværende produksjonsforholda vil også det kvinnefellesskapet som springer ut av dem, nemlig den offisielle og ikke-offisielle prostitusjonen, forsvinne.
Kommunistene blir videre anklaget for å ville avskaffe fedrelandet, nasjonaliteten.
Arbeiderne har ikke noe fedreland. Man kan ikke ta fra dem noe de ikke har. Idet proletariatet først må erobre det politiske herredømmet, heve seg opp til den nasjonale klassen [41], konstituere seg sjøl som nasjon, er det sjøl ennå nasjonalt, men ikke på noen måte i borgerskapets betydning.
Den nasjonale avsondringa og motsigelsene mellom folkene forsvinner mer og mer allerede med utviklinga av borgerskapet, med handelsfriheten, verdensmarkedet, ensartetheten i industriproduksjonen og de livsforholda som svarer til dem.
Proletariatets herredømme vil få dem til å forsvinne enda mer. Forent aksjon, i det minste av de siviliserte land, er den første betingelsen for proletariatets frigjøring.
I samme utstrekning som det ene individets utbytting av det andre blir opphevet, blir den ene nasjonens utbytting av den andre opphevet.
Med motsigelsene mellom klassene innen nasjonen bortfaller også nasjonenes fiendtlige stilling mot hverandre.
I det hele tatt fortjener de anklagene som blir framsatt mot kommunismen fra religiøse, filosofiske og ideologiske synspunkter ingen videre diskusjon.
Trengs det noen dypere innsikt for å begripe at med menneskenes livsvilkår [42], med deres samfunnsmessige forbindelser, med deres samfunnsmessige tilværelse, forandrer også deres forestillinger, synspunkter og begreper, kort sagt deres bevissthet, seg?
Hva annet beviser idéhistorien enn at den åndelige produksjonen forandrer seg med den materielle? En tids herskende idéer var alltid bare den herskende klassens idéer.
Man snakker om idéer som har revolusjonert et helt samfunn. Man uttrykker dermed bare den kjensgjerning at elementene til et nytt samfunn dannet seg innafor et gammelt, at oppløsninga av de gamle idéene har holdt tritt med oppløsninga av de gamle livsvilkåra.
Da den gamle verden var i ferd med å gå under, ble den gamle religionen beseiret av den kristne religionen. Da de kristelige idéene i det 18. århundre lå under for opplysningsidéene [43], kjempet det føydale samfunnet sin dødskamp med det dengang revolusjonære borgerskapet. Idéene om samvittighets- og religionsfrihet utrykker bare den frie konkurransens herredømme på kunnskapens område.
"Men," vil man si, "de religiøse, moralske, filosofiske, politiske [44], juridiske ideene osv. forandrer seg riktig nok i løpet av den historiske utviklinga. Religionen, moralen, filosofien, politikken, retten består hele tida gjennom denne omskiftninga.
Dessuten finnes det evige sannheter, som frihet, rettferdighet osv., som er felles for alle samfunnsmessige tilstander. Men kommunismen avskaffer de evige sannheter, den avskaffer religionen, moralen, uten å gi dem en ny form, den motsier altså all tidligere historisk utvikling."
Hva reduserer denne anklagen seg til? Historien til hele samfunnet fram til nå har beveget seg i klassemotsigelser, som tok ulike former i de ulike epokene.
Men hvilken form det enn har tatt, har det at den ene delen av samfunnet utbyttet den andre vært en kjensgjerning som alle tidligere århundrer har hatt til felles. Derfor er det ikke å undres over at den samfunnsmessige bevisstheten i alle århundrer, alt mangfold og alle forskjeller til tross, har beveget seg i visse felles former, i bevissthetsformer [45] som bare vil oppløse seg fullstendig når klassemotsigelsene forsvinner helt.
Den kommunistiske revolusjonen er det mest radikale bruddet med de overleverte eiendomsforholda. Ikke å undres over at det i dens utviklingsløp vil skje det mest radikale brudd med de overleverte idéene.
Men la oss forlate borgerskapets innvendinger mot kommunismen.
Vi så allerede ovenfor at første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.
Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.
Dette kan til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholda, altså ved forholdsregler som ser ut til å være økonomisk utilstrekkelige og uholdbare, men som i bevegelsens løp går ut over seg sjøl [46] og er uunngåelige som middel til omveltning av hele produksjonsmåten.
Disse forholdsreglene vil naturligvis være ulike i de ulike landene.
Men for de mest framskredne landene vil det følgende temmelig allment kunne komme til anvendelse:
Når klasseforskjellene under utviklingas gang er forsvunnet og all produksjon er konsentrert i hendene på de sammensluttede individene [51], så mister den offentlige makta sin politiske karakter. Den politiske makta i egentlig forstand er den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsenes eksistensbetingelser, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse.
I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.
a) Den føydale sosialismen
Det franske og engelske aristokratiet var etter sin historiske stilling kalt til å skrive pamfletter mot det moderne borgerlige samfunnet. I den franske julirevolusjonen i 1830, i den engelske reformbevegelsen ble de enda en gang underlagt den forhatte oppkomlingen. En alvorlig politisk kamp kunne ikke lenger komme på tale. Bare en litterær kamp var igjen for dem. Men også på litteraturens område var de gamle talemåtene fra restaurasjonstiden [52] blitt umulige. For å vekke sympati måtte aristokratiet tilsynelatende tape sine egne interesser av syne og bare formulere sitt anklageskriv mot borgerskapet i den utbyttede arbeiderklassens interesse. Slik forberedte de oppreisningen ved å synge smedeviser mot sin nye hersker og tillate seg å hviske ham mer eller mindre uhellsvangre profetier i øret. [53]
På denne måten oppsto den føydalistiske sosialismen, halvt klagesang, halvt paskvill [54], halvt gjenklang fra fortida, halvt trusler fra framtida. Innimellom rammet den borgerskapet i hjertet med bitre, åndrikt sønderflengende fordømmelser, alltid virket den komisk gjennom sin fullstendige mangel på evne til å begripe den moderne historiens gang.
I hånden svingte de den proletariske tiggerposen som fane for å samle folket bak seg. Men hver gang folket fulgte dem, fikk det øye på de gamle føydale våpenmerkene på baken deres og løp bort fra dem med høylytt og uærbødig latter.
En del av de franske legitimistene og Det unge England [55] ga til beste dette skuespillet.
Når de føydale beviser at deres måte å utbytte på var annerledes skapt enn den borgerlige utbyttinga, så glemmer de bare at de utbyttet under ganske andre betingelser som nå er foreldet. Når de påviser at under deres herredømme eksisterte ikke det moderne proletariatet, så glemmer de bare at selv det moderne borgerskapet var en nødvendig etterkommer av deres samfunnsordning.
Forøvrig legger de så lite skjul på den reaksjonære karakteren av sin kritikk, at deres hovedanklage mot borgerskapet til og med går ut på at under dets regime utvikler det seg en klasse som kommer til å sprenge hele den gamle samfunnsordninga i lufta.
Hva de bebreider borgerskapet er mer at det skaper et revolusjonært proletariat, enn at det overhodet skaper et proletariat.
I den politiske praksis deltar de derfor i alle voldstiltak mot arbeiderklassen, og i dagliglivet nedlater de seg, alle sine oppblåste talemåter til tross, til å samle opp de gylne eplene [56] og bytte bort troskap, kjærlighet og ære med handel i saueull, fôrbeter og snaps. [57]
Som presten alltid har gått hånd i hånd med føydalherren [58], går prestesosialismen hånd i hånd med den føydale.
Ingenting er lettere enn å gi den kristelige asketismen et sosialistisk anstrøk. Har ikke kristendommen også ivret mot privateiendommen, mot ekteskapet, mot staten? Har den ikke i deres sted preket veldedighet og enkelhet, sølibat og kjødets død, klosterliv og kirke? Den kristne sosialismen er bare vievannet som presten velsigner aristokratens ergrelse med.
b) småborgerlig sosialisme
Føydaladelen er ikke den eneste klassen som ble styrtet av borgerskapet, og hvis livsbetingelser syknet hen og døde bort i det moderne samfunnet. Middelalderens bysmåborgere og småbondestanden var forløperne for det moderne borgerskapet. I land som er mindre utviklet industrielt og kommersielt, vegeterer denne klassen [59] ennå videre ved siden av det framvoksende borgerskapet.
I de landene hvor den moderne sivilisasjonen har utviklet seg, har det dannet seg et nytt småborgerskap, som svever mellom proletariatet og borgerskapet og stadig danner seg på nytt, som en komplettering av det borgerlige samfunnet. Men konkurransen slynger hele tida medlemmene av småborgerskapet ned i proletariatet. Ja, med utviklinga av storindustrien ser de sjøl et tidspunkt nærme seg da de helt forsvinner som sjølstendig del av det moderne samfunnet og i handelen, manufakturen og jordbruket blir erstattet av arbeidsoppsynsmenn og tjenerskap.
I land som Frankrike, hvor bondeklassen utgjør langt mer enn halvparten av befolkninga, var det naturlig at skribenter som opptrådte til fordel for proletariatet mot borgerskapet anla småborgerens og småbondens målestokk i sin kritikk mot borgerregimet, og tok parti for arbeiderklassen ut fra småborgerskapets [60] standpunkt. Slik dannet den småborgerlige sosialismen seg. Sismondi er lederen for denne litteraturen, ikke bare i Frankrike, men også i England.
Denne sosialismen dissekerte høyst skarpsindig motsigelsene i de moderne produksjonsforholda. Den avslørte økonomenes hyklerske skjønnmaling. Den påviste ugjendrivelig de ødeleggende virkningene av maskineriet og arbeidsdelinga, konsentrasjonen av kapitalene og grunneiendommen, overproduksjonen, krisene, småborgernes og småbøndenes nødvendige undergang, proletariatets elendighet, anarkiet i produksjonen, de skrikende misforholda i fordelinga av rikdommen, den industrielle utslettelseskrigen nasjonene imellom, oppløsninga av de gamle sedene, de gamle familieforholda, de gamle nasjonalitetene.
I sitt positive innhold vil denne sosialismen likevel enten gjenopprette de gamle produksjons- og kommunikasjonsmidlene, og dermed de gamle eiendomsforholda og det gamle samfunnet, eller den vil med makt igjen sperre de moderne produksjons- og kommunikasjonsmidlene inne i de gamle eiendomsforholdas rammer, som ble sprengt av dem, og som måtte sprenges. I begge fall er den reaksjonær, og dertil utopisk.
Laugsvesen i manufakturen og patriarkalske bruksmåter på landet, det er dens siste ord.
I sin videre utvikling løp denne retninga ut i en feig bakrus. [61]
c) Den tyske, eller den "sanne" sosialismen
Den franske sosialistiske og kommunistiske litteraturen, som oppsto under trykket fra et herskende borgerskap og er det litterære uttrykket for kampen mot dette herredømmet, ble innført til Tyskland på en tid da borgerskapet nettopp hadde begynt sin kamp mot den føydale absolutismen.
Tyske filosofer, halvfilosofer og skjønnånder bemektiget seg begjærlig denne litteraturen og glemte bare, at da disse skriftene vandret inn fra Frankrike, vandret ikke samtidig de franske leveforholda inn i Tyskland. Overfor de tyske forholda mistet den franske litteraturen all umiddelbar praktisk betydning og antok et reint litterært utseende. Den måtte framstå som ørkesløs spekulasjon over virkeliggjøringa av menneskets vesen. [62] For de tyske filosofene i det 18. århundre hadde derfor kravene fra den første franske revolusjonen bare betydninga av å være krav til "Den praktiske fornuft" [63] i sin allminnelighet, og det revolusjonære franske borgerskapets viljesytringer betydde i deres øyne den reine viljens lover, viljen slik den må være, den sanne menneskelige vilje.
Det eneste arbeidet til de tyske litteratene besto i at de brakte de nye franske idéene i samklang med sin gamle filosofiske samvittighet, eller snarere å tilegne seg de franske idéene ut fra sitt eget filosofiske standpunkt.
Denne tilegninga skjedde på samme måten som man i det hele tatt tilegner seg et fremmed språk, ved å oversette.
Det er kjent hvordan munkene overskrev manuskripter som inneholdt de klassiske verkene fra den gamle hedningetida med smakløse katolske helgenhistorier. De tyske litteratene gikk omvendt til verks med den profane franske litteraturen. De skrev sitt filosofiske vrøvl etter den franske originalen. Etter den franske kritikken av pengeforholda skrev de for eksempel "avståelse av det menneskelige vesen", etter den franske kritikken av borgerstaten skrev de "Oppheving av det abstrakt allmennes herredømme", osv. [64]
Det å skrive disse filosofiske talemåtene under de franske utredningene [65] døpte de "handlingens filosofi", "sann sosialisme", "den tyske vitenskapen om sosialismen", "filosofisk begrunnelse for sosialismen", osv.
Slik ble den franske sosialistisk-kommunistiske litteraturen formelig kastrert. Og da den i hendene på tyskerne opphørte å uttrykke en klasses kamp mot en annen, så var tyskeren seg bevisst at han hadde overvunnet den "franske ensidigheten". I stedet for å representere sanne behov, representerte han sannhetens behov, og i stedet for proletarens interesser representerte han det menneskelige vesen, mennesket overhodet, mennesket som ikke tilhørte noen klasse, overhodet ikke tilhørte virkeligheten, men bare de filosofiske fantasienes tåkehimmel.
Denne tyske sosialismen, som tok sine ubehjelpelige skoleøvelser så alvorlig og høytidelig og utbasunerte dem så markskrikersk, mistet imens etterhvert sin pedantiske uskyld.
Det tyske, og særlig det prøyssiske borgerskapets kamp mot føydalherrene og det eneveldige kongedømmet, kort sagt den liberale bevegelsen, ble mer alvorlig.
Slik ble den "sanne" sosialismen budt en ønsket anledning til å stille den politiske bevegelsen overfor de sosialistiske fordringene, å slynge det overleverte anatema [66] mot liberalismen, mot representativstaten, mot den borgerlige konkurransen, borgerlige pressefriheten, borgerlige retten, borgerlige friheten og likheten, og preke for folkemassene hvordan de i denne borgerlige bevegelsen ikke hadde noe å vinne men snarere alt å tape. Den tyske sosialismen glemte i rette tid at den franske kritikken, som den selv var et åndløst ekko av, forutsatte det moderne borgerlige samfunnet med de tilsvarende materielle [67] livsvilkåra og den tilsvarende politiske konstitusjonen, utelukkende forutsetninger som det ennå gjaldt å kjempe gjennom i Tyskland.
Den tjente de eneveldige tyske [68] regjeringene med deres følge av prester, skolemestre, landjunkere [69] og byråkrater som et velkomment fugleskremsel mot det truende oppadstrebende [70] borgerskapet.
Den var en søtaktig fullending av de bitre piskeslag og flintkuler, som de samme regjeringene [71] bearbeidet de tyske arbeideroppstandene med.
Ble den "sanne" sosialismen på den måten et våpen i rejgeringenes hender mot det tyske borgerskapet, så representerte den også umiddelbart en reaksjonær interesse, interessen til det tyske bysmåborgerskapet [72]. I Tyskland utgjør småborgerskapet, som er en overlevering fra det 16. århundre og siden den tid i forskjellige former stadig dukker opp på nytt, det egentlige samfunnsmessige grunnlaget for de bestående tilstandene.
Å opprettholde det er å opprettholde de bestående tyske tilstandene. Av borgerskapets industrielle og politiske herredømme frykter det den sikre undergang, på den ene sida som en følge av konsentrasjonen av kapital, på den andre sida gjennom oppkomsten av et revolusjonært proletariat. Den "sanne" sosialismen så for småborgerskapet ut til å slå begge fluene i ett smekk. Den bredte seg som en farsott.
Dette gevantet, tilvirket av spekulativ spindelvev, overbrodert med skjønnåndenes språkblomster, gjennomtrukket av kjærlighetslummer hjertelagsdugg, dette overstrømmende gevantet, som de tyske sosialistene hyller sine par knoklete "evige sannheter" i, øker bare avsetningen av varene deres hos dette publikummet
På sin side erkjente den tyske sosialismen stadig mer sitt kall, å være den høyttravende representanten for dette bysmåborgerskapet.
Den proklamerte at den tyske nasjonen var den normale nasjonen og den tyske spissborgeren [73] det normale mennesket. Den ga enhver nederdrektighet hos den samme spissborgeren en forborgen, høyere, sosialistisk mening, hvor den betydde sin motsetning. Den trakk den ytterste konsekvens da den opptrådte direkte mot kommunismens "rådestruktive" retning og forkynte sin upartiske opphøydhet over alle klassekamper. Med svært få unntak tilhører alt som sirkulerer i Tyskland av angivelig sosialistiske og kommunistiske skrifter denne skitne, enerverende litteraturens område. [74]
En del av borgerskapet ønsker å avhjelpe de sosiale misforholda for å sikre det borgerlige samfunnets beståen.
Hit hører: økonomister, filantroper, humanitære, forbedrere av de arbeidende klassenes stilling, veldedighetsorganisasjoner, avskaffere av dyreplageri, avholdsforeningsstiftere, avkrokreformatorer av de mest brokete slag. Og denne borgersosialismen er også blitt utarbeidet til hele systemer.
Som eksempel nevner vi Proudhons Philosophie de la misère. [75]
De sosialistiske borgerne vil ha det moderne samfunnets livsvilkår [76] uten de kamper og farer som med nødvendighet følger av dem. De vil ha det bestående samfunnet med fratrekk av de elementene som revolusjonerer og oppløser det. De vil ha borgerskapet uten proletariatet. Borgerskapet forestiller seg naturligvis den verden hvor det hersker som den beste verden. Borgersosialismen utarbeider disse trøstende forestillingene til et halvt eller helt system [77]. Når den oppfordrer proletariatet til å virkeliggjøre systemet sitt og gå inn i det [78] nye Jerusalem, så forlanger den i grunnen bare, at proletariatet skal bli stående i det nåværende samfunnet, men tørke av seg sine hatefulle forestillinger om det.
En annen, mindre systematisk, bare mere praktisk form av denne sosialismen forsøker å gi arbeiderklassen avsmak for enhver revolusjonær bevegelse ved å påvise at verken den ene eller andre politiske endring, men bare en endring av de materielle livsvilkår, de økonomiske forholda, kan være til nytte for den. Men med endring av de materielle livsvilkåra mener denne sosialismen ikke på noen måte avskaffinga av de borgerlige produksjonsforholda, som bare er mulig på revolusjonær vei. Den mener administrative forbedringer som foregår på grunnlag av disse produksjonsforholda, og altså ikke endrer noe på forholdet mellom kapital og lønnsarbeid, men i beste fall minsker borgerskapets kostnader for dets herredømme og forenkler dets statshusholdning.
Sitt mest passende uttrykk når borgersosialismen først når den blir en rein talemåte.
Frihandel! i den arbeidende klassens interesse; vernetoll! i den arbeidende klassens interesse; fengselsstraff i enecelle! [79] i den arbeidende klassens interesse: det er borgersosialismens siste ord, det eneste den mener alvorlig.
Borgerskapets sosialisme består nettopp i å hevde at borgerskapet er borgerskap - i den arbeidende klassens interesse.
Vi snakker her ikke om den litteraturen som i alle store, moderne revolusjoner har gitt uttrykk for proletariatets krav. (Babeufs [80] skrifter osv.)
Proletariatets første forsøk på direkte å sette gjennom sine egne klasseinteresser i en tid med allmenn opphisselse, i perioden da føydalsamfunnet ble styrtet, mislyktes med nødvendighet på grunn av proletariatets egen uutviklete skikkelse, såvel som mangelen på materielle betingelser for dets frigjøring, betingelser som først er produktet av den borgerlige epoken. Den revolusjonære litteraturen som fulgte denne første bevegelsen til proletariatet er nødvendigvis reaksjonær i sitt innhold. Den preker allmenn askese og et brutalt likhetsmakeri.
De egentlige sosialistiske og kommunistiske systemene, systemene til St.-Simon, Fourier, Owen [81] osv., dukker opp i den første, uutviklete perioden av kampen mellom proletariat og borgerskap, som vi har framstilt ovenfor. (Se avsnitt I: Borger og proletar.)
Oppfinnerne av disse systemene ser riktignok klassemotsigelsen som virkninga av de oppløsende elementene i det rådende samfunnet sjøl. Men de får ikke øye på noen historisk sjølstendighet på proletariatets side, ingen politisk bevegelse som er særegen for det [82].
Da utviklinga av klassemotsigelsen holder tritt med utviklinga av industrien, oppdager de like lite de materielle betingelsene for frigjøringa av proletariatet og leter etter en samfunnsvitenskap, etter samfunnsmessige lover [83], for å skape disse betingelsene.
Deres personlige oppfinnervirksomhet må tre i stedet for samfunnsmessig [84] virksomhet, fantastiske betingelser for frigjøring i stedet for de historiske, en egen utklekket samfunnsorganisering i stedet for den gradvise [85] organiseringa av proletariatet til klasse. For dem løser den kommende verdenshistorien seg opp i propaganda og den praktiske gjennomføringa av samfunnsplanene deres.
De er seg riktignok bevisst at de i sine planer hovedsakelig representerer arbeiderklassen, som den mest lidende klassen. For dem eksisterer proletariatet bare under denne synsvinkelen, som den mest lidende klassen.
Men både klassekampens uutviklete form og deres egen livssituasjon fører til at de tror seg høyt hevet over denne klassemotsigelsen. De vil forbedre livssituasjonen til alle samfunnsmedlemmer, også de best stilte. De appellerer derfor hele tida til hele samfunnet uten å skjelne, ja fortrinnsvis til den herskende klassen. Man behøver jo bare å forstå systemet deres for å erkjenne at det er den beste mulige plan for det beste mulige samfunn.
De kaster derfor vrak på all politisk og særlig all revolusjonær handling. De vil nå sitt mål på fredelig vei, og forsøker å bane vei for det nye samfunnsevangeliet ved eksemplets makt, med små eksperimenter som naturligvis slår feil.
Den fantastiske skildringa av framtidssamfunnet oppstår i en tid da proletariatet ennå er svært uutviklet, og altså sjøl ennå oppfatter sin stilling på fantastisk vis, dets første anende trang til en allmenn omdanning av samfunnet [86].
Men de sosialistiske og kommunistiske skriftene består også av kritiske elementer. De går løs på hele grunnlaget for det bestående samfunnet. Derfor har de levert svært verdifullt materiale til opplysning av arbeiderne. Deres positive læresetninger om framtidssamfunnet, f. eks. oppheving av motsigelsene mellom by og land, av familien, av den private tilegnelsen [87], av lønnsarbeidet, forkynnelsen av den samfunnsmessige harmonien, forvandlinga av staten til en rein forvaltning av produksjonen - alle disse læresetningene deres er bare uttrykk for bortfallet av klassemotsigelsen, som først nå begynner å utvikle seg, og som de bare kunne kjenne i sin første formløse ubestemthet. Derfor har disse læresetningene sjøl ennå en reint utopisk betydning.
Betydninga av den kritisk-utopiske sosialismen står i omvendt forhold til den historiske utviklinga. I samme grad som klassekampen [88] utvikler seg og tar form, mister denne fantastiske opphøydheten over den, denne fantastiske bekjempinga av den all praktisk verdi og enhver teoretisk berettigelse. Om opphavsmennene til disse systemene derfor i mange henseender var revolusjonære, så danner deres elever alltid reaksjonære sekter. De fastholder mestrenes gamle oppfatninger overfor proletariatets historiske videreutvikling. De prøver derfor konsekvent igjen å dempe klassekampen og mekle mellom motsetningene. De drømmer stadig om forsøksvis å virkeliggjøre sine samfunnsmessige utopier, stifte enkelte falangstèrer, grunnlegge hjemmekolonier, opprette et lite Ikaria [89] - dusinutgaver av det nye Jerusalem - og for å bygge alle disse luftslottene må de appellere til de borgerlige hjertenes og pengesekkenes filantropi. Gradvis faller de i de kategoriene av reaksjonære eller [90] konservative sosialister som er skildret ovenfor, og skiller seg ennå bare fra dem ved et mer systematisk pedanteri, ved den fanatiske overtroen på at samfunnsvitenskapen deres kan gjøre underverk.
De går derfor med forbitring imot alle arbeidernes politiske bevegelser, som bare kan skyldes forblindet mangel på tiltro til det nye Evangeliet.
Owenittene i England og fourieristene i Frankrike reagerer imot chartistene der, mot Reformistene [91] her.
Av kapittel II gir kommunistenes forhold til de arbeiderpartiene som alt er dannet seg sjøl, altså deres forhold til chartistene i England og agrar-reformatorene i Nord-Amerika [92].
De kjemper for å nå arbeiderklassens mest nærliggende mål og interesser, men i den nåværende bevegelsen representerer de [93] samtidig bevegelsens framtid. I Frankrike slutter kommunistene seg til det sosialistisk-demokratiske partiet [94] mot det konservative og radikale borgerskapet, uten dermed å gi opp retten til å forholde seg kritisk til fraser og illusjoner som stammer fra den revolusjonære tradisjonen.
I Sveits støtter de de radikale, uten å undervurdere at dette partiet består av motstridende elementer, dels av demokratiske sosialister i fransk betydning, dels av radikale borgere.
Blant polakkene støtter kommunistene det partiet som setter en jordreform som betingelse for den nasjonale frigjøringa, det samme partiet som i 1846 framkalte opprøret i Krakow [95].
I Tyskland kjemper det kommunistiske partiet, så snart borgerskapet opptrer revolusjonært, sammen med borgerskapet mot det absolutte monarkiet, den føydale grunneiendommen [96] og småborgerskapet.
Men det unnlater ikke et øyeblikk å utvikle en klarest mulig bevissthet hos arbeiderne om den fiendtlige motsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet, slik at de tyske arbeiderne straks kan vende de samfunnsmessige og politiske betingelsene som borgerskapet må innføre med sitt herredømme, til like mange våpen mot borgerskapet. Dermed kan kampen mot borgerskapet sjøl begynne i Tyskland med en gang etter at de reaksjonære klassene er styrtet.
Kommunistene retter sin hovedoppmerksomhet mot Tyskland, fordi Tyskland står umiddelbart foran en borgerlig revolusjon. Og fordi denne omveltninga blir gjennomført under mer framskredne betingelser i den europeiske sivilisasjonen overhodet og med et mye mer utviklet proletariat enn i England i det 17. og Frankrike i det 18. århundre, kan den borgerlige revolusjonen i Tyskland altså bare bli det umiddelbare forspillet til en proletarisk revolusjon.
Kort sagt støtter kommunistene overalt enhver revolusjonær bevegelse mot de bestående samfunnsmessige og politiske tilstandene.
I alle disse bevegelsene framhever de at eiendomsspørsmålet, hvilken mer eller mindre utviklete form det enn har tatt, er bevegelsens grunnspørsmål.
Endelig arbeider kommunistene over alt for forbindelser og forståelse mellom de demokratiske partiene i alle land.
Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt. La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. I den har proletariatet ikke annet enn sine lenker å miste. De har en verden å vinne.