Folket skal seire!

Revolusjon eller reformisme

Jorun Gulbrandsen
er leder i AKP.
Hu har vært allsidig aktivist på venstresida og i kvinnekampen i 35 år.

Til heftet Folket skal seire! ||| Til AKPs hjemmeside


Vi har tradisjonelt regna AKP, RV og Rød Ungdom til den revolusjonære bevegelsen i Norge. Nå ser vi at også Sosialistisk Ungdom har meldt seg på. Antakelig er det dessuten flere revolusjonære utenfor disse organisasjonene enn inni. De har bare ikke organisert seg ennå.

Det er heldigvis en del folk som er opptatt av hvordan den revolusjonære bevegelsen skal vokse seg sterkere, bli mer kunnskapsrik, få mer erfaring, flere medlemmer og mer innflytelse. Det er mange uløste problemer, det er helt sikkert. Jeg har skrevet noe om hva jeg mener er viktige standpunkter og arbeidsmåter for et revolusjonært parti i Norge. Det er et diskusjonsinnlegg om den revolusjonære bevegelsens framtid. Se www.akp.no/hefter/kommunisme-jg.html

Det er viktig å definere fruktbare problemstillinger, eller uenigheter, for å komme videre. Her vil jeg gripe fatt i noe av den siste tidas debatt.

"Sosialdemokrati eller stalinisme"

Noen hevder at det er helt sentralt å trekke fram "sosialdemokrati" og "stalinisme" som noe som venstresida nå må velge vekk for å komme videre. At dette er retninger som må velges vekk, må bety at de finnes som reelle strømninger på den revolusjonære venstresida i dag. La oss se konkret på dette.

Hva er sosialdemokratiet i dag? Det er fortsatt DNA, men også SV står grunnleggende for en sosialdemokratisk politikk. I sin opprinnelige mening var grunntanken å temme (reformere) og styre kapitalismen. Noen tenker nok at det til slutt vil bli en slags sosialisme av det, i hvert fall statsdrift. Ellers varierer det sterkt med situasjonen hvor radikale reformer sosialdemokratiet går inn for. Ledelsen i Arbeiderpartiet har vært hovedarkitekt for den moderne norske statskapitalismen. Det er vel ikke akkurat mange på den revolusjonære venstresida som har DNA som sitt forbilde.

Men hva med stalinismen? Hva er stalinismen i dag? Ikke veit jeg. Noen beskriver det som et ønske om en ettpartistat under sosialismen, som byråkrati, som undertrykking av folket, et samfunn der folk flest ikke er aktive, deltakende og utøvere av makta. Det høres ut som Norge under Arbeiderpartiet, spør du meg, eller USA. Det menes kanskje også terror og undertrykkelse? Uansett, - er det noen som kaller seg stalinister i dag? Er det noen som passer til beskrivelsen? Finnes det fem folk? Eller: Hvem mener at Sovjet på 30- og 40-tallet er en god modell for sosialismen i Norge? Hvor reelt er det å sette opp "stalinismen" som en aktuell sak som det gjelder å velge vekk, når ingen har valgt den? Å reise kamp mot "stalinismen" i dagens Norge tjener først og fremst til å tilsløre det virkelige skillet: Reform eller revolusjon!

Maktpartiet DNA

Likevel forfølger Ingrid Fiskaa, leder i Sosialistisk Ungdom, "stalinismesporet". Hun sa blant annet i Klassekampen i sommer at AKP måtte kvitte seg med stalinismen. Dette er interessant. Hun slår inn åpne dører. AKPs program og AKPs praksis har ikke noe å gjøre med det som som regel forbindes med "stalinisme". Hvis hun mener det må hun være konkret i kritikken, så kan vi godt diskutere. Inntil da kan vi bare si at hun tillegger andre meninger de ikke har. Det stenger for en diskusjon det virkelig er behov for, nemlig SU sitt forhold til SV/DNA-alliansen. Det er interessante at det finnes et virkelig maktparti som har bevist sin maktpolitikk i 40 år. I Norge. Så alle har kunnet se. Det er DNA. De har riktignok strøket sosialismen av sitt flagg, men forsøker på falskt vis å vifte med røde flagg , - særlig hvis det er 1. mai og valgår. DNA-ledelsen står i dag for ekstreme høyrestandpunkter, med tilslutning til imperialistisk krig, til USA, EU og Nato. På hjemmebane er de privatiseringas og markedsliberalismens glade forkjempere, og de legger om det norske forsvaret til å bli et forsvar for norsk oljeimperialisme i utlandet.

SV og DNA ved roret

Det interessante er også at SV-ledelsen ønsker å gå i regjeringssamarbeid med DNA. SV tilhører også sosialdemokratiet. Venstresosialdemokratiet vil noen si. Det heter faktisk sosialistisk venstreparti, det er reformistisk, de tror også det er mulig å reformere kapitalismen og legger nesten all sin vekt på parlamentarisk arbeid. SVs ledelse har gått et langt skritt til høyre, i og med at de ønsker å gå i regjering sammen med DNA. De vil være med på å styre det kapitalistiske Norge.

Det er virkelig interessant at SU, som vil være revolusjonært, skal drive valgkamp for SV som vil gå i regjeringssamarbeid med DNA! Det betyr at SU kommer i situasjoner hvor de må slåss mot dem de har hjulpet i valgkamper når det gjelder både bombing og privatisering. Mens de må velge vekk AKP (og RV regner jeg med) som de er enige med når det gjelder bombing og privatisering på grunn av en merkelapp de konstruerer sjøl ("stalinismen"). Dette virker nokså sjølmotsigende. Er det ikke bedre å gå inn i de reelle problemene?

Veien videre: Revolusjon eller reform!

For kanskje det likevel er slik at reformismen er et reelt alternativ for noen som kaller seg revolusjonære i dag. Jeg mener i hvert fall at det store og fruktbare motsigelsen, problemstillinga, handler om revolusjon eller reform. Ikke bare i SU, men for hele den delen av venstresida som kaller seg revolusjonær og for alle dem som ser at kapitalismen er moden for skraphaugen, men som ennå ikke har organisert seg for å lempe den dit.

SU har et prinsipprogram som kan godt gå for å være revolusjonært. Det er en veldig gledelig utvikling. Mange i SU gjør en stor jobb i mange organisasjoner og aksjoner. At stadig flere unge folk ser at kapitalismen ikke kan løse folks kortsiktige og langsiktige behov, men våger å slåss for sosialisme og kommunisme/det klasseløse samfunnet, og er villige til å delta aktivt i klassekampen i dag, gir et varsel om at de revolusjonære kreftene kan styrke seg. Men når det gjelder SU: Hvorfor følger ikke organisasjonen opp sine egne vedtak om revolusjon kontra reformisme? Hvordan kan SU forsvare å være både revolusjonær og valgarbeidere for SV-ledelsen som vil ha et regjeringssamarbeid med DNA? Hvor er den offentlige kritikken av SV-ledelsen for dette?

Det ville hjelpe mye på diskusjonen om den revolusjonære bevegelsens framtid, om SU avklarer hva de mener om dette viktige spørsmålet. Ikke for å plage SU. Men fordi det er viktig for alle å få diskutert hva som er revolusjonær politikk og hva som er reformisme. Reformismen må kunne gjenkjennes hvis en revolusjonær vei skal lages. For de to ulike politiske linjene utløser vel ikke nøyaktig de samme handlingene?

Hva er forskjellene på revolusjonære og reformistiske partier?

De er mange. Jeg vil nevne et grunnleggende trekk ved et revolusjonært parti: Det orienterer seg mot de som skal gjennomføre revolusjonen! Den revolusjonære revolusjonære teorien sier bl.a. at det er det store flertallet av folket, arbeidsfolk av begge kjønn og alle farger, og andre økonomiske grupper som mener de hører til å arbeidsfolks side enten det er i byene eller i distriktene, er nødt til å gjøre revolusjon sjøl, frata kapitalistklassen makta og opprette sin eget sosialistiske stat. Poenget her er at folks egen kamp er helt og fullstendig avgjørende. Det betyr at det revolusjonære partiet i dag tenker at folk, i dag, må slå seg sammen, må slåss for egne interesser, må utvikle solidaritet mellom alle som er nede i samfunnet. Må få erfaringer i hvor sterke folk blir av å stå sammen, hvorfor hvite folk må bekjempe rasismen fordi den splitter, hvorfor menn i arbeiderklassen må bekjempe sin egen sjåvinisme mot kvinner for ikke å splitte, må få erfaringer i hvor sterk og svak kapitalismen er. Det betyr bl.a. at revolusjonære mener det er av helt sentral betydning å være aktive og ansvarlige i de folkelige organisasjonene som fagforeningene, i Nei til EU, i Kvinnefronten, i Natur og Ungdom, i Attac, i Palestinakomiteen og andre soalidaritetsorganisasjoner, i antirasistiske organisasjoner, i menneskerettsorganisasjoner. Altså i de utenomparlamentariske organisasjonene som folk danner for å gjøre noe sjøl, uavhengig av staten. Og ikke bare sentralt, men aller mest lokalt, lokale avdelinger av disse organisasjonene over hele landet - det er en kjempesak å få til. Å delta i kommune- og stortingsvalg er også viktig, for da har man en talerstol for kritikken av kapitalismen, og en større mulighet for å lære noe om spillet bak kulissene. Grunnplanet i et slikt parti blir avgjørende; det er de lokale partilagene som skal forbinde partiet med folk. Medlemmene er aktive. Hvis man mener at det viktigste leddet er grunnplanet, vil man evig skolere medlemmene og nye unge medlemmer slik at de kan bli ledere der de er. Et revolusjonært parti jobber nokså mye annerledes enn et reformistisk parti.

(Når partiarbeidet har en slik innretting, er det også mer opptatt av å avsløre og bekjempe herskerteknikker i stort og smått, og det studerer erfaringer fra sosialismen for å finne ut hvordan kokkepikene skal kunne styre staten og ha makt. Hele sosialismediskusjonen er det ikke plass til her, men jeg kan anbefale hva AKP skriver om sosialisme og kommunisme i programmet sitt: www.akp.no/program/index.htm)

Hva kjennetegner et reformistisk parti?

Er fienden ikke verre enn at den kan bli nedstemt i Stortinget, er det viktig å konsentrere seg om å få oppslutning om partiet i valg. Den parlamentariske arenaen er den viktigste. Man konsentrerer seg om toppen, ikke bunnen. Det innebærer at man blir veldig opptatt av kampen mellom partiene - fortsatt på toppen. Ulike allianser og regjeringsalternativer opptar dem mye. De går til avisene med sine tanker, og avisene og andre medier synes dette er nyheter, for slik har de lært at "politikk" er. Det er viktig for lederne å komme med "utspill", for da kan de kanskje komme i avisa eller på TV. (Det ekstreme behovet for å bli kjent er grunnen til at mange politikere i det hele tatt synes det er greit å drite seg ut i såkalte moroprogrammer på TV).

Ettersom man mener at alt det viktige foregår på toppen, er det nødvendig med skolering av de sentrale tillitsvalgte, ikke minst fordi de skal opptre i media og må ha det rette kroppsspråk og utseende. (Det er ikke feil å skolere sentrale folk, men det er feil å legge hovedvekta på dem.) Det sentrale leddet i partiet blir avgjørende, grunnplanet i partiet trengs egentlig ikke. De skal jo allikevel ikke gjøre så mye, bortsett fra å dele ut valgaviser.

Mange lokale medlemmer i reformistiske partier pleier likevel å leve sitt eget liv. I fagforeninger, i Nei til EU, i Attac, for eksempel. Og som gjør en stor jobb der. Det er virkelig bra. Men det er ikke fordi partiet deres synes dette er det viktigste av alt eller krever det av medlemmene. Det er fordi medlemmene som regel er klokere enn ledelsen.

Vil du lese mer om revolusjonær politikk så er nettstedet vårt www.akp.no absolutt å anbefale!


Til heftet Folket skal seire! ||| Til AKPs hjemmeside