Denne artikkelen handler om kommunistpartiets oppgaver. Den er forsøkt holdt på et litt prinsippielt grunnlag. Men først en tur innom de aktuelle oppgavene:
Å slåss mot imperialismens ødeleggelser av jordas ressurser, den hensynsløse og kortsiktige rovdrifta, den urettferdige verdenshandelen som favoriserer selskapene i Nord, - og krigen. I vår tid kjenner mange de rike selskapenens verdensomspennende herjinger som globalisering. Norge deltar i utbyttinga, dvs den norske staten, den norske handelspolitikken og den norske oljepolitikken deltar på de rikes side mot de fattige i verden. Norges utenrikspolitikk er imperialistisk politikk.
Å fortsatt forhindre norsk medlemsskap i EU. EU er et uttrykk for europeisk storfinans, det er deres forsøk på en statsdannelse der lover, valutapolitikk og militærpolitikk samordnes for å tjene dem. Norge blir forsøkt påtvunget deres direktiver på tross av at flertallet i Norge sier NEI, gjennom direktivene fra EØS. Det er en viktig sak å oppheve EØS-avtalen! Den norske sjølråderetten må forsvares.
Å slåss mot privatiseringa av offentlig sektor. Denne privatiseringa er et resultat av de to punktene ovenfor. Kapitalen trenger nye områder å investere i og få profitt fra, og har kastet seg over offentlig sektor. (Det har også kastet seg over pornoindustrien, også et område som ødelegger tusenvis av menneskeliv.) Privatiseringa fører til at sosiale og helsemessige ytelser knyttes til privat økonomi og ikke til det at du bor i et land. Dette er et virkelig tilbakeskritt for befolkninga i et samfunn og vil utvikle klasseskillene mye.
Å slåss for faglige rettigheter i arbeidslivet. Privatisering og oppsplitting av bedriftene fører til at fagforeninger blir knust. Ansettelser som gjøres om fra fulle jobber til tidsavgrensa engasjementer, ødelegger arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet. Kvinner som skal føde når engasjementet går ut, har ingen jobb å komme tilbake til, bare for å nevne et grelt eksempel. Bruk av løsarbeidere/deltidsansatte fritar arbeidsgiverne for å følge opp arbeidsmiljøet, og det er vanskeligere for arbeiderne å slåss for ei lønn å leve av over mange år. Fagforeningsprosenten går ned. Arbeiderklassens kampkraft svekkes på så mange områder. Dette er en kjempeutfordring også for alle fagforeninger!
Å slåss mot kvinneundertrykking og mot rasisme. Det er klart at et lovløst arbeidsliv og et samfunn der rettighetene er knytta både til arbeid og lønn, vil være ekstra jævlig for kvinner og for folk fra språklige minoriteter som samtidig er fra arbeiderklassen. Kampen mot kvinneundertrykking og rasisme handler om noe mer enn bare i arbeidslivet. Diskrimineringa skjer i hele samfunnet, på alle områder. Å organisere kamp og motstand er nødvendig. Det er også nødvendig for å endre den norske kyniske og brutale asylpolitikken. Norge må åpne grensene for folk i nød!
Å utvikle den internasjonale solidariteten mellom arbeidsfolk, fagforeninger og kvinnebevegelse her i landet, og dem som slåss mot krig, imperialistisk utbytting, globalisering andre steder i verden. Internasjonal støtte har stor betydning for dem som kjemper. Og solidaritetsarbeid er viktig mot sjåvinisme i Norge.
Å organisere folk til små og store handlinger, store og små aksjoner og bevegelser, mot markedsliberalismen, mot den offentlige religionen om at Gud rår når markedet rår. Mot utslag av privatisering, mot fiendtlige EØS-direktiver, mot utslag av kvinneundertrykking og rasisme. Stein på stein må det bygges folkelige bevegelser som kan fungere som forsvarsverk mot kapitalens framstøt. Organisasjoner som Nei til EU er, og Attac kan bli, viktige organisasjoner i denne sammenhengen, i tillegg til fag- og kvinnebevegelsen.
Sist, men ikke minst: Å organisere en mye større og sterkere revolusjonær bevegelse. Det er nødvendig at noen tar initiativer i den kampen som må føres. Er det ikke revolusjonære i en kommune/på et sted, viser det seg at det ikke er så lett å få i gang ting heller. I dag mangler det ikke så mye på aksjonsvilje hos mange folk. Det er mangel på krefter som tar initiativer! Derfor: Av hensyn til forsvaret av arbeidsfolks interesser i dag, og av hensyn til kampen for et samfunn er kapitalen ikke lenger skal rå, er det presserende at det bygges et revolusjonært kommunistiparti! Det er om dette denne teksten handler om videre. Her tas opp de mer prinsippielle argumentene for et kommunistisk parti.
Det er AKPs analyse at alle motsetningene og problemene i kapitalismen vil føre til revolusjonære situasjoner over store deler av verden i dette århundret. Det er situasjoner med så omfattende kriser at de herskende ikke er i stand til å styre lenger, situasjoner der arbeiderklassen ikke kan leve under borgerskapets herredømme lenger. Det blir ulike former for uro, opprør, kriser. Dette vil også skje i Norge. Det kan bli mange revolusjonære situasjoner.
Vår oppgave i dag er å jobbe planmessig slik at partiet kan spille en ledende rolle i en slik situasjon. Det må ha evne til å analysere mulighetene som situasjonen gir. Evne å stille de riktige parolene (oppfordringene). Ha ledere i masseorganisasjonene som folk hører på. Ha utvikla en enhet mellom ulike deler av den arbeidende befolkninga, folkelige organisasjoner og deres medlemmer gjennom mange års enhetsfrontarbeid. For å nevne noen helt sentrale vilkår. Vi kan ikke vite hva som skjer helt konkret. Men vi veit at det blir kriser. Og vi veit at et revolusjonært parti er nødvendig for å kunne føre krisa til opprør og revolusjon. Partiet må være der. Et sterkt parti må bygges. Om det heter AKP når revolusjonære tilstander banker på døra, veit vi ikke. Men det heter AKP i dag, og er det beste utgangspunktet for bygginga. Derfor bygger vi AKP nå.
Et revolusjonært parti trengs også etter revolusjonen. Det er mer presist å si at det må være et kommunistparti. Målet er kommunismen. En sosialistisk revolusjon er bare starten på omveltinga av samfunnet. Etter denne kommer det en lang periode som vanligvis kalles sosialismen. Det er et klassesamfunn der arbeiderklassen har makta, men der det finnes et (undertrykt) borgerskap. Det er denne samfunnsforma som skal utvikles til kommunismen hvor det ikke er klasser, hvor alle yter etter evne og får etter behov. Denne forandringa er avhengig av mange forhold. Ett forhold er at det må være et parti som slåss for at utviklinga ikke går tilbake til kapitalismen, men i stedet i retning kommunismen.
Utgangspunktet for diskusjonen om et revolusjonært parti, må altså være målet: En sosialistisk revolusjon der arbeiderklassen og folk som har samme interesser som arbeidsfolk, tar makta fra kapitalistklassen, oppretter sin egen statsmakt og starter omdanninga av samfunnet i sosialistisk og kommunistisk retning. Fordi et revolusjonært parti i hovedsak består av arbeidsfolk og andre yrkesgrupper som har klassemessig felles interesser som dem, vil det ikke være motsetning mellom partiets interesser og arbeidsfolks interesser. Partiets klassekarakter ble beskrevet allerede av Marx og Engels i Det kommunistiske manifestet. Partiet skal ha hele arbeiderklassens interesser som sine interesser.
Det revolusjonære partiets oppgave er å ha en riktig politikk, dvs analyser og handlinger som fungerer, for å nå målet, fordi målet er i samsvar med det partiet mener er de objektive interessene til arbeiderklassen. Det gjelder både før, under og etter revolusjonen. Med et bilde kan en si at det revolusjonære partiet kan sammenliknes med bakerne på et bakeri. Målet er å bake brød. Bakerne lærer av bakererfaringer fra generasjonene før dem. De har fått oppskrifter, eller «linjer». Men de må sjøl bruke sin kunnskap om forholda her og nå. Om karakteren av melet, om det er tørr og fuktig luft på stedet, om temperaturen, maskinene som endrer seg og mye mer. Så bakerne utvikler oppskriften, som aldri helt er den samme, men det viser seg at hovedlinjene for brødbaking fører til brød. Bakerne har et vitenskapelig forhold til baking, de dyktiggjør seg i akkurat det faget. De er fagfolk i baking. Rørleggere, elektrikere, kokker, lærere, zoologer - alle samler på kunnskap om akkurat sitt fag, leser/lærer av andre, prøver, feiler, seirer, feiler, prøver igjen. Det revolusjonære partiet har ikke brød som mål, men sosialistisk revolusjon og kommunisme. Det er i forhold til dette at partiet har en vitenskapelig holdning og dyktiggjør seg.
Nå skal jeg beskrive det revolusjonære partiets oppgaver sett i forhold til målene. Det betyr at om denne diskusjonen starta i et annet land hvor det ikke var noe kommunistparti, ville mange av oppgavene være de samme. Denne beskrivelsen er ikke først og fremst ment som en deskriptiv framstilling. Det vil si, jeg har ikke sett på hvor det jobber noen AKP-medlemmer på et område - og deretter beskrevet det. Men ettersom ethvert revolusjonært kommunistparti må ta utgangspunkt i forholda i det landet det skal organisere i, og fordi jeg synes det er lettere og lurere å bruke eksempler folk kan kjenne seg igjen i, har jeg valgt eksempler fra AKP. Jeg forsøker å vise hvorfor AKP mener bestemte kampområder er spesielt viktige. Jeg vil vise at AKP jobber vedvarende etter bestemte hovedlinjer, eller langs bestemte veier, nettopp på grunn av målet. En annen måte å si det på, er «strategiske viktige områder», fordi det er områder som peker langt fram, de fremmer oppnåelse av målet. Vi gjør det vi gjør i dag, på grunn av måla vi har. Vi jobber standhaftig og målretta, det er ikke tilfeldig at vi driver med det vi gjør. Vi er riktignok innimellom for små og svake på noen områder, slik at nesten ikke er noen som jobber med det. Men at vi gjør lite med et område i en periode, betyr ikke at det ikke er strategisk viktig. Vi har det med oss i bevisstheten, men det kan hende vi er for små og må velge ut noe i en periode.
Nedenfor har jeg lista opp områder jeg mener har strategisk betydning. Det er flere måter å sortere og sette sammen på, for eksempel kunne forsvarspolitikken være plassert sammen med nasjonal sjølråderett. Jeg har skrevet dette for å bidra i diskusjonen om det revolusjonære partiets oppgaver. Hva mener andre? AKP-medlemmer, folk som ikke er medlem noe sted, medlemmer av Rød Ungdom, og RV, unge og gamle, hva mener dere? Skal vi forsøke å lage en liten diskusjonsbevegelse?
Jeg ber leseren ha i minne partiets klassekarakter: Hva partiet vil, handler om
1) Vi som en del av folket ønsker ikke å bli utsatt for krig og fascisme som under siste verdenskrig. Vi vil ikke bli en kamparena for stormaktenes kriger.
2) Vi som arbeidsfolk vil ikke være en koloni der utenlandske selskaper tar med seg merverdien arbeiderklassen skaper ut av landet. Den trengs når klassen har tatt makta for borgerskapet og skal lage sin egen stat.
3) Vi som arbeidsfolk vil ikke at utenlandske selskaper skal gå sammen, som i EU, og tvinge arbeidsfolk i Norge til å bli utsatt for lavere levestandard og svakere faglige rettigheter.
4) Vi som marxister mener at det vil være lettere for arbeiderklassen å gjøre revolusjon og lage sosialisme i et Norge som har en større grad av sjølråderett enn i et Norge som er på alle måter tett knytta til andre imperialistland. Bedre å slåss mot eget borgerskap enn mot eget - pluss 10 andre lands borgerskap.
5) Vi mener det er mulig at arbeiderklassen i Norge kan gjøre revolusjon uten å vente på at alle eller flere land skal gjøre det samme. Det vil være fordelaktig om arbeidsfolk i flere land gjorde det samtidig, og det er også nokså sannsynlig, men AKP venter ikke på «verdensrevolusjonen». Den sosialistiske revolusjonen vil aldri skje i hele verden på en gang. Kapitalismen er full av motsigelser og utvikler seg ujamt.
6) Derfor er AKP aktivt med i organisasjoner som Nei til EU og arbeider for at organisasjonen skal være sterk. Derfor er AKP for at Norge skal melde seg ut av Nato og i stedet ha et nasjonalt folkeforsvar. Derfor er AKP for alle andre folks rett til å bestemme i sitt eget land. AKP mener at samene skal bestemme i Sameland hvis de ønsker det. Derfor slåss AKP for at Attac i Norge ikke skal bli et redskap for Europabevegelsen, noe IS (Internasjonale sosialister) hjelper ja-sida med. Derfor mobiliserte AKP til kampen mot EU under toppmøtet i Göteborg i juni 2001. Noen som sjøl kaller seg trotskister, toner ned kampen mot EU og toner ned kampen for den nasjonale sjølråderetten. AKP arbeider for at slike linjer ikke skal få stor utbredelse i Norge for de bl.a. fungerer som redskap for ja-sida.
1) Vi opprøres over den situasjonen mange folk er i i verden: Krig, sult, sjukdom, nød. Vår motivasjon for å støtte andre, er likevel ikke først og fremst humanistisk, dvs vi legger ikke hovedvekta på humanitært arbeid. Vi driver solidaritetsarbeid og lager støttedemonstrasjoner for folk som slåss for å befri seg sjøl.
2) Vi støtter folk som slåss fordi de bidrar til at imperialismen som system svekkes, og det tjener alle verdens folk på.
3) Solidaritetsarbeid i Norge er en politisk kamp om tenkinga til folk her hjemme, noe som kan drive folk til venstre, fordi de vil forstå mer av årsakene til undertrykking, fattigdom og motstand.
4) Når folk seirer, viser de at «kamp nytter», og at tilsynelatende svake folk kan vinne over store krigsmakter.
5) AKP har mye å lære av frigjøringsbevegelser og revolusjonære partier rundt om i verden.
6) AKP støtter folk på deres egne premisser. Derfor støtta AKP den såkalte «muslimske motstandskampen» i Afghanistan mot den Sovjetiske okkupasjonen. AKP støtter PLO og PKK fordi de organiserer motstanden mot sine undertrykkere og har støtte fra sitt folk. AKP støtter også kampen til arbeiderklassen i de imperialistiske landa, inklusive i EU.
7) Den praktiske konsekvensen for AKP er at ta initiativ til og jobbe i antiimperialistiske solidaritetsorganisasjoner, som Palestinakomiteen, Kurdernes venner og andre. Vi driver ikke arbeid på nesten-regjeringsplan med hjelpeprosjekter, sjøl om mange andre gjør mye bra på denne måten. Vår kamp er først og fremst politisk, fordi imperialismen må knuses for at utbytting og krig skal kunne stanses. Organisasjoner som Nei til EU og Attac er viktige i kampen mot imperialismen/globaliseringa.
8) AKPs linje er ikke å danne AKP-komiteer som skal drive solidaritetsarbeid og aksjoner, men å ta initiativ til fronter, dvs organisasjoner der folk med ulike syn i mange saker kan gå sammen om å arbeide på ett bestemt område.
1) AKP mener at Norge er et klassesamfunn der en liten overklasse utbytter og undertrykker arbeiderklassen og mesteparten av folket. AKP mener at hvis arbeidsfolk, «folk flest», skal kvitte seg med utbyttinga og overklassens skalting og valting med våre liv, må overklassen fratas makt og eiendom.
2) De største klasseorganisasjonene for arbeidsfolk flest er fagforeningene (den viktigste er det revolusjonære partiet). Fagforeningene vil spille en veldig viktig rolle i den sosialistiske revolusjonen og under sosialismen. Derfor bruker AKP mye tid på arbeid i fagforeningene etter disse linjene:
3) Fagforeningene er viktige som kamporganisasjoner for arbeidsfolk under kapitalismen. De er delvis knebla av lovverket som sikrer borgerskapet («arbeidsgiverne») full styring gjennom fredsplikten, tvungen lønnsnemnd, boikottloven, aksjeloven og andre lover som begrenser demokratiet. Norge er mindre demokratisk enn mange europeiske land mht. fagforeningsrettigheter. Fagforeningene er også knebla ved at toppen av fagbevegelsen tilhører den klassen som styret landet, borgerskapet. Det er derfor klassekamp innad i fagbevegelsen. AKP har siden starten jobba etter parolene: Gjør fagforeningene til kamporganisasjoner og Klassekamp, ikke klassesamarbeid. AKP mener at tillitsvalgte skal beholde sin vanlige lønn når de blir tillitsvalgte, slik at avstanden til medlemmene ikke blir så stor.
4) Vi kjemper mot nye angrep på fagforeningene som er resultater av privatisering og oppsplitting av arbeidsplassene: Mot svekkelse av faglige rettigheter, mot uthuling av forhandlings- og streikeretten, mot individuelle lønnsavtaler.
5) Vi mener at den mannlige delen av arbeiderklassen må støtte den kvinnelige delen. Dette vil motvirke splittelse i fagforeningene og styrke hele klassens kampkraft. Vi mener at den kvinnelige delen av arbeiderklassen og det arbeidende folket er særegent undertrykt. Det er avgjørende for arbeiderklassens enhet og styrke at mennene erkjenner dette og støtter kvinnenes kamp.
6) AKP jobber for at arbeiderklassen i Norge, som en bevisst del av fagforeningspolitikken sin, utvikler enhet med småprodusentene i distriktene, på land og langs kysten. Det må også drives bevisst enhetsarbeid mellom ulike grupper av vanlige lønnsmottakere, som bygningsarbeidere, lærere og kommuneansatte.
7) Av samme grunn må norske fagforeninger drive antiimperialistisk solidaritetsarbeid med både fagforeninger og frigjøringsbevegelser andre steder i verden. Enheten mellom hvite og svarte arbeidere i Norge må styrkes.
8) AKP vil slåss for at fagbevegelsen tar inn i lovene sine igjen, at sosialismen er målet. Dette for å få opp en diskusjon om kapitalismen og om revolusjonen.
1) Skal arbeidsfolk klare å gjøre revolusjon og innføre sosialismen, må klassen være vant til å stå sammen og ikke være splitta og kjempe mot hverandre. Arbeiderklassen må evne å se seg som klasse. Kampen for enhet i dag har strategisk betydning.
2) Det betyr at rasisme og kvinneundertrykking må bekjempes av hele arbeiderklassen, i de revolusjonære organisasjonene og i fagforeningene, det er ikke bare en sak for de som blir utsatt for undertrykkinga.
3) Under kapitalismen og under og etter revolusjonen har arbeidsfolk i Norge og i andre land interesse av å støtte hverandre i konflikter og frigjøringskamper. Derfor er internasjonalt solidaritetsarbeid viktig, også i fagforeningenes regi.
4) Derfor et streikestøttearbeid viktig, der fagorganiserte støtter hverandre, men også ved at studenter og skoleelever støtter arbeidere i kamp.
5) Samtidig er det viktig at de som er i arbeid støtter de som ikke er i arbeid, enten det er fordi de er arbeidsløse, trygdede, skoleelever, sosialhjelpsmottakere, hjemmearbeidende eller pensjonister.
6) På grunn av den strategiske betydninga av enhet i arbeiderklassen, har AKP (i starten for mange år sia) tatt initiativ til Kvinner på tvers der kvinner fra ulike deler av fagbevegelsen, privat og offentlig, og kvinnebevegelsen, treffer hverandre til politiske diskusjoner og utveksling av erfaringer.
7) Derfor oppfordrer AKP folk til å delta også på den årlige Trondheimskonferansen som samler radikale fagforeningsfolk på tvers av foreninger og forbund.
8) AKP går inn for at tillitsvalgte og medlemmer i fagforeninger som organiserer folk i privat og offentlig sektor, jobber med å utvikle solidaritet seg imellom og støtter hverandre i arbeidskamper.
9) AKP ser arbeidet i Nei til EU ikke bare som viktig for å motstå angrep fra borgerskapet i dag, men også fordi organisasjonen er et bidrag til å forene arbeiderklassen i byene med dem i distriktene, arbeiderklassen med småbrukere og fiskere, og med deler av borgerskapet som har et motsetningsforhold til utenlandsk storkapital.
10) AKP ser at det må arbeides med løsninger for å organisere arbeidstakere som jobber på engasjementer og andre kortvarige avtaler, og å samordne arbeidet til fagforeningene på steder der konkurranseutsetting fører til mange arbeidsgivere på samme arbeidsplass.
1) AKP jobber etter parola For full kvinnefrigjøring. Den umiddelbare grunnen er at det revolusjonære partiet organiserer kvinner fra arbeiderklassen og andre grupper blant «kvinner flest», slik at partimedlemmene har en egen motivasjon. Kvinnene har erfaring i å bli tråkka på som kvinner og har personlig interesse av at undertrykkinga tar slutt. Full kvinnefrigjøring er ikke mulig under kapitalismen.
2) AKP støtter og organiserer kvinner til kamp for egne interesser i fronter og aksjoner. Kvinnene er den mest opprørske delen av arbeiderklassen og går i spissen for kampen på mange områder, som kampen for kollektive avtaler i arbeidslivet, mot privatisering, for sekstimersdagen og forsvaret av offentlig sektor. Dette er kamper som hele arbeiderklassen har interesse av.
3) Kvinnekampen har strategisk betydning. Det blir ingen sosialistisk revolusjon uten at kvinnene går i spissen for den, for kvinnene er de fattigste og mest undertrykte i arbeiderklassen.
4) Kvinnekampen har strategisk betydning også fordi sosialismen ikke vil kunne utvikles til kommunisme uten at kvinnenes liv og arbeid blir frigjort. Derfor må kvinnene lede, og kvinneinteressene må ligge som et premiss for planlegging og for avgjørelser.
5) AKP går inn for at kvinnene organiserer seg særskilt i partiene, fagforeningene, i egne kvinneorganisasjoner og grupper, for å styrke sin egen kamp mot undertrykking. Dette gjelder både under kapitalismen og under sosialismen. AKP har kvinneutvalg og kvinnekonferanser.
1) AKP jobber etter parola Kamp mot all rasisme. Rasismen ligger innvevd i imperialismens strukturer. I likhet med nasjonalsjåvinisme og mannssjåvinisme er den et viktig redskap for å splitte og svekke arbeiderklassens kampkraft.
2) AKP støtter og organiserer kampen mot rasisme i fronter og aksjoner.
3) Den kampen folk fra nasjonale og språklige minoriteter fører for sine interesser i arbeidslivet og i det politiske livet, er en kamp som tjener hele arbeiderklassen fordi den styrker kamperfaringene i deler av arbeiderklassen.
4) Kampen mot rasismen har strategisk betydning. En arbeiderklasse som har splitta seg i en «hvit» og en «svart» del vil ikke kunne stå samla i den revolusjonære kampen mot borgerskapet. Derfor må majoritetsdelen av arbeiderklassen solidarisere seg med minoritetsdelen og gjøre deres kamp til sin.
5) Antirasismen har strategisk betydning også fordi sosialismen ikke kan utvikles til kommunismen uten at antirasismen ligger som et premiss for utviklinga. Et samfunn og et folk som godtar rasistisk undertrykking, godtar undertrykking prinsipielt, og kan aldri frigjøre seg sjøl fra undertrykking.
6) AKP går inn for at språklige og nasjonale minoriteter organiserer seg særskilt over alt og alltid, i partiene, fagforeningene, i egne organisasjoner, for å styrke sin egen kamp mot undertrykking, i tillegg til organisering sammen med klassefellene. Dette gjelder både under kapitalismen og under sosialismen.
1) AKP mener det er nødvendig å forsvare samspillet i naturen. Den kortsiktige grunnen handler om å hindre sult og sjukdommer i dag.
2) Det langsiktige perspektivet handler om at menneskene skal kunne forsørge seg og overleve.
3) En sosialisme som starter med store miljøskader, eller med liten forståelse for miljøspørsmål i befolkninga, er et dårlig utgangspunkt for å skape et bedre liv for menneskene. Derfor gjelder kampen i dag også hvilke premisser et nytt samfunn skal bygges på.
4) Kampen for å ta vare må miljøet må knyttes til kritikk av kapitalismen. Privateiendommen gjør at profitt er drivkrafta og målet for all virksomhet. Snevre profitthensyn er viktigere enn hensynet til å ta vare på jordas evne til å forsørge planter, mennesker og andre dyr.
5) Det må reises kamp mot teknikker som går ut på at kapitalister tvinger bønder til å dyrke sterile frø. Eller som gjør det mulig for kapitalister holde tilbake vitenskapelig kunnskap som kan komme menneskeheten til gode. Kravet om alles rett til all kunnskap er helt sentralt i miljøkampen.
6) Kvinneorganisasjoner, fagforeninger og andre masseorganisasjoner må forene seg med folkene i den tredje verden som i dag blir mest utsatt for kapitalens angrep på deres livsmiljø og utveksle erfaringer.
1) AKP jobber etter den maoistiske parola Foren alle krefter som lar seg forene i kampen mot overklassen. Det gjelder nå under kapitalismen, men også i revolusjonen og under sosialismen.
2) Det betyr at AKP støtter aksjoner og kamper som folk setter i gang mot å legge ned en skole, for å forsvare et sjukehus, for å legge en skolevei i tunnel. Slike kamper er en skole i forståelse av samfunnets maktforhold: Hvem er venner og hvem er fiender? Det gir tusenvis av folk kamptrening og bygger opp under den store kampen, den sosialistiske revolusjonen.
3) AKP mener folk skal slåss sjøl, at organisasjoner, partier og tillitsvalgte ikke skal ordne opp for folk på den måten at folk passiviseres. Aksjoner, streiker og kamper betyr at folk tar makt og initiativ sjøl.
4) Parola Enhet på klassekampens grunn har vært AKPs linje for førstemaitog i 30 år. Linja har betydd mye for å utvikle enhet mellom radikale deler av fagbevegelsen og aksjoner og foreninger utafor fagbevegelsen. Vi mener at 1. mai er hele arbeiderklassens dag, der alle som har et krav å bære fram mot borgerskapet, skal gjøre det, også velforeninger, uteliggere og nedleggingstrua bønder. Vi er imot egne partiseksjoner i førstemaitogene, vi mener revolusjonære skal gå sammen med arbeidskamerater eller andre kampfeller og bære klassekravene sammen med dem.
5) Partiet lærer av å delta i masseorganisasjonene og aksjonene. Partiet lærer av andre folk, av kampens erfaringer, om hvordan samfunnet fungerer. Politikken til partiet utvikles ikke på kammerset, men ved at alle medlemmene er ute i den daglige klassekampen. I denne kampen sammen med andre, møter andre mennesker partiet, får tillit til partiet og har et grunnlag for å bli medlemmer.
1) AKP mener at sosialismen ikke kan innføres gjennom et stortingsvalg. Om folket stemmer for å ta fra borgerskapet makta, vil borgerskapet mest sannsynlig forsøke å hindre dette ved hjelp av voldelige midler: Bruk av unntakstilstand og militæret. Derfor må folket være forberedt på å forsvare seg gjennom å gjøre en brå omveltning, en revolusjon. Folket må være væpna og forberedt på å forsvare seg. Dette er forebygging mot vold - for en mest mulig fredelig overgang. Dette kalles i den internasjonale bevegelsen å ikke tro på «den fredelige veien til sosialismen», men å slutte seg til den revolusjonære analysen.
2) AKP mener at det borgerlige demokratiet, partisystemet, virker som et skalkeskjul som dekker over hvem som har makta i samfunnet: Eierne av kapital (overklassen, borgerskapet. Se klasseanalyse i AKPs program).
3) Nettopp fordi det revolusjonære partiet ser det borgerlige diktaturet, og at staten er borgerskapets stat, ønsker partiet å delta i de folkevalgte organene. AKP støtter og jobber i RV for at RV skal være representert i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget. I et kapitalistisk land, mener vi punktene nedenfor er viktige begrunnelser for å jobbe i slike organer:
4) Folk flest har ikke så stor tillit til disse organene og til partiene. Men alle har lært at dette systemet tross alt er «det beste», og at det er et visst demokrati. Slike «parlamentariske illusjoner» er det viktig å svekke. Partiet vil delta i organene for å bidra til å avsløre at overklassen har makta i staten fordi den legger premissene for hva som kan gjøres og ikke gjøres.
5) Partiet vil delta for å svekke tilliten til de borgerlige partiene, bl.a. ved å fremme de forslaga partiene sjøl stilte i valgkampen, men som de stemmer imot når forslaga kommer opp.
6) Partiet vil delta for å bringe fram krav fra folkelige kamper, fagforeninger og andre masseorganisasjoner for å konfrontere statsapparatet og de andre partiene med krava. Partiets legale posisjon i folkevalgte organer kan utnyttes til å organisere kamper lettere.
7) Partiet vil delta for å kunne knytte kontakter med folk og organisasjoner på en lettere måte. Dette er et ledd i bygginga av den store enhetsfronten som er nødvendig for å at folket skal kunne gjøre revolusjon.
8) Partiet vil delta for å opptre illojalt mot borgerskapet og gi opplysninger til folk som gjør det lettere for dem å slåss.
9) Partiet vil delta for å slåss mot pampeveldet. Partiets representanter lever av arbeiderlønn og gir pampeoverskuddet til partiet.
10) Partiet vil delta for å lære mer om samfunnet.
11) Partiet deltar for å kjempe fram reformer under kapitalismen.
12) Som representant i folkevalgte organer er det som regel litt lettere å komme i mediene.
13) Representasjonen kan bidra til at folk som har trodd på myter om kommunisters grusomhet, blir svekka i slik tro.
1) AKP mener arbeiderklassen (= flertallet av folket) må være forberedt på at borgerskapet vil gå til militært og fascistisk angrep når den gjør revolusjon. Det beste forsvaret arbeiderklassen kan ha for å hindre at det skal skje, er at den sjøl er væpna. Et folk som er i stand til å forsvare seg, vil kunne være faktoren som gjør at borgerskapet nettopp ikke våger å gå løs på det. Dette er en grunn til å opprettholde et alminnelig vernepliktforsvar for både kvinner og menn. Retten til å forsvare seg skal gjelde alle.
2) AKP mener at den beste måten å forsvare Norge mot angrep, er et defensivt forsvar der folket baserer seg på en frigjøring av landet. Alle må mobiliseres ut fra sine muligheter til å gjøre forskjellige oppgaver. Det er et mer effektiv forsvar for den nasjonale sjølråderetten og for å oppnå fred enn å forlite seg på amerikanske eller tyske elitesoldater, eller et såkalt skallforsvar. Folkekrig, ikke elitesoldatenes krig.
3) AKP mener at det er en dårlig situasjon for folket at Norge blir slagmark for imperialistenes kriger. Derfor er vi for en utmelding av Nato og en frigjøring fra bindinga til både EU og Nato.
4) Et defensivt forsvar der folket baserer seg på en frigjøring av landet der alle er mobilisert ut fra sine muligheter til å gjøre forskjellige oppgaver, er et mer effektiv forsvar for den nasjonale sjølråderetten og for å oppnå fred enn å forlite seg på amerikanske eller tyske elitesoldater, eller et skallforsvar.
1) Partiet har mye å vinne på å studere grundig erfaringene fra årene med sosialisme i Kina og Sovjet. Hvordan partiet kunne forvandles fra frigjører til undertrykker.
2) Forholdet mellom økonomiske og teknologiske forutsetninger på den ene sida, og den politiske viljen og massemobiliseringa på den andre sida, er et forhold som det revolusjonære partiet må studere nøye, og her ligger mye ugjort arbeid.
3) Det må brukes mer tid på å studere det norske samfunnet og dets økonomiske og politiske forhold til den internasjonale imperialismen. Målet må være å utvikle et realistisk program for et sosialistisk Norge under ulike internasjonale vilkår.
4) Partiet vil slå tilbake borgerskapets offensiv for å sverte sosialismen. Og slå tilbake deres mantra om at kapitalismen er det eneste, beste og endelige samfunnssystemet. Det skal igjen bli en fin ting å være sosialist og kommunist. Hvor lett dette blir, er avhengig av konjunkturene i klassekampen.
Dette var 11 områder som AKP mener er av strategisk betydning for revolusjonen. Det kunne vært flere punkter. Det kommer an på hvor finsortert en vil være også. Men det er ett viktig område til. Det er kampen for det revolusjonære partiet, kommunistpartiet.
Som sagt, mener vi at det beste utgangspunktet for å bygge og utvikle det revolusjonære partiet, kommunistpartiet, i dag, er AKP. Om kommunistpartiet vil ha akkurat dette navnet en annen gang, er ikke viktig akkurat nå. Det viktige nå er at mange revolusjonære, i og uta for AKP, RV, Rød Ungdom, i Sosialistisk Ungdom, diskuterer: Hva er et revolusjonært parti? Hva er målet/målene? Hvordan skal det jobbe og hva skal det mene? Diskusjonen om den revolusjonære bevegelsens framtid i Norge må konsentrere seg om politikk, ikke om organisasjonsstrukturer, skal diskusjonen komme noen vei. Vi forsøker å bidra ved å lansere punkt 1-11. Vi legger like stor vekt på punkt 12, om partiet.
Bli med på diskusjonen om hva som er viktig å gjøre for et kommunistparti. Det er en del yngre folk som vil være revolusjonære, men som ikke er riktig sikre på om AKP er det rette stedet i dag eller til evig tid. Til dem vil jeg si: Hvordan verden og Norge ser ut om 10 år, eller faktisk om bare 5 år, er det veldig, veldig vanskelig å vite nå. Det viktige å bli enige om, er AT det trengs et revolusjonært parti. Revolusjonære kan ikke lage det ved å stå stille og vente på at det skal komme et veldig fint, stort, pent, klokt parti som er dem verdig. Revolusjonære må LAGE det revolusjonære partiet sjøl. Derfor: Det stedet noen driver med det i dag, er AKP. Vi kan begynne der. Bli med på utviklinga av et sterkt, fornyet revolusjonært, kommunistisk parti!
Andre hefter fra AKP | Til hjemmesida
