Da den første jernbanen mellom Oslo og Eidsvoll ble åpnet i 1854, var den privat. Nå, 150 år seinere, er jernbanen atter på vei tilbake til private hender. Hvorfor? Hva blir følgene? akp.no har intervjuet Baard Thorkildsen, ansatt i Jernbaneverket, tillitsvalgt i Norsk Jernbaneforbund og medlem av AKP om kampen om jernbanen.
- Hva er de viktigste krava fagforeningene må stille til partiene om jernbanen ved stortingsvalget i år?
- Bondevik-regjeringa har vedtatt en plan for privatisering av all drift og vedlikehold av jernbanesporene i Norge. Vi krever at dette vedtaket reverseres. Det innebærer at Jernbaneverket fortsetter som forvaltningsbedrift, og at de ansatte - også de som jobber i kjeledress - fortsetter som statstjenestemenn og -kvinner.
Regjeringas vedtak innebærer riktignok at Jernbaneverket fortsetter som forvaltningsbedrift, men bare for å administrere anbud. Privatiseringa vil berøre over 1.400 årsverk. Minst 1.000 av disse vil få oppsigelse uten lovnad om ansettelse i den privatiserte virksomheten. Arbeidernes gjennomsnittsalder er rundt 50 år, ikke den beste alderen for å hive seg ut i arbeidsmarkedet.
Mange har sikkert registrert at regjeringa også har åpnet for anbud i passasjertrafikken. Vi tror dette verken fører til bedre eller billigere togtransport - bare angrep på de ansattes rettigheter. Vi krever derfor slutt på anbudsutsetting av togtrafikken. Fortsatt statlig satsing på godstransport på jernbanen gjennom godsselskapet Cargonet er også et viktig krav.
Jeg må også ta med at vi krever en dobling av investeringene til jernbane.
- Vil Arbeiderpartiet støtte kravene?
- Mange har hørt Stoltenberg si at vedtaket om Jernbaneverket skal reverseres. Blant annet snakket han med store bokstaver på landsmøtet til Norsk Jernbaneforbund. Da ble det rene halleluja-stemninga. Mange vil få seg en nedtur, hvis dette viser seg bare å være valgflesk. Hvis man går inn og ser på vedtakene fra Arbeiderpartiets landsmøte, er det vanskelig å finne spor etter motstand mot privatisering. Det er bare for skolesektoren partiet har konkretisert noen krav mot privatisering . Det er påfallende at det nye prinsipprogrammet er så ullent på dette området. Jeg er redd for at den lovede reverseringa av vedtaket om Jernbaneverket ender opp som kosmetiske endringer, dersom Stoltenberg får bestemme etter valget. Arbeiderpartiets historie fra nittitallet på dette området er heller ikke tillitvekkende. Da skilte AP seg lite fra det Bondevik & co står for.
- Hva er målet med privatiseringa?
- Det viktigste er å kvitte seg med det offentlige ansvaret for de offentlige tjenestene.
- Til å begynne med, fram til 1920-tallet, var jernbanen privat, for deretter å bli offentlig. Hvorfor?
- Etter hvert som jernbanenettet vokste og de enkelte strekningene ble integrert med hverandre, ble det en hindring med flere uavhengige aktører. Markedet har en kortsiktig horisont som hindrer utvikling av slike langsiktige investeringer som jernbanen etter hvert krevde. Med veksten ble det også behov for mer styring og koordinering. Dette, sammen med mindre sikkerhet for avkastning og at dette historisk falt sammen med nasjonsbygginga, er viktige grunner til at jernbanen ble nasjonalisert.
- Nå vil man altså privatisere. Men er ikke jernbanevirksomheten i dag en stor og integrert virksomhet som omfatter mange tusener arbeidere? Hvorfor vil man privatisere nå?
- Drivkrafta bak den verdensomspennende privatiseringa nå er at det har vokst fram store monopoler. Disse har makt, evne og ønske om å overta det som er offentlig. Oppgavene det offentlige har drevet, er jo samfunnets basisbehov, det sikreste markedet som tenkes kan, som transport, helse, skole, energi og vann! Monopolene er nå i en posisjon der de kan tjene store penger på å rane til seg denne virksomheten. På jernbanen ser vi de samme selskapene dukke opp i mange europeiske land. I Norge er selskapet Carillion det mest etablerte innen vedlikehold av jernbanespor. Innen persontrafikk er det Connex og Arrive som er mest pågående av de store. Innen godstransport posisjonerer Deutsche Post seg i Skandinavia.
- Privatiseringa av jernbanen skjøt fart fra og med nittitallet og har fortsatt siden. Hvorfor vil AP og Høyre legge om fra offentlig forvaltningsbedrift til privateide monopoler?
- Høyres rolle som næringslivsparti er ikke så vanskelig å skjønne. Det AP har skjønt som administrator av kapitalismen, er at det er nytteløst å være mot privatisering, hvis man samtidig er for EU. EU er motoren i privatiseringa. Men det pågår kamper om privatisering i de fleste land, og det er handlingsrom for alternativer. Jeg tror for eksempel det går an å vinne kampen for å beholde Jernbaneverket Drift som en del av forvaltninga.
- Hvordan tjener den delen av monopolkapitalen som ikke investerer i jernbane, på privatiseringa av jernbanen?
- Det er en generell interesse fra de store monopolene når det gjelder å få tilgang til offentlig virksomhet. I utgangspunktet tror ikke monopolene at privatisering vil skape problemer. Hvis de opplever problemer, slik man gjorde i England, vil de sikkert reise krav om at det offentlige igjen skal overta.
- Hvordan har privatiseringa påvirka lønns- og arbeidsforholdene på jernbanen?
- Det store skillet var da NSB ble gjort om til selskap for å kjøre tog og skilt fra Jernbaneverket som skulle ta seg av infrastrukturen. NSB ble raskt delt opp i mange selskaper. Noen av selskapene har ordnete forhold. Verst gikk det ut over det som ikke ble definert som kjernevirksomhet - kantinedrift, reingjøring osv. Særlig for disse utskilte tjenestene har en fått forverra arbeidsbetingelser. Tidligere fikk de som reingjør tog offentlig lønn med rimelig bra betaling. De er nå utkonkurrert av mindre lavkostfirmaer med mange uorganiserte og importert arbeidskraft. Et lite lysglimt er seieren til vaskerne i Trondheim, som hindra utskilling og nedlegging av deres selskap ved å streike. - Vei, fly og båt tar stadig mer av transporten. Er jernbanen på vei til historiens søppelhaug?
- Nei! Der man satser på jernbanen, der lykkes man! Oslo for eksempel ville ikke ha fungert uten toget. Og hvis man tenker på miljøet er toget framtida, ikke fortida. På kontinentet er man i ferd med å møte veggen både i lufta og på veien. Det korker seg rett og slett. Store land som Spania, Frankrike og Tyskland satser nå mye på jernbane. Norge ville definitivt tjent på høyhastighetsbane mellom de store byene. Vi er ikke mange her i landet, men til gjengjeld reiser vi mye.
- AP har vært for privatisering. Men hvordan har fagforeningene forholdt seg?
- Det er to store fagforbund: Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokomotivmannsforbund. Utskilling og privatisering er en stor utfordring for de "gamle" fagforbundene i det offentlige. Mange havner i et konkurranseforhold til forbund i privat sektor, og mange får ikke innpass i det liberaliserte arbeidsmarkedet. Tendensen er splittet fagbevegelse og mindre fagorganisering i bransjen.
Men det finnes også gode erfaringer på at man klarer å opprettholde og videreutvikle fagforeningene for eksempel på jernbanen.
Jernbaneforbundet er nært knyttet til Arbeiderpartiet. Denne fagforeningstradisjonen definerte AP, jernbanens ledelse og statsmakta som tre sider av samme sak. Den kjennetegnes ved stor grad av pragmatisme. Man har om nødvendig protestert for all verden, men blitt villig med på ferden, for å si det slik. Det blir ikke enkelt å oppnå resultater på denne måten i tida framover.
- Hvilken rolle mener du at AKP har spilt i kampen for jernbanen og mot privatisering?
- AKP har vært den viktigste organiseringa av venstreopposisjonen i jernbanemiljøet, men vi er absolutt ikke aleine om å stå på. De sterkeste foreningene har klart å få med seg mange av fordelene ved å være statsansatt over i de nye firmaene. De er også fortsatt i stor grad offentlig eid. Fra denne plattformen og med en ledelse i selskapene som er avhengige av å levere resultater, har det vært mulig å videreutvikle avtalene.
- Hvis Norge ble sosialistisk i morgen, hvilke tiltak ville du foreslått i jernbanesammenheng?
- Først ville jeg sparka samferdselsminister Torild Skogsholm. Deretter ville jeg samla jernbane-Norge til ett rike ved å slå sammen alle jernbaneselskapene, underlagt dem politisk kontroll og satset på et stort investeringsprogram for et landsdekkende nett av høyhastighetstog. Deretter kunne jeg gått tilbake til jobben som kontaktledningsmontør med god samvittighet.
|