Venezuela: Opprør er mulig!

Jorun Gulbrandsen intervjuer Olaf Svorstøl Sierraalta

Til innholdslista for akp.no 2003 ||| Til AKP si heimeside

Les også bakgrunnsartikkelen


Olaf Svorstøl Sierraalta kommer fra Venezuela, har familie der og har besøkt landet mange ganger, seinest i 1997. Han forteller om bakgrunnen for situasjonen i Venezuela.

Olaf Svorstøl Sierraalta

Venezuela har vært et land med såkalt borgerlig demokrati, ikke militærdiktatur siden 1958. Sosialdemokratiske og kristeligdemokratiske regjeringer har alternert om presidentmakta. President Carlos Andrés Peréz nasjonaliserte jern- og oljeindustrien på 70-tallet, og kom tilbake som president i 1989 med løfter om å hindre Verdensbankens grovt usosiale pålegg. Han var det norske Arbeiderpartiets venn og påtenkt som leder av de sosialdemokratiske partienes internasjonale organisasjon. Etter presidentvalget snudde Peréz og gav etter for kravene fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Det førte til store opptøyer og protester fra de fattige. Politiet og militæret ble satt inn, så mye som 15.000 mennesker ble drept!

- Er Hugo Chávez så populær blant folk flest som filmen gir inntrykk av?

- Ja, blant vanlige folk er han det. Han leda et mislykka kupp mot Peréz i 1992 et kupp mot korrupsjonen, men havna sjøl i fengsel. Kongressen tok fra Peréz makta i 1993 - nettopp på grunn av korrupsjon. Han lever i dag i eksil i Den dominikanske republikken og kjemper mot Chávez derfra. Mens Chávez ble folkehelt.

- 90-tallet var et liberaliseringas tiår?

- Ja, vi fikk en periode med tidligere kristeligdemokrat Caldera, nyliberalismen som var startet av Peréz skjøt fart, folketrygdsystemet ble delvis privatisert, fattigdommen økte, og mens landet nesten hadde kvitta seg med analfabetismen på 60-tallet, var det nå en million nye. Det var diskusjoner om å privatisere olja på nytt. Staten eier oljeselskapene, men oljeprofitten gikk til direktørene og til andre goder som jetfly for direktørsjiktet. Over 80 % av oljeinntektene gikk ikke til staten, men til dette direktørsjiktet. Mange av folka rundt Caldera var korrupte.

- Så skulle Chávez bruke oljepengene.

- Chávez stilte til valg på et program som sa at alle skulle ha jord å dyrke, industri å jobbe i, velferdsstaten skulle gjenoppbygges, nyliberalismen skulle stoppes, oljeinntektene skulle brukes til folkets beste og landet skulle ha en ny grunnlov som ivaretok folkets interesser.

- Det så vi på filmen. Folk hadde ei bitte lita blå bok.

- Jeg har en utgave av Grunnloven her, sier Olaf Svorstøl. - Her står det at skatten skal være progressiv slik at de rike betaler mer enn de fattige. Til nå har de rike slett ikke betalt skatt. Jeg har snakka med rike i Venezuela som sier at Norge er et kommunistisk land fordi det er en viss progressiv beskatning.

- I Grunnloven står det at det ikke er tillatt med handelsmonopoler fordi de får for stor makt over folkets levestandard. Stormakter har ikke rett til å ha militære baser i Venezuela. Urbefolkningenes språk er offisielle språk og må respekteres over hele nasjonen. Urbefolkningene har et fast antall representanter i nasjonalforsamlinga. Det er ikke lov å ta patent på liv. Det står også om økonomisk desentralisering, hvor mye penger staten, delstatene og kommunene skal ha (før Chávez fikk kommunene nesten ingen ting). Det står at når halve perioden har gått, kan 20 % av velgerne i den valgkretsen det gjelder, kreve folkeavstemning om guvernøren (delstat) eller presidenten (landet) skal fortsette. Det står om folks sosiale rettigheter. Om rett til utdanning. Det er Venezuela som skal bestemme over Venezuela, ikke utenlandske institusjoner. Men alle internasjonalt inngåtte avtaler, som FNs menneskerettigheter, skal også gjelde som lov for Venezuela.

- Men hvordan kan vi vite om det blir bedre for de fattige i dag? Har Chávez kunnet rekke å gjøre så mye tre år? Overklassen slåss fortsatt mot ham?

- Du må se på hva slags tiltak regjeringa setter i gang: Bra for fattige eller ikke? Utdanning og helse er det lettest å gjøre noe med. Men for at fattige barn skal kunne gå på skolen, må de ha mat. Så det lages integrerte opplegg med skole, mat og mobilisisering av lokalbefolkninga som støtteapparat. Det legger overklassen seg ikke oppi, for de er aldri hos de fattige likevel. Nå er det en million analfabeter.

- Hus og jord gis bort?

- I byene får nå folk eiendomsrett til tomtene til de okkuperte husene de bor i. I mange fattige strøk er boligene i slummen okkupert av fattige. Slik har det vært i mange år. Nå sier regjeringa: Her har du kontrakten din, nå har du rett til å bo her. Nå finnes det prosjekter der folk bygger boliger til hverandre i fellesskap, slik det ble gjort i Norge etter krigen. I Norge sørga staten for materialene, folk gjorde arbeidet på dugnad. Så skal folk ha vann og strøm, det vil ta tid. Det de rike alltid har tatt som en selvfølge, får de fattige bare med strev og møye.

De som har jord og ikke bruker den, mister jorda. Den blir ekspropriert og delt ut til dem som ikke har.

- Vi så i filmen hvordan mediene dreiv propaganda om at alle var mot Chávez. Vi så støtta fra USA. Den kom i tillegg fra Spania. Vi så Ortega, leder for det sosialdemokratiske fagforbundet, han støttet kuppet mot Chávez, ledet blokaden mot oljeproduksjonen og stakk av. Motsetningene må være store i Venezuela.

- Da kuppet mislyktes i april 2002, ville overklassen stoppe oljeindustrien for å skade Chávez-regjeringa. Arbeiderne fikk penger for ikke å jobbe. De prøvde å lage en generalstreik i 1-2 uker, men det gikk ikke. Oljestoppen var mye verre. Ledelsen i oljeselskapene ville ikke at folk skulle gå på jobb. Samtidig ville de øke motsetningene ved å stoppe matsalget foran jul. Regjeringa sa at de ikke akspterte at folk skulle hindres i å feire jul, og delte ut julemat og bensin til folk. Arbeidsgiverne betalte lønn til dem som holdt seg hjemme fra jobben. Landet tapte milliarder av dollar. Milliarder!

Så begynte regjeringa å sette inn sine folk i selskapets ledelse Oljeproduksjonen starta etter et par måneder. I dag er produksjonen som før blokaden av produksjonen starta. Landet er med i Opec, som de tok initiativet til i 1960-årene, og deltar på møtene.

- Kan borgerskapet samle seg?

- Det deler seg i to. En del mener at landets lover må følges, og at militærkupp og oljesabotasje er opplagt ulovlig. Den andre delen mener at alle midler er tillatt når det gjelder å bli kvitt Chávez. Så det vil være vanskelig for dem å finne en alternativ presidentkandidat som samler de to.

- Har det vært en sosialistisk revolusjon? Et sosialistisk program?

- Nei! Chávez-regjeringa er ikke valgt på noe sosialistisk program. Den private eiendomsretten garanteres. Reformpolitikk og uavhengighet er viktige mål.

De ønsker å bestemme sin egen politikk internt. Ha en egen utenrikspolitikk. De holder viktige områder unna vareproduksjonen, og sier at alt vann er nasjonal eiendom. Politikken skal fremme rettferdig fordeling, noe skattereglene er uttrykk for, og som står i Grunnloven.

- Lærdommer?

- Vi kan se hva imperialisme er. Mindretallet gav seg ikke. Bare tan-ken på å betale skatt får deler av overklassen til å bli provosert og ty til vold. Imperialismen kan ikke godta at land de utbytter, gir befolkningen bedre kår, det går utover utbyttet.

Imperialismen har utsatt Venezuela for press. I løpet av det første året etter at Chávez ble valgt, gikk investeringene ned med 70 %. Siden USA er det landet som investerer mest i Venezuela, er det ikke vanskelig å se hvem som sørga for dette. I 2003 ligger Venezuela på tredje plass i Latin-Amerika når det gjelder land det blir investert i. Men i 2002 ble investeringene sterkt redusert.

Vi ser også at borgerskapet ikke respekterer demokratiet, selv i land hvor det har vært en tradisjon med formelt demokrati. De bruker makta. Ikke bare mot revolusjoner, men mot alle forsøk på å forandre verden. Enhver revolusjonær, enhver som vil ha rettferdighet, må være klar over at makthaverne bruker makt. Vold. Militæret, fly, bomber. De reaksjonære brukte våpnene for å gjøre statskupp. Det var også våpnene som tvang dem tilbake.

I 1973 kalte Chile sin reformbevegelse en start for bygginga av sosialismen, og den valgte Allende-regjeringa ble styrta av deler av overklassen, av militærjuntaen og USA/CIA. President Allende ble drept. Programmet til Allende var ikke så ulikt Chávez sitt.

- Norge?

- Tankeeksperiment: La oss si at ei sentrum-sosialistisk regjering fikk flertall i valg, og at de virkelig fulgte programmet sitt. La oss si at de ville ut av Nato, si opp Gats- og EØS-avtalen, de ville la oljepengene komme folket til gode, stanse privatiseringa og bygge opp en sterk og gratis offentlig sektor, bestemme at vann og strøm ikke skal være varer, nasjonalisere viktig industri, øke de rikes og minske de fattiges skatt. Og si opp avtaler som svekker Stortingets og kommunenes demokratiske muligheter for å gjøre egne vedtak. Ingen sosialisme. Bare reformer.

- Du mener de rike ikke vil bøye seg for flertallet?

- Hvorfor skulle overklassen, borgerskapet, eierklassen i Norge, som er i allianse med imperialismen, godta det? Hvis jeg var eier, ville jeg sikkert tenke: Hvorfor skal jeg overlate alt dette til dem? Det er udemokratisk, det er jo mitt! Kanskje USA og EU lager en eller annen slags boikott, hvis de bestemmer seg for at denne nye regjeringa er fetteren til ondskapens akse.

Men uavhengig av hva USA gjør, vil borgerskapet rimeligvis si: "Den nye regjeringa er en skandale. Den vil isolere landet og ruinere det. Økonomien ødelegges totalt og for mange år. Vi ledes av dårlige amatører. Vi kan ikke godta det. Vi må tenke på næringslivet, handelen og landets framtid."

Hvis folk som har stemt på denne regjeringa, vil forsvare den, vil voldsmakta bli brukt.

- Revolusjon i Norge?

- En revolusjon er ikke at en RV- eller SV-gjeng griper til våpen og kaster regjeringa. Revolusjoner er situasjoner, omveltninger, bevegelser, raske hendelser der klasseinteressene kommer svært tydelig til syne. Om de fører til sosialisme eller ikke, vil vise seg. Men det vi allerede vet, er at overklassen tyr til makt, til vold. Det å ta inn over seg denne kunnskapen, denne erfaringa, skiller revolusjonære og reformister. Det handler ikke om at arbeiderklassen eller de revolusjonære ønsker vold. (Høyrefolk pleier å framstille det slik.) Det handler om å være forberedt på maktas vold. Da er soldatene og politiet nøkkelen. Borgerskapet vil forsøke å mobilisere militæret og politiet. Vil de lykkes? Vil de skyte på sine egne klassefeller? Dette er den andre grunnen til at revolusjonær ungdom bør gå inn i militæret, for å diskutere hvem soldatene skal tjene. (Den første grunnen er å forsvare landet mot krig og okkupasjon.) Skal soldatene ut og drepe folk i Afghanistan og okkupere land som Irak? Skal de vende seg mot demokratiet i sitt eget land, eller i stedet ta overklassens udemokratiske kuppmakere? Det er spørsmål enhver soldat bør konfronteres med. Også i Norge. Og det kan bare gjøres i militæret.