Venezuela: Opprør er mulig!

Jorun Gulbrandsen

Til innholdslista for akp.no 2003 ||| Til AKP si heimeside

Les også intervjuet med Olaf Svorstøl Sierraalta


To irske journalister, Kim Bartley og Donnacha O' Brian var tilfeldigvis i Venezuela under kuppet i april 2002. De lagde en film som ble vist på NRK i september 2003. Dette er filmens fortelling:

I 1998 ble Hugo Chávez valgt til president. Venezuela er verdens fjerde største oljeeksportør, men 80 % av befolkninga lever i fattigdom. Chávez' program var å fordele rikdommen og gi vanlige folk politisk innflytelse.

En ny grunnlov ble vedtatt i ei folkeavstemning i 1999. Chávez ville at folk skulle kjenne rettighetene sine. Loven likner et politisk program. Filmen viser hvordan folk går med ei bittelita blå bok i lomma. Det er Grunnloven.

På grunnlag av den nye loven, stilte Chávez til valg igjen i 2000 - og vant. Hver uke hadde han åpen post i fjernsynet hvor han svarte på brev og telefoner. Staten hadde en tv-kanal, Kanal 8. De andre fem kanalene var private, eid av de aller rikeste i landet.

Olja tilhørte formelt sett staten, men industrien var drevet av en overklasse som tok olja som sin egen og putta 80 % av fortjenesten tilbake til administrasjon, bl.a. sine høye lønninger. Gjennom tv-selskapene starta de ei kampanje mot Chávez. De sa han var "mentalt syk", følte en seksuell dragning til Fidel Castro og at han hadde omgang med narkoterrorister. USAs utenriksminister Powell uttalte stor bekymring for Chávez' "holdning til demokratiet". Det var ei voldsom kampanje. USA ville sikre sin oljeforsyning. Overklassen var redd for profitten sin. De frykta arbeidsfolka sine også, for Chávez oppfordra hele tida folk til å organisere seg. Det ble laget bolivarianske sirkler, som i tillegg til å støtte opp om prosessen og landets grunnlov, også dreiv folkeopplysning, fagforeninger mm. De rike sa: "Hold øye med hushjelpene. De er i de bolivarianske sirklene." "Noen vil komme med granater." De rike hadde nemlig jobba for rikdommen sin, sa de, - det hadde ikke andre gjort. "Vi oppgir ikke landet til folk som ikke har verdier. Vi har ofret og kjempet. Chávez vil ha et totalitært styre i hele Sør-Amerika."

Grasrota eksploderte i organisasjonsliv. Folk leste Grunnloven. Små lokale grupper ordna opp i problemer i nabolaget. "Vi er veldig interessert i politikk nå," ble det sagt av folk på filmen.

I februar 2002 bestemte regjeringa at den skulle utnevne folk til å styre oljeselskapet med utgangspunkt i grunnlov og til hele befolkningas beste: 80 % av oljeinntektene skulle gå til statskassa for å følge opp velferdsprogrammene til regjeringa. De private tv-stasjonene trappa opp hetsen og sammenlikna Chávez med Mussolini og Hitler. Overklassen dro til USA og snakka med Bush og CIA-sjefen. De oppfodra folk til å demonstrere mot regjeringa. Den 10. april uttalte ei gruppe generaler i tv at Chávez måtte gå av fordi han var en agent for Cuba og Colombias gerilja. De sa at militæret måtte overta. Det samme sa George Tenet, CIA-sjefen.

Hugo Chavez Hugo Chávez

11. april tillyste overklassen en demonstrasjon mot det statlige oljeselskapet som regjeringa nå ville utnevne nye styremedlemmer til, men la om ruta og gikk i stedet til presidentpalasset. Der hadde det samtidig samla seg tusenvis av folk for å forsvare regjeringa. De som overklassen hadde mobilisert, også flere tusen, ropte "Chávez er en morder! Fjern Chávez! Forræderen Chávez!" Ved presidentpalasset var det andre rop: "Slipp dem ikke fram!" Plutselig begynte snikskyttere på takene å skyte på demonstrantene. USA og overklassen sier det var Chávez-folk. Filmen sier noe annet. Det ble stor forvirring. Imens gikk deler av militæret inn og stengte Kanal 8, den eneste offentlig eide kanalen, regjeringskanalen. Kontakten med folket ble umulig. Soldater omringa palasset. Generaler kom for å si at Chávez måtte gå av. Chávez nekta. Generalene trua med å bombe palasset hvor det var mange mennesker. Fem minutter før fristen var ute gikk Chávez ut, men han gikk ikke av. Han ville spare folk for bombeangrepet. Erfaringene fra Chile viste at slikt ikke er tomme trusler.

Det hadde altså skjedd et statskupp. Deler av overklassen med støtte fra ei gruppe generaler, lederen for det sosialdemokratiske fagforbundet og USA/CIA.

Hæren førte Chávez bort til ukjent sted og sa på tv at det skulle lages ei ny overgangsregjering. Straks dukka sjefen for arbeidsgiverforeninga opp, Venezuelas NHO, Pedro Carmona, og kunngjorde at han var ny president. Kuppgjengen oppløste nasjonalforsamlinga, avsatte høyesterett, riksadvokaten og riksrevisjonen.

Kuppregissørene sitter så på tv og ler og skryter til hverandre om hva de har klart: Først skape mest mulig mistillit til Chávez gjennom mediene sine, så mobilisere via tv-stasjonene til demonstrasjon, så mobilisere militæret til handling. "Chávez har gått av," var budskapet. (Dette fikk vi vite i Norge også.)

Men Chávez hadde ikke gått av. Han var tatt til fange. Regjeringsmedlemmene hans visste ikke hvor han var. Kanal 8 var stengt. Og Chávez-folka fikk ikke slippe til i kuppmakernes kanaler.

Så fikk noen sagt fra til et utenlandsk kabel-tv. Slik ble budskapet sendt tilbake til Venezuela. Folk fikk beskjed. Det var gått to dager. Folk strømma ut i gatene og til presidentpalasset. De ropte: "Han har ikke gått av! Han er tatt til fange!" "De har bortført ham!" "Chávez vår venn, folket er med deg!" "Vekk med Carmona!" Folk var sinte, fortvila, mange gråt.

Presidentgarden var på Chávez' side. Chávez-regjeringa planla å ta makta tilbake. Garden skulle plassere seg rundt palasset og vente på signal. Signalet kom. Garden rykka inn i palasset og tok flere i den nye "regjeringa" til fange. Camora og noen generaler slapp unna.

Presidentpalasset var nå igjen på hendene til Chávez-regjeringa. Regjeringsmedlemmene som hadde holdt seg i skjul kom tilbake. Men mediene nekta å fortelle det! Med soldaters hjelp ble Kanal 8 igjen åpna. Beskjeden gikk ut. Da ringte soldater inn fra forskjellige garnisoner og sa at de hadde vært feilinformert, de støtta den lovlige regjeringa. Overkommandoen slutta seg til. Chávez blei henta i et helikopter. Da det kom over palasset i mørket, sang tusenvis av mennesker "Han er her. Han er her".

Regjeringa oppfordra alle på Kanal 8: Alle må gå hjem. Det må bli ro. Grunnloven gjelder alle.

Dette skjedde for bare halvannet år sida. I et moderne land i vår egen tid. Klassekampen raser i Venezuela. Hvem vil gå av med seiren? Er det mulig for Chávez-regjeringa å ta tiltak som gagner folk flest med en så aggressiv overklasse på jakt? Med en fiende som USA og CIA?


Fakta: Simón Bolívar

Simón Jóse Antonio Bolívar (1783-1830), sør-amerikansk politiker og frihetshelt. Ble i ungdommen påvirka av frihetsidealene fra den franske revolusjon. Slutta seg til ei gruppe i Ny-Granada (= ca Ecuador, Colombia, Venezuela og Panama) som i 1810 reiste seg mot det spanske herredømmet og danna den første lokalt valgte regjeringa i spanskkolonisert Amerika. I 1811 ble Venezuela erklært uavhengig. Året etter ble opprøret slått ned, og Bolívar måtte flykte.

En lang frihetskrig fulgte. I 1813 erklærte han alle slaver for frie. I 1819 ble Bolívar valgt til president i Venezuela. Sjølstendighetskampen fortsatte, og Bolívar leda en hær over Andesfjella og angrep spanjolene i det som tilsvarer dagens Colombia. Da områdene var frigjort, ble han valgt til president i republikken Stor-Colombia. I 1822 befridde han det nåværende Ecuador, som også ble innlemma i Stor-Colombia. Også i Peru greip Bolívar avgjørende inn, og i 1824 ble det spanske herredømmet i Sør-Amerika brakt til ende. Bolívar organiserte regjeringa i Øvre Peru, som fikk navnet Bolivia. Han var også president i Peru en kort periode. Bolívar ville ha en union mellom alle de søramerikanske statene, og i 1826 sammenkalte han en kongress for dette formålet i Panama. Resultatet ble imidlertid bare et forsvarsforbund.

Bolívar var tilhenger av allmenn stemmerett for dem som kunne lese og skrive.

(Hovedkilde: Store norske leksikon)