Nasjonal sjølråderett
- internasjonal solidaritet

Til innholdslista for akp.no 2003 ||| Til AKP si heimeside


Nasjonal undertrykking tok ikke slutt med avkoloniseringa etter den andre verdenskrigen. Den sosialistiske revolusjonen i verdens folkerikeste land, Kina, og væpna frigjøringskamper tvang imperialistmaktene til å gi koloniene sjølstyre. Men utbyttinga har fortsatt på en mer fordekt måte med økonomiske virkemidler gjennom det vi kaller nykolonialismen. Vår egen EU-kamp viser at kampen for nasjonalt sjølstyre også er høyst aktuell for mindre, imperialistiske land.

Motstanden mot nykolonialismen smelter nå sammen med et gryende opprør også i de imperialistiske landa, mot den samme verdensøkonomien og verdensorden som underminerer levekår og rettigheter også til befolkninga der. Kampen for nasjonal sjølråderett blir sentral for vilkåra til klassekampen både i undertrykte og i imperialistiske land, slik Arne Byrkjeflot illustrerer i sin artikkel .

Stagnasjon

Stagnasjonen i den imperialistiske verdensøkonomien skjerper i dag imperialistmaktene sin ubønnhørlige konkurranse med hverandre. USA bruker makta si til å forsøke å beholde og konsolidere sitt hegemoni. Nykolonialismen duger nå ikke lenger. Rå makt og fysisk kontroll over ressursrike og strategisk plasserte stater og regioner settes nå igjen på dagsorden. Det vi har sett gjennom oppløsninga av det tidligere Jugoslavia, invasjonen i Afghanistan med tilhørende baseetableringer i flere land, og nå forsøket på å okkupere Irak, er starten på noe vi må kalle en regulær rekolonisering av stater og regioner. Dette vil stille det nasjonale spørsmålet enda skarpere. Det vil også føre til økte konflikter innad i flernasjonale stater, der en okkupantmakt ofte kan spille på nasjonale, religiøse og sosiale motsetninger for å holde på makta. Vi ser dette i Irak, hvor USA brukte Saddam-regimets undertrykking til å få kurderne som medspillere i okkupasjonen av landet.

Norsk imperialisme

Norge er også med på denne ferden. Økonomisk ved å satse sin svære oljeformue i utlandet, bygge ned sin nasjonale industribase og satse på større profitt i utlandet. Militært ved å bygge ned et nasjonalt innretta forsvar til å bli en utrykningsstyrke til disposisjon for USA, med håp om at det også skal verne de norske utenlandsinvesteringene, f.eks i Kaspihavet og Midtøstenregionen. Slik møter vi fienden i vårt eget land, enten vi slåss for norsk sjølråderett for å holde Norge utafor EU, eller vi viser internasjonal solidaritet gjennom å slåss mot okkupasjonen av Irak og bygger den internasjonale antikrigsbevegelsen mot de kommende aggresjonskrigene.


Fra partiprogrammet til AKP

Imperialisme betyr nasjonalundertrykking, krig og revolusjoner

Imperialismen fører ikke bare til utbytting og nasjonal undertrykking av folk og nasjoner i den tredje verden. Det internasjonale borgerskapet konkurrerer også om dominansen i de ulike imperialistiske landa, der de største vare- og finansmengdene er konsentrert. [...]

Kampen for nasjonal sjølråderett står sentralt i den antiimperialistiske kampen i alle deler av verden.

Den samiske nasjonen og nasjonale minoriteter undertrykkes

Den norske staten er grunnlagt på territoriet til to nasjoner, den samiske og den norske. Koloniseringa har delt den samiske nasjonen mellom fire stater. Den norske staten har systematisk rana til seg samisk land og undertrykt samisk økonomi, kultur og språk. I tillegg til den samiske urbefolkninga, er kvener, sigøynere og romaer utsatt for undertrykking. Det voksende antall innvandrere fra andre nasjoner, er med på å gjøre Norge til et flerkulturelt samfunn. Også denne gruppa utsettes for diskriminering og rasisme.

Nasjonal undertrykking finnes også innad i flernasjonale stater. Samenes kamp for sine nasjonale og sosiale rettigheter har også en antiimperialistisk, revolusjonær karakter. Det samme gjelder den kampen andre nasjonale minoriteter fører mot undertrykking og diskriminering. Undertrykte nasjoner i en flernasjonal stat har rett til løsriving.

Kommunismen vil være et verdenssystem

Mens sosialismen vil kunne etableres i enkeltland, er det ei forutsetning for å etablere kommunismen at alle jordas folk er frigjort.

Hvordan en kommunistisk verden konkret vil organiseres, er det i dag umulig å fastslå. At kommunismen må være et verdenssystem betyr naturligvis ikke at ulikheter mellom folk blir borte eller at alle vil snakke ett språk. Vi må regne med at kulturelt betinga forskjeller vil fortsette å eksistere, og at den kollektive organiseringa av samfunnet vil ta ulike lokale former.

Med reell likhet mellom menneska og nedbygging av statene som maktapparat vil trolig nasjonene også gradvis miste si betydning som fellesskap. Målet må være at den bevisste, frie sammenslutninga av menneska ikke lenger skal være begrensa av geografiske eller sosiale skiller. Dette vil tillate enkeltmennesket å utvikle seg i større frihet enn noensinne tidligere i historia.

Les hele programmet her.