AKP-arkivet

Boplikt, ikke delt omsorg,
- det er hva det handler om!

av Turid Kjernlie og Jorun Gulbrandsen Oversikt over e-post-adresser

Februar 2001


Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Vi har laget et forslag til RV-landsmøtet om et lovforslag som kommer inn under barneloven. Diskusjonen går vanligvis under overskriften "delt omsorg", men handler om hvorvidt domstolene skal kunne bestemme delt boplikt for barn når foreldrene er uenige om det. Forslaget innebærer i praksis at foreldrene kan motsette seg hverandres eventuelle flytting. Her kommer forslaget, deretter begrunnelsen. (Vi somla med å sende det inn, så kom Line Schous forslag i Opprør, et forslag som langt på vei dekker det vi også mener).

Uttalelse om forslag til endringer i barneloven:

I dag kan foreldre ved et samlivsbrudd avtale at barn skal bo fast sammen med begge foreldre. Når foreldrene ikke blir enige, må retten eller fylkesmannen avgjøre at barnet skal ha et fast bosted. Forlaget om å forandre barneloven slik at retten som en hovedregel skal idømme delt bosted for barn der foreldrene ikke blir enige, er RV imot.

I utgangspunktet har kvinner og menn like stort potensiale for å lære å ta omsorg for andre mennesker – også å ta omsorg for og ta seg av barn. I Norge i dag med det kjønnsrollemønstret vi har blir denne omsorgsoppgaven i størst grad lært, praktisert og pålagt jenter og kvinner. Vårt mål må være et samfunn der alle mennesker tar vare på andre, avhengig av alder, men uavhengig av kjønn.

Den foreslått endringa i Barneloven vil ikke være et tjenlig redskap for en slik utvikling. Vedtak om boplikt for barn mot dene ene eller begge foreldrenes ønske, vil skjerpe konfliktnivået som i et slikt tilfelle er høyt fra før. Det er vanskelig å se hvordan en slik løsning skal kunne praktiseres uten at barna kommer midt i "krigen" mellom foreldrene i enda større grad. At retten skal kunne bestemme hvor mor eller far skal bo, som blir den praktiske konsekvensen av en slik forandring i barneloven, vil heller ikke bidra til å senke konfliktnivået mellom foreldrene. Vi frykter at de foreslåtte endringene i realiteten vil gjøre det vanskeligere for kvinner å skille seg.

Lover som gjelder barnefordeling etter samlivsbrudd bør ikke gjøres til redskap i en likestillingskamp, enten den begrunnes med menns rett til å ha barn, eller med kvinners kamp for at menn skal ta mer ansvar. Voksne har ikke "krav på" barn. Barn har krav på trygge og snille voksne ansvarspersoner. Om disse voksne er biologiske foreldre eller andre voksne, heterofile eller homofile/lesbiske, par eller enslige, er uviktig, så lenge barna har det bra.

Om lag 90% av foreldrene praktiserer stor grad av felles løsninger for barna allerede, men mange etterlyser bedre økonomisk tilrettelegging. Det må lages regler og forskrifter som gjør det så lett som mulig for foreldre som ønsker delt bosted for barna etter et samlivsbrudd å gjennomføre det. I de tilfellene der foreldrene ikke lenger bor på samme sted må det opprettes økonomiske støtteordninger til reiser som gjør at økonomi ikke skal være et hinder for barn å ha jevnlig kontakt med begge foreldrene. Begge foreldrene må få samme rett til økonomiske støtte som enslige foreldre, skatteklasse 2 og dobbel barnetrygd.

Gratis barnehager for alle barn og god, gratis skolefritidsordning og en trygg skole vil også være stabiliserende faktorer i barnets liv. Hele samfunnet må ta mer ansvar for barna, og ikke forsøke å gjøre biologisk mor og far til de eneste viktige voksne for dem.

Dette var forslaget. Vi er for mer omsorg, dobbelt og delt. Vi mener kvinner og menn har like stort potensiale for å lære å praktisere omsorg for andre mennesker. Vi mener at skilte som ønsker å samarbeide om praktiske løsninger til beste for seg sjøl og barna, skal få økonomiske vilkår som gjør det mulig. Men vi er imot lovforslaget om "delt bosted" som en hovedregel. Her skal vi begrunne vårt standpunkt.

Er kvinnen biologisk best?

Utgangspunktet bør være at kvinner og menn er biologisk like mye i stand til å lære å ta seg av barn og ha omsorg for dem over lang tid. I vår kultur lærer kvinner mer om dette enn hva menn gjør. 45% av alle kvinner jobber deltid – 10% av menn. Kvinner får ikke så mye arbeid de vil ha, og de tilpasser livet sitt til at hun og han har fått barn. 14% menn jobber mer enn 45 timer uke. 51% av menn bruker mindre enn 5 timer på husarbeid i uka – 87% av kvinner bruker mer enn 5 timer i uka. Slik er samfunnet. Men et mål må være et samfunn der alle mennesker tar vare på andre, avhengig av alder, men uavhengig av kjønn. Vi tror ikke at de foreslåtte endringene i barneloven vil være et redskap i denne retninga. Vi tror det er bedre med økonomiske tiltak som gjør det lettere for alle dem som vil praktisere delt omsorg, men som ikke får det til. De foreslåtte endringene tror vi vil ha ett resultat: De vil gå ut over de barna som har det vanskeligst.

Det pågår en diskusjon om "delt omsorg". Det er viktig å være klar over at diskusjonen IKKE handler om hvordan foreldre skal kunne få bedre mulighet til å dele på omsorg og arbeid for barnet. Diskusjonen handler helt konkret om et lovforslag som går ut på at domstolene skal ha rett til å dømme et barn til å ha to bosteder, uavhengig av hva foreldrene ønsker, og at dette forslaget, hvis det blir vedtatt, kan bety at en fraskilt kvinne eller mann kan nekte den tidligere ektefellen å flytte dit han eller hun ønsker.

Bakgrunnen

Den delen av barnelova som omhandler hvor barnet skal bo, ble sist endret i 1997. Endringa den gangen var omstridt, spesielt med tanke på at det ble innført en paragraf som forplikta domstolene til å avgjøre ett fast bosted for barn der foreldra ikke ble enige. Den gangen var Foreningen 2 foreldre aktive med hensyn til å stille krav om lovfesting av "delt omsorg" (i betydninga delt bosted) ved samlivsbrudd. Aleneforeldreforeninga gikk imot en slik lovfesting.

Den nye paragrafen fra 1997:

Paragraf 35 a: Kvar barnet skal bu fast
Dersom foreldra er enige, kan dei avtale at barnet skal bu fast saman med begge, jamvel om dei ikkje bur saman. Er foreldra usamde, må retten eller fylkesmannen avgjere at barnet skal ha ein fast bustad.

Dette var et godt forsøk på å gi barn retten til et stabilt hjem selv om foreldra er i krig.

Siden 1997 har mange vært på banen, og Foreningen 2 foreldre har vært svært aktive lobbyister. Debatten i dag syns jeg kan sees på som en type omkamp fra 1997. Forskjellen er at Foreningen 2 foreldres syn har fått breiere innpass.

I oktober 1997 nedsatte Jagland-regjeringa et utvalg bestående av 9 personer (barnefordelings-prosessutvalget). Dette utvalget har avgitt sin innstilling til departementet (BFD), og denne utredningen og innstillinga, NOU 1998:17, er grunnlaget for arbeidet med endringene av barneloven. I innstillinga mener alle i utvalget at delt bosted ikke kan være en hovedregel etter samlivsbrudd. Men utvalget delte seg i synet på om domstolene skal gis en generell adgang til å fatte avgjørelse om delt bosted for barn mot en av foreldrenes vilje. Et flertall på 7 konkluderer med at det ikke bør åpnes adgang for dette. Når foreldre ikke klarer å komme til en løsning, og en eller begge krever dom i saken er det etter utvalgets syn grunn til å anta at konfliktnivået er så høyt at delt bosted ikke vil kunne fungere til barnets beste (NOU kap. 12.4.1). Mindretallet på 2 i utvalget presiserer at de ikke syns delt bosted kan være noen hovedregel. Barnefordelingsprosessutvalgets innstilling virker ganske fortia i mediene.

Delt bostedsmyndighet mellom foreldrene betyr at beslutninger om barnehage/skole, om flytting og andre større avgjørelser i dagliglivet skal bli tatt av foreldrene sammen. Slike avgjørelser må foreldre ta kontinuerlig, og når utgangspunktet var konflikt mellom foreldrene, så er sannsynligheten stor for at konflikten forlenges og fornyes gjennom diskusjoner for å utøve delt bostedsmyndighet. Hva når enighet ikke oppnås? Eks. mitt barn skal gå i barnehage / mitt barn skal ikke gå i barnehage.

Det er flere på banen

Sjøl om flertallet i Barnefordelingsprosessutvalget går imot tvungent delt bosted for barna, finnes det motsatte forslag. Etter Fremskrittspartiets forslag skal foreldreansvaret alltid være felles, hvis ikke sterke grunner tilsier annet. Etter fylte ett år skal barnet bo like mye hos begge foreldrene, to uker hos hver. Fram til barnet er ett år, skal barnet bo hos moren, hvis ikke foreldrene avtaler noe annet. Far har imidlertid rett til samvær i rimelig grad, og hvis moren motarbeider dette, skal barnet bo like mye hos hver. Hvis en av foreldrene hindrer felles omsorg, kan den andre gis omsorgen alene i inntil 6 måneder. Foreningen 2 foreldre har delt bosted som mål. Hva andre partier mener, kommer vi tilbake til. Først skal vi se på situasjonen slik den er i dag.

Mødre hindrer ikke samvær

Fordi Foreningen 2 foreldre har kjørt så høyt oppe på banen, er det blitt et medieinntrykk, tror vi, at mødre stort sett ikke ønsker at fedrene skal ta så mye omsorgsansvar. Dette bildet er ikke riktig. Det er mødrene som er mest misfornøyd med dagens deling, og det er fordi de vil at fedrene skal ta mer omsorgsarnsvar, ikke mindre. Den totale gruppa består av 200.000 barn. 9 av 10 foreldre finner en fordeling sjøl. 80% av foreldrene samarbeider om stor grad av delt omsorg, mer enn 2. hver helg.

An-Magritt Jensen, professor ved NTNU var ansvarlig for "Samværsundersøkelsen". Hun skriver i Klassekampen 19. januar i år: "Det er helt uvanlig at kontakt mellom fedre og barn opphører etter samlivsbrudd, og fedre er generelt mer fornøyd med samværet enn det mødre er. Foreldres tilfredshet med samvær øker jo mer samvær det er, dette er særlig tydelig for mødrene." Altså, mødrene vil at barna skal ha mer samvær med far, ikke mindre. Bare i 6% av tilfellene har barna mistet kontakten med en av foreldrene. Dette omfatter også barn og fedre som aldri har bodd sammen. Det er 1.800 medlemmer av F2F, 90% er fedre. Når endringer av barneloven skal vurderes, er det viktig å se på: Hvem vil bli berørt av endringene?

Når faren er voldelig

Når delt omsorg fungerer for mange/de fleste: Hvorfor er det nødvendig med en tvangslov? Når delt omsorg ikke fungerer i det hele tatt: Skal de tvinges av loven, og vil det hjelpe på samarbeidet? Ole Kristian Hjemdal, leder av Kompetanseseneter for voldsofferarbeid, skriver i Dagsavisen 21. desember 2000: "Ifølge dagens lov skal foreldre etter et samlivsbrudd avtale hvem som skal ha foreldreansvaret og hvor barnet skal bo. De kan velge om barnet skal bo hos begge foreldrene, eller bare hos en av dem. Dersom foreldrene ikke er gift, har moren i utgangspunktet foreldreansvaret alene, men de kan avtale å dele ansvaret."

"At delt omsorg alltid er det beste, finner liten støtte i forskning" (NOU 1998:17). Han sier at barn ikke bare har rett til en far, men til en god far, eller en som ikke er alt for dårlig. Barn bør ha rett til vern mot en dårlig far, far har ikke bare rett til et barn, når det først er snakk om rettigheter. Han sier at det er for mange dårlige fedre. (Vi for vår del kan legge til at det også finnes mødre som er ute av stand til å ta seg av barn. Barnet har ikke bare rett til en mor, men en god voksenperson. Hjemdal snakker her om fedrene på grunn av vold.) Antakelig utsettes minst 18.000 kvinner med 30.000 barn årlig for vold fra nåværende eller tidligere familiemedlemmer. (I ett årskull blir det født vel 60.000 barn.) Mange barn opplever at moren jevnlig mishandles. Det finnes ingen norsk statistikk over hvor mange barn som mishandles. "I en del tilfeller er fars vold grunnen til at forholdet mellom foreldrene bryter sammen. Mor flytter ut for å beskytte seg og barna. Ofte velger imidlertid mor å bli, av angst for å miste retten til barna, eller for å beskytte dem mot far." Ja, noen kvinner frykter at delt omsorg med en voldelig far vil gjøre det enda verre for ungene.

Sjøl der hvor faren har vært voldelig, og mora har rømt til krisesenteret med barna, er de fleste mødrene positivt innstilt til at barna skal treffe faren. Kristin Skjørten og Rachel Eapen Paul har ansvaret for et prosjektsamarbeid mellom Kompetansesenter for voldsofferarbeid og Likestillingssenteret "Konfliktfamilier, barn og samlivbrudd", HiO-rapport 2001 nr 1. De skriver:

I vår undersøkelse der bakgrunnen er familievold og hvor vi vet at en del barn er skadelidende, hadde vi forventet å finne en stor representasjon av kvinner som er negative til samvær mellom far og barn. Det er derfor verdt å merke seg at flesteparten av kvinnene som kommer til krisesentrene ønsker at barna skal opprettholde kontakt med faren. Men ut fra kvinnenes vurdering av barnas beste, fedrenes omsorgsevne og videre foreldresamarbeid vil de ha barna boende fast hos seg. Ut fra krisesentrenes erfaringer er det kun et mindretall av kvinnene som ikke ønsker kontakt mellom far og barn etter samlivsbrudd. I disse situasjonene er det gjerne frykt for fysiske og/eller seksuelle overgrep mot barn som ligger bak mors ønske om at kontakten mellom far og barn skal opphøre.

Ingen av krisesentrene hadde erfaring med at kvinner som kom dit ønsket delt fast bosted for barna som løsning på barnefordelingen. En slik løsning krever et godt foreldresamarbeid. I konfliktfamilier er også samarbeidet mellom mor og far ofte problematisk.

De konkluderer slik:

Det er mange som synes det er vanskelig å ta inn over seg den volden mange menn utsetter kvinner og barn for, og som tror eller håper at den ikke finnes. Men den finnes og den kjennes! Å lage lover som gjør det vanskeligere å unnslippe volden, burde være en forbrytelse!

Barns vern svekkes

Dagsavisen 21. desember 2000: Ole Kristian Hjemdaal, leder av Kompetanseseneter for voldsofferarbeid, skriver at det nye lovforslaget vil medføre at barnas vern svekkes. For at barna ikke skal måtte bo halve tida hos en voldelig far, må mor bringe saken for retten, hvis ikke far selv avstår fra foreldreansvaret. Inntil retten har avgjort saken, skal barnet bo halve tida hos far. "Hvis mor reiser sak for å få tatt omsorgsansvaret fra far fordi han har brukt vold, men taper saken, kan hun komme i en vanskelig situasjon. Far vil da kunne hevde at mor hindrer felles omsorg, og forlange å få omsorgen alene i 6 mndr. Mors angst for å miste barna hvis hun forlater en voldelig mann kan altså bli enda mer reell enn i dag."

Problemet med lovbestemt regel om delt omsorg, handler om hvorvidt retten skal dømme foreldre som ikke klarer å smarbeide frivillig om omsorg, til ordninger som er så sterkt mot den ene forelderens vilje at hun (eller han) er villig til å gå rettens vei for å prøve å forhindre denne ordninga. Det er mødre som ikke vil sende barna til faren de gangene han er full, men er samtidig redde når faren klager til barnevernet fordi hun saboterer. Noen kvinner saboterer helt sikkert. Men bildet av at det er kvinner generelt som saboterer samvær, er stort sett et falskt bilde. Fedre som vil hevne seg på ekskona, eller som ikke klarer å inrette seg og holde avtaler og som derfor saboterer, er nok et riktigere bilde av årsakene til slike bitre konflikter. Men dette burde ikke handle om rettferdighet mellom foreldre, det burde handle om omsorg og forsørgelse av barn. Det burde ikke handle om foreldrenes rettigheter og eiendomsrett, men om barnas rettigheter til trygghet.

Aftenposten 25. januar 2001. Trond Vaage sier at domstolene må tenke mer på barna, og henviser til en ny rapport: "Aftenposten skrev tirsdag om en ny NOVA-rapport der psykolog Katrin Koch har undersøkt 74 barnefordelingssaker behandlet i hovedforhandling i Oslo byrett. Der dokumenteres det at dommerne er mer opptatt av å skape forlik mellom foreldrene enn å tenke på barnas beste. I 70 prosent av sakene hadde en eller begge foreldre psykososiale problemer, vært i kontakt med politi eller barnevern eller hadde rusproblemer. Rettslig forlik ble inngått selv om barna kunne trenge vern fra minst en av foreldrene."

Tvungent delt bosted for barn = et likestillingstiltak?

Noen mener lovendringa skal fremme økt likestilling. Den vil tvinge menn til å ta mer ansvar, sier noen. Kristin Mile skriver i Klassekampen 10. januar 2001: "Når barneloven skal endres, ønsker jeg en lov som i større grad kan motvirke kjønnsrollenes sterke dragsug, og stimulere foreldrene til å skjele mer til hva som er egne barn beste og mindre til kjønnsbestemte forventninger." Hva Mile mener med dette, er ikke godt å si, men hun sier lenger nede at økonomiske ordninger er viktig. Det er vi enig i, for forldre ønsker mer delt omsorg, mens økonomien gjør det vanskelig.

Odd Arne Tjersland skriver i Aftenposten 21. januar 2001:

I de siste månedene er delt omsorg – eller mer presist delt bosted – for barn etter skilsmisse igjen blitt et hett tema i mediene. Noe som forundrer og provoserer, er at kvinner er talerør for lovendringer som kan få sterkt uønskede virkninger for barn, og at de argumenterer med likestilling." Og: "Når noen – i forbindelse med delt bo-ordning – argumenterer for at lover må brukes som virkemidler i likestillingsarbeidet, er det nettopp dette og ikke situasjonen for barn som står i fokus. Dersom det gjennom lovgivning stadfestes at delt bo-ordning blir sett som "den foretrukne løsningen" ved skilsmisser, er dette utvilsomt et sterkt signal i likestillingsbildet.

Spørsmålet er om en skal la barn fra skilsmissefamilier være en så sentral brekkstang i denne saken, og om det ikke er slik at disse barna har nok å finne ut av som det er. Det lovforslaget som er på trappene, representerer på flere måter en grov overstyring av livet til norske barnefamilier. Fra norsk småbarnsforskning vet vi at det stadig er store forskjeller i hvordan mødre og fedre deltar i daglig omsorg for barn; mødre spiller fortsatt en langt mer sentral rolle i barnas dagligliv. Jfr. tidsnyttingsundersøkelsene til Haraldsen og Kitterød (1992).

Når 80 prosent av barn blir boende hos mor, er det først og fremst uttrykk for forskjeller i kjønnsroller som fortsatt preger familielivet i Norge. Derfor er det helt betimelig å spørre om det er rett å la skilsmissebarn ta støyten i vår iver etter å rette opp slike rolleforskjeller, eller om vi bør se oss om etter andre virkemidler.

Delt bo-ordning er en glimrende løsning for noen foreldre og barn, og i særdeleshet der mor og far har hatt mye felles ansvar for barns dagligliv forut for skilsmissen. Men foreldre bør ikke pålegges slike ordninger. Hvert enkelt foreldrepar må finne frem til løsninger som kan passe akkurat deres familie.

Regulering av bidragsordninger kan gjøre at far kan komme mer på banen. Her arbeider Barne- og familiedepartementet med noe som kan få stor betydning for fedres mulighet til å ta del i barns liv.

Ellers får vi satse på at de aller fleste fedre og mødre fortsetter som nå med å finne rimelige gode ordninger for seg og barna uten statlig inngripen og kontroll. Og at gode meglingsordninger kan bidra til å hjelpe foreldre som befinner seg i vanskelige konflikter.

Vi må fortsette å leve med at mange skilsmisser aldri kan bli helt rettferdige for de voksne. Og så får likestillingsarbeidet utvikles videre gjennom andre virkemidler.

Hvem er mor og far?

Det blir framført som ei nesten "bibelsk" sanning at det viktigaste for ungane er å ha kontakt med begge foreldra, mor og far. Det burde helle vært en bibelsk sannhet at barna skal ha snille, trygge, pålitelege voksne rundt seg, uanvengig av biologisk opphav. Vektlegginga av biologisk opphav er i enkelte miljøer (og stater i USA) kommet så langt, at voksne vinner eiendomsretten over barn de aldri har sett, barn som har vokst opp i mange år hos fosterforeldre. Disse såkalte voksne stiller med DNA-tester og advokater og "vinner". Foreningen 2 foreldre har på sin hjemmeside pekere til tilsvarende foreninger i USA (bl.a.) som forteller henrykt om slike "seire". De forteller om fedre som etter DNA-tester finner ut at de ikke er far til sin 12 år gamle sønn, og som forteller: "Jeg er ikke din far." Genteknologi parret med reaksjonær patriarkalsk sæddyrking kan tydeligvis være et sterkt våpen mot barn.

Ekteskapet forlenges etter skilsmissen

Det er en tendens i flere land at myndighetene forsøker å forlenge familieansvaret, både økonomisk og praktisk, etter at familien er oppløst. I stedet for at samfunnet tar mer og mer over ansvaret for samfunnets mennesker, forlenges det private ansvaret. Et typisk trekk er at samfunnet forsøker å holde på mye av ekteskapets omsorgsforpliktelser etter at ekteskapet er oppløst. Kjernefamilien skal tydeligvis forsvares!

Med barns tvungne delte boplikt, medfører at den ene eks-ektefellen kan nekte den andre å flytte. Dette er et gigantisk angrep på retten til å skille seg!

Skal det bli boplikt?

Hvis mor og far bor i samme skolekrets, er det lettest for barna å ha to bosteder, hvis foreldrene samarbeider om det. Da beholder de ett stabilt miljø, skolen og vennene. Ikke noe problem hvis foreldrene er enige, og hvis de får det til praktisk med bolig. Men igjen, det er når de ikke er enige eller ikke får det til, at loven skal bestemme hva de gjør. Kommer domstolene til å bestemme hvor mor eller far skal bo? Kommer domstolene da til å ta hensyn til den av foreldrene som har best jobb/ best råd/ er mest sjef/mest uunngåelig på jobben? Vil loven fungere nøytralt, eller vil praktiseringa av den ta mannens perspektiv mer enn kvinnens og barnas?

Aleneforeldreforeninga (AFFO) sier i sin høringsuttalelse:

Delt bosted innebærer felles bostedsmyndighet og derved rett for den ene av foreldrene til å nekte den andre å bytte bosted, skifte barnehage eller annen omsorgsordning. AFFO finner det særlig problematisk at man derved ved samlivsbrudd i kombinasjon med omsorg for barn mister retten til å flytte uten tidligere ektefelle eller samboers tillatelse. Dagens utdanningssystem og arbeidsmarked gjør ofte slik flytting nødvendig for å bygge opp en tilfredsstillende ny tilværelse. Tvunget bosted, kanskje i mange år, vil trolig ikke medvirke til et godt samarbeidsklima mellom foreldrene og derved heller ikke være til barnets beste.

Flertallet i det omtalte utvalget (NOU 1998:17) går imot at domstolene kan pålegge foreldrene at barna har fast delt bosted, og dermed mot å bestemme hvor foreldrene skal bo. Mindretallet mener domstolene skal ha en slik rett.

Aftenposten skriver 22. november 2000:

Strenge restriksjoner på flytting er et alvorlig inngrep i folks privatliv, sier jurist og ekspert på menneskerettigheter Gro Hillestad Thune. Hun var fra 1985 til 1999 medlem av Den europeiske menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg, og var med på å håndheve den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Thune har også erfaring som advokat i barnefordelingssaker, og er nå rådgiver ved Institutt for menneskerettigheter i Oslo.

Nå ber hun norske politikere tenke seg grundig om før de endrer barneloven på en måte som gjør at norsk lov kommer på kant med kravene menneskerettighetene stiller. – Det skal meget tungtveiende grunner til for å kunne akseptere restriksjoner på flytting, sier Thune med henvisning til artikkel åtte i menneskerettighetskonvensjonen. – Dette er en risikofylt vei å gå. Her må man trå varsomt, sier juristen. – Alle har krav på respekt for sitt privatliv, og det betyr også at man må kunne flytte fritt. Hensynet til barna må veie tungt. Her er det tale om vanskelige avveininger. Dette må Stortinget tenke nøye igjennom, sier Thune.

Aftenposten skriver videre:

Sentrale politikere fra flere partier vurderer nå å legge inn strenge flytterestriksjoner for skilte foreldre i den nye barneloven. Kr.F. mener det må nedfelles "i loven en bestemmelse om at ingen av foreldrene kan ta med seg barnet og flytte til en annen kommune som er langt vekk, så lenge det ikke er inngått avtale om foreldreansvar, barnets bosted og samværsordning". De familiepolitiske talsmenn både i Fr.p. og Ap. mener flytterestriksjonene best kan ivaretas ved å innføre delt omsorg som lovens hovedregel. Da må foreldrene bo i nærheten av hverandre. Thune advarer mot en slik utvikling. Hun er på linje med det store flertall av fagfolk, som er svært kritiske til å gjøre delt omsorg til hovednorm. Hun støtter flertallet (7 av 9) i barnefordelingsprosessutvalget som sier nei til at domstolene skal kunne idømme delt omsorg i de tilfeller der det er stor konflikt mellom foreldrene og de ikke blir enige om en avtale.

Aftenposten 22. november 2000:

Stortingsrepresentant Jon Olav Alstad, familiepolitisk talsmann i Ap, stiller seg positiv til forslagene fra Kr.F.

– Vi vurderer akkurat det samme. Vi ser at flytting av og til misbrukes. Det er ingen regel, men det skjer, sier Alstad.

Han vil imidlertid ikke ha et direkte flytteforbud.

– Hvis vi innfører delt omsorg som hovedregel, bortfaller behovet for flytteforbud, sier Alstad. Også Fremskrittspartiet vil vurdere forslag som begrenser skilte foreldres mulighet til å flytte. Per Sandberg har tidligere uttalt seg positivt til såkalte flyttesoner. Men Sandberg synes i likhet med Alstad at den beste modellen er å innføre delt omsorg som hovedregel i den nye barneloven. Det innebærer den samme innskrenkningen i muligheten til å flytte med barna - uten at den annen part samtykker.

Aftenposten 22. november 2000 intervjuer Sunniva Paulsen fra Aleneforeldreforeningen:

– Vi mener folk må få flytte fritt. Det er veldig forskjellige årsaker til at man velger å flytte, og vi tror på de voksnes rett til selv å kunne ta slike avgjørelser. Det handler både om arbeidsmarked, studiesituasjon og at mange flytter "hjem" til sin landsdel for å få avlastning fra familie og sosialt nettverk, sier Paulsen.

– Men vi ser jo at flytting kan ha negative konsekvenser for mange barn, og det er helt nødvendig med en tilskuddsordning som dekker reisekostnader, sier Paulsen.

Aleneforeldreforeningen har foreslått at det opprettes en offentlig tilskuddsordning som dekker 70 prosent av reiseutgiftene. Foreningen går imot lovpålagt delt omsorg, men synes de som frivillig velger en slik modell bør komme bedre økonomisk ut enn i dag. – De bør kunne få støtte på lik linje med enslige forsørgere, sier Sunniva Paulsen i Aleneforeldreforeningen.

Lag heller bedre økonomiske forutsetninger!

Likhet for loven fungerer ulikt for kvinner og menn fordi utgangspunktet ikke er likt. Forsker Inge Kvaram: "Lovgivinga i dag er slik at menn vil oppleve delt omsorg som en mindre økonomisk belastning, mens kvinner vil få mindre stønad og oppleve at barnebidraget forsvinner. Foreldrepar med to barn løser av og til dette ved at de på papiret har omsorg for hvert sitt barn, mens ungene i praksis bor likt hos de to foreldrene. De gangene der en slik ordning ikke er mulig eller ønskelig, er det stort sett kvinnene som kommer dårligst ut økonomisk. Det er fremdeles slik at kvinner i snitt tjener mindre enn menn, og at det i hovedsak er kvinner som godtar å tilpasse sitt lønnsarbeid ut fra barnets behov. Det vil si at mødrene ofte arbeider deltid og innen lavtlønnsyrker." (Referat i Opprør 1-2001, fra RVs kvinnekonferanse i Trondheim.)

Det må lages regler og forskrifter som gjør det så lett som mulig for foreldre som ønsker delt omsorg etter samlivsbrudd å gjennomføre det. Det handler om regler for bidrag, barnetrygd og skattefradrag. For foreldre som klarer å samarbeide og synes dette er den beste måten å innrette seg på, går det fint an å praktisere delt omsorg i dagens Norge. Men samtidig kan reglene i dag oppfattes som, og noen ganger være et hinder for, delt omsorg.

Skilt kvinne forteller:

Jeg mener at målet i dag bør være at flere foreldre velger delt omsorg for barna ved et samlivsbrudd, men at det er å begynne i feil ende å lovfeste prinsippet om delt omsorg. Skal delt omsorg være til det beste for barna (og "barnas beste" regner jeg med er viktig for alle uansett hva de mener om delt omsorg) kreves det mye samarbeid, mye overlapping og mye vilje til å kunne snakke sammen ,og her tror jeg de som må gå rettens vei for å få en løsning har et dårlig utgangpunkt. Istedet for å tvinge gjennom delt omsorg hos de som ikke klarer å bli enige seg imellom, burde vi heller starte med å se på hvilke forhold som gjør at ikke flere frivillig deler omsorgen for barna.

Da jeg (vi) valgte delt omsorg etter skilsmisse var det bare i praksis. På papiret hadde vi hovedansvaret for et barn hver for at begge skulle få skatteklasse 2 og dobbel barnetrygd. Et krav burde f.eks. være at begge får skatteklasse 2 og dobbel barnetrygd hvis de velger delt omsorg – de færreste blir rikere av å skilles.

Folk bør være forberedt på at det fremdeles er litt sånn at han er en strålende far som frivillig tar hovedansvaret for barna annenhver uke, mens hun - hva slags mor er det som frivillig gir avkall på barna annenhver uke??!!"

Erik Jenssen skriver (datoen skal jeg finne igjen):

Fungerende likestillingsomburd, Kristin Mile hevder i et leserinnlegg gjengitt i flere store aviser at økonomi avgjør samværsordningene i mange oppløste familier.

«Etter mitt syn er det uheldig at det offentlige på den måten premierer løsninger der den ene foreldren har omsorgsrett og den andre samværsrett,» skriver Mile.

Likestillingsombudet går videre langt i å hevde at foreldrene planlegger samværsordningen ut fra økonomiske motiver.

«Det viser seg at foreldre kommer bedre ut økonomisk ved å foredele barna mellom seg enn om de praktiserer delt omsorg. Det er altså mer lønnsomt å ta ett barn hver, enn om begge barna veksler mellom mor og far. Når foreldrene deler barna mellom seg regnes nemlig begge som aleneforsørgere, og nyter godt av forskjellige støtteordninger for denne gruppen. Trygde- og skattereglene gir en økonomisk oppfordring til å "dele" barna. Jeg vil tro at den beste løsningen ofte er at de bor sammen,» skriver Mile.

Ombudet hevder videre at økonomi i mange tilfeller vil være en motiverende faktor for foreldre til å kjempe for den daglige omsorgen.

«Dermed blir regelverket en hindring for at foreldrene blir enige mellom seg,» skriver hun. «For meg virker det ulogisk at samfunnet så å si økonomisk straffer de foreldre som velger delt omsorg som løsning etter samlivsbrudd.Mitt utgangspunkt er derfor at lovgivningen bør likebehandle delt omsorg og andre løsninger.»

Kvinner: La barna være hos far!

Det er mye mistillit mot "enslige mødre". Dette er dypt urettferdig! Det er et uttrykk for den generelle kvinneforakten i samfunnet. Mødre skal ikke gjøre mye utenom allfarvei før de i mange miljøer får høre at de er dårlige mødre. Etter samlivsbrudd burde kanskje mange flere mødre oppfordre hverandre og støtte hverandre til å la barna bo hos faren! Hver dag kan mødrene gå på jobb uten å reise til barnehage føst. De kunne dra fra jobb og hjem, spise og hvile, uten å reise og hente barn i barnehagen, uten å måtte handle, finne på og lage middag, uten kjøre barn til fritidsaktiviteter og gjøre barnas lekser. Den ene helga gjøre hva de vil, rydde eller ha fri. Den andre helga være planlagt og hyggelig sammen med barna uten annet stress. Bruke tid på å utdanne seg, gå på kurs, treffe venner. Mange kvinner opplever en slik situasjon først når barna er blitt 20 år. Og en far som er vant til å ta seg av barna, klarer helt fint å ha hovedansvaret, sjøl om det kan være veldig slitsomt!

Som vi startet med å si: Målet må være et samfunn der alle mennesker tar vare på andre, avhengig av alder, men uavhengig av kjønn. De foreslåtte edringene i barneloven vil ikke være et skritt i denne retninga, men føre til større vansker for dem som allerede har dem..

Hvem mener hva?

Vi er ikke helt sikre på hva de ulike partiene mener, sjøl om enkelte tillitsvalgte har uttalt seg. FrP og Foreningen 2 foreldre har tydelige standpunkter for delt boplikt. Aleneforeldreforeningen, forskningsmiljøene og Ottar er tydelige imot (se vedlegg). Mye tyder på at Kvinnefronten kommer til å være imot. Det er levert et forslag til RVs landsmøte (av Line Schou) som går imot, se siste Opprør. Her er også uttalelsen fra årsmøtet i Bergen RV, om det de har gitt benevnelsen "farsrett":

Om farsrett

Det er reist en debatt om å innføre delt omsorg som hovedprinsipp i barnefordelingssaker og det er fremmet forslag om å forandre barneloven tilsvarende . Det betyr en lov til beste for 10% av de fedrene som i dag ikke blir enige med mor om omsorgen etter et samlivsbrudd. Da ser man bort fra at 90% av de som opplever samlivsbrudd faktisk blir enige. Dette er å presse gjennom en lov for et lite mindretall på bakgrunn av en analyse om at kvinner har for mye makt i samfunnet. Farsrett er da det viktigste motivet for lovendring.

Men det er riktig at ikke alle mødre har råd til å dele omsorgen med far, da mister de nemlig både overgangsstønad og trygd. Det er også rett at den som ikke har omsorgen betaler mye penger for å muliggjøre samvær dersom partene ikke bor på samme sted. Men! Det betyr jo bare at en må endre reglene slik at reiseutgifter blir dekket, ikke at (i praksis alenemødre) får flytteforbud!!

Det ville jo være brudd på en annen menneskerett, nemlig retten til å råde over eget liv. Kvinner må kunne ta en utdannelse selv om far et bundet til et annet sted, for eksempel gjennom jobben. Bergen RV er for en ny barnelov hvor barns beste skal stå foran foreldrenes beste, bedre trygderegler for aleneforsørgere og full reisedekning for samvær.

Nei til delt omsorg som hovedprinsipp i barnefordelingssaker.

Fra Ottar:

Stopp hetsen mot mor
Vedtatt på Ottars 4. landssamling november 2000

Gjennom presseoppslag, aksjoner og propaganda har Foreningen 2 Foreldre, godt hjulpet av media og Frp, de siste årene hatt en systematisk hetskampanje mot enslige mødre. Propaganda virker. Det er i store deler av befolkningen blitt plantet et inntrykk av at hovedproblemet for barn i Norge i dag er at far ikke slipper til for å utøve omsorg, hindret som han er i dette av mor, statsfeminister og barneloven. Bildet som blir skapt er at enslige mødre er hevngjerrige, ondskapsfulle, nedrige trygdemisbrukere som gjør seg fete på fattige fedre med ekstrem bidragsbyrde. Det er her F2F opererer. Foreningen 2 foreldre gir oppskriften til menn som vil hevne seg, de oppfordrer fedre til å holde et høyt konfliktnivå, til å ikke flytte fra hjemmet i skilsmissesituasjonen. Foreningen 2 foreldre har også vært innblandet i kidnappinger av barn.

Kvinnegruppa Ottar går sterkt mot forslagene om å innføre delt omsorg som hovedprinsipp. Til tross for at bare 10% av de foreldrene som skiller seg må bruke rettsapparatet for å løse problemer med omsorgen for barna, vil retningslinjer om delt omsorg i barneloven, også legge premissene for alle de andre. Et innført prinsipp vil altså ikke bare bli brukt blant de 10% som i dag ikke klarer å bli enige, men øke konfliktnivået generelt.

Dersom det blir innført et prinsipp om delt omsorg, vil det være en trussel mot retten til skilsmisse, en rett som i dag er viktig for et selvstendig liv. En rett som gjør det mulig for kvinner og barn å unnslippe fra vold og terror.


Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Til AKP si heimeside