Historie- og angerdebatten

I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.

Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside

Hvorfor kommer angrepet?

av Jorun Gulbrandsen (Klassekampen 20.11.2000)

Magnus Marsdal har i Klassekampen 18. november en to siders kommentar til de siste ukers mediakjør mot AKP og alle som noensinne har snust på den revolusjonære bevegelsen. Den er en underlig affære. Marsdal synes tydeligvis ikke det er interessant hvem som starta denne krigen og hvorfor de gjorde det. Versto, Helskog og Ahlmark utgjør bare den nordiske falangen av en internasjonal kampanje som ble initiert av folk i State Department i USA for ti år siden (som Fukuyama og andre) og som har hatt til hensikt å slå fast imperialismens endelige seier over sosialismen, fra nå og til evig tid.

Kapitalismen blir stadig råere, behovet for alternativer blir stadig mer desperat, og da er det viktig for kapitalens penneknekter å banke inn i folk at alternativer ikke finnes, at alternativer fører med lovmessighet til terror. Det skal hogges ei branngate mellom kapitalismen og folk som sympatiserer med alternativene. Resultatet skal bli at folk holder kjeft.

Marsdals ærend er å fortelle at AKP gjennom sin politikk på 70-tallet sjøl la grunnlaget for dagens angrep. ("Er det så underleg at det framleis blir tv-program av den slags?") En ting er at han sparker inn dører som ikke en gang finnes når han tar oppgjør med ettpartistat og sensur, for han veit jo inderlig godt at dette er standpunkter som ingenting har med AKP av i dag å gjøre. En annen, og atskillig alvorligere sak, er at han faktisk trur at revolusjonære, aktive bevegelser kan unngå rabiate angrep fra borgerskapet. I 70-åra ble AKP, RV, Rød Ungdom voldsomt angrepet for sin støtte til streiker, for streikestøttearbeidet, for å "infiltrere fagforeningene", for støtten til Palestina mot Israel. Og når vi attpåtil påsto – sikkert med for mye mas og i upassende situasjoner - at revolusjon var mulig og nødvendig, og lovpriste folkene som hadde gjort det, så var begeret nokså fullt. Jeg har vært aktiv siden midt på 60-tallet, og den hetsen jeg husker som kraftig, handla om våre standpunkter mot USA og Israel, og den handla om påstander om at vi skulle infiltrere og ødelegge fagforeningene, lage misnøye på arbeidsplassene pluss drive "sosialistisk propaganda" overfor barna på skolen. Stalin-diskusjoner kan ikke jeg huske var viktig, de har i hvert fall ikke satt særlige merker i min hukommelse. Jeg tror de fleste av oss var fryktelig travle med kampen her og nå.

Dette skriver jeg ikke for å si at en diskusjon mellom revolusjonære om sosialismens erfaringer er uviktig. Heller ikke for å si at folk som har holdt på i samfunnskampen i 35 år ikke har gjort to tusen feil og har trukket tusen lærdommer. (Blant annet er jeg langt på vei enig med Bjørgulv Braanen i at behandlinga av venner dessverre periodevis var alt for hard, streng og uforsonlig.) Jeg skriver dette for å imøtegå Marsdals hovedpoeng: At den revolusjonære bevegelsen kan takke seg sjøl. Det er feil. RV, AKP og Rød Ungdom vil i dag bli møtt med angrep hvis makta har grunn til å frykte disse organisasjonene for noe. Makta leser ikke først og fremst programdokumenter, og de blir ikke rolige sjøl om alle røde er for den demokratiske sosialismen. De vil at alle skal tro at kapitalismen tross alt er det eneste mulige. Desuten se også de på praksis. Legg merke Lundkommisjonens rapport: Politiets overvåkingstjeneste kartla alle som gjorde noe, som å levere søknad om å holde stand for Kvinnefronten i Bergen.

Marsdal svelger åta rå ("stalinisme"). Han oppfatter angrepet i dag som en ideologisk strid mellom borgerskap og stalinister, og han prøver å bryte fram en plass for sitt eget prosjekt, en uspesifisert demokratisk sosialisme. Greit med prosjekter, men akkurat nå gjør det ham litt blind. For når borgerskapet nå peker på AKP, peker de samtidig på hele den revolusjonære bevegelsen med Rød Ungdom, RV, alle som har vært aktive og som fortsatt deltar i fagforeningsarbeid, kvinnearbeid og annet. Vi står overfor et gedigent angrep på alt innen det politiske Norge som ikke lar seg kontrollere av makta. Hva er det som ligger bak når Gerd Liv Vallas bakgrunn trekkes fram nå, få måneder før LO-kongressen? Er det noen bakspillere som mener at hun – uansett hvor mange knebøyninger hun gjør for sosialdemokratiet – egentlig ikke er til å stole på? Hetsen mot Valla likner på hetsen i Sverige som tok sikte på å drive alle som fortsatt kaller seg kommunister ut av Vänsterpartiet. Kampanja har altså en lokal tilpasning, men initiativet kommer utenfra.

Og hvorfor angripes atter RVere og AKPere akkurat nå – er det fordi mange av dem står sentralt i tallrike folkelige kamper for velferdsstaten, mot norsk imperialisme, mot unionsvedtak osv osv? Borgerskapet har tidligere hatt ei stor kampanje mot revolusjonære i arbeiderklassen. Mener de tida er inne for å ta de intellektuelle? Er det fordi "moderniseringa og omstillinga av Norge" skal kunne skje uten at de erfarne, skolerte og kunnskapsrike journalistene og intellektuelle skal være på jobb? Ser vi konturene av et nytt yrkesforbud? Jeg veit ikke svarene på slike spørsmål, men det er mange som stiller dem.

Jorun Gulbrandsen
leder av AKP

Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside