AKPs heimeside | Faglig utvalgs heimeside
av Johan Petter Andresen, medlem av AKPs faglige utvalg
Som følge av blant annet den nye informasjonsteknologien og datastyrt automasjon står verden i dag midt oppe i en stor teknologisk revolusjon. Produktiviteten har aldri vært så høy, og stiger raskt i den enkelte bedrift. Den raske teknologiske utviklingen krever stadig oppdatering av kunnskapene. Derfor melder behovet seg også for kapitalen, om et opplæringstilbud for voksne. Etter- og videreutdanningsreformer settes nå på dagsorden over hele den industrialiserte verden.
Arbeiderbevegelsen har alltid sett på kampen for økte kunnskaper og lik rett til utdanning som strategisk viktig. I Norge har man nå en 10-årig grunnskole og rett til 3 års videregående opplæring. Også høyere utdanning er i prinsippet åpen for alle og i hovedsak betalt av det offentlige, til tross for at elendige låne og stipendordninger gjør at det ikke er lik mulighet til høyere utdanning. Vi må gripe mulighetene som de nye behovene for etter- og videreutdanning gir og kreve en reform basert på arbeiderbevegelsens prinsipper om lik rett for alle. Dette kan bare skje dersom retten til etter- og videreutdanning blir en lovfesta rett som gjelder alle, uavhengig av om de er i arbeid eller ikke.
Som et reformkrav går AKP inn for at alle voksne skal ha rett til fire ukers betalt utdanning i året , uavhengig av om man er i arbeid eller ikke. Disse fire ukene skal kunne samles opp. Reformen må vedtas av Stortinget og finansieres over statsbudsjettet. Dette forslaget står i motseting til andre forslag som baserer seg på at reformens viktigste «rettighets»-innhold skal være rett til permisjon fra jobben i et bestemt antall dager for å kunne ta etter- og videreutdanning. En slik reform som blant annet SV har foreslått vil utelukke de som ikke er i arbeid og vil ikke være reell dersom permisjonen ikke er betalt. Dessuten betyr AKPs forslag at den voksne sjøl har kontrollen med innholdet i sin utdanning.
Den økte produktiviteten gjør at kapitalen ikke lenger har behov for å ha hele folket i arbeid. Vi har fått en strukturell arbeidsledighet også i de industrialiserte imperialistiske landa. Kapitalen har derfor ikke lengre behov for allmenne velferdsordninger. Det er penger å spare på selektive ordninger knytta til bedriftene og tariffavtaler, slik vi for eksempel har sett i forbindelse med senkinga av pensjonsalderen gjennom den avtalefesta pensjonsordninga. I stedet for å senke den alminnelige pensjonsalder er nå muligheten til å gå av med pensjon fra 62 år knytta til at man er i arbeid og er underlagt en tariffavtale. Da bare 55% av arbeidsstyrken er fagorganisert, blir en stor del utelukka. Dessuten blir de som ikke er i arbeidsstyrken også utelukka. Ønske om å privatisere flest mulig av fellesoppgavene og velferdsordningene må også sees i den sammenheng. Makthaverne ønsker følgelig også en mest mulig privatisert etter- og videreutdannings reform. Dette strider mot arbeidsfolks interesser og må bli møtt med krav om offentlig finansiering og at tilbudene om opplæring får en struktur og et innhold som er tilgjengelig for alle.
At fagbevegelsen reiser reformkrav og kjemper disse igjennom i forbindelse med tariffoppgjør, for så å kreve tariffavtalene allmengjort ved lov, slik at de gjelder for alle er en vei som AKP kan støtte. Men slik opptrer ikke ledelsen i fagbevegelsen i dag. Det reises blant annet ikke krav om lovfesta senking av pensjonsalderen, eller at arbeidstida skal lovfestes til 37,5 timersuke slik den er tariff-festa. Tvert imot, nå brukes tariffoppgjørene til å privatisere! Forslaget fra det så-kallte Buer-utvalget betyr nettopp skritt i retning økt privatisering av utdanninga og at reformene ikke skal være finansiert av det offentlige men gjennom tariffavtaler, derfor vil en etter- og videreutdanningsreform basert på dette forslaget være et tilbakeskritt.
Arbeidsforhold og velferdsordninger har en like stor plass i forhandlingene med arbeidsgiversida som reine lønnsspørsmål. Dersom etter- og videreutdanning blir en del av tariffoppgjøret er det like liten grunn til å vise moderasjon i kravene til denne saken som til de ordinære lønnskrava. Det må heller ikke aksepteres at arbeidskjøperne skal bestemme hvem som skal kunne bruke eventuelle rettigheter.
Både NHO og LO-ledelsen legger opp til et moderat, samordna oppgjør. Dette vil ikke gi noe godt resultat, hverken på etter- og videreutdanning eller lønn. Et forbundsvist oppgjør vil gi større muligheter for opposisjonen til å bryte med denne politikken. Dessuten vil de enkelte yrkesgruppene kunne vurdere muligheter og ønsker om å vinne fram med et godt resultat for etter- og videreutdanning eller om de heller skal satse på lønnskrav eller forbedringer av andre arbeidsforhold.
En etter- og videreutdanningsreform som arbeidsfolk vil være tjent med vil først og fremst måtte kjempes fram gjennom Stortinget.
Kapitalismens historiske oppgave er å utvikle produktiviteten, de menneskelige kunnskapene og evnene til et nivå som legger grunnlaget for et samfunn der enhver kan yte etter evne og få etter behov. Men innafor kapitalismen blir menneskene tvunget til å utvikle produktivkreftene sine på en slik måte at teknologisk framgang også fører til økte klasseskiller, arbeidsløshet, kriser og krig. I dag utvikles krisetendensene alt raskere og mye tyder på at vi ligger foran en varig stagnasjonsperiode. Aldri har så mange sulta som nå, alt flere synker ned i fattigdom og arbeidsløsheten øker for hvert årtie. (Norge er i en særstilling på grunn av ekstraprofittene fra olja. Dette har gjort det lettere å forsvare velfersordningene og lønnsnivået for de fleste gruppene.)
Når vi reiser kamp for en sosial reform som retten til etter- og videreutdanning, vil vi styrke dette kravet dersom vi også kombinerer det med en kritikk av at kapitalismen undergraver mulighetene for at den økte produktiviteten skal bety sosial framgang. På den ene sida vil sjølve kampen for reformkravet hjelpe til å kle av systemet. På den andre sida vil systemkritikken hjelpe til å forklare hvorfor teknologisk framgang i dag betyr sosial tilbakegang. Å fremme reformkrav og systemkritikk samtidig styrker den revolusjonære sosialistiske bevegelsen og kampen for sjølve reformen. Lar vi være å fremme systemkritikken ender vil vi lett opp i en politisk situasjon der skillet mellom en politikk som styrker borgerskapet og en som styrker arbeiderklassen utviskes.