| Dra til Göteborg | Forsvar arbeidsmiljøloven | Forsvar streikeretten – nei til kobling | Kamp mot moderasjonslinja – forsvar streikeretten | Om arbeidslivsutvalgets innstilling | Valg av styremedlemmer i LOs lokalorganisasjon | Ubetinget valgrett ved virksomhetsoverdragelse |
Trondheimskonferansen oppfordrer klubber og foreninger til å slutte opp om demonstrasjonen i Göteborg 14.–16. juni 2001.
Da har EU sitt første toppmøte etter vedtaket av ny EU-traktat i Nice desember 2000. Her skal EU fortsette prosessen med å overføre mer makt fra små til store land og at EU overtar bestemmelsen på viktige områder som tidligere har vært avgjort i de enkelte land.
Dette betyr at EU gjennom flertallsvedtak kan gripe inn i viktige områder som angår velferdsstaten og fagbevegelsen. Gjennom EØS-avtalen angår dette oss direkte. Det er viktig å styrke den internasjonale motstanden mot at markedet skal få styre, på bekostning av arbeidsfolks rettigheter og interresser.
Nei til EU vil ta kontakt med andre organisasjoner lokalt for å få initiativkomiteen med det mål å få 10.000 til Göteborg. Det er helt avgjørende både for oppslutning og innhold i demonstrasjonene at fagbevegelsen er med fra første stund.
Arbeidsmiljøloven av 1977 stilte seg på arbeidstakerens side. Denne loven er nå under et voldsomt press. Flertallet i Colbjørnsenutvalget ønsker utvidelse av den normale arbeidsdagen, økte muligheter til gjennomsnittsberegning av arbeidstida, svekkelse av overtidsreglene og svakere ansettelsesbeskyttelse. Ønsket er en lov etter Frp- og EU-modellen, der bare minimumsrettighetene lovfestes og resten overlates til avtaler, helst med den enkelte arbeidstaker. Forbudet mot vikarbyrå i store deler av arbeidslivet er allerede opphevet og EØS-direktiv har presset gjennom lovendring som forenkler utskilling.
Vi vet fra før at sykelønnsordninga og AFP-ordninga er under angrep. Her har en samlet fagbevegelse vært helt klar og sagt fra at enhver endring ses på som en krigserklæring.
LO-kongressen skal sette Arbeidsmiljøloven på dagsorden. De har stått på feil side i forhold til viktige framstøt for et mer fleksibelt arbeidsliv, slik vi opplevde i forbindelse med endring av sysselsettingsloven til vikarbyråenes beste og nå i Colbjørnsenutvalget der LOs representant er med på undergraving av arbeidstidsbestemmelsene på viktige områder. Fjorårets tariffoppgjør viser også at LO er presset. Det er en tragedie at det ble innført bestemmelser i tariffavtaler som åpner for individuelle og lokale avtaler om arbeidstid.
Flere og flere arbeidstakere arbeider i miljøer som styres av klienter, kunder og pasienter. Med andre ord preges norsk arbeidslivsutvikling av at flere og flere arbeider i direkte kontakt med mennesker i stedet for varer, maskiner og lignende. Dette må det tas mer hensyn til i arbeidsmiljøloven. Alt for lenge har en trodd at arbeid med mennesker var et iboende gode for arbeidstakerne. Det er først i de senere årene at forskere har rettet fokus mot de mer uheldige sidene. Vi ser at samtidig som norske arbeidstakere er fornøyd med større sjølstendighet, mer ansvar og frihet – rapporteres det om at dette "godet" er tveegget. Det grådige og forførende arbeidsliv er blitt et begrep, som belyser konsekvensene. Endringen har kostet arbeidstakerne økt arbeidstempo og stort arbeidspress, som fører til mer stress og utbrenthet – flere og flere lever i "tidsklemma". Arbeidstakerne slites ut lenge før pensjonsalderen. En ny arbeidsmiljølov må bidra til å forhindre denne utviklingen. Likeledes mener vi vernet mot mobbing, trakassering, vold og trusler må skjerpes. Ikke minst må trakasseringsangrepene mot faglige tillitsvalgte, slås tilbake. Nytt i norsk arbeidsliv er at mange arbeidstakere arbeider i andres hjem – dette skaper behov for særskilte lovendringer og særskilte tiltak.
Konferansen vil be klubber, foreninger og forbund om å prioritere helse, miljø og sikkerhet høyere og bedre samarbeidet med verneombuda. Hva hjelper det å oppnå gode resultater dersom vi taper helsa? Opplæring av verneombud må forbedres.
Vi stiller imidlertid spørsmål om det er riktig tidspunkt å ta opp nær sagt alle lover som omhandler arbeidstakernes rettigheter og grunnleggende forhold til revisjon. Etter vår mening må det være mer riktig å mobilisere til forsvar av arbeidsmiljøloven og til å forbedre den på viktige områder. Vi tror dette er et bedre grunnlag for mobilisering av fagbevegelsen og det gir mindre åpninger for de aggressive høyrekreftene.
Vi mener følgende krav må være med i en slik offensiv:
Nedbygging av arbeidstilsynet må stanses og det må gis bøter dobbelt så store som det arbeidsgiverne har tjent på å bryte loven.
I LO forgår det nå en diskusjon om at hva som skal lovfestes og hva som bare skal være avtalefestet. Vi ser med bekymring på at flere og flere av samfunnets velferdsordninger knyttes til det å ha arbeid. Dette vil etter hvert føre til at færre og færre har interesse av å forsvare disse ordningene og velferdsstaten kan rakne. Vi advarer også mot å legge mer og mer over på avtaler med tillitsvalgte. I dagens konkurransesystem er det svært vanskelig å stå mot presset dersom avtalene ikke er ufravikelige. De ufravikelige og landsomfattede tariffavtalene er jo selve grunnlaget for fagbevegelsen. Vi frykter også at uorganiserte bedrifter kan konkurrere ut de organiserte bedriftene dersom de kan fortsette med høyere arbeidstid, kortere ferie, slippe de tariffestede ordninger.
Lekkasjene fra Stabelutvalget, som skal fremme sin innstilling 1. april 2001, viser at de tenker å foreslå drastiske inngrep i streikeretten. De vil foreslå at riksmeglingsmannen fritt kan koble avstemninger og forlange avstemninger over forslag som ikke er anbefalt.
På denne måten kan faktisk riksmeglingsmannen oppheve fagbevegelsens rett til å vedta forbundsvise oppgjør. Hele hensikten med forbundsvise oppgjør er jo at forbundet kan forhandle fram sine egne krav og legge dem fram for sine medlemmer til avstemning. Nå kan de i tillegg risikere å bli koblet med forbund i en helt annen hovedsammenslutning. For mindre fagforbund og uavhengige fagforeninger er dette en trussel mot selve organisasjonsfriheten.
Ved å forlange avstemning over forslag som ikke er anbefalt kan riksmeglingsmannen utsette en streik i 3 til 6 uker og avslutte en streik som er i gang. Dette er inngrep i en svært viktig del av streikeretten, retten til å bestemme når en streik skal begynne og når den skal avsluttes.
Fagbevegelsen er representert i utvalget. Vi ber alle ledd i fagbevegelsen om å legge et press på utvalget for å få stanset forslaget før det blir fremmet og iallfall sikre at våre representanter tar dissens.
I tre tariffoppgjør på rad har moderasjonslinja tapt. Hver gang viser det seg at LOs medlemmer vil ha del i den enorme økning i verdiskaping i dette landet. Vi vet at det vi ikke tar ut, det tar aksjonærene og ledelse ut i form av aksjeutbytte, opsjoner og fallskjermer. Vi tror ikke deres forbruk er mindre inflasjonsdrivende enn vårt.
Dette har toppene forstått og de vil ikke uten videre godta vår frie organisasjonsrett og vår frie streikerett. Først kom forslaget om å frata mindre fagsammenslutninger både forhandlingsrett og streikerett. Nå kommer Stabelutvalget som vil gi riksmeglingsmannen rett til å koble avstemninger etter sitt eget hode og kreve avstemning over forslag som avvises
Det som nå rammer Norge er EU-systemet, der Margaret Thatcher var spydspiss. De vil bestemme over fagbevegelsens indre liv.
Tariffoppgjøret 2000 var ikke bare et oppgjør med moderasjonslinja. Det beviste enda en gang at streik ikke er avlegs. Streikeviljen var mye større da streiken ble avsluttet enn da den startet. Samarbeidet på tvers begynte å fungere og blokadene av de mest gjenstridige hotellene ga resultat. Da streiken ble avsluttet var både vi og arbeidsgiverne klar over at vi allerede hadde vunnet. Jo lenger streiken varte, jo mer måtte de gi. Egentlig slapp de billig.
Fagbevegelsen var slett ikke død. Vi er fortsatt i stand til å forsvare både reallønn, stanse en offensiv fra arbeidsgiverne slik vi gjorde med forslaget om treårig tariffperiode og kjempe gjennom reformer. Vi tar gjerne LO-ledelsen på ordet og er med på kampen for en ny arbeidsmiljølov. Men da må hovedkravet være ei arbeidstid til å leve med. Vi må kjempe for både en arbeidstidsreduksjon og forsvar av normalarbeidsdagen. Å kjøpe en forkortelse med en mer fleksibel arbeidstid vil gi en svært kortvarig glede.
Ved gjennomgang av Arbeidslivsutvalgets innstilling "Nytt millennium – nytt arbeidsliv" ser vi at store deler av de grunnleggende ideene som lå til grunn for arbeidsmiljøloven av 1977 forkastes, uten at konsekvensene for arbeidstakerne blir seriøst gjennomgått. Terminologien både i mandatet, innholdet og holdningene er tuftet på ideer fra deler av næringslivet, og ligger fjernt fra det fagbevegelsen står for. LOs representant i utvalget burde i større grad ha tatt mer konkret og prinsipiell avstand fra de liberalistiske synspunktene som utvalgflertallet gir uttrykk for.
Det er en gjennomgående tendens i utvalgsinnstillingen at den fokuserer på det som antas å være arbeidsgivers behov, og at det legges opp til en ansvarsforskyvning i individuell retning, fra arbeidsgiver til arbeidstaker. Behovet for en modernisering av nåværende arbeidsmiljølov med vekt på verne- og rettighetsperspektivet for arbeidstakerne er nesten fullstendig neglisjert, samtidig som et påstått behov for fleksibilisering og liberalisering gjennomsyrer innstillingen. Når dagens lovgivning ikke følges, er svaret å avskaffe eller liberalisere dagens ordninger, i stedet for å vurdere et sterkere kontroll- og sanksjonsapparat.
Selv om vi ikke ser bort i fra at også arbeidstakere i enkelte tilfeller kan ha behov for fleksible arbeidstidsordninger og tilsettingsforhold, utgjør dette bare marginaler i arbeidslivet sett under ett. Etter at arbeidsmiljøloven nå har vært i funksjon i 23 år, er det åpenbart behov for å se på enkelte sider av den, men da med henblikk på at den blir forbedret, sett fra arbeidstakernes side. Viktige saker her er diskriminering og bevisbyrde, psykososiale helseplager, mobbing og trakassering.
Innstillingen er sterkt preget av en ideologi og tankegang vi kjenner fra Norges Handelshøyskole og høyresiden i norsk politikk. Konklusjonene er som regel bygd på hypoteser om en alminnelig utvikling av samfunnet i liberalistisk retning, og må derfor sies å være mer konjunkturpreget enn det en må kunne kreve av et slikt utvalg. Som nevnt ovenfor er vi særlig skuffet over at LOs representant i utvalget ikke tar avstand fra utvalgsflertallets påstander og beskrivelser av virkeligheten.
Vi er imot at hele eller deler av arbeidsmiljøloven, slik utvalget foreslår, legges inn i avtalesystemet. En ufravikelig lovgiving er svært viktig for både helse, miljø, sikkerhet og ikke minst stillingsvernet.
Deltakerne på Trondheimskonferansen ber derfor om at en samlet fagbevegelse henstiller til departementet å legge bort utredningen.
I LOs eget tillitsvalgtår er det på sin plass å sette fokus på vår egen behandling av tillitsvalgte. Vedtektene sier at for å kunne bli valgt inn i styret til LOs lokalorganisasjon, må en minst sitte i styret i sin egen fagforening. Fortrinnsvis som leder eller nestleder. Vi vet at i ei aktiv fagforening har styret mange arbeidsoppgaver som både tar tid og krefter. Det å få våre medlemmer til å stille til valg for å ta tillitsverv er ei utfordring i seg selv. Når disse også får vite at de kan regne med å bli valgt inn i LOs lokalorganisasjoner, blir oppgaven nærmest umulig.
Vi tror at de lokale fagforeningene er i stand til å velge sine representanter til LOs lokalorganisasjon, uten at disse valgene trenger å bli "kvalitetssikret". Det må være i alles interesse at de som blir valgt inn i LO-styrene lokalt, er innstilt på å gjøre en god jobb i sitt verv, og ikke bare pliktskyldigst delta. Bare på denne måten kan LO fortsette å være en sterk og slagkraftig organisasjon, både lokalt og sentralt.
Ett av arbeiderbevegelsens målsettinger er: Et arbeid å leve av, samtidig som en skulle sikres mot uverdige arbeidsforhold.
Dagens næringsliv er i endring. Det fisjoneres og fusjoneres, utskilling og privatisering i både offentlig og privat sektor, noe som gir en stor utrygghet i jobbsituasjon for arbeidstakerne.
Høyesterett har i dom 20.12.2000 slått fast at ved overføring til annen eier har arbeidstaker en ubetinget valgrett til å holde fast ved sitt tilsettingsforhold hos opprinnelig arbeidsgiver.
Valgretten og reservasjonsretten til arbeidstakere er ikke lovregulert, eller regulert i EU-reglene om virksomhetsoverdragelse.
Trondheimskonferansen ber LO kreve at ved virksomhetsoverdragelse må arbeidstakere sikres både ubetinget valgrett og reservasjonsrett. Dette må tas inn som eget punkt i lovens kap. 4, Virksomhetsoverdragelse og omstilling. På denne måten vil LO vise at vi står fast ved opprinnelige målsettinger, til arbeidstakernes beste.
Vedtaka er lagt ut på verdensveven av AKP
Til AKPs hjemmeside | Til
faglig utvalg i AKP