AKPs heimeside | Faglig utvalgs heimeside
av Johan Petter Andresen, medlem av Faglig utvalg i AKP
Som kjent prøver Arbeiderpartiet, i samarbeid med NHO og LO å endre på arbeidslivets grunnlov: Arbeidstvistloven. Men det er ikke bare Arbeiderpartiet som fremmer forslag på dette området. Fremskrittspartiet er også aktiv. Seinest i vår ble det fremma forslag fra Fremskrittspartiet på Stortinget som ser ut til å hente sin inspirasjon fra Thatcher/Major politikken i Storbritannia. Det som jeg merka meg var at Arbeiderpartiet og LO-ledelsen ikke gikk hardt ut mot Fremskrittpartiet. Man skulle tro at oppslutninga om Arbeiderpartiet ville øke dersom det kunne framstå som fagbevegelsens forsvarer. Denne sjansen ble altså ikke benytta. Men det kan hende at når DNA sjøl fremmer Thatcher-politikk i forhold til fagforeningsrettigheter, så ønsker man ikke stor debatt og oppmerksomhet rundt temaet.
Det er naturligvis stor forskjell på norske og britiske forhold. Og stor forskjell på det ideologiske grunnlaget til Thatcher/Major og Jagland/Stoltenberg. Likevel, er det ikke mulig å unngå å oppdage visse likhetstrekk. La oss se på noen forhold.
Den generelle holdninga både i Storbritannia og Norge har vært at myndighetene i minst mulig grad skal gripe inn i forholdet mellom arbeidslivets parter. I Norge blant annet kjent under begrepet «den frie forhandlingsretten». Men sterk statlig innripen overfor fagforeningene var en viktig ideologisk endring under Thatcher/Major. Slik skriver Brian Towers som er overlærer ved Universitetet i Nottingham i emnet «Industrial Relations» i 1989:
« I 1979 var den nye Thatcher administrasjonens sterke tro på en monetaristisk, fritt-marked alternativ, i motsetning til Keyneseansk intervensjon, forenlig med Storbritannias tradisjonelle «frivillighets» eller «avholds» holdning til forholda i arbeidslivet. (Avholdenhet, betyr i denne sammenheng: myndighetenes ikke-innblanding i kollektive lønnsforhandlinger o.l. Min kommentar). Men etterhvert som fagforeninger, i økende grad, ble sett på som sterke arbeidsmarkedsmonopoler som fremma inflasjon og undergravde effektiviteten, ble det å bare stole på monetære mål for å kontrollere lønnsavtalene forlatt. Monetære målsettinger ble faktisk oppgitt i det stille etter 1983 og formelt i 1986. Dette i en tid da holdninger for fri marked og individualismen ble fremma mer kraftig enn noensinne, og de nye instrumentene; privatisering og deregulering, ble brukt med økende dristighet. Fagforeningene med sin tradisjonelle rolle når det gjelder lønnsforhandlinger og deres kollektivistiske måte å oppnå sine målsettinger på, ble sett på som undergravende for individualismen og funksjonen til de frie markedene. Løsninga ble en intervensjonistisk strategi som søkte å underlegge arbeidsmarkedslovgivninga og fagforeningene under regjeringas økonomiske og ideologiske målsettinger, og dette markerte en klar avvisning av den gamle avholdenhet.»
(min oversettelse og utheving). Sitat fra Industrial Labor Relations Review januar 1989. «Running the Gauntlet: British Trade Unions under Thatcher», 1979-1988. Brian Towers. Side 167.
I Norge vil nå Arbeidsrettsrådet, med støtte fra DNA innføre lover som begrenser fagforeningsfriheten med begrunnelsen at man vil sikre gjennomføringa av myndighetenes økonomiske politikk slik den er kjent i det såkalte «Solidaritetsalternativet». Altså myndighetene vil bruke lovtvang for å fremme sin økonomiske politikk. Dette er ikke nytt, kan enkelte hevde og vise til lønnslov, lov om lønns- og prisstopp o.l.. Men disse lovene var unntakslover som var et unntak nettopp fra regelen om den frie forhandlingsretten. Det nye er altså at man vil innføre ny generell lovgivning som sterkt vil begrense fagforeningsfriheten i Norge.
Fremskrittspartiets lovforslag fra i vår tok for seg forholdet mellom individets frihet og fagforeningsmakt. Under dekke av å fremme frihet for individet går Fremskrittspartiet inn for lovendringer som blant annet vil styrke streikebryternes stilling, og mindretallets stilling i fagforeningene. Dette var sentralt også i Storbritannia: Lovendringer under Thatcher/Major har blant annet til hensikt «å svekke radikalt fagforeningsmakt og innflytelse og gi sterk støtte til individenes rettigheter over kollektivets interesser» (Employment legislation: Thatcher and after. Kenneth Miller and Mairi Steele. Industrial Relations Journal 24:3). Dette lovforslaget er avvist i den forstand at den vil bli en del av en breiere behandling i kommende stortingsperiode. Men det er all grunn for fagbevegelsen å være obs på at arbeidskjøpersida kan bli styrka ved en kampanje for individuelle rettigheter rettigheter i fagforeninger. Paul Smith og Gary Morton påpeker i artikkelen: Union Exclusion and the Decollectivization of Industrial Relations in Contemporary Britain. (British Journal of Industrial Relations 31:1, mars 1993) «Den viktigste virkninga av lovendringene (under Thatcher/Major, min anmerkning) er å frata arbeiderne tilgang til ressursene som ligger i kollektiv makt, ...» Videre i en note skriver de. «Individualiseringa av arbeidsforholdet gjennom «individuelle» kontrakter er i seg sjøl et ensidig prosjekt. Fordi slike kontrakter er aldri «individuelle» på noen som helst meningsfull måte. Det skjer ingen endring av de sosiale forholda; arbeidsgiveren, enten det er et selskap eller en statlig etat, forblir samla som en kollektiv enhet med økonomiske midler og makt som arbeiderne er underordna i en kollektiv arbeidsprosess. Det er bare måten å lede arbeidet på som er «avkollektivisert», det vil si danna på nytt innafor et «individualisert» rammeverk.»
Men i samme artikkel skriver Miller og Steele om Tory-regjeringas
forhold til menneskerettighetene: «Regjeringas vilje til
å nyskrive de britiske arbeidslovene har ikke bare betydd
å ta avstand fra ILO-konvensjoner (ILO er et FN-organ som
blant annet lager internajsonale avtaler (konvensjoner) om arbeidslivsspørsmål).
Den har heller ikke hatt noe problem med helt simpelt å
overse de konvensjoner som den prinsippielt er bundet av»
Og her har vi nok en likhet med situasjonen i Norge. Norge har
blitt kritisert gang på gang for bruken av tvungen lønnsnemnd
av ulike menneskerettighetsorganer. Dette har ikke gjort nevneverdig
inntrykk. I forslaget fra Arbeidsrettsrådet fremmes det
over hodet ingen forslag som begrenser myndighetenes mulighet
til å bruke tvungen lønnsnemnd. Dessuten bryter Arbeidsrettsrådets
forslag med grunnleggende menneskerettighetskonvensjoner.
I samme artikkel siterer Miller og Steele Lord Wedderburn, som har skrevet omfattende analyser om arbeidsretten i Storbritannia. Wedderburn skriver: «Arbeidsrettslovgivningas innhold siden 1979 kan best forstås - og dens framtid best spås - ved hjelp av dette rammeverket satt opp av Hayek... Det hjelper oss å forstå, for eksempel det noen betrakter som paradokset at en regjering som er kjent for sin retorikk i forbindelse med deregulering og individualismen i stadig økende grad griper til tiltak for statlig regulerng. Denne blandinga av markedskrefter og en sterk regjering, som viser vilje til å slå ned på de som kan forstyrre den «spontane orden» er i sin kvintessens Hayek»
Som vi kjenner igjen fra Norge blir privatiseringa av offentlige virksomheter og konkurranseutsetting begrunna med at markedet er mer effektivt. Da må markedets frie krefter slippe til, noe som innebærer privatisering og deregulering. Men i likhet med Storbritannia er det et område som trenger sterkere regulering, der det ikke skal være åpning for at det frie markedet skal virke, og det er mellom fagforeningene og bedriftene. Tvert i mot, her skal det innføres lovgivning som gjør at den ene parten i handelen mellom de som selger arbeidskraft og de som kjøper den favoriseres.
Man kan synes at det er urettferdig å sammenlikne Arbeiderpartiets politikk på dette området med Thatcher/Major. Men til det vil jeg stille følgende spørsmål: Hvor mange av de lovendringene som ble gjennomført under Thatcher/Major har Tony Blair kanselert? Jeg avslutter med nok et sitat fra Miller og Steele: Når det gjelder Labour Party er det klart at det ikke vil gå tilbake til lovverket som gjaldt mellom 1974 og 1979. Partiet har akseptert, i prinsippet fjerninga av «closed shop» (det vil si at lovverket ikke hadde hindringer mot at fagforening og arbeidsgiver kunne avtale at for å kunne bli ansatt måtte man organisere seg). Labour har akseptert restriksjoner for streikevakter og sympatistreiker. Den aksepterer lovkravet om hemmelige avstemninger i forbindelse med evnetuelle arbeidskamper og i forbindelse med valg av tillitsvalgte.» Vil Blair regjeringa la Thatcher/Majors lovverk i hovedsak blir stående? Jeg tror nå det.
De nåværende regjeringspartier har signalisert at de er mot hovedinnholdet i Arbeidsrettsrådets innstilling. Men regjeringa har ikke flertall på Stortinget. Hva våren vil bringe av lovendringer er ikke godt å vite, men opposisjonen i fagbevegelsen har en jobb å gjøre med å bevisstgjøre medlemmene om viktigheten av organisajsonsfriheten, forhandlingsretten og streikeretten. Til våren må vi regne med stortingsbehandling om disse grunnleggende spørsmåla. Det ville vel være en skjebnens ironi om noen av de hardeste angrepa på menneskerettighetene kom på femtiårsdagen for FNs erklæring om menneskerettighetene!