AKPs heimeside | Faglig utvalgs heimeside
av Johan Petter Andresen, medlem av faglig utvalg i
AKP.
Denne faglige kommentaren har stått
i Klassekampen.
Den politiske kampen om tariffoppgjøret er alt i gang. I trontaledebatten er det brei enighet om fortsatt moderasjon og trepartssamarbeid. Rundt om kring i landets fagbevegelse vedtas krav til kommende oppgjør. Hvilke krav bør være sentrale fra den mangslungne opposisjonen?
De sannsynlige rammene for oppgjøret vil være fortsatt oppgangskonjunktur, synkende arbeidsløshet og økende klasseskiller. Krakket på børsen i Hongkong varsler at den internasjonale økonomien er stadig mer i ubalanse, men dersom økonomien følger 10-årsbølger, vil en ny nedgang først slå til om et par år. Det er naturligvis moderasjonslinja og omlegginga av skattepolitikken som fører til de økte klasseforskjellene. Derfor er det å bryte med moderasjonslinja den fremste oppgaven for opposisjonen ved tariffoppgjøret.
Det er økende misnøye med moderasjonslinja. Dette viser seg blant annet i den økte oppslutninga om kvinnelønnsbevegelsen. En forutsetning for å vinne fram i kampen for likelønn mellom menn og kvinner er at det gis mer enn ei krone her og der, altså må moderasjonslinja brytes. Viktig for kvinnene er at det gis høye generelle tillegg, ellers vil de lokale tillegga i privat sektor bare føre til at gapet mellom kvinner og menn vokser, ikke minker. Det er også økende misnøye med utslaga av tariffsystemet i kommunal og offentlig sektor, som fører til mer individuelle lønninger og frustrasjon over manglende kollektiv innflytelse over den lokale lønnsdannelsen. Det nye stillingsregulativet som ble innført ved forrige hovedoppgjør forutsetter større grad av lokale forhandlinger og individuell vurdering og tillegg.
Kvinnelønnsbevegelsen er en egen faktor. Kvinnelønnsbevegelsen er for å heve kvinnelønna og slåss for likelønn, men den er ikke enhetlig når det gjelder moderasjonslinja. Mange mener det er nødvendig å gå mot moderasjonslinja, andre tar ikke stilling til moderasjonslinja som helhet, men mener at kvinnene ikke kan vise moderasjon. Objektivt er kvinnelønnsbevegelsen retta mot moderasjonslinja.
De «høyt»løntes utbrudd fra AF må også forstås i sammenheng med den økende misnøyen med moderasjonslinja. Likevel er det også en annen mekanisme som ligger bak utbruddet: Utdanningseksplosjonen gjør at disse gruppenes relative verdi i forhold til annen arbeidskraft synker. Disse yrkene bærer med seg en svært individualistisk og bakstrebersk tariffstrategi. Det viktigste blir likevel det at når disse gruppene vil gå til kamp for høyere lønn vil det bli lettere for andre å si: Vi vil også ha mer. En annen virkning av utbruddet fra AF er at dette åpner for at det gjenstående AF kan dras mot venstre.
Nok en faktor når det gjelder ramma for oppgjøret er oppsvinget i klassekampen i Vest og Mellom-Europa, der blant annet kravet om 30 timers uke er reist. Dette oppsvinget har pressa fram lovnader fra den franske og den italienske regjeringa om lovvedtak på 35-timersuke i respektive år 2000 og 2001. Dette er drahjelp for oss her nord. I Tyskland har allerede viktige grupper 35-timersuke.
Til sist må voksenutdanningsreformen (jfr.Buer-utvalget) nevnes. Dette er antakelig den store «saken» når det gjelder oppgjøret i 1998. Det offentlige (arbeidernes skattepenger) og arbeiderne skal ta et større ansvar for næringslivets behov for å utvikle kompetansen. Dette skal skje både ved lovvedtak i Stortinget og ved at man gjennom «beinharde forhandlinger» kommer fram til hvor mye betalt permisjon noen arbeidere vil få rett til, under visse forutsetninger osv. Denne reformen gis i bytte mot fortsatt moderasjon.
Sentraliseringa av LO og undergravinga av de enkelte forbundenes autonomi blant annet gjennom opprettelsen av kartellene har muligens ikke ennå kommet langt nok til at kartellene kan ta over ansvaret for tariffoppgjøret alt i 1998. Det er derfor store muligheter for at de tre partene (staten, LO, NHO) vil legge opp til et samordna oppgjør. For opposisjonen er oppgjørsformen svært viktig. Et sentralt krav må bli frie forbundsvise oppgjør. Dette vil gi størst mulighet for at moderasjonslinja brytes noen steder.
Arbeidsgiverne har over lengre tid fått gjennomslag for grunnleggende strukturelle endringer i mange tariffavtaler. I privat sektor har det vært en overgang fra normallønnsavtaler til minstelønnsavtaler med lokal forhandlingsrett uten kamprett, særlig gjelder dette områder der Fellesforbundet organiserer mange. Det har vært noen spede forsøk på å kreve lokal kamprett på disse tariffene, men man har ikke vært villig til åpen kamp på at lokal lønnsdannelse også må bety lokal kamprett.
Ved siste hovedtariffoppgjør kjørte arbeidskjøperne et rått løp for å undergrave akkordtariffene til byggfaga. Målsettinga er å innføre minstelønnsavtaler også her. Også denne gang må opposisjonen hindre ettergivenhet på dette området.
I statlig og kommunal sektor har undergravinga av tariffavtalene kanskje kommet lengst. Det er nå åpning for voldsomt store lønnsforskjeller mellom folk som har akkurat lik jobb, kvalifikasjoner og ansiennitet. De makabre lokale lønnsforhandlingene der størrelsen på resultatet er gitt, der det ikke finnes kamprett og der bare noen få i et arbeidskollektiv kan få noe, må det reises kamp mot. Parolen må rett og slett bli nei til denne type tariffavtale som splitter og undergraver samholdet. Uansett hva en mener om mulighetene til å fjerne/endre systemet på kort sikt, må det reises krav om at alt ved det offentlige oppgjøret må gis i de sentrale forhandlingene, og at det skal være streikerett på alt. (Dette er i realiteten flere krav. Både at det ikke skal settes av en pott til lokale forhandlinger, men også at det ikke skal settes en pott til sentrale justeringsforhandlinger som foregår etter at avtalen er godtatt, slik det ofte gjøres. For da bestemmes summen først, og det er den man ev. streiker om, mens fordelinga bestemmes i mer detaljerte sentrale forhandlinger etterpå - uten streikerett. Dette bidrar også til å fokusere på fordelinga, ikke summen.)
I de fleste tariffoppgjør blir LO eller LO-forbund og arbeidskjøperne enige først. Av og til kan det oppstå situasjoner der forbund utafor LO prøver å oppnå mer. Dette kan også skje i 1998. Slike forsøk på å bryte med moderasjonslinja bør vi støtte. At alle andre skal få blåkopi av det LO har forhandla seg fram til undergraver mulighetene for å bryte moderasjonslinja og den frie forhandlingsretten. Ofte vil slike forsøk som ender i konflikt bli møtt med tvungen lønnsnemnd. Vi må bekjempe organisasjonssjåvinisme, der man er mot tvungen lønnsnemnd når det rammer egen organisasjon, men tier når det rammer «konkurrenten».
Den ideologiske kampen rundt dette tariffoppgjøret bør prioriteres av opposisjonen. Det er en oppgave i seg sjøl å avsløre det såkalte solidaritetsalternativet. Et godt bidrag er heftet utgitt på Kvinner på Tvers-konferansen i Oslo i høst kalt: «Har Norge råd til kvinner?». Utgitt av De Facto (kan fortsatt bestilles). Et annet bidrag er konferansen til LO i Trondheim 31/10 - 2/11. På søndagen møtes Torstein Dahle og Stein Reegård til debatt om nettopp Solidaritetsalternativet. Det er liten tvil om at ideologien til solidaritetsalternativet står meget sterkt. De aller fleste fagforeninger har en tendens til å si omtrent følgende for å omgå den ideologiske kampen: Joda, vi forstår nødvendigheten av moderasjon men akkurat vi må ha litt mer enn andre. Problemet med denne argumentasjonen er at det fokuseres på lønnsskillene i arbeiderklassen, og dette er faktisk det geniale ved ideologien til «solidaritetsalternativet». I stedet for at tariffoppgjørene blir en kamp om andelen av verdiskapinga mellom arbeidsfolk og kapitalister, blir det til et spørsmål om hvorfor akkurat den eller den gruppa skal ha rett til å kreve mer. Den konkrete oppgjørsformen i offentlig sektor, med først summene og så mesteparten av det konkrete etterpå, bygger opp om at oppgjøret først og fremst er en kamp mellom de ulike gruppene.
I og med at ledelsen i alle hovedorganisasjonene og i de fleste forbund godtar ideen om generell moderasjon blir det mye splittende ideologi ute og går fra alle kanter. Sist i rekka var utbryterne fra AF som ikke primært måler sin lønnskamp i forhold til den økte rikdommen, men vil erstatte felles kamp med et individuelt lønnsmarked, i håp om at dette vil bety at deres gruppe får relativt mer enn andre. Personlig tror jeg at dette er en feilslått strategi også for sivilingeniører. De mest ettertrakta vil kanskje tjene på dette, men på sikt vil flertallet oppleve at de vil komme dårligere ut av det enn ved å utvikles felles kamp, både seg imellom og med arbeidsfolk flest. I Aftenposten søndag 26/10-97 går den nye lederen for Akademikerne ut og forutsetter at de ikke er underlagt «solidaritetsalternativet» slik han forutsetter at vanlige lønnstakere er. Altså havner han på den klassiske: Vi er ikke mot moderasjon, men akkurat vår gruppe må ha mer....
Men det finnes et unntak når det gjelder retten til å få mer. Og det er kampen for å få opp kvinnenes lønn og lønna til de lavlønte (som oftest sammenfallende). Det er en realitet at kvinnene blir diskriminert som kjønn på arbeidsmarkedet. Det er derfor riktig å fremme krav om at kvinnedominerte arbeidsplasser, yrker osv. skal ha et eget tillegg. Parolen om ingen under 90% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er også en sentral parole som opposisjonen må reise. Dette er en kvinnelønnsparole, og har vært drivi fram som det. Samtidig er det en lavlønnsparole og understreker at kvinnelønnskampen også er til fordel for og synliggjør lavlønte menn, og muliggjør en brei allianse. Kravet er også et krav om ei lønn å leve av, dvs. ei lønn du kan leve av og forsørge unger med. Det er derfor både en konkret økonomisk parole og en ideologisk en på flere måter - også mot større lønnsforskjeller. De landa som har størst lønnsforskjeller har også større forskjeller mellom kvinner og menn.
Den store «saken» blir altså voksenutdanningsreformen. Hvordan bør vi stille oss til dette generelt? Det fremste kravet til voksenutdanningsreformen må være at dette må bli en reform som gjelder for alle. Alle de økonomiske forhold rundt reformen må bli underlagt statsbudsjettet og ikke dras inn i tariffoppgjøret. Ved å gjøre utdanning til en avtalesak er man i ferd med å gjøre det samme med utdanning som man alt har gjort med pensjonsspørsmålet: å privatisere denne ved at pensjon før man er 67 år bare skal gjelde for de som er dekka gjennom en tariffavtale. Når vi veit at bortimot halvparten av arbeidstakerne ikke er organisert og at mange ikke er med i arbeidsmarkedet, får dette store konsekvenser. På samme måte som vi krever senka pensjonsalder som en rettighet for alle, krever vi at voksenutdanning må bli en lovfesta rettighet for alle, og ikke bare deler for av befolkninga. Likevel kan deler av fagbevegelsen komme opp i en kamp for tariffesta rett til lønna permisjon. I en slik situasjon må disse støttes, da en seier for eksempelvis NEKF vil forsterke kravet for alle. Opposisjonen i NEKF må kreve at en streik for betalt utdanningspermisjon ikke skal bety en innrømmelse når det gjelder moderasjonslinja.
Framgangen for arbeidstidsforkorting i Europa bør føre til at dette kravet reises på ny. Det sentrale kravet er sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon. Likevel kan det være riktig å fremme krav om en senking med en halvtime nå og videre senking framover. I arbeidsintensive yrker, f.eks. omsorgssektoren er kravet om full stillingskompensasjon også sentral.
For å summere de konkrete krav:
Dersom noen grupper skulle komme ut i konflikt i 1998, må opposisjonen gå i spissen for at andre ikke stiller seg likegyldig til disse. Vi må jobbe for at «høyt»lønte må støtte lavlønte, lavlønte må støtte «høyt»lønte, privat ansatte må støtte offentlig ansatte, menn må støtte kvinner, kvinner må støtte menn. Den felles kampen går på tvers av de organisasjonsmessige skillene som eksisterer i dag, det er vår oppgave å synliggjøre dette.