AKPs heimeside | Faglig utvalgs heimeside
Det er ingen tvil om at utbyttinga, dvs forholdet mellom hva arbeideren får igjen for sin arbeidsinnsats og hva kapitalen får igjen for sin investering har gått i kapitalens favør siden begynnelsen på 80-tallet i vesten. Samtidig har fagforeningsprosenten sunket i de fleste industrialiserte land. Det snakkes ofte om borgerskapets offensiv og om oppflisinga av arbeiderklassen og svekkinga av arbeiderkollektivet. Jeg ser det ikke slik. Etter min mening er styrkeforholdet mellom arbeiderklassen og borgerskapet i de vestlige industrialiserte landa ikke avgjørende forrykka noen vei. Men enda viktigere er at arbeiderklassen har blitt større og i og med kvinnenes inntog i lønnsarbeiderklassen, så har den også faktisk blitt bedre organisert og mer radikal enn for 30 år siden.
Men hvis vi tar styrkeforholdet mellom arbeiderklassen og borgerskapet i verden under ett, så har arbeiderklassens posisjoner blitt svekka i og med at alle de sosialistiske revolusjonene som begynte med Russland i 1917 til og med Vietnam, Mozambique, Zimbabwe osv, alle disse har lidd nederlag. Dette har også virka tilbake på forholdet mellom borgerskapet og arbeiderklassen i de industrialiserte landa. Hvor mye er jeg usikker på.
Men det jeg vil understreke er altså at det er fordi kapitalismen har økende problemer med å fungere som system at kapitalen har behov for å øke utbyttinga. Økt utbytting er altså et tegn på systemsvakhet. På samme måte er den kroniske arbeidsløsheten som vi opplever i de industrialiserte landa et tegn på økende problemer for kapitalismen som system, og ikke et tegn på en svakere arbeiderklasse.
Altså: borgerskapet er, på grunn av den svekka veksten, overproduksjon og opphoping av uproduktiv kapital, nødt til å øke utbyttinga. Dette liker ikke arbeiderklassen. Derfor blir det bråk. Og bråket er ikke et særegent norsk fenomen. Jeg vil påstå at siden 1995 er det ingen tvil om at kampviljen har øket i den vestlige arbeiderklassen.
Nå nærmer vi oss Norge og nittitallet. Jeg skal ikke kjede dere med ting dere allerede veit, derfor tar jeg bare stikkordsmessig den norske utgaven av hvordan å øke utbyttinga:
Vinteren 1986 falt oljeprisene og den stagnasjonen som man
hadde opplevd i resten av vesten følte nå kapitalen
på kroppen også i Norge. Gro slo til med lønnslover
og innstramminger over en lav sko og Kleppe produserte solidaritetsalternativet
i 1992. Hele
denne er basert på hvordan å øke utbyttinga,
og lønnsmoderasjon er en bærebjelke i denne politikken.
Motstanden mot lønnsmoderasjon har vært der fra starten
i mange ulike former. I blant har dette ført til at opposisjonen
i fagbevegelsen har vunnet fram, i blant ikke. 1998 var det beste
året. Da vant opposisjonen fram med kravet om forbundsvist
oppgjør.
Lønnsutviklinga i 1998–1999 var over 6%, hvilket var kjempebra. Desember 1998 nedsatte borgerskapet fire utvalg: Arntsen og Holden som skal forklare behovet for lønnsmoderasjon videre, Arbeidslivsutvalget som foreslår svekking av arbeidsmiljøloven og Stabelutvalget som skal se på fagforeningsrettigheter (svekke streikeretten). I 1999 som var et mellomoppgjør uten demokratiske rettigheter for LO-medlemmer og samordna oppgjør ble moderasjonslinja fulgt.
I år evna ikke opposisjonen å få til et forbundsvist oppgjør og den dreit seg ut når det gjaldt måten den takla repskapsmøtet i LO i begynnelsen av februar, der man endte opp med et enstemmig vedtak som åpner for moderasjonslinja, utvida tariffperiode og økt fleksibilitet.
Men så ble resultatet av forhandlingene enda dårligere enn hva LO-ledelsen hadde lagt opp til i og med at man ikke fikk noe på Etter- og videreutdanningsreformen. Når man at på til fikk en sprekk i sekretariatet der 3 forbundsledere anbefalte nei, var løpet lagt for at det måtte bli nei. Resultatet av streiken blei bedringer men man ga også unødig etter og jeg mener at det var feil av opposisjonen å anbefale streikeresultatet.
I offentlig sektor har kvinnelønnskampen gitt fire streiker i år. FO har streika, NHS har streika, FO i Oslo har streika, Førskolelærerne streiker. To av disse har blitt møtt med tvungen lønnsnemnd. Jeg er spent på om fagforeningene klager disse inn for ILO. NHS har hittil ikke gjort det.
Den viktigste jobben vi har foran oss når vi kommer hjem er å hive på køl i å utvikle støttearbeidet for førskolelærerne. Dette kommer vi tilbake til.
Så over til en del forhold rundt tariffoppgjøret som jeg velger å trekke fram:
a) Hva er arbeidskjøpernes strategi når det gjelder
arbeidstid? Er kapitalistene for lengst mulig arbeidsdag for arbeideren?
Jeg tror ikke det. Jeg tror kapitalen vil ha en mest mulig flittig
og dyktig og innsatsvillig arbeider. Om vedkommende arbeider har
eller
6 eller 8 timersdag er en smakssak for kapitalisten, som må
vurderes konkret. I en situasjon der det er overflod på
arbeidskraft er det forhold som taler for at det er greit med
kortere arbeidstid for den enkelte arbeider bare ikke reallønna
øker i samme takt og produktiviteten til den enkelte arbeider
øker nettopp på grunn av kortere dag. Det er en målsetting
for borgerskapet at størst mulig andel av befolkninga er
en del av arbeidsstyrken, og at størst mulig del av arbeidsstyrken
er i jobb. Borgerskapet har ikke
arbeidsløshet som en målsetting. Arbeidsløshet
er et systemresultat som borgerskapet ikke er herre over. Det
viser rett og slett hvor sjukt systemet er. Men mitt utgangspunkt
er altså at det viktigste for kapitalisten er at arbeideren
er effektiv og produktiv, mens hun er på jobb, antall timer
er underordna. Her kommer behovet for fleksibilitet inn. Fordi
produksjonen nå er organisert mye mer effektivt og i mye
større grad enn tidligere knytta opp til fordelings- og
salgsleddet, samtidig som K vokser relativt i forhold til V så
trenger kapitalen mye større fleksibilitet når det
gjelder arbeidstid, ansettelsesforhold og muligheten til å
bruke insentiver i form av bonuser og lignende for å øke
utbytta best mulig i den nye tid.
Derfor er det så om å gjøre å bryte
ned normalarbeidsdagen, innføre timekonto og svekke arbeidsmiljøloven.
Alle disse tiltaka møter jo motstand fra arbeiderklassen,
og det er ikke lett å være LO- eller YS-ledelse når
man møter såpass god motstand nedover i systemet.
Men borgerskapet vil måtte innføre en del av disse
ordningene for å henge med i den internasjonale utviklinga.
Vi må se 35-timersuka i dette perspektivet. Er vi for en
35-timersuke som er knytta opp til individuelt avtalt arbeidstid?
Der man jobber 30 timer noen uker og 40 timer andre, uten overtidsbetaling?
Om et år er det LO-kongress og da vil
Gerd Liv Valla kjøre fram kvinnekravet om kortere arbeidstid
– 35-timersuke. Samtidig har LO-ledelsen gått inn for
innføring av timekonto i arbeidsmiljøloven, og har
innført de tre fleksibiliseringsklausulene i alle tariffavtaler,
der en av klausulene gir arbeidsgiveren og den enkelte arbeidstaker
rett til å lage individuelt avtalt arbeidstid. Feriedagene
er ikke underlagt ferieloven og arbeidsgiveren har rett til å
plassere dem der han måtte finne det for godt dersom det
ikke oppnås enighet.
b) Arbeidsgiverne ønsker kollektive avtaler. Men de ønsker
at disse skal åpne for mest mulig lokal og individuell tilpassing.
De vil har sentrale avtaler med LO og YS om lønnsmoderasjon
og bedriftsvis og individuell forhandling om tillegg utover dette,
uten
kamprett. Det viktigste nivået å omgå er forbundsnivået.
Forhandlinger på bedrifts- eller konsernnivå er et
strategisk spørsmål for kapitalen. Alle forhandlinger
vil ha som ramme spørsmålet om bedriftens konkurranseevne.
Altså solidaritet med bedriften og dermed dens eiere vil
ligge som et naturlig premiss i bånn for enhver forhandling.
Når man handler på forbundsnivå er det snakk
om solidaritet mellom alle arbeidere i samme yrke eller bransje.
Rammen er her hva skal en førskolelærer være
verd og solidariteten er knytta opp om et profesjons- eller bransjefellesskap.
Dette nivået er forståelig nok ikke borgerskapet så
glad i. På LO/YS-nivå har man kommet over i det korporative
nivået der lederne deltar i å lede samfunnsutviklinga
og fagforeningsbossene tror de er med på å bestemme
hvor mange arbeidsløse det skal bli og hvordan det går
med velstanden for Norge når man styrker Norges konkurranseevne.
Dette nivået er flott så lenge som det er sosialdemokrater
i ledelsen. Og det har det vært ganske lenge …
c) Partiet har spilt en sjølstendig rolle i årets tariffoppgjør. Vi lagde løpeseddel i februar. Vi har lagd egne uttalelser og løpesedler under tariffoppgjørene. I Oslo kommune lagde AKP en egen stem-nei-løpeseddel. Ved hjelp av vår hjemmeside har vi kunnet gjøre våre standpunkter og analyser kjent. Jeg mener at dette var bra, men at vi har behov for å være enda mer på hogget med å ha sjølstendig analyser av de enkelte kampene. Vi har mange erfarne medlemmer som nyter stor respekt. Det er viktig at de føler et ansvar for å lage AKPs faglige politikk. AKP-lærerne har begynt å snakke litt sammen. Men i år har vi ikke fått til nok enhet rundt denne kampen. Partiets førskolelærere må koples sammen raskt for å få et grep om partiets analyse og standpunkter når det gjelder førskolelærerstreiken. Det skal vi får til her på leiren. Det viktigste redskapet må bli internett.
d) Vi må også gjøre AKPs standpunkter kjent
for andre på flere måter enn partiets hjemmeside.
Vi må våge å fremme salget av faglig litteratur
som AKP produserer, og organisere egne åpne møter.
Dersom vi synes litteraturen er for dårlig, må vi
i så fall si
fra til ledelsen, slik at man unngår feilinvesteringer i
folks tid og våre felles penger. Jeg må innrømme
at det er et problem at Klassekampen ikke føler behov for
å ha noe som helst omtale av heftet vårt om angrepet
på arbeidsmiljøloven som faktisk har spilt en rolle
i kampen om innstillinga fra Arbeidslivsutvalget. Dette viser
tydelig hvor viktig det er at partiet utvikler sjølstendig
informasjonsmateriell, salgskanaler og et eget utadvendt apparat.
Spørsmål til diskusjon: