|
|
|
Tilbake til tariffsida | Til AKP si heimeside
Kravene fra fagforeningene i offentlig sektor er ulike, men peker i samme retning. Ulike krav må ikke forhindre dem i å stå sammen mot arbeidsgiverne. Den ramma som ble lagt for oppgjøret og som streiken i privat sektor tvang arbeidsgiverne å utvide, må sprenges ettertrykkelig i offentlig sektor.
Det store flertallet av ansatte i stat og kommune er kvinner. Mange tjener forferdelig dårlig. Unge assistenter i barnehager og i skolefritidsordninger tjener 160.000 kroner, - med ei topplønn på 190.126 kroner! I Oslo kommune er det over 14.000 årsverk med ei topplønn på 212.000 eller mindre. Hvorav ca 8.500 tjener 190.126 kroner på topp. I denne gruppa er kvinneandelen ca 75%. Folk som tjener så lite burde hatt en lønnsøkning på 50.000. Kravet fagforeningene har stilt, er 7.000 og en lavtlønnsgaranti.
Mange kvinner har utdanning og stiller høye lønnskrav. AKP mener at utdanning burde være gratis for den enkelte. Et av resultatene ville være at folk med og uten utdanning kunne tjene det samme. Men så lenge folk må betale utdanninga si sjøl gjennom å skaffe seg gjeld, må dette kompenseres i form av høyere lønn seinere. Kvinner med utdanning får ikke ei lønn som gir uttelling i forhold til mannsyrker med tilsvarende utdanning. Fagforeningene til lærerne og sjukepleierne har stilt krav om ca 50.000 kroner.
Det store flertallet av ansatte i stat og kommune har behov for høyere lønn. Om kravene er ulike, trenger de støtte!
Det er ingen motsetning mellom at lærere, høgskoleutdanna og lavtlønte får innfridd sine krav. Det er ikke enten det ene eller det andre. Offentlig sektor har i lang tid blitt hengende etter i lønnsutviklinga, og det er rettferdige krav alle grupper stiller. Og det fins penger: Staten, som også finansierer kommunesektoren, er steinrik. Det er staten som sitter med nøkkelen til å gi de offentlig ansatte ei anstendig lønn.
Høyere lønn i stat og kommune for de store lønnstakergruppene er dessuten nødvendig for å bevare en offentlig sektor med kvalifisert arbeidskraft. Det mangler mange tusen utdannete lærere, førskolelærere og sjukepleiere. Arbeidsgiverne i stat og kommune kan vise sin vilje til å ta vare på velferdsstaten ved å gi de ansatte ei lønn som gjør at de forblir i jobbene sine!
Å forsvare velferdsstaten er også å ansette tilstrekkelig antall folk, som har ei lønn de kan leve av, for å dekke behovene i kommunesektoren. Det handler om alle typer jobber.
Den norske staten har råd til å gi alle ansatte i lavtlønnsyrker betydelige lønnsøkninger. Staten går med overskudd så det suser. 130 milliarder kroner er de siste tallene. Statens oljefond hadde 222 milliarder kroner ved årsskiftet, og det er forventet at det skal få 150 milliarder til i løpet av dette året. Penger fra dette fondet er bl.a. blitt brukt til å investere i Coca-Cola, McDonalds, Toyota Motor, Gillette, Heineken og Canal Plus. Hvorfor er det god økonomi å investere i øl, biler og porno, mens det er dårlig økonomi å investere i mennesker og i velferdsstaten? Bare en logikk basert på den kortsiktige profittens mål kan forklare dette.
Statens enorme rikdommer er en styrke for lønnskampen til de ansatte i offentlig sektor! Pengene finnes, og alle ser det. Det er all grunn til å avvise en blåkopi fra oppgjøret i privat sektor. At ramma sprenges ettertrykkelig i offentlig sektor, er i neste omgang en fordel for seinere lønnsoppgjør i privat sektor.
Arbeidsgivernes viktigste kampsak i dette oppgjøret i privat sektor, er å få igjennom avtaler som gjør at de kan sjonglere med arbeidstida som de vil. Ved for eksempel å utviske skillet mellom normal arbeidstid og ubekvem arbeidstid, og dermed fjerning av skift- og ulempetillegg, kan en ansatt tape flere ganger det beløpet som hun får i lønnstillegg! Fagforeningene må si nei til slike angrep på arbeidstidsbestemmelsene, som går under det positive ordet "fleksibilisering"!
Også i offentlig sektor
kommer slike angrep. Det er foreslått et arbeidsutvalg som
skal se på §4 i hovedtariffavtalen som omhandler ukentlig
arbeidstid, vaktordning, helgeordninger og fleksitidsordninger.
Utvalget skal avgi innstilling neste oppgjør - da kommer
slaget. Vær på vakt mot forsøk på å
uthule normalarbeidagen! Diskuter det nå, og sørg
for å få vite om slike angrep er inne i forhandlingene
på deres område i oppgjøret vi har nå!
Avvis også eventuelle forsøk fra arbeidsgiverne på
å åpne for privatisering av de offentlige pensjonsordningene!
Arbeidsgiverne har et annet viktig mål i oppgjøret: Å få større gjennomslag for lokale forhandlinger i offentlig sektor. De ønsker at en stor pott av ramma skal avsettes til forhandlinger, ikke bare på kommunenivå, men på den enkelte arbeidsplassen. Det betyr at lavlønte kvinner (og menn) eller ulike yrkesgrupper skal slåss mot hverandre om lønna. Mot penger tilsvarende "knapper og glansbilder" skal folk vennes til å godta individuelle lønninger og oppløsning av de kollektive lønnsavtalene. Dette er et alvorlig angrep på hele fagforeningstanken og solidariteten som vanlige arbeidsfolk er helt avhengig av! Det er heller ikke knytta noen form for kamprett til slike forhandlinger, og dermed vil arbeidsgiver alltid ha det avgjørende ord om hvem som skal få smulene. Innføring av lokale forhandlinger i offentlig sektor har også vært en vesentlig årsak til økte lønnsforskjeller. Det er viktig å slåss for at mest mulig av lønna blir avtalt i de sentrale forhandlingene!
Kvinnenes lønnsopprør i offentlig sektor er en styrke for alle offentlig ansattes lønnskamp, fordi det setter søkelyset på kravet om at alle skal ha ei lønn det går an å forsørge seg sjøl og eventuelle barn på! Hvem kan gjøre det, som tjener 200.000, eller 230.000 med minst like mye i studiegjeld? Arbeidstida spiller forøvrig en stor rolle for kvinnelønna. En 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon ville hevet kvinnelønna betraktelig.
Krev at ingen skal tjene under 90% av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn! Hvis dette kravet ble innfridd, ville mange tusen offentlig ansatte få en stor heving av lønna si! Kommunesektoren har store arbeidsstakergrupper med et lønnsnivå langt under gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Flesteparten av disse er kvinner. I 1999 var gjennomsnittlig industriarbeiderlønn 242.300 kroner. Det tilsvarer omtrent lønnstrinn 31. 76,5 % av alle årsverk i KS-området er lønnet lavere enn dette. Av disse igjen er 78,5 % kvinner.
Vi oppfordrer fagforeningene i offentlig sektor til å ha felles medlemsmøter for å diskutere hvordan de kan støtte hverandres krav! Streiken i privat sektor viste at det nytter å slåss og at viljen til å stå på var stor. Ansatte i stat og kommune må også forberede seg på kamp! Kvinnerike fagforbund: Stå sammen!