Streikens andre dag

Det er streik over hele landet og den fungerer. En slik streik i et samordna oppgjør er i seg sjøl et mirakel, sist var det i 1986. Men denne streiken er noe mye mer. Dette er den streiken der medlemmene tar fagbevegelsen tilbake og kjører sin egen streik. De setter sin egen dagsorden. Det råder en form for unntakstilstand.

Det er nå blitt en slags samstemt oppfatning om at det er grådighetskulturen som er den direkte årsak. Etter min mening er dette bare en halv sannhet. Folk kan faktisk lese. De har studert forslaget, er fullt klar over at vi ikke forhandler om lederlønninger, men tilbudet er rett og slett for dårlig. Ja, helt urimelig dårlig.

LO-ledelsens solidaritetsalternativ bygger på at folk flest er ansvarlige og er villig til å være ganske så moderate dersom overskuddet går til å holde folk i arbeid og bygge et bedre samfunn. Men det gjør det jo sjølsagt ikke. Hver ei krone vi gir fra oss går til de andre, og en stadig større andel av verdiene går til den rene spekulasjon.

Problemet med Solidaritetsalternativet har jo hele tida vært at det aldri har vært noen avtalefesting av kapitalistenes del av traktaten og en slik avtalefesting er utenkelig.

Derfor er alternativet dødt. Det tapte egentlig allerede i 1996, ved uravstemninga i Fellesforbundet. Dette tapet er beseglet da LO-ledelsen ikke fikk til samordna oppgjør i 1998 og alternativet ligger nede for telling i år.

Men det er ikke bare Solidaritetsalternativet som ligger ned for telling. Hele opplegget for årets tariffoppgjør gjør det. Og da bør vel kanskje vi som tilhører opposisjonen i fagbevegelsen også ta litt selvransaking. Det var jo faktisk ingen stemmer mot den åpningen vedtaket ga for å forlenge tariffperioden og innføre en timekontoordning ved årets oppgjør. Nå sier Yngve at treårig tariffperiode var LO-ledelsen eget strategiske grep. Det aller verste punktet i hele avtalen der det åpnes for individuelle avtaler med den enkelte arbeidstaker om å fravike bedriftens ordinære arbeidstid, er timekontoordningen i praktisk tariffpolitikk.

Det er derfor ikke rart at LO-ledelsen ikke kan formulere streikekrava. De har ikke bare fått nedstemt et anbefalt forslag, de har i stor grad fått nedstemt sitt eget forslag. Det er helt patetisk når Gerd Liv Valla på spørsmål om hvilke krav som må innfris, ber arbeidsgiverne gå tilbake i protokollen og se hvilke krav LO opprinnelig stilte.

Men det gjør ingenting. Snarere tvert imot. Nå danner bevegelsen sine egne krav. De sier at vi spriker, men alle rapporter viser at de samme krava nå vokser fram over hele landet. NHOs offensiv skal stanses, det betyr at vi skal ha tilbake den toårige tariffperioden og ha bort de tre onde punkt om en arbeidstid etter arbeidsgiverens ønske. Ferien skal i sin helhet komme i løpet av tariffperioden, helst en dag i år og 3 neste år. Ingen av disse krava koster et øre. NHO skal starte opp med sin del av finansieringa av EVU-reformen, 300 millioner tilsvarer 5 øre timen og det er det uten tvil verdt. Vi skal ha reallønnsøkning i virkelighetens verden ikke bare på et regneark. Økningen av feriepengene fra 10,2% til 12% gir ikke økt årslønn, det er en kompensasjon for 30 timers kortere arbeidstid. Derfor må kronetillegget opp til 3 kr dersom vi skal få den reallønnsøkninga de sier vi skal ha. Og da er renta glemt.

Men allerede nå ser vi at krava skjerpes. Streiken vil dreie seg mer og mer om kronekrav på minst 3 kr og å få bort 3-årig tariffperiode og de nye fleksipunktene. Jo lenger streiken varer, jo verre blir det å få godtatt de lettvinte utveiene, å gi litt raskere ferie, en femtiøring og noe på etter- og videreutdanningsreformen. Dette er en streik NHO allerede har tapt, det handler nå om hvordan de skal komme seg ut av en umulig situasjon. Tida arbeider ikke for NHO, derfor må vi være forberedt på forsøk på en rask løsning.

Arne Byrkjeflot, Trondheim