AKPs heimeside | Faglig utvalgs heimeside
av Johan Petter Andresen
medlem av faglig
utvalg i AKP
I Norge råder det i realiteten lovløse tilstander når det gjelder menneskerettigheter. Dessverre er det få mennesker som er klar over dette og den ideologiske kampen foregår nesten bare i det juridiske miljø. Om kort tid vil regjeringa legge fram en Stortingsproposisjon om innarbeiding av tre sentrale menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov. Dette vil bli framstilt som en seier for menneskerettighetenes plass i Norge, men slik er det ikke.
|
For at ingressen skal gi leseren noen mening må jeg føre oss litt tilbake i tid og prøve å rulle opp en historie jeg kjenner for dårlig til at denne artikkelen kan betraktes som noe annet enn et innlegg i debatten.
Etter andre verdenskrig ble FN danna, og noe av det første den gjorde var å sette i gang arbeid med en menneskerettighetskonvensjon. Demokratiet hadde seira over fascismen og nazismen. Det gjaldt å styrke arbeidet med å stadfeste grunnleggende rettigheter som alle mennesker skal ha i alle land, uavhengig av politisk system. I 1948 ble den første menneskerettighetserklæringa til FN vedtatt.
Siden den gang har ulike internasjonale fora vedtatt internasjonale avtaler (konvensjoner) om menneskerettigheter. Viktige fora for Norge er FN, ILO og Europarådet. Disse foraene har vedtatt konvensjoner om organisasjonsfrihet, streikerett, barnas rettigheter, likebehandling av kvinner og menn osv.
Etter hvert som disse konvensjonene har blitt godkjent (ratifisert) i mange land har de fått en økende rolle i det juridiske systemet til landa i verden. Men de enkelte stater prøver å vri seg unna disse demokratiske forpliktelsene når det oppstår motstrid med statens behov for å sikre borgerskapets diktatur.
Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerligdemokratiske verdier og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunistene. Å kjempe for å forsvare og å utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk å nå fram ved bruk av legale kampformer.
I dag stagnerer den internasjonale økonomien, dette fører til at borgerskapet får behov for å øke utbyttinga, som igjen fører til motstand fra befolkninga, som i igjen fører til at borgerskapet undergraver de borgerligdemokratiske rettighetene. Eksempler på dette er: Den nye lovgivninga i Storbritannia når det gjelder arbeidslivet, endringer i arbeidsrettslovgivninga i Nye Zeeland, Sør Korea, Australia og Arbeidsrettsrådets innstilling her i Norge.
Norge har ofte tatt det utgangspunkt med hensyn til de menneskerettighetskonvensjoner det har ratifisert at man har forutsatt at norsk lovgivning ikke er i strid med disse konvensjonene. Derfor har ikke en ratifikasjon av en menneskerettighetserklæring nødvendigvis ført til at Norge har foretatt noe som helst med sin lovgivning. Norge har også hatt den holdning at dersom det norske Storting tolker en konvensjon annerledes enn ett av de internasjonale organene, så går den norske tolkninga foran. Norge har fram til i dag ikke innarbeida noen menneskerettighetskonvensjoner i egen lovgivning, men oppfatta disse konvensjonene som ekstern rett som er underordna norsk lov.
|
Men i og med at disse internasjonale konvensjonene spiller en mer og mer aktiv rolle har dette tvunget fram et behov om avklaring i Norge om i hvor stor grad Norge er bindi av de konvensjonene det undertegner. (Vi kjenner godt til den relativt omfattende kritikken Norge har fått for misbruket av tvungen lønnsnemnd i internasjonale fora.)
I 1989 ble det nedsatt et utvalg som skulle komme med forslag til hvordan internasjonal lovgivning om menneskerettigheter skal forholde seg til norske lover. Forslaget fra utvalget (NOU 1993:18) kom i 1993. Her foreslår man en grunnlovsbestemmelse som lyder:
"Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre
Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen
af Traktater herom fastsettes ved Lov."
(Vedtatt i Stortinget 15/7-94)
Den andre setninga i denne bestemmelsen betyr at hva som egentlig ligger i dette med å respektere og sikre menneskerettighetene skal bestemmes gjennom egne lover. Så Grunnloven overlater til den vanlige lovgivninga å bestemme dets innhold.
Mange jurister mente at denne bestemmelsen nå må bety at menneskerettighetenes stilling var styrka i Norge. Og man så fram til den videre lovbehandlinga gjennom en innarbeiding, som altså er det som det sies kommer som Stortingsproposisjon i slutten av april 1998. Men den øverste lovtolker i riket, Høyesterett, var av en annen mening. I forbindelse med OFS sin anke av nok en tvungen lønnsnemnd, skrev Høyesterett i sin domsslutning av 10/4-97, som ga enstemmig støtte til staten: "Dersom det er en klar motstrid mellom folkerettslige bestemmelser og norsk rett, vil imidlertid utgangspunktet måtte være at den interne rett går foran." Og dermed ble verdien av den nye Grunnlovsbestemmelsen satt til: null.
Og i november 1997 ble OFS utsatt for nok en lønnsnemnd, og her skriver den avtroppende DNA-regjeringa: "Dersom det skulle påvises motstrid mellom internasjonale konvensjoner og Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, mener departementet at det uansett vil være uforsvarlig ikke å gripe inn i konflikten." (Dette var det samme som staten hevdet i ofs-saken, og som staten fikk medhold i av høyesterett). Og flertallet på Stortinget stemte dette igjennom. Dermed har man nok en gang slått fast hvor lite forpliktende den nye grunnlovsbestemmelsen er av lovgiver.
Den nye grunnlovsbestemmelsen er altså ikke verdt det papirer den er skrivi på. En masse demokratisk innstilte jurister er fortørna over dommen. Et uttrykk for denne demokratiske strømninga er artiklene i tidsskriftet Lov og Rett nr. 10 1997. Men, som sagt, Høyesterett har talt. Skal man få et styrka vern av menneskerettighetene i Norge må det ny lovgivning til, og det må bety at Høyesterett endrer mening (som er svært lite sannsynlig) eller en endring av Grunnloven .
Likevel fortsetter arbeidet med den såkalte innarbeidinga av menneskerettighetene. Regjeringens forslag vil være i tråd med innstillinga fra utvalget som lagde NOU-en. Den vil lage en lov som henviser til de tre mest generelle menneskerettighetskonvensjonene og som sier at disse er å betrakte som norsk lov. Problemet er at en slik innarbeidingslov vil vedtas med alminnelig flertall på Stortinget. Dersom et tilfeldig flertall seinere vil sette tilside innholdet i dette vedtaket er det helt uproblematisk. Stortinget kan for eksempel vedta tvungen lønnsnemnd og henvise til at særlige omstendigheter gjør at en lov om tvungen lønnsnemnd må vedtas på tross av motstrid til loven om innarbeiding. Og en eventuell ankesak til Høyesterett vil være nytteløs, da nye Stortingsvedtak går foran eldre, mer spesielle Stortingsvedtak går foran yngre.
Skal menneskerettighetene få større styrke i Norge må man altså gi de konvensjonene Norge har ratifisert Grunnlovsvern. En Grunnlovsbestemmelse må fremmes i en stortingsperiode og vedtas med kvalifisert flertall i neste. En grunnlovsbestemmelse kan altså ikke settes til side av et tilfeldig stortingsflertall.
I dag har de organisasjonene som har hatt noen utspill rundt menneskerettighetene først og fremst reist krav om at flere konvensjoner skal "innarbeides" slik at de utgjør en del av norsk lovgivning. De har ikke tatt inn over seg det faktum at en slik innarbeiding er lite verdt.
Et annet stort problem ved at regjeringa velger å fremme et forslag om å innarbeide kun 3 av over 30 menneskerettighetskonvensjoner er at de konvensjonene som ikke blir innarbeida vil få en enda lavere status enn de hadde tidligere, da de ikke er ansett viktige nok til å innarbeides. I den grad noen vil velge å ta hensyn til disse konvensjonene, vil de vite at det ikke er så farlig når det gjelder å etterleve dem, dersom det f.eks. er motstrid mellom statens interesser og befolkningas.
Det er nå 50 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt, er det ikke på tide at Norge får grunnlovsvern av menneskerettighetene?
"La meg i denne sammenheng også benytte denne talerstol til å minne Regjeringen om hvor viktig det nå er at de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner blir inkorporert gjennom norsk lovgivning. De siste års domspraksis har vist at det er grenser for hvor langt Høyesterett på grunnlag av gjeldende lov er beredt til å anse konvensjonene for å være en del av landets rett. Og Norge er nå et av de siste land til å gjennomføre uttrykkelig den europeiske konvensjon. Det er en ubehagelig særstilling."
Professor Henning Jakhelln i Lov og Rett nr10, 1997:
"Dessverre bidrar det ikke til å redusere bekymringen, at hvor statsmakten påberoper seg en prinsipiell og nylig vedtatt grunnlovsbestemmelse, uttaler Høyesterett at "bestemmelsen står plassert i vår høyeste rettskilde som uttrykk for hvilken betydning et godt natu- og livmiljø tillegges, noe som neppe kan være uten betydning" Rt. 1993 s.321 om Grunnloven §100b i forhold til erstatningsvurderingen ved rådisghetsbegrensninger). Men hvor den prinsipielle og nylig vedtatte grunnlovsbestemmelse om menneskerettigheter påberopes overfor statsmakten (Rt. 1997 s.580), finner høyesterett det ikke nødvendig å uttale noe om at "bestemmelsen står plassert i vår høyeste rettskilde som uttrykk for hvilken betydning" menneskerettighetene tillegges, eller å utvikle et resonnement fra en slik basis; dessverre er det et ganske annet grunnsyn uttalelsene i denne dom etterlater. Men kan det da virkelig være mulig at Høyesterett nå i realiteten sier: Menneskerettigheter - nei takk?"
Ken Uggerud i artikkel i samme nummer av Lov og Rett skriver:
"Høyesterett har altså ved OFS-avgjørelsen endelig avsagt en dom som helt klart bygger på det dualistiske prinsipp, at norsk rett og folkeretten (herunder internasjonale menneskerettigheter) skal anses som atskilte rettssystemer, og at norsk rett går foran menneskerettighetene i tilfelle motstrid. Dette er kanskje dommens viktigste del, som har ført til fortørnelse, forferdelse og dyp skuffelse, for å gjengi noen uttrykk som jeg har hørt fra fremstående norske jurister - andre vil kanskje gi uttrykk for dyp tilfredshet over at spørsmålet nå har fått sin løsning, og at løsningen ble som den ble."