AKPs heimeside | Faglig utvalgs heimeside
av Halvor Langseth (leder av Tromsø Bygningsarbeiderforening og forbundsstyremedlem i Fellesforbundet)
LOs representantskap skal 10. februar behandle mer en det forestående tariffoppgjøret. Endringene i Hovedavtalen mellom LO og NHO, som ble forhandlet fram i november, skal også opp til godkjenning. I praksis er dette bare sandpåstrøing, fordi det finnes ingen videre saksgang om forhandlingsresultatet skulle bli avvist. Det er ingen streikerett knyttet til hovedavtale-forhandlinger og med unntak av representantskapets behandling, er forhandlingsresultatet heller ikke underlagt noen bredere demokratisk etterprøving som f.eks. uravstemming eller godkjenning av forbund eller grunnorganisasjonene. Hovedavtalen er med rette 'pampenes avtale'. Revisjonen av hovedavtalen representerer ikke noen dramatisk endring. Det som skulle være det store satsingsområdet i årets revisjon, forhandlingene om etter- og videreutdanningsreformen, er som kjent utsatt i påvente og håp om at regjering og Storting gjør sine forutsatte vedtak. Noen endringer som vil lette 'byråkratiets hverdag' er oppnådd, f.eks. bedre informasjonsrutiner, bedre bestemmelser om konserntillitsvalgte, trekkavtale også for ekstrakontigenter, overgangsregler når offentlige bedrifter privatiseres. På den andre siden er det flere tvilsomme og direkte uheldige endringer som en del medlemmer og bedriftstillitsvalgte etter hvert vil merke. Det er fire slike endringer som utgjør hovedbegrunnelsen for hvorfor jeg mener forhandlingsresultatet representerer et skritt i feil retning.
Det finnes mange bedrifter som ikke er medlemmer av NHO, men som forbundene har opprettet tariffavtale med. Som oftest skjer det ved at den til enhver tid gjeldende avtale mellom LO / forbundet og NHO gjøres gjeldene som såkalt direkteavtale. Disse bedriftene har altså ingen innflytelse over tariffavtalen de er bunden av, og har derfor heller ikke blitt berørt av streiker / streiketrussler. Seinest under jernstreiken i -96 kom det reaksjoner på dette fordi det at disse bedriftene er unntatt fra konflikttrussel, gir et konkurransefortrinn i forhold til NHO-bedriftene. Mange reagerer også negativt på at de fagorganiserte i disse bedriftene deltar i uravstemmingene uten at de sjøl risikere å bli tatt ut i streik. I den nye hovedavtalen har LO forpliktet seg til å 'varsle og gjennomføre plassoppsigelse og plassfratredelse forholdsmessig i samme omfang og fra samme tidspunkt ..' for disse uorganiserte bedriftene. Problemstillingene over er reelle. LO og de berørte forbundene burde diskutere hvordan de skal opptre overfor de uorganiserte bedriftene. Mulighetene er mange. Nå har imidlertid LO avtalt med NHO hvordan de skal behandle / opptre overfor bedrifter som ikke er medlemmer i nevnte organisasjon. Dette må være et høyst tvilsomt arbeidsrettslig prinsipp. Hvorfor skal LO inngå avtale med NHO om hvordan de skal forholde seg til arbeidsgivere som ikke er medlemmer denne organisasjonen ? Er det et nytt framstøt for å sikre LO / NHO-toppenes kontroll over hele arbeidslivet ? Det er til orientering under samme kapitlet du finner den nye avtalen om en 30%-grense for å få opprettet tariffavtale for konkurrerende organisasjon.
I permiteringsreglene er det gjort 2 endringer. Det er åpnet for såkalte rullerende permitteringer, noe som særlig arbeidstakersiden i industrien har ønsket. Det er bra. På den andre siden er det avtalt et nytt avsnitt som betyr at permitterte som tas inn igjen i arbeid for perioder opp til 4 uker, kan sendes tilbake i permisjon uten nye permisjonsdrøftelser og varsel. Dette er en presisering til det verre, og vil i mange bransjen fort bli misbrukt til kontinuerlige permiteringer.
De nye bestemmelsen om straffereaksjoner ved brudd på informasjonsbestemmelsene har vært omtalt før i Klassekampen og andre media. Det er uten tvil bra og har også vært et sentralt krav, at det bør være straffebestemmelser mot bedrifter som bryter reglene. At straffebestemmelsene slår begge veier, kan det kanskje brukes rettferdighetsargument for. På den andre siden var utgangspunktet for at vi krevde straffebestemmelser erfaringene om at bedrifter som forbrøt seg ikke risikerte noe, mens bedriftene hadde tusenvis av metoder å forfølge tillitsvalgte som de mente ikke opptrådte rett. Nå har vi fått en straffebestemmelse med lik reaksjon (inntil kr 300.000 i bot) for både kong Salomo og Jørgen Hattemaker, i dette tilfellet bedriften som institusjon og den enkelte tillitsvalgte. Heldigvis har de fleste nok innsikt om klassesamfunnet til å la seg provosere av den slags 'likhet for loven'.
Den gamle Hovedavtalen hadde utlønning hver 14.-dag som hovedprinsipp. Det er nå endret til ' bør benyttes månedlig utlønning, med mindre partene på bedriften er enige om noe annet'. Jeg håper det er arbeidsgiverne som har krevd dette. Vi som har og fortsatt ønsker 14.-daglig utlønning, er i alle fall ikke forespurt. Sjølsagt vil det fortsatt være lovlig å fortsette som nå, men så lenge bedriftene kan spare store beløp på å halvere antallet lønnsutbetalinger, hvorfor skulle de da være enige i å benytte et annet system enn det hovedavtalen anbefaler? Endringen i bestemmelsen er et maktovergrep mot de som har lønnsavtaler basert på 14.-daglig utlønning og vil helt sikkert føre til skarpe reaksjoner etter hvert som bedriftene oppdager denne nyervervede muligheten til innsparinger.
Den labre informasjonsvirksomheten rundt Hovedavtale-forhandlingene, kan tyde på at LO-sjefene ønsker å få resultatet loset gjennom representantskapet før grunnplanet har fått studert innholdet nærmere. Protester i ettertid er enklere å håndtere. Svaret bør derfor også være å kreve en mer demokratisk behandling av hovedavtale-forhandlingene.