AKPs heimeside | Faglig utvalgs heimeside
av Johan Petter Andresen
LO og NHO er altså enige om at når tariffavtale skal gjøres gjeldende for nye bedrifter i NHO med mer enn 25 ansatte kreves 10% organisasjon dersom bedriften ikke er bundet av tariffavtale fra før av. Er bedriften tariffbundet fra før av kreves 30%. Reglene gjelder ikke i bedrifter med under 25 ansatte og ikke ved vertikale overenskomster. Denne endring kjenner vi igjen fra høringsrunden til Arbeidsrettsrådets innstilling. Flere arbeidskjøperorganisasjoner foreslo «mest representativ» prinsippet, med en 50% regel. Det var NHO som reiste krav om 50% i forhandlingene. Å framstille denne saken først og fremst som et forsøk fra LO på å øke sin makt er feil. Arbeidskjøpernes målsetting er mest mulig bedriftsvis forhandling og lønnsdannelse, med unntak av konfliktretten som skal knyttes til svært sentraliserte oppgjør, som først og fremst legger begrensninger på de landsomfattende yrkes- og bransjeavtalene og på størrelsen på lønnsglidninga for arbeiderne. De ønsker også at de bare skal måtte forholde seg til en motpart på bedriften. Når denne motparten er på plass vet de at det skal utrolig mye til for å få denne organisasjonen vekk, da bedriften har mange muligheter til å påvirke og splitte de ansatte slik at lojale medspillere er i ledelsen for den lokale fagforening. Derfor er kravet om minst 50% svært viktig for arbeidskjøperne. Jeg har sett litt på det amerikanske systemet som bygger på dette prinsippet, jeg oppfatter det systemet som et stort tilbakeskritt for demokratiet her til lands. Nå ble løsninga 30%, og det er ikke særlig bedre.
Som innvending mot at dette har så stor betydning kan man si at dette bare er en avtale, ikke en lov, og at den bare gjelder noen 100 000 tusener. Men følgende er også avtalt: Partene må sørge for samme regler overfor andre organisasjoner. Det vil si at LO har forplikta seg til å kreve dette i avtalene med andre arbeidskjøper-organisasjoner i privat sektor. Og at NHO har forplikta seg til å kreve det samme overfor YS, AF, A og de uavhengige forbund. Nå blir ikke dette kravet fra LO mot arbeidskjøperorganisasjonene så veldig vanskelig å vinne fram med!
Her kan vi se at dette vil styrke LO og NHO på bekostning av alle andre. For YS-privat vil denne avtalen være en katastrofe. Jeg kan ikke se at endringen umiddelbart har så stor betydning for AF og A. Disse har enten vertikale avtaler eller overenskomster som gjøres gjeldende individuelt, som er unntatt fra bestemmelsen. Men på sikt har den det, fordi den innfører et nytt prinsipp om representativitet. Og når først prinsippet er slått fast vil den utvikles videre, de begrensningene som nå er lagt inn vil fjerne og prosent-tallet økes.
Så til en annen side ved denne bestemmelsen. Hvorfor er vertikale avtaler unntatt? Jeg forutsetter at man med vertikale avtaler mener avtaler som omfatter de aller fleste stillinger i en bedrift/bransje. Er det fordi NHO/LO ikke vil blokkere nydannelser av en bestemt type tariffavtale? Det vil si at det er greit å lage en ny tariffavtale med utgangspunkt i et mindretall i bedriften, så lenge som den omfatter alle stillinger i bedriften? Jeg har ikke sett slik argumentasjon. Men jeg har heller ikke sett noen forklaring på hvorfor vertikale avtaler skal unntas. Uansett offisielle beveggrunner er det vel liten tvil om effekten: Unntaksbestemmelsen vil forsterke tendensen i retning nettopp vertikale avtaler på den enkelte bedrift. Hvilket nettopp er NHOs modell. Hvorfor går LO-ledelsen inn for dette? Her må vi huske på kartelldannelsen i LO. Kartellene er tenkt å ta over ansvaret for tariffavtalene. I den modellen som LO utvikler ser vi mange likhetstegn med NHOs egne målsettinger: Færre større organisasjoner, færre, mer omfattende og mindre detaljerte og mindre forpliktende tariffavtaler der mesteparten blir avgjort ved lokale forhandlinger. Angrepet rettes mot den grunnleggende form for fagorganisering: at folk organiserer seg etter fag/bransje og står sammen på tvers av bedriftslojalitet for å fremme felles sak. Man angriper sjølve fagforeningsbevissthetens fundament. Sånn sett står LO-ledelsen og NHO-ledelsen for den samme utviklinga også på dette området. Det er ikke i strid med LO-ledelsens linje at de bedriftsmessige forhold forsterkes, så lenge som rammene for disse lokale forhandlinger bestemmes i samarbeid med NHO og regjeringa. Likevel kan vi tenke oss at det framover kan oppstå konstellasjoner der LO og en arbeidskjøperforening ikke går inn for å unnta vertikale avtaler fra et slikt krav om representativitet.