AKPs heimeside | Faglig utvalgs heimeside
Av Johan Petter Andresen, medlem av faglig utvalg i AKP
I mange land tas det nå tiltak for i sterkere grad å underlegge landenes utdanningsvesen mer direkte under næringslivet. På den ene sida ønsker borgerskapet å styrke konkurranseevnen til sitt næringsliv, på den andre sida brukes disse strukturendringene til å utvide området for kapitalistisk akkumulasjon, gjennom en utvidelse av privat utdanningsvirksomhet.
Det er i dette lyset jeg velger å se på Buerutvalgets innstilling om etter- og videreutdanning (NOU 1997:25). Jeg velger denne vinkelen, til tross for at en viktig bivirkning av utviklinga er at det generelle utdanningsnivået i arbeiderklassen øker, og at kapitalens behov for mer kontinuerlig utdanning av sin arbeidskraft øker mulighetene for at fagforeningene kan, innafor systemet, kjempe fram ordninger som kommer arbeiderne til gode. Etter- og videreutdanningsreformen vil altså være et sentralt politisk spørsmål framover, i første omgang ved tariffoppgjøret 1998, dernest i forbindelse med stortingsbehandling seinere på våren.
Den raskere teknologiske endringa skaper nye behov for at arbeidskrafta som kapitalen rår over skal være mer fleksibel og omstillbar. Innstillinga slår fast at behovet for økt kompetanse knytter seg til faktorer som i stor grad må utvikles innafor, eller i nær sammenheng med, nærings- og arbeidslivet (side 12). Eller slik det også sies: økt samhandling mellom offentlig og privat sektor (side 12). Utvalget oppfatter at det har fått i mandat å foreslå noe som i realiteten innebærer et systemskifte. Innholdet i dette systemskiftet er altså integreringa med «næringslivet» (side 17). Utvalget legger opp til at ressurssentre i hvert fylke skal være sentrale i å utvikle etter- og videreutdanninga. Her skal de videregående skolene, i samarbeid med næringslivet, utvikle kurser o.l. på kommersiell basis. Denne typen kurs kan finansieres av våre skattepenger dersom man (skolen og det lokale næringsliv sammen) lager utviklingskontrakter (side 35 og 41). Man skal gi våre skattepenger til «prosesser som bringer arbeidsliv og utdanningstilbydere nærmere sammen» (side 35). Disse ressurssentrene skal i framtida ha større innflytelse over de høyere utdanningstilbud i regionene. Altså, «næringslivet» skal ha nok et redskap for å få endra innrettinga på høyskolene og universitetene, slik at disse produserer det som kapitalen til enhver tid mener er viktig.
Når det gjelder den delen av befolkninga som ikke er ansatt, erkjenner utvalget at de også har behov. Den skriver: «Utvalget har ikke gått grundig inn i vurderingen av finansieringsordninger og spesielle tiltak for å sikre denne delen av befolkningen like muligheter til å ta del i reformen.» (side 37) Videre forutsetter den at etter- og videreutdanning skal gjelde alle, men overlater spørsmålet om hvordan til «den videre behandlingen av reformen». Var jeg utafor arbeidsmarkedet ville jeg ikke akkurat følt meg beroliga av holdninga som ligger bak prioriteringa av dette spørsmålet. Reformen skal ledes av et sekretariat der partene i arbeidslivet skal styre i samarbeid med staten.
For høyere utdanning legges det opp til større sjølstyre slik at de enkelte utdanningsstedene kan lage kurs med opp til 20 vekttall i egen regi. Dette vil gi større spillerom for å utvikle tilbud som er mer skreddersydd for næringslivet i området.
Når det gjelder videre finansiering av etter- og videreutdanning legger utvalget opp til at det skal kreves egenandeler (side 32). Konsekvensen av innføring av egenandeler vil naturligvis bli at de mest ressurssterke blir prioritert. Folk som ikke er ansatt noe sted og som ikke kan forhandle fram at bedriften betaler kurset vil måtte betale sjøl. Ansatte i små bedrifter som er dårlig organisert, vil lettere komme opp i situasjoner der de må betale sjøl, eller vil falle utafor.
For å utvikle et mer fleksibelt kompetansemarked (det nyliberale ordet på utdanningsvesen) er naturligvis ressurssentrene viktige, men også lærerne må bli mer fleksible. Det legges opp til å endre ansettelsesvilkår for lærerne, slik at de kan pålegges å delta i etter- og videreutdanning som skolen er involvert i (side 32). Det drives naturligvis en god del skolering i arbeidslivet. Det har alltid vært nødvendig. Men framover vil denne bedriftsinterne, privatfinansierte kursinga bli erstatta av offentlig finansierte kurs med egenandeler som partene i arbeidslivet kan kjempe om hvem som skal betale for. Den offentlige utdanninga vil være både bedre og billigere for arbeidskjøperne. Dessuten kan partene kjempe om hvor mye av kursinga som skal være med betalt eller ubetalt permisjon.
Dette bringer oss over på en annen side ved reformen. Den er ikke ment gjennomført ved at Stortinget fatter lover om omfang, rammer og liknende. Nei, tanken er at det viktigste innholdet i reformen skal vedtas av LO og NHO gjennom tariffoppgjør framover. (side 25). Utvalget foreslår altså at det reelle innholdet i en lov overlates til to organisasjoner som representerer et mindretall i arbeidslivet. Stortinget slipper å ta den politiske belastninga som ligger i å prioritere kronene og menneskene.
Betyr dette at vi bør ha som hovedlinje å gå mot den foreslåtte reformen? Svaret er ja, generelt sett. Men dette betyr ikke at vi er mot en lovfesta rett til etter- og videreutdanning, tvert i mot, vi vil at den skal være reell! Den etter- og videreutdanningsreformen som vi må kreve er en som virkelig gir like muligheter for alle voksne til utdanning uavhengig av om en er i arbeid eller ei. Den må være leda av det offentlige, finansiert av det offentlige og under offentlig kontroll. Denne utdanninga må skje på samme vis som annen utdanning, ved at man søker og blir opptatt ved det offentlige skoleverk. De som søker om utdanning må ha lovfesta krav på permisjon fra arbeidet, dersom de er i arbeid. Det må etableres stipend- og finansieringsordninger som gjør det mulig for flest mulig voksne å kunne ta permisjon for utdanning.
I den grad arbeidskjøperne trenger å utdanne sine egne ansatte, må dette være arbeidskjøpers ansvar. Her går det an å kjempe fram, gjennom ulike former for kamp, best mulige vilkår. Kommunistenes standpunkt er naturligvis at arbeidskjøperne skal betale hele gildet i forbindelse med kompetanseheving av sin egen arbeidskraft. Opposisjonen i fagbevegelsen bør samles om at etter- og videreutdanningsreformen ikke skal blandes inn i tariffoppgjøret, og kreve at oppgjøret skal være forbundsvist. Dersom for eksempel Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund skulle komme ut i en kamp om rett til to ukers betalt permisjon i året igjen, for at elektrikerne skal få holdt seg à jour med sitt eget fag, vil dette fortjene full støtte. Men en slik kamp har ingenting å gjøre med en slik etter- og videreutdanningsreform som vi ønsker. Det er en kamp for å sikre at alle får vært med på den kompetansehevinga som er nødvendig for kapitalistene i denne bransjen. Opposisjonen må også reise kravet om at arbeidsgiver skal betale de kursene som er nødvendige i forbindelse med denne betalte permisjonen.
Hvordan vil det gå med vårt hardt prøvede utdanningsvesen framover, dersom Buerutvalgets forslag får gjennomslag, slik det sannsynligvis vil? For den som abonnerer på Aftenposten, har man kunnet la seg informere om hvordan oppdragsforskninga undergraver den offentlige utdanninga i universitets-Norge. «Oppdragsforskningen tok overhånd. Derfor sa leder Per Egil Mjaavatn ved Norsk senter for barneforskning opp stillingen.»(12/12-97 s. 6). «-Vi merker at de flinkeste professorene og formidlerne plukkes ut til oppdragsforskning, og erstattes med time- og hjelpelærere, sier lederen for Studentparlamentet i Oslo, Jon Anders Henriksen.» (10/12-97 s. 2). «Videregående skole bygges ned...Fylkene har fjernet 10 000 skoleplasser» (4/1-98 s.3). Når vi framover får oppdragsundervisning på videregående og høyskolenivå som gir anledning til økte inntekter for fattige utdanningsinstitusjoner, er det vel liten tvil om hvem dette vil gå ut over? Den totale utdanningskapasiteten må økes framover, men det offentlige utdanningsvesenet skvises i de offentlige budsjettene. Reformforslaget legger opp til at ekstrainntekter skal ligge i å underlegge seg næringslivets behov. Da vil naturligvis alle «dynamiske» skoleledelser delta i en slik omlegging. Men samtidig vil de offentlige skolene være bindi opp av at de har et offentlig ansvar i forhold til de vanlige elevene som går sin normale skolegang. Private utdanningsfirmaer vil her kunne få et større marked, og «skumme fløten» i samarbeid med myndighetene. De private vil også kunne plukke til seg deler av lærerkreftene ved blant annet å kunne tilby bedre lønn. Reformforslaget legger opp til at en av de minst privatiserte delene av vår «velferdsstat» skal i støpeskjeen.
Det er opp til opposisjonen i fagbevegelsen å utvikle og støtte de folkelige kampene som vil begrense skadevirkningene mest mulig, og utnytte de mulighetene som finnes til nye framstøt der dette er mulig. Hittil har det vært lite diskusjon om denne mangesidige reformen (noe også denne kronikken bærer preg av). Framover må debatten intensiveres slik at vi, fra våre forskjellige ståsteder, kan lære av hverandre. Et tiltak er at allerede til førstkommende lørdag i Samfunnshuset i Oslo blir det møte med fire innledere fra høyst forskjellige miljøer om akkurat denne reformen. Samtlige sidehenvisninger er til NOU 1997:25.