AKPs heimeside | Faglig utvalgs heimeside
av Halvor Langseth (leder av Tromsø Bygningsarbeiderforening og forbundsstyremedlem i Fellesforbundet)
Utredningen om den varslede reformen for etter- og videreutdanning (NOU 25/97, Ny kompetanse) er ute til høring i fagbevegelse, skoleverk og andre berørte. Høringsfristen er kort, for planen var at den påfølgende stortingsmeldinga skulle framlegges allerede før vårens tariffoppgjør. Revideringa av Hovedavtalen LO / NHO starter også i disse dager og Hågensen vil neppe la hjertebarnet sitt ligge på is i de forhandlingene. Vi er derfor mange som i løpet av de neste månedene vil måtte gjøre oss opp en mening om Buerutvalgets synspunkter, sjøl om Bondevikregjeringa har varslet at de sannsynligvis vil utsette stortingsmeldinga.
Sosialdemokratene med Hågensen og Jagland i spissen har
vært fødselshjelpere og er fortsatt fanbærerne
for denne reformen. Vi er vel derfor mange som har vært
skeptisk til reformen ut fra en rein ryggmargsrefleks; hvilke
baktanker er det disse 'kapitalens bestevenner' har med reformen?
Er det en avledningsmanøver for å få til moderate
lønnskrav og samordnet oppgjør til våren?
Er det bare kapitalens behov for kvalifisert og mer fleksibel
arbeidskraft som er innholdet i reformen? forutsetning for maksimal
profitt Det er ikke bare i Norge at det varsles økt satsing
på etter- og videreutdanning. Det er allment akseptert at
konsekvensene av den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien
vil kreve en høyere utdanna og mer fleksibel (= tilpasse
seg ny teknologi og arbeidsorganisering) arbeidsstokk. I EU-kommisjonens
Grønnbok om samarbeid for en nyorganisering av arbeidslivet,
argumenterer de blant annet slik:
Contiuos training and retraining are essential: in 10 years'
time 80% of the technology we operate today will be obsolete,
and replaced by new, more advanced technologies. By that time,
80% of the workforce will be working on the basis of formal education
and training more than 10 years' old.
Fra næringslivets (les; kapitaleiernes) side er det helt klart ønsket om å omstille produksjonen i tråd med mulighetene den nye teknologien gir som er drivkrafta. Tidsriktig omstilling gir maksimal profitt, i motsatt fall blir det konkurs. Det er kapitalismens harde lov og drivkraft, og nå er økt utdanning av arbeidskrafta en forutsetning for å være i tet eller for å styrke konkurranseevnen, som de sier i de kretser. En viktig utfordring for norsk næringsliv er å styrke evnen til omstilling .. innovasjon. .. omfatter introduksjon av nye eller endrede produkter og tjenester, etablering av nye metoder for produksjon og distribusjon, og forbedringer i ledelse, organisasjon og i medarbeidernes kompetanse.. (fra NOU 23/96 Konkurranse, kompetanse og miljø, næringspolitiske hovedstrategier) Sosialdemokratenes utgangspunkt er sjølsagt det samme, men av hensyn til sitt publikum må argumentasjonen ha en annen vinkling. Hågensen snakker ikke om omstilling for å sikre maksimal profitt, men starter argumentasjonen med 'naturloven' om at ny teknologi og 'internasjonaliseringen' gjør at det tradisjonelle rutinearbeidet som ble utført av ufaglærte arbeidstakere i industri og service forsvinner. De nye arbeidsplassene som kan erstatte disse krever økte fagkunnskaper og allmennutdanning ( språk, data, evne til læring m.m.). Skal vi i framtida sikre jobb nr 1, full sysselsetting, må alle sikres videregående utdanning (f.eks. fagbrev) og for øvrig tilbys løpende etterutdanning. For de kommende generasjoner er den første delen av planen sikret gjennom reform '94 som gir alle under 18 år rett til utdanning ut videregående skole. Nå er det etterutdanningen som skal sikres samt at alle voksne skal gis rett og mulighet til å ta grunnskole og videregående opplæring.
Oppdraget Lars Buer og hans utvalg fikk var å utrede hvordan denne reformen kunne og burde organiseres. Buerutvalget foreslår at retten til å ta grunnskole og videregående utdanning lovfestes. Skolen bekostes av staten, og studiefinansieringa foreslås endret for å kunne matche de anslagsvis 400 000 voksne som man forventer vil benytte seg av tilbudet de neste 10 årene. Retten til permisjon for å ta videreutdanning / fagutdanning skal også lovfestes, men den skal ha begrensninger i forhold til formål og arbeidsgiversida skal ha vetorett i forhold til produksjonshensyn. Utvalget foreslår at nærmere retningslinjer om dette avtales mellom partene, så her har vi en jobb å gjøre i forhold til å begrense arbeidsgivernes styringsrett. Vi må heller ikke godta formålsbetingelser hvor arbeidsgiver eller arbeidskontor skal kunne relatere utdanningen til et behov 'i arbeidsmarkedet' eller av hensyn til egen karriere. Voksne har som oftest lært litt av hvert i livets harde skole uten at de har fått formelle eksamenspapirer på det. Buerutvalget foreslår et offentlig system for vurdering av denne realkompetansen slik at vi kan få papir på hva vi kan og kan søke mer utdanning ut fra den. Både videregående skoler og høyskoler / universiteter skal utvikle et 'fleksibelt og brukertilpasset' etter- og videreutdanningstilbud som gir valgmuligheter ut fra den enkeltes realkompetanse. Mens staten skal finansiere skoleutgiftene ut videregående og lån og stipendordningene tilpasses også voksne, mener utvalget prinsipielt at kostnadene til virksomhetsintern kompetanseutvikling er virksomhetens eget ansvar. En må være varsom med å starte en utvikling som trekker dette ansvaret over på staten.
Videre heter det: Utvalget forutsetter at partene i arbeidslivet
må prioritere ordninger som gjør det mulig for alle
arbeidstakere å delta på etter- og videreutdanning,
og at det gjennom tariffoppgjørene settes av midler til
etter- og videreutdanningstiltak. I tillegg skal universiteter
og høyskoler markedstilpasse seg og få adgang til
å selge utdanning til bedrifter, også grunnutdanningstilbud.
Jeg er meget skeptisk til den utviklingen vi ser konturen av her.
Arbeiderne på gulvet blir fort taperne når etterutdanningsbudsjettet
skal fordeles i bedriftene. Kanskje det vil fungere sånn
noenlunde i offentlig sektor. De store bedriftene vil sikkert
også ha ressurser til å gi en del tilbud, men det
vil lett bli stilt krav til personlig karriereutvikling og lojalitet
til bedriften. For alle de som jobber i små private virksomheter,
og de blir det flere og flere av i en tid med økende outsourcing,
inn- og utleie-, kontraktørvirksomhet og annen oppsplitting
av bedriftene, er dette tilbudet lik null i innhold. Derfor bør
det være et offentlig ansvar å strukturere, organisere
og finansiere også etterutdanninga. Tilbudene må være
åpne for alle og de må være satt i et system
slik at de har relevans til bransjen / faget.
Vi kan ikke godta at etterutdanningen knytter oss som leilendinger
til enkeltbedrifter. Skal reformen bli det sosiale framskrittet
vi håper, må vi kunne velge etterutdanning utfra egne
ønsker og premisser og finansieringen være så
god at en ikke nødvendigvis må være sikret
forfremming / karriere for å 'ha råd til å benytte
tilbudet'. Vi må også unngå at lønnskampen
omdannes til et spørsmål om å gjøre
personlig karriere. et historisk framskritt Det er en positiv
og strategisk viktig utdanningsreform som nå er på
trappene. Ingen bør heller gråte over at de fysisk
ensidige og manuelle jobbene forsvinner og i alle fall vil det
være en håpløs kampstrategi å oppfordre
til ny knusing av 'spinning-Jenny' for å berge arbeidsplasser.
Også radikale synsere er enige om at den teknologiske revolusjonen
som nå er på gang vil føre til store omlegginger
av produksjonen. Mange hevder den vil sprenge rammene for den
kapitalistiske samfunnsorden. Sannsynligheten for det får
vi diskutere og analysere en annen gang, men uansett er det viktig
at arbeiderklassen har innsikt nok til å være med
på den debatten.
Økte kunnskaper og evner til å tilegne seg, utveksle og kritisk vurdere informasjon er et framskritt i forhold til å bygge et nytt samfunnssystem og det styrker sjølrespekten hos den enkelte arbeider, noe som er en forutsetning for å gjøre opprør, nå som før ! Men i dagens kapitalistiske samfunn er det ønsket om maksimal profitt som er den viktigste drivkrafta bak utviklinga av samfunnet. Derfor burde det hverken overraske eller være grunn til moralsk indignasjon at motivasjonen bak ønsket om en ny utdanningsreform er mulighetene den nye teknologien gir til økt utbytting både i den enkelte bedrift og ikke minst internasjonalt. Det blir en egen kamp å kreve at denne økte produktiviteten brukes til et bedre liv for alle.
Vi kan heller ikke gå i mot etter- og videreutdanningsreformen med den begrunnelsen at det bare er en dekkoperasjon for å få til et samordna og moderat oppgjør ved vårens tariffoppgjør. Til det er den for viktig. Likevel er jeg i mot å gjøre etter- og videreutdanningsreformen til en overordna sak ved vårens tariffoppgjør. Det skyldes ikke at reformen ikke er viktig, men en taktisk vurdering ut fra at lite diskusjon om og kjennskap til reformens innhold på grunnplanen gjør at det er liten støtte for å legge makt bak de kravene som ville gi reformen et brukbart innhold. Vi vil være tjent med å vente og heller organisere en bred debatt i alle ledd. Dessuten er det andre viktige krav rundt kvinne-, ungdoms-, lavlønnsproblematikken som er mye viktigere å prioritere i år. Uansett må vi fortsette å diskutere reformen og utvikle konkrete krav til innholdet.