"Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det det kommer an på er å forandre den."*1 skrev Marx tidlig. Formålet med å studere marxistisk filosofi, er dermed å ordne tankene for lettere å finne ut hvordan verden kan forandres.
Da Marx skrev sine "Teser om Feuerbach" var han i ferd med å legge filosofien som fag til side, til fordel for økonomistudiene som la grunnlaget for hovedverket hans, "Kapitalen". Den som vil studere Marx' egne filosofiske betraktninger må derfor enten gå til det han skrev før, eller lete i innskutte betraktninger, bisetninger, og mellom linjene i det han skrev senere. Mange av de framstillingene ettertida har brukt som kilde til marxistisk filosofi, er ført i pennen av hans medsammensvorne, Friedrich Engels.
I den kommunistiske bevegelsen har Marx og Engels vært oppfattet som etslags "siamesiske tvillinger" innafor vitenskap og revolusjonær teori. Noen har i ettertid innvendt at på den tida Marx - sammen med Feuerbach og andre - forlot Hegels idealistiske filosofi til fordel for filosofisk materialisme, var Engels fortsatt blant de ivrige unghegelianerne som mente at Hegels reaksjonære standpunkt til spørsmål i samtida bare var et "personlig kompromiss" med den prøyssiske staten, og at Hegels filosofi forøvrig var revolusjonær. Kritikerne*2 mener at Engels heller ikke 40 år senere, da han framsto som den avdøde Marx' fremste talerør og tolk, var konsekvent materialist - og at den ufullstendige forståelsen av Marx er en del av forklaringen på den kommunistiske bevegelsens feiltrinn i ettertid. Vi lar dette spørsmålet stå åpent her.
På lignende vis har det (i AKP og ellers) vært diskutert hvilket ansvar Marx' egne teorier og menneskesyn har for utviklinga i land som har gjennomført revolusjon med kommunisme som erklært mål - og hvor mye av forklaringa som skal tilskrives vilkårene dette skjedde under, de nye lederne, og menneskene som bar de nye lederne fram. Skal diskusjonen bli konstruktiv, er det bl.a. nødvendig å sette seg inn i hva Marx' (og Engels') teorier var, og ikke ta risken på å "slå ut barnet med badevannet".
I denne framstillinga skal vi trekke inn både Engels, Plekhanov, Lenin, Mao og andre der vi mener de har bidratt med treffende oppsummeringer av viktige spørsmål, men med Marx sjøl i sentrum.
Karl Marx (Trier 1818 - London 1883) er anerkjent for sitt avgjørende bidrag til å løfte revolusjonær teori opp fra et plan preget av gode ønsker og prosjektmakeri til å gi den et vitenskapelig grunnlag. Marx bidro vesentlig til samfunnsvitenskap og økonomisk analyse og til retningslinjene for den kommunistiske bevegelsen han selv sto midt oppe i. Han rakk ikke å fullføre det vitenskapelige livsverket han hadde planlagt, og var som mennesker flest begrenset av tida han levde i. Likevel er bidragene hans til forståelse av vitenskapens og den sosialistiske revolusjonens oppgaver grunnleggende den dag i dag.
Å ta makta fra kapitalismen og imperialismen, beholde den, og etablere et nytt samfunn som ikke blir et utbyttersamfunn (der overklassen bare har fått nye masker og gallionsfigurer) - forutsetter at makta overtas av en bred bevegelse som vet hva den gjør, som har innsikt både i kapitalismens hersketeknikker og i forutsetningene for det nye samfunnet. Folket må beherske ledelse og lederne. Uten vitenskapelig revolusjonær kritisk teori vet bevegelsen ikke fram og bak på samfunnet, og mister retningssansen. En sosialistisk forfatning må trolig garantere retten til kunnskap og til innsyn i maktsentra framfor retten til næringsfrihet.
Revolusjonær teori koster kamp. Å tilegne seg - og dele med seg - revolusjonær kritisk teori, er en kostbar prosess som motarbeides av sosiale og økonomiske skranker og ideologiske motstrømmer. De som har den økonomiske makta har med den også et ideologisk overtak. Ytringsfrihet er ikke det samme som ytringsmakt.
Revolusjonær teori har også blitt behandlet som dogmer som stenger for undersøkelse og virkelig innsikt. Undertrykking, fremmedgjøring, de kulturelle skjevhetene i samfunnet preger handlingene våre, hemmer oss i forsøkene på å se virkeligheten, følger oss som "blinde flekker" det koster kamp å oppdage og bli kvitt.
La oss ta den utfordringen.
I teksten som følger skal vi ta for oss følgende hovedfelt:
A. Filosofisk materialisme.
B. Historisk materialisme.
C. Marx' metode - og dialektikk.
*2: Se f.eks.
Lucio Collettis forord i “Marx. Early Writings”, Penguin, Harmondsworth
1975,
ISBN 0 14 02.1668 5.