Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det enes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.*28I dagligtale kaller vi denne overgangsperioden sosialisme. Marx omtalte den også som kommunismens lavere stadium.
Ordet diktatur er flertydig: Det viser både til at noen har makta (dikterer), til hvordan makta opprettholdes (alle metoder tillatt), men også som her, hvor betydningen først og fremst er: Hva brukes makta til (hva dikteres)? Hvilken klasses interesser ligger til grunn for den politikken som blir gjennomført? Hvordan kan og skal samfunnet omdannes, fra et sammenbrutt kapitalistisk system til et samfunn som er kommunistisk både i navnet og i gavnet? Hvordan skal produksjonsmidlene i praksis gå over i samfunnsmessig felleseie? Hvordan bygge ut produktivkrefter som oppfyller Marx' visjon - uttrykt bl.a. slik:
I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig - først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov!*29Det er dårlig med ajourførte kart over veien til kommunismen. Alle borgerlige krefter er samstemmige om at det slett ikke går noen vei dit. Kinas massakre på den Himmelske Freds Plass, Berlinmurens fall, Sovjetsamveldets sammenbrudd, og markedsliberalismens overtakelse av det "kommunistiske"*30 øst er forlengst notert som 'kommunismens endelige nederlag' og bevis på kommunismens umulighet.
Men historiske tilbakeslag opplevde også kapitalismen, selv om den bare var ute for å erstatte en overklasse med en annen. De verdensproblemer kapitalismen skaper står fortsatt uløste. Etterhvert som grensene for naturens bæreevne blir mer synlige, minker også antallet tenkelige alternativ for hvordan problemene kan løses. "Bærekraftig vekst" framstår i stigende grad som en selvmotsigelse, iallfall på kapitalismens premisser, der vekst i noen sentrale områder gjerne forutsetter utarming, sultedød og naturødeleggelser i andre, eller svekking av mulighetene for senere generasjoner. Dagens produktivitet er også basert på et transportomfang og et energiforbruk som vanskelig kan fortsette som nå.
Revolusjonære har derfor større grunn til å være opptatt av spørsmål som: Hvilke materielle vilkår vil kommende revolusjoner skje under, hvilke alternative utviklingsveier vil dette by på, og: Hva vil den kursen som velges bety - for produksjon eller avvikling av klassekrefter, for muligheten til at revolusjonen videreføres, over hele verden og fram til en samfunnstype verden kan leve med?