Godt - men alt dette avhenger av vår evne til å ordne sanseinntrykk. Mennesket er på mange vis prisgitt hjernen (- også kalt "den eneste datamaskin som nesten enhver kan betjene"...). Bedre forståelse av hvordan hjernen fungerer kan også være et viktig bidrag til en mer treffsikker revolusjonær politikk. Synapser og nevroner, hormonproduksjon, hjernens sammensetning av ulike deler med ulike oppgaver og historie bakover til dyrenes ulike utviklingstrinn osv. legger uten tvil bestemte fysiologiske betingelser for hvordan mennesker fungerer*35. Hvordan selve tankevirksomheten foregår, hvordan vi gjenkjenner, husker, assosierer, danner begrep og formulerer, har vi foreløpig mindre "objektiv" kunnskap om, selv om vi likevel "vet" mye om det på det som kalles et intersubjektivt plan, dvs. vi kjenner oss igjen i det vi tolker ut av andres formuleringer om sine subjektive erfaringer. I hverdagslivets mange valgsituasjoner gjør vi som regel bruk av også denne intersubjektive kunnskapen, sammen med rent individuelle observasjoner og rene anelser. (Det paradoksale er at også den "objektive" naturvitenskapen, med mål og vekt etc., avhenger av det intersubjektive - at mennesker kan bli enige om at de faktisk ser det samme. Styrken ligger der observasjonen kan gjentas og kontrolleres av flere.)
Hjernen mottar, ordner, bearbeider inntrykk - og produserer begreper og ideer: Begreper å ordne inntrykkene etter, ideer om hva som kan gjøres, og forventninger om hva resultatet kan bli. Men også ideer som bare er mulige i tanken: Drømmer, fantasier. Hvordan sorterer vi mellom fantasi og virkelighet? Vi sammenligner med tidligere erfaring, eller skaffer oss ny. Resultatet av praksis virker tilbake på ideene.
Sansene våre er begrenset. Mennesket har lært seg å ta i bruk "tolker" (f.eks. måleinstrumenter) som gir oss begrep om og tilgang til fenomen vi ikke kan observere direkte (f.eks. elektromagnetisme, radioaktiv stråling, svarte hull). En materialist må ta som utgangspunkt at det kan finnes en rekke fenomen vi ennå ikke har observert, og også fenomen vi foreløpig ikke kan observere eller gi noen vettug forklaring på ut fra det vi nå vet. Det betyr ikke at vi behøver å ta f.eks. Erich von Dänikens teorier eller astrologi for god fisk. Et vesentlig poeng med vitenskap er å kunne sortere mellom holdbare og ikke holdbare oppfatninger.
'Vitenskapelig metode' forbindes gjerne med framgangsmåter for å prøve ut om en oppfatning, en hypotese, duger - eventuelt hvilket gyldighetsområde den har. (Newtons teorier om mekanisk bevegelse, treghet osv. ble ikke motbevist av Einstein, men grensene for det antatte gyldighetsområdet ble innsnevret.) Siden vi er på jakt etter kunnskap med overføringsverdi, kunnskap som gjør oss i stand til å planlegge det som skjer videre, vil hypotesene gjerne legge vekt på likhetstrekk mellom hendelser, egenskaper som er felles, abstraherte ('abstrahere': Å trekke ut noen felles egenskaper og velge å se bort fra andre, individuelle eller antatt underordnete egenskaper). Hypotesene søker vi å formulere slik at det er mulig å se følger av at hypotesen stemmer, og deretter å undersøke om disse følgene lar seg påvise i praksis.
Produksjon av hypoteser er et kapittel for seg. Å komme opp med en idé om en mulig sammenheng krever en spesiell type tankeinnsats eller innlevingsevne som er lettere å oppleve enn å forklare. Hvis ordet intuisjon har noen plass i en materialistisk virkelighetsoppfatning, så er det her, som navn på evnen eller prosessen der vi ut fra mengden av enkeltinntrykk danner oss en helhetlig oppfatning eller oppdager en mulig sammenheng. (Vi gjør også bruk av denne evnen i mindre målestokk i hverdagens valgsituasjoner, der valget ikke allerede er gjort og ligger som refleks i ryggmargen...)
I fysikk og kjemi er det mulig å teste en hypotese ved eksperiment. I hypoteser om samfunnet (økonomi, sosialvitenskap, teori om revolusjon osv.) er fysikkens kontrollerte eksperiment ikke mulig. Marx valgte en annen tilnærmingsmåte: Abstraksjon basert på mengden av tilgjengelige opplysninger om historien og samtida. Først stille opp forholdet som skal undersøkes, i rendyrket form, for deretter trinnvis å innføre - og studere - de faktorene som bidrar til unntak fra regelen.
Om Marx' bruk av abstraksjon når han skriver om samfunnsøkonomi skriver Paul Sweezy:
Når vi sier at vi opererer på et høyt abstraksjonsnivå mener vi at vi tar for oss et relativt lite antall sider av virkeligheten; vi mener avgjort ikke at de sidene vi tar for oss ikke kan undersøkes historisk og illustreres med fakta.*36Første bind av Kapitalen er preget nettopp av dette, med studiet av vareaspektet (abstrahert fra mylderet av handelstransaksjoner) i sentrum, men med en mengde bakgrunnsstoff. Marx formulerer økonomiske lover på et abstrakt plan, og understreker sjøl at "som alle andre lover blir effekten av dem i praksis endret av en rekke forhold vi ikke tar opp her" - en liten advarsel til dem som vil spå utviklinga på grunnlag av én eller flere av disse abstrakte lovene. Virkeligheten er som oftest mer sammensatt. Elva når havet, men gjør mange svinger undervegs.
Spørsmålet om "fakta" og "tilgjengelige opplysninger" er også et spørsmål om kildekritikk: Hva snakkes det om, hvem snakker, og med hvilke forutsetninger?