|
|
|
Hva er egentlig dette EU som vi nå ser konturene av? Er det en statsdannelse, og hva slags statsdannelse blir det i så fall?
Jeg tror den eneste måten å finne ut dette på, er å ta EU på ordet, se på deres eget program, det forslaget til ny grunnlov som nå er vedtatt i EU-systemet og som nå skal godkjennes i hvert enkelt land.
Normalt har vi ikke mye oppmerksomhet mot grunnlovene. Vi kan av og til sitere Norges grunnlov om at alle har rett til et arbeid og smile litt ironisk. Men den norske grunnloven er klar på de sentrale områder den var ment å ivareta, en sjølstendig stat og et maktfordelingsprinsipp mellom regjering, storting og domstoler. De fleste vestlige grunnlover er barn av den samme tid, kapitalismens framvekst, der grunnloven var et vern mot konge og føydalherrer. Nasjonalstatene var selvsagt først og fremst kapitalens hjemmebane i forhold til andre lands kapitalister, men de var også båret fram av en folkereising for å utvide demokratiet til å gjelde folket. Frihet, likhet og brorskap, utvidelse av stemmeretten.
Vi ser nå et historisk fenomen uten sidestykke, et forsøk på en ny statsdannelse i en helt annen tid: kapitalismen har sin jernhånd over hele kloden, det finnes bare en supermakt. De gamle rivaliserende kolonimaktene i Europa går sammen for å ta opp kampen om innflytelse og makt med USA og de velger å gjøre det i form av en ny statsdannelse. En stat med en befolkning på 450 millioner og en økonomi som er på linje med den til USA. De er ikke fornøyd med et felles marked, de vil skape en ny nasjonalstat. Grunnloven vedtar nasjonaldag, nasjonalhymne, nasjonalt motto (Forenet i mangfold), statsborgerskap og grensene opphører.
Det er lett å slå fast at dette er et umulig eksperiment. Dersom EU faktisk skulle lykkes i å få sin "rettmessige" innflytelse i verden, så vil aldri dette holde. Da vil de gamle kolonimaktene glemme sin pakt og slåss om byttet. Det er en gammel sannhet at alle allianser mellom stormakter er midlertidige, det er kampen om innflytelse og makt som er vedvarende.
Men i mellomtida bygger de ufortrødent opp sin statsdannelse med sin egen grunnlov og sine egne institusjoner og med sin egen logikk. Har stormaktene full kontroll, eller har skapningen sin egen vilje og vokser den seg langsomt større til den blir en helt selvgående kraft og kanskje ikke kan stanses? Blir dette en Frankenstein som tar makten fra sin herre? Danner det seg ekte europeiske storselskap som bruker EU som sitt redskap, ikke Tyskland, Frankrike eller England? Jeg tror langt på vei det er dette som skjer.
Undervurder ikke det juridiske. Der norske myndigheter har hatt størst problemer med det indre marked, er den sjølstendige kraften selve jusen har. De kunne møtt politisk forståelse på sine møter med ministere i EU-land, men det er dommerne i EØS-domstolen og deres lakeier i ESA som avgjør på et rent juridisk grunnlag. Ja, mer enn det. Det er et sjølstendig mål for domstolen å utvikle Unionen videre og altså se bort fra de innvendinger og kompromiss nasjonalstatene måtte komme til. Sjølsagt er det forskjell på de store og de små statene, men vi ser også en voksende sjølstendig rolle i forhold til de store. Det er kanskje utenkelig at Tyskland og Frankrike skal bli dømt til milliardbøter for å ha brutt stabilitetspakten og hatt for stort underskudd på sine statsbudsjett, men Kommisjonen reiste faktisk sak for deres brudd på stabilitetspakten og fikk medhold.
Nå får vi altså en ny grunnlov. Det blir ingen flere runder som de i Maastricht, Amsterdam og Nice. Det finnes en del bestemmelser om hvordan denne grunnloven kan endres. Men de har alle det til felles at retningen allerede er bestemt. Grunnloven kan bare utvide EUs kompetanse og makt i forhold til nasjonalstatene, ikke minske den. Å gå motsatt vei krever en helt ny grunnlovprosess og at alle land er enige. Derfor kan vi faktisk si ganske mye om hva slags statsdannelse EU blir. Når EU-tilhengerne sier at vi må gå inn for å forandre EU, så kan vi nå si at rammene for mulig forandring er EUs grunnlov. Lenger kan ikke Norge komme, uansett hvor dyktig og ivrig våre EU-ambassadører er.
Nå finnes det forskjellige stater i verden. Fra det virkelig sentralstyrte Frankrike til Tyskland og USA der det er sterke grunnlovmessige bånd på forholdet mellom stat og delstater. Vi har Sveits der svært mye kan stanses av den enkelte kanton. Likevel er ingen i tvil om at dette er virkelige stater. På mange områder er EU allerede mer sentralstyrt og det er langt mindre makt igjen til nasjonalstatene. Men det mangler likevel noen vesentlige faktorer. Kort sagt kan vi si den mangler tre ting for å bli en virkelig statsdannelse: retten til å skrive ut skatter, maktmonopol ved egen hær og en egen utenrikspolitikk. Og dette er slett ikke bagatellmessige mangler, det er tre helt grunnleggende kjennetegn ved en stat.
Men ellers er EU fullt utviklet, det har alt som skal til, og det har laget byggverket slik at alt ligger til rette for å få det siste på plass, men samtidig slik at bygget kan få store problemer med å holde seg oppe om de ikke kommer på plass. Logikken er den samme som i hele EUs levetid, statene blir satt overfor valget mellom å gå videre eller risikere at alt de har oppnådd, går tapt.
I artikkel 1-5 slås det fast at EU-retten har forrang framfor nasjonal rett. Det innføres et unionsborgerskap som kommer i tillegg til dagens statsborgerskap. Det innføres nasjonaldag, nasjonalhymne og også et nasjonalt motto: Forenet i mangfold.
EU blir en juridisk person (1.6) som kan inngå avtaler uten ratifisering i de enkelte land. EU får sin egen president og sin egen utenriksminister.
Artikkel 1.4 grunnlovfester markedsliberalismen: Unionen sikrer at det i EU er fri bevegelse av personer, tjenester, varer og kapital samt etableringsfrihet.
I likhet med statsdannelser som USA og Tyskland grunnlovfester EU hva sentralmakten skal bestemme og hva delstatene skal bestemme. EU bruker her den litt merkelige språkbruken enekompetanse, delt kompetanse og der medlemsstatene har enekompetanse.
EU har full kontroll (enekompetanse) over: indre marked, tollunionen, pengepolitikken (for euro-stater), havets biologiske ressurser og handelspolitikk.
Det er jo ganske interessant at fiskeriressursene nå er hevet opp i førstedivisjon. Og Kysten inn i EU bør jo merke seg at EU ikke skiller mellom hva som er utenfor eller utenfor 12 mils grensa; det er EU som forhandler om kvotene, som fastsetter og fordeler kvotene.
EU har såkalt delt kompetanse på: sosial- og arbeidsmarkedspolitikk, landbruk, miljø, forbrukervern, transport, transeuropeiske nett, energi, folkehelse. I tillegg er det delt kompetanse på det EU kaller økonomisk, sosial og territorial samhørighet og området med frihet, sikkerhet og rettferdighet.
Definisjon på delt kompetanse: Medlemsstatene kan sjøl bestemme bare dersom EU ikke har bestemt.
Selv der landene har enekompetanse kan Unionen gjennomføre "understøttende, koordinerende eller supplerende tiltak" på områdene industri, kultur, turisme, utdannelse, ungdom, sport, yrkesutdannelse, sivilforsvar, administrativt samarbeid og folkehelse.
Kort sagt: EU kan blande seg bort i alt. Nasjonalstatene har mindre makt enn de tyske delstatene. Ikke minst er det mye mer uklart hva sentralmakten faktisk ikke kan blande seg inn i og grunnloven er som EØS-avtalen, den kan hele tiden utvide sentralmaktens makt, men aldri gå motsatt vei. I første omgang er den viktigste utvidelse fra EUs side når det gjelder formell kompetanse i forhold til dagens EU er nok regelen om at de nå kan gå inn på sosial- og arbeidsmarkedet og bestemme de overordnede økonomiske retningslinjene.
Tilhengerne av EU viser ofte til EUs berømte nærhetsprinsipp. Den er gjengitt i artikkel 9.3:
"I kraft av nærhetsprinsippet handler Unionen på de områder, som ikke hører til under dens enekompetanse, kun hvis og i det omfang målene for den påtenkte handling ikke i tilstrekkelig grad kan oppfylles i medlemsstatene på sentralt, regionalt eller lokalt plan, men på grunn av den påtenkte handlings omfang eller virkninger bedre kan nås på EU-plan." Med andre ord: alt av betydning.
De tre mangler: skatter, forsvar og utenrikspolitikk
Når en leser denne grunnloven, så er det lett å se at EU har en klar plan for gå veien videre til en fullverdig statsdannelse. De har laget seg to måter å gjøre dette på:
1.18 Fleksibilitetsbestemmelsen:
"1. Såfremt en handling fra Unionens side viser sig påkrævet inden for rammerne af de politikker, der er fastlagt i del III, for at nå et af målene i forfatningen, og forfatningen ikke indeholder fornøden hjemmel hertil, vedtager Ministerrådet med enstemmighed på forslag af Europa-Kommissionen og efter at have indhentet Europa-Parlamentets godkendelse passende foranstaltninger hertil."
Her er det riktig nok unntak fra de få områder der grunnloven slår fast at medlemsstatenes lover ikke kan harmoniseres. Men som vi skal se så er denne måten å komme videre på, gjentatt på de tre områdene der EU fortsatt ikke fullt ut er en stat.
"Medlemsstater, der ønsker at indføre et forstærket indbyrdes samarbejde inden for rammerne af beføjelser, hvor Unionen ikke har enekompetence, kan anvende Unionens institutioner og udøve disse beføjelser ved anvendelse af de relevante bestemmelser i forfatningen med de begrænsninger og efter de procedurer, der er fastsat i denne artikel og i artikel III-416.
Et forstærket samarbejde tager sigte på at fremme virkeliggørelsen af Unionens mål, beskytte dens interesser og styrke integrationsprocessen. Det er til enhver tid åbent for alle medlemsstater i overensstemmelse med artikel III-418. 2. Den europæiske afgørelse om bemyndigelse til et forstærket samarbejde vedtages af Rådet som en sidste udvej, når det fastslår, at de hermed tilstræbte mål ikke kan nås inden for en rimelig frist af Unionen som helhed, og på den betingelse, at mindst en tredjedel af medlemsstaterne deltager deri.
Alle Rådets medlemmer kan deltage i dets forhandlinger, men kun medlemmer af Rådet, som repræsenterer de medlemsstater, der deltager i et forstærket samarbejde, deltager i afstemningen. I forbindelse med enstemmighed tæller kun de deltagende medlemsstaters repræsentanters stemmer."
Går vi inn på EUs tre problemområder, så ser vi at EU her gjentar og presiserer denne veien til å innlemme dette innenfor Unionens maktområde. Vi ser også at på utenriks og forsvar har de allerede kommet meget langt, før en tar gummiparagraf og forsterket samarbeid i bruk.
Retten til nye skatter kan Unionen få på følgende vis: Ved konsensus i rådet, etter å ha konsultert EU-parlamentet og det må godkjennes av medlemsstatene.
Dette er det området der det er lagt flest hindringer i veien for å gi Unionen myndighet. Her venter en nok på den første krisen som rammer ulikt innenfor EU, den krisen som gjør at alle må forstå at EU må ha budsjett til å takle kriser. Men inntil videre skal det nok bli den vanskeligste bøygen å komme videre på, å overlate en stor del av budsjettene (i dag bare 1 prosent av bruttonasjonalprodukt) til EU, vil jo dramatisk svekke interessen for de nasjonale regjeringer og parlament. Så her opplever vi følgende paradoks: Kommuner og fylkeskommuner i Norge har stor frihet fra Stortinget på hva de vil bruke pengene til, men de får ikke penger. Delstatene i Unionen beholder pengene sine, men gir EU makten til å bestemme hvordan de skal brukes og hvor mye som kan brukes.
I artikkel 1-15 går Unionen ganske langt i å overta for medlemsstatene:
"Unionens kompetence inden for den fælles udenrigs- og sikkerhetspolitikk omfatter alle utenrigspolitiske områder samt alle spørgsmål vedrørende Unionens sikkerhed, herunder gradvis udformning af en fælles forsvarspolitikk, der kan føre til et fælles forsvar."
Dette gjentas i Artikkel 1.2.4. Artikkel 1.15 fortsetter slik:
"Medlemsstatene støtter aktivt og uforbeholdent Unionens fælles udenrigs- og sikkerhedspolitikk i en ånd af loyalitet og gensidig solidaritet og respekterer Unionens indsats på dette område. De afstår fra enhver handling, der strider mod Unionens interesser eller kan skade effektivitet."
I tillegg kommer så nyopprettelsen av EUs utenriksminister. Denne er automatisk visepresident i EU og leder Utenriksrådet der utenriksministerne er samlet. I kapittel 2 artikkel 1.39 er de spesielle bestemmelser for en felles utenriks og sikkerhetspolitikk listet opp:
I tillegg kan altså minst 9 land gå foran i EUs navn i det som kalles strukturert samarbeid:
"5. Rådet kan overdrage gennemførelsen af en opgave på EU-plan til en gruppe af medlemsstater for at bevare Unionens værdier og tjene dens interesser.
6. De medlemsstater, der opfylder højere kriterier for militær kapacitet, og som indbyrdes har indgået mere bindende forpligtelser på dette område med henblik på mere krævende opgaver, etablerer et permanent struktureret samarbejde inden for rammerne af Unionen. I Artikkel 1.40 slås det fast at Unionen skal tilføres midler som kan brukes i oppdrag utenfor unionens grenser. Det slås fast en forpliktelse til å stadig utvikle rammene for en felles forsvarspolitikk som skal føre til et felles forsvar den dagen Europarådet med konsensus bestemmer det."
Medlemsstatene skal stille sivil og militær kapasitet til rådighet for Unionen for å sette ut i livet den felles forsvars- og sikkerhetspolitikken.
Medlemsstatene skal stadig bedre sin militære kapasitet. Det skal dannes et europeisk agentur for opprustning. Forskning og militær kapasitet. Dette skal styrke den industrielle og teknologiske basis for forsvarsindustrien. I tillegg får den en vid fullmakt som rådgiver på forsvarspolitikk. Det blir grunnlovfestet at rustningsindustrien skal være rådgiver på forsvarspolitikken, et samrøre som andre stater bruker lovbeskyttelse mot.
I kapittel 3-193 slås det i klartekst fast at tida med en sjølstendig utenrikspolitikk er forbi for de enkelte EU-land. Det slås fast at utenrikspolitikken skal bygge på (193.2e) å fremme alle lands integrasjon i den internasjonale økonomi, herunder gjennom gradvis avskaffelse av hindringer for den internasjonale handel og (193.2h) å fremme et internasjonalt system som bygger på sterkere multilateralt samarbeid og god global governance.
Den som innenfor EU måtte mene at for eksempel u-land bør ha mulighet til å beskytte sitt landbruk og industri slik alle andre land gjorde i sin oppbyggingsfase, møter her en stengt dør. Det kan en rett og slett ikke.
Unionen ivaretar den overordnede utenriks- og sikkerhetspolitikk ved å fastsette overordnede retningslinjer, vedta avgjørelser om aksjoner, holdninger, gjennomføring.
Når en internasjonal situasjon krever en operasjonell aksjon fra Unionen, vedtar Rådet disse med både mål, rekkevidde, midler som stilles til rådighet og betingelsene for å gjennomføre og varighet. Medlemsstatene forpliktes av disse avgjørelsene.
I artikkel 3-205 slås det uttrykkelig fast at medlemsstatene samordner sin politikk i internasjonale organisasjoner og konferanser. Unionens holdninger skal forsvares. Også medlemmer av sikkerhetsrådet i FN skal forsvare Unionens holdninger og interesser. Og det er EUs utenriksminister som skal legge fram EUs holdning for Sikkerhetsrådet.
Så Norges sjølstendige stemme forstummer. Og dersom Norge skal påvirke det felles kor, så er det altså klare begrensninger på hva dette koret skal synge.
Jeg har med vilje sitert svært mye fra EU-grunnloven. Det er ikke mulig å lese dette på noe annet vis enn at Unionen allerede har en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. Et enkelt land kan avholde seg fra å delta i aksjoner, men Unionen går uansett videre og landet kan ikke en gang kritisere det utad. En dag vil det ende med et vedtak i konsensus om et helt felles forsvar, og når dette er innført, er det umulig å reversere. Det er jo interessant at det grunnlovfestes en vedvarende opprustning for alle medlemsland.
Det vi står igjen med er en fullt utviklet stat, som henger igjen på at den ikke kan skrive ut skatter, som ikke har noe budsjett å møte kriser i enkeltland på. Der det også nå skjæres ned på det limet som tross alt har skapt en viss entusiasme for EU i land som Portugal og Irland, nemlig landbruk og regionalstøtten. EU har et budsjett på linje med et norsk statsbudsjett, og det må det tvinge seg fram en løsning på.
Men ellers er dette en stat, ikke en føderal stat eller forbundsstat, nei dette er en utrolig sentralistisk stat som blander seg bort i det meste. Staten er ikke parlamentarisk, parlamentet kan ikke vedta lover eller velge den utøvende myndighet, de har kun utsettende veto og retten til å godkjenne Kommisjonen. Den lovgivende myndighet ligger hos Rådet, som verken velges eller kastes av EU-parlamentet. EU har ingen mekanismer for å fange opp folkemeningen, ikke fins det noen felles europeisk debatt, det finnes rett og slett ikke noe lim som holder denne staten sammen - bare behovet for å være sterke på verdensmarkedet, å ta opp konkurransen med USA, økonomisk, politisk og militært. Det bygges opp et enormt byråkrati. Det bygges opp viktige organ som blir hørings- og rådgivningsinstanser, Det økonomiske og sosiale råd, Regionalrådet og Forsvarsagenturet. Det økonomiske og sosiale råd er et rent korporativt organ, sammensatt av fagforeningsrepresentanter, arbeidsgiverorganisasjoner og industriherrer. Dette rådet skal høres når EU bestemmer sin økonomiske politikk. På lignende vis er regionalrådet bygd opp av lokalpolitikere pekt ut av sine respektive land. I tillegg kommer altså det grunnlovfestede samrøre mellom rustningsindustri og forsvarspolitikk i forsvarsagenturet. Det presiseres sjølsagt at medlemmene, som for eksempel fagforeningsledere og lokalpolitikere har sin lojalitet til EU og ikke der de kommer fra. For meg er grunnlovfesting av dette så åpenlyst korporative system skremmende.
Så spørsmålene som står igjen til slutt er det avgjørende: Har noen kontrollen med denne konstruksjonen? Hvor kan dette egentlig ende? Når denne stat som står helt uten de korrektiv nasjonalstater har og uten et parlamentarisk system støter på virkelige problemer, hva gjør denne staten da?
EU gjør meg redd.