Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Iran neste?

av Arnljot Ask

Røde Fane nr 5, 2003

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i AKP


Mener krigerne i Washington i fullt alvor at et angrep på Iran vil tjene Bush sitt hovedprosjekt det kommende året: å bli gjenvalgt som USAs president i november 2004?

USA truer Iran med "mottiltak" hvis Iran ikke kan godtgjøre at de ikke utvikler atomvåpen. Tidsfristene Iran har fått, samkjøres med kravene fra det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Iran må legge fram oversikt over alle importerte komponenter som kan brukes til å anrike uran.

Iran er imøtekommende overfor krav som EU har satt fram, og det ligger an til at et slags inspeksjonsregime vil komme i gang ut på vinteren. Saka kommer sannsynligvis opp i FNs sikkerhetsråd allerede i november. Iran kan havne i en lignende situasjon som det Irak gjorde i forbindelse med inspeksjonene for å finne masseødeleggelsesvåpen der.

De kreftene i USA som vil trappe opp konflikten med Iran, hevder at Irans arsenal av masseødeleggelsesvåpen er mye større enn i Irak. Nå har jo det vist seg ikke å skulle så mye til, så slik sett ligger det an til et angrep mot Iran om ikke så lenge. Men skremmer ikke sporene så langt? Har ikke USA nok å hanskes med i Irak og Afghanistan? Israel-Palestina-konflikten trappes jo også opp. Mener krigerne i Washington i fullt alvor at et angrep på Iran vil tjene Bush sitt hovedprosjekt det kommende året: å bli gjenvalgt som USAs president i november 2004? Spekulerer de i at dette vil trenge de voksende problemene i Irak, Afghanistan og Palestina i bakgrunnen, og at USAs økonomi, tross alt, vil klare seg gjennom brasene og på sikt komme til hektene igjen, når de etter et regimeskifte i Iran vil ha kloa i alle de landa i regionen som teller med i eliteserien i olje- og gassverdenen?

For å prøve å gi noen svar på disse spørsmåla, må vi se på hva en gjenerobring av kontrollen over Iran vil bety for USA, både på kort og lengre sikt. Hvilke gevinster og hvilke kostnader?

Men aller først: hva er det med den gjengen som har styrt Bush som gjør at vi ikke kan utelukke at de vil gå i gang med et nytt krigstokt nå? Disse folka skiller seg ut ved å ha en ekstrem sterk tro på at USA kan klare alt, bare viljen og maktbruken er sterk nok. De er fundamentalister og representerer en fascifisering av både amerikansk innenriks- og utenrikspolitikk. De har satset stort, bygd seg opp møysommelig helt siden den forrige Golfkrigen (noen av dem, som Rumsfeld, tok de første skritta allerede midt på 1970-tallet), og det kan nå stå om vinn eller forsvinn for dem. De kan tenke at det vil være bedre å få fokus på "nye seire" enn problemene med gjenreising etter raidene som har vært.

Sjøl om en del tyder på at Bush nå begynner å tvile på at de er "vinnerlaget" i den perioden han nå går inn i, så er han på mange vis sjøl "bundet til masten" og deler et skjebnefellesskap med dem. Vi kan ikke si noe sikkert fra eller til om Iran vil bli angrepet i det året vi nå går inn, men jeg heller til at det er en god sjanse for å forhindre det. En variant er at de kan la Israel stå for et militært anslag mot Irans kjernefysiske anlegg og håpe på at etterdønningene skaper rom for et regimeskifte, uten sjøl å ta belastningen med et direkte USA-angrep. Eller at det kommer et angrep mot Syria først, fordi det betraktes som et lettere bytte?

Iran og imperialismen - historisk

Iran er en nasjon med lange historiske tradisjoner og stor sjølbevissthet. Historia de siste par hundreåra har vært god trening i å motarbeide forsøk fra fremmede makter som prøver å skaffe seg kontroll over landet. Effekten av snart 25 års uavhengighet, siden sjahens fall i 1979, har forsterka dette, og gjør at det skal noe til å prøve å okkupere landet eller innsette en regjering som i dag vil være underdanning en fremmed makt.

Russland og England

Av dagens stormakter er det Russland og England, ved siden av USA, som i perioder de siste hundreåra har klart å skaffe seg innflytelse i Iran. Rundt overgangen fra 1700-tallet til 1800-tallet kivet de to om kontroll over landet. Russland ville skaffe seg adgang til Persiagolfen og videre sjørutene til India. England motsatte seg dette, i første rekke for å "beskytte" sine interesser i India. De to maktene skaffet seg herredømme over hver sin del av Iran og fikk et svakt regime til å overgi landets rike naturressurser, bank og industribase for en billig penge. Russland flytta Irans nordgrense sørover i denne perioden, ved å ta kontrollen over det som i dag er Aserbajdsjan, Armenia og Dagestan. Disse områdene har siden vært unndratt persisk kontroll. Den viktigste resteffekten i dag er vel at Teheran frykter at dette en dag skal føre til en ytterligere avskalling ved at azeriene i Iran skal søke sammen med sine søstre og brødre i Aserbajdsjan.

Folkelig motstand mot utselginga av persiske ressurser til fremmede førte til opprør rundt forrige hundreårsskiftet. Det tvang gjennom oppretting av en nasjonalforsamling, Majlis, i 1906 og oppstart av arbeidet med en konstitusjon som skulle sikre et styre i pakt med sjia-tradisjonen. Russland grep inn og unntakslover og diktatur kvalte kimene til folkelig makt. Både Russland og England okkuperte Iran under den første verdenskrig, og mot slutten av krigen kasta England inn ekstra krefter for å holde den oppståtte sovjetrepublikken i nord unna Iran. Britene festa et visst grep over Iran etter den første verdenskrigen gjennom at de bakket opp offiseren Reza Khan. Han kuppet bort det daværende Qajar-dynastiet og etablerte Pahlavi-dynastiet som holdt på makta helt fram til revolusjonen i 1979.

En ekstra pådriver for den intense dragkampen mellom Russland og England ved denne korsveien var at kampen om oljeressursene nå kom opp med full styrke. "The Great Game", om oljekildene ved Kaspihavets strender rundt Baku, hadde også forgreininger inn i nabolanda, og ikke minst i Iran, hvor flertallet av azeriene bor og oljekildene også den gang var rike. Gjennom Reza Khan-regimet fikk britene overtaket i Iran og festa grepet om oljerikdommen gjennom å opprette selskapet Anglo-Iranian Oil Company.

Reza Khan utvikla imidlertid en gradvis sjølstendighet i forhold til britene, og Iran erklærte seg nøytralt under den andre verdenskrig. Sovjet og England besatte allikevel store deler av landet, og Reza Khan dro i eksil til Sør-Afrika i 1941, beskyldt for å lefle med nazi-Tyskland. Hans sønn, Mohammed Reza, tok da over som statsoverhode. Han var allerede fra starten av i lomma på Vesten. Sovjet krevde imidlertid også innflytelse. Da de tre stormaktene USA, England og Sovjet la opp sluttplanen for krigen på konferansen i Teheran i slutten av november 1943, ble den framtidige ordninga for Iran slått fast i et eget punkt i den såkalte Teheran-deklarasjonen, undertegna 1. desember 1943. Sovjet trakk seg motvillig ut av den iranske delen av Aserbajdsjan, som de hadde besatt under krigen. Som gjenytelse ble det slått fast at heller ingen andre stormakter skulle ha besittelser i landet. Roosevelt, Stalin og Churchill skrev under på at Iran skulle garanteres "uavhengighet, suverenitet og territorial integritet". Men gjennom sin økonomiske virksomhet i landet, beholdt allikevel England sin dominerende innflytelse. Det britisk kontrollerte Anglo-Iranian Oil Company (AIOC) var en sentral maktfaktor og petro-dollarene yngla kraftig utover på 1940-tallet.

Olja

Den britiske tappinga av oljeinntektene nørte opp under den nasjonale bevegelsen, som også vokste fram i Iran etter krigen, som del av den verdensomspennende antikoloniale bevegelsen. Kravet om nasjonalisering av oljesektoren ble reist, og ble ikke mindre sterkt da det viste seg at den britiske regjeringa håva inn mer gjennom AIOC enn det den iranske fikk i royalties fra oljevirksomheten.

Det endte opp med at Mohammed Mossadeq, lederen av Den nasjonale front, tok over som statsminister i 1951 og nasjonaliserte AIOC. Fra den dagen av har stiftelsesdagen for det nye selskapet, National Iranian Oil Company (NIOC), blitt markert som offentlig fridag.

Britene svarte med å trekke sine oljefagfolk ut av Iran og med å sette i gang en full økonomisk boikott av landet. Det fikk imidlertid motsatt politisk virkning enn det britene satset på. Iranerne samlet seg bak Mossadeq og sjahens makt ble innskrenka. I begynnelsen, under Truman, var USA sympatiske til at Iran frigjorde seg fra britene. Ser vi det i et større perspektiv, at nettopp USA i disse tiåra tok over Englands plass som ledende imperialistmakt, også i denne delen av verden, var dette rasjonelt og ikke uttrykk for noen antikolonial linje fra USA sin side. Men da Mossadeq også inkluderte det sterke iranske kommunistpartiet, Tudeh, blant sine samarbeidspartnere, benytta USA dette forholdet til å gripe direkte inn i prosessen og ta over Englands gamle rolle i landet. Eisenhower støtta i 1953 et britisk forslag om en fellesoperasjon i landet for å få fjerna Mossadeq, og sendte CIA-agenten Kermit Roosevelt inn i landet for å iverksette den såkalte "Operasjon Ajax". Han samarbeida med sjahen og iranske militære som var lojale til han, leda av general Fazlollah Zahedi. Kuppet som sjahen og Zahedi satte i gang mot Mossadeq i august 1953, så først ut til å mislykkes og sjahen flykta fra landet. Men etter noen dager fikk sjah-vennlige styrker overtaket. Mossadeq ble avsatt og ble sittende i husarrest til sin død i 1967, mens sjahen kom tilbake etter svært kort tid i utlendighet.

USA

Oppgava her er ikke å gå inn på alle sider ved kuppet i 1953 eller revolusjonen 26 år seinere, da sjahen ble jaga 16. januar 1979 og den islamske republikken ble etablert noen måneder seinere, 1. april. Hensikten er å se på hva disse hendelsene fikk å si for imperialismens innflytelse i Iran.

Mossadeqs maktovertakelse ga britenes makt over Iran et nådestøt. Det USA-leda kuppet gjeninnførte sjølsagt ikke britenes hegemoni, men førte til at USA kom sterkt inn som kompanjong. Umiddelbart tok USA over ca 40 % av britenes andel i oljesektoren, og de tok gradvis over hegemoniet utover femti- og sekstitallet. Amerikanske soldater ble også plassert i landet.

Allerede det første tiåret begynte motstanden mot den amerikanske innflytelsen å bygge seg opp, på samme måte som mot britene i åra etter den andre verdenskrigen. Det skyldtes både ranet av oljeinntekter og at vestlig kultur og levesett, som sjah Mohammed Reza-regimet la vekt på å innføre, utfordra den iranske. En hendelse fikk spesiell betydning, som startskuddet for en prosess som førte til sjahens fall ca 15 år seinere: I 1964 utstedte sjahen en lov som ga amerikanske soldater i landet nærmest "fritt leide": de skulle ikke under noen omstendigheter kunne arresteres av iranske myndigheter (jfr USAs holdning overfor internasjonale straffedomstoler i dag). Ayatollah Khomeini, som to år tidligere hadde begynt å bli en slags samlingsfigur for opposisjonen mot sjahen, gikk skarpt ut mot dette. Han tordna polemisk og sa at sjahen nå hadde satt iranerne ned på et plan lavere enn en amerikansk hund; mens amerikanere i USA ble straffet for å kjøre over en hund, så skulle amerikanere i Iran fritt kunne kjøre over en iransk borger. Sammenstøtet endte med at sjahen utviste Khomeini, som først dro til Tyrkia og så til Irak før han endte opp i Paris foran 1979-revolusjonen.

Olja igjen

Det var imidlertid også nå kampen om olja som lå i bunn og la premissene for utviklinga. Da oljekrisa slo til i 1973-74, steg Irans oljeinntekter til værs. På ett år økte inntektene fra 4 milliarder til 20 milliarder dollar. Men i stedet for at dette kom det iranske folket til gode, så ble det dets svøpe. Sjahen pøste de enorme rikdommene ned i lommene på amerikanske våpenhandlere og unyttige utviklingsprogrammer som utlendinger, hovedsakelig amerikanere, skodde seg på. Overklassen i Iran, som sto på god fot med sjahen, fikk sjølsagt også sitt, mens folk flest fikk det verre pga den galopperende inflasjonen som flommen av petro-dollarene førte med seg. Da verdensøkonomien gikk inn i en nedgangssyklus og oljeinntektene skrumpa inn igjen, ble i tillegg sosiale reformer som var lova, lagt på is. Sjøl med innføringa av unntakslover og hardt terrorstyre, klarte ikke sjahen å slå ned det opprøret som voks fram på slutten av 1970-tallet.

Opprøret vokste ikke først og fremst fram som en islamsk revolusjon. Det var hverdagen til vanlige folk, klasseskillene og herskerklassens samrøre med utenlandske snyltere på Irans rikdommer som la grunnlaget for opprøret. Marxistisk inspirerte grupper som Folkets Fedaiyin, og også kommunistpartiet, spilte en betydelig rolle. Khomeinis store styrke var at han også kunne spille på de kulturelle strengene. Etter at sjahen var feid bort, gjorde derfor Khomeini og mullahene "reint bord" og satte på brutalt vis sine tidligere allierte til side. Tusentalls ble fengsla, drept eller fordrevet fra landet. Samling mot den "store Satan", USA, med den dramatiske ambassadeokkupasjonen som bakteppe, ga rom for denne interne maktforskyvningen vinteren og våren 1979.

Noen hevder at USA ikke satsa helhjerta på å berge sjahen, at de skjønte at hans dager uansett snart var talte (han var også alvorlig sjuk av kreft og døde året etter revolusjonen) og at de hadde forhåpninger om å komme overens med de nye makthaverne. Nå gikk det imidlertid ikke slik. USAs innflytelse i regionen ble kraftig svekka, både økonomisk, politisk og militært. Iran nasjonaliserte på nytt sin oljeindustri (blant annet sendte NIOC folk til Norge for å studere den norske modellen for nasjonal styring av utbygginga i Nordsjøen), og da Irak-Iran-krigen brøt ut i 1980 la det ytterligere press på oljeprisen som i en periode lå på over 40 dollar fatet. Det slo kraftig inn i USAs egen økonomi. De måtte heve renta skyhøyt for å bevare dollarens stilling som verdensvaluta. Det førte også til den sterkeste nedgangen i verdensøkonomien til da siden den andre verdenskrig.

Tucker-planen

Militært var revolusjonen også et tilbakeslag i forhold til planene fra 1975-76 om å rykke fram sine posisjoner for å sikre oljekildene i regionen. Den såkalte Tucker-planen, som daværende forsvarsminister under president Gerald Ford i 1976 Donald Rumsfeld også var delaktig i, sikta mot å utplassere 20-30.000 amerikanske soldater nær oljekildene i Saudi-Arabia. Anti-amerikanismen som revolusjonen i Iran førte med seg i deler av den arabiske verden, og det at USA ikke kunne utfordre Saddam Hussein på 1980-tallet, men tvert om hadde bruk for ham, førte til at Tucker-planen ikke kunne realiseres før under Golfkrigen i 1990-91. (En annen sak er at denne krigen heller neppe hadde vært mulig hvis maktforholda i verden ikke hadde blitt endra så dramatisk som de ble ved at Sovjet-imperiet brøt sammen på den tiden.)

Folka som sitter med makta i Washington DC nå, har plan om å etablere fire militærbaser i Irak. For å styrke den totale amerikanske kontrollen i området, og for å kunne være fleksible i forhold til hva som skulle komme til å skje i Saudi-Arabia. Vi skulle nesten tro at dette skulle by på store nok utfordringer. Men som jeg pekte på innledningsvis, skal vi ikke se helt bort fra at amerikanske soldater igjen vil prøve å gjøre inntog i Iran hvis Georg W Bush blir gjenvalgt som president. I så fall følges den politikken opp som stormaktene har hatt i forhold til Iran siden Russland og England begynte sin rivalisering for et drøyt par hundre år siden. Og igjen vil det være olja (og nå også gass) og det å skaffe seg strategisk posisjon vis a vis konkurrentene som vil være utgangspunktet for forsøket på å skaffe seg kontrollen over Iran. Litt mer om dette i den neste delen.

Iran og imperialismen - i dag

Irans geografiske plassering gjør landet i seg sjøl like attraktivt i dag som da det gjaldt å kontrollere veiene mellom Europa og India. Med kontrollen over Afghanistan i tillegg gir det USA (eller de europeiske stormaktene) en oppmarsjplass mot Kina, den makta som USA frykter aller mest som rival i framtida. For Russland er det viktig for tilgang mot Det indiske hav. For alle er landet særdeles viktig ut i fra petroressursene der. Ikke bare til eget bruk, men også for å kontrollere rivalenes tilgang. Slik kan vi med sikkerhet si: Landet vil ikke få være i fred framover heller. At de streber etter å skaffe seg atomvåpen for å ha noe å skremme framtidige inntrengere med, er derfor en naturlig følge av dagens lovløse verdensorden.

Forsyner alle - unntatt USA

Iran er i dag verdens nest største oljeeksportør med en produksjon på 3,5 millioner fat per dag i 2002. Av dette ble ca 70 % eksportert. Europa tok i mot til sammen 28 % av produksjonen, hvorav Italia, Frankrike og Tyskland sto for brorparten. Japan var den største enkeltmottakeren, med ca 20 %, mens Sør-Korea importerte 10 %. Av de største ellers kom Kina og India. Dvs at i dag går hovedstrømmen av oljeeksporten østover. Japan ligger også fremst i løypa når det gjelder innpass i utviklinga av den framtidige olje- og gassutvinninga, gjennom sitt hovedinstrument Japan National Oil Company. USA har avskåret seg direkte import fra Iran gjennom sin sanksjonspolitikk mot landet.

Iran sikter mot å doble det nåværende produksjonskvantumet fram mot 2020. Allerede i 2010 er målet 5,6 millioner fat per dag. I tillegg har Iran verdens nest største gassreserver. Sammen med Russland har de over 50 % av verdens totale reserver. De kan være sikker på etterspørselen, siden både Europa, Japan og ikke minst Kina, vil få enda større behov for import i åra framover. USA sikler også etter denne kilden, men er inntil videre avskåret pga sin embargopolitikk.

EU

EU har planer om å gjøre Iran til en av sine hovedleverandører av gass framover. Nordsjøen vil ikke være nok for dem, og de ønsker ikke å bli for avhengige av russiske leveranser. De utnytter derfor USAs embargo og fiendtlige politikk overfor Iran for å komme seg innenfor og bedre forholdet til regimet i Teheran. Fra EU-landa er det først og fremst franske (Total/Fina/Elf) og italienske (Eni/Agip) selskaper som har fått godt fotfeste i Iran. I konkurranse med japanske JNOC, og nå også norske Statoil og Norsk Hydro!

En studie fra det Internasjonale energibyrået (IEA) høsten 2002 viste at nettoimporten av gass til EU ville øke fra daværende 44 % til 81 % av behovet i 2030. Tilsvarende økning av oljeimporten ville være fra 73 % i 2000 til 93 % i 2030. Tilførselsveien for den iranske delen av denne importen til EU vil gå via Tyrkia, som også sjøl trenger å importere gass. Rørledningen over Tabriz i Iran til Bursa i Tyrkia er allerede ferdig og tatt i bruk. Arbeidet med å forlenge denne under Dardanellene til Nord-Hellas, hvor rørledningssystemet kobles sammen med rørledning fra Bulgaria med russisk gass, er allerede godt i gang. Fra Hellas, som ser seg sjøl som en storstilt transitthavn for gassen fra øst (også gass fra Kaspihav-området kan kobles på dette systemet, når rørledningen fra Baku til Erzurum i Tyrkia er klar om noen år), vil gassen transporteres både via skip og rørledninger videre til Italia og opp til Sentral-Europa gjennom Balkan. (Se illustrasjon.)

Kart: South European gas ring

At EU har fått slik innpass i Irak, bekymrer ikke bare Washington, men også amerikanske selskaper. Det bekymrer også Russland, som ønsker at landet skal bli hovedleverandøren både til Tyrkia og EU. Mye tyder på at USAs Iran-politikk har spilt fallitt. Iran-Libya Sanctions Act fra 1996 har ikke brakt Iran i kne. Snarere har det satt USA og amerikanske storselskaper på sidelinja. For Irans del er det mange fordeler ved at USA har holdt seg ute. Det har gjort det mulig å bevare en betydelig nasjonal styring over ressursene, samtidig som det ikke har vært noe problem med å få avsetning for produksjonen.

Nederlag for USA

Det er flere likhetstrekk mellom den situasjonen Iran i dag står oppe i, og den Irak sto oppe i de siste fem åra før den siste krigen. Også Irak spilte på motsetningene mellom imperialistmaktene og ga Russland, Frankrike og Tyskland innpass i landet. Kryptofascistene i Washington klarte å overbevise Bush om at det måtte et regimeskifte i Bagdad til for å omfordele korta og få USA i førersetet. De kan gamble på å gjøre det samme igjen i Iran, til tross for alle faktorene som i dag taler mot en slik strategi.

En direkte hærsetting av et slikt land med nærmere 70 millioner innbyggere vil være en formidabel oppgave som USA ikke ville ha sjanse til å lykkes med. Regimeskifte gjennom kupp vil også være vanskelig i dag. Kuppet mot Mohammed Mossadeq i 1953 bygde på en etablert indrepolitisk maktfaktor, sjahveldet. Noe tilsvarende finnes ikke i dag. USA holder Mujahedin Khalq i beredskap og lar dem få beholde sin hovedbase i Bagdad. Men de blir i stor grad sett på som en quislingbevegelse og har i dag en svak maktbase i hjemlandet. Når Bush flørter med den radikale studentbevegelsen på tv, og prøver å ta dem til inntekt for det som er USA sine mål, har han lite gjenklang i disse miljøene. Det er svært få iranere som ville være med på å lage en "nordallianse" med Bush. Til sammen peker dette mot sannsynligheten for at USA vil angripe Iran militært i dag.

Det at politikken overfor Irak viser seg mer og mer å være en total fiasko, styrker også de kreftene i USA som vil forhindre et da capo a la Irak. Men som nevnt innledningsvis, kan vi ikke forlite oss på at fundamentalistene i Washington ikke prøver å løfte seg etter hårene igjen, hvis dramatiske hendelser skulle gi dem en åpning igjen. Vårt hovedbidrag for å hindre det vil være å få trukket Norge ut av den amerikanske rekoloniseringa av Irak. I motsetning til de som ønsker at USA snarest mulig skal få kontroll over Irak, ønsker vi at USA skal bli nødt til å trekke seg ut av landet. Å stabilisere en urettferdig okkupasjon vil ikke føre noe godt med seg, like lite som Terboven-styret i Norge under andre verdenskrig gjorde det.

Støtte til presteskapet?

Det å stanse USA sin erobringspolitikk i området vil innebære en støtte til presteskapet i Teheran, hevder en del iranske eksilgrupper. Akkurat som noen av kurderne i Nord-Irak støttet at USA invaderte Irak for å fjerne Saddam Hussein, ser de gjerne at USA angriper Iran. Jeg støtter ikke presteskapet, men vil av all kraft gå i mot en USA-invasjon, og også innrømme presteskapsfløyen dets legitime rett til å yte motstand. Som historia til Iran de siste 50 åra og til Irak de siste 13 åra har vist, er det først og fremst de statsbærende kreftene som vil styrke sin stilling ved ytre press mot landet. I Iran i dag er det ikke en sosialistisk revolusjon som står på dagsorden, om landet får utvikle seg i fred, men om en slags borgerlig-demokratisk revolusjon mot prestediktaturet. Å isolere landet, eller til og med ønske en omveltning med USAs medvirkning, vil forverre situasjonen og arbeidsvilkåra også for progressive krefter. Derfor reiser jeg heller ikke parola "Statoil ut" eller "Hydro ut". Derimot vil jeg stille krav til hvordan disse og de andre ca 40 norske selskapa som nå opererer i Iran, skal drive sin business der. Samtidig vil jeg støtte de kreftene i landet som slåss mot brudd på menneskerettigheter og driver faglig kamp og andre former for organisert virksomhet for å bedre de sosiale kåra til vanlige folk. Men dette er et eget tema som jeg vil komme tilbake til.