Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Krig, økonomi og olje

av Harald Minken

Røde Fane nr 4, 2001


"Det lysner på markedet. Blir det krig i Østen?" spør børshaien forhåpningsfullt i Nordahl Griegs skuespill Vår ære og vår makt. Rederen forteller ivrig om båter som har gått på miner eller blitt torpedert. Åtte sjøfolk er gått ned, og det skulle ikke forundre ham om fraktratene kommer opp i 50 shilling tonnet ganske snart.

Slik var den kyniske profittlysten som norske redere viste under første verdenskrig og i mellomkrigstida. Og slik er det vi har lært at det er: Krigen får hjulene i gang og fortjenesten opp. Men nå hører vi det motsatte: Terrorangrepet 11. september og den påfølgende "krigen mot terrorisme" truer med å kaste verden ut i krise, fordi forbrukerne blir redde og holder på pengene sine. Hva er sant?

Begge deler kan jo være sant. Situasjonene er ganske ulike. Noen bransjer kan jo profitere om andre taper. Vi bør kvitte oss med over-forenklede forestillinger om slike sammenhenger. Jeg har ikke studert situasjonen særlig nøye, men det virker i alle fall åpenbart at om det ligger økonomiske motiver bak den pågående krigen i Afghanistan - som hovedmotiv eller som en tanke lenger bak i hodet på strategene - så er det i tilfelle meget langsiktige motiver, og har ikke noe med kortsiktig konjunkturstyring å gjøre.

Vi veit at verdensøkonomien har vært på veg nedover i nesten hele år. Enkelte land, som Tyrkia og Argentina, har havnet i akutte kriser. Alvoret understrekes av at nedgangen kan ramme samtidig i alle de tre viktigste områdene, USA, Japan og Europa. Vi veit også at myndighetene har forsøkt å motvirke konjunkturnedgangen gjennom en serie av rentesenkninger i USA og Europa, og nå seinest gjennom en plan for å berge og omstrukturere bankvesenet i Japan. Det var likevel ventet at nedgangen først skulle vise seg for alvor i høst. Når vi nå hører om alle slags bransjer som melder at bunnen falt ut av markedet etter 11. september - fra strikkejakker til hurtigruta - så behøver det ikke ha noe med terroren å gjøre, sjøl om det framstilles slik. (Litt annerledes stiller det seg naturligvis for flyselskapene og deler av turistindustrien.)

Børsbobla som sprakk

Som følge av den vanvittige børsboblen for teknologiaksjer som brast våren 2000, har en rekke vanlige mennesker atter en gang blitt lurt for sparepengene sine og kommet i gjeldsknipe, særlig i USA. Å si at de er mindre lystne på å bruke pengene sine på forbruk enn før, og mindre lystne på å ta opp lån, er sikkert en skjønnmaling. Det er ikke alltid lysten det kommer an på. Dette er en av grunnene til nedgangen i år. Men etter hvert som nedgangen på børsene har fortsatt, er det vel også noen av de store fiskene som får problemer med likviditeten. 11. september slo ut de amerikanske finansmarkedene i ei uke, og når børsene åpnet igjen, falt de faretruende. Dette var potensielt et større problem, for når viktige aktører i finansmarkedet må kaste inn håndkleet, kan det skape en kjedereaksjon som truer hele finanssystemet. Men myndighetene har etter hvert fått rutine og erfaring med å takle slike situasjoner. De går straks inn med penger i form av kortsiktige lån som kan berge de kreditorene som har utestående fordringer som ikke kan drives inn, eller de skyldnerne som ikke lenger er betalingsdyktige. Om nødvendig tar de over hele sulamitten for ei tid, slik de gjorde i Norge da bankvesenet langt på veg brøt sammen i 1990. At vanlige folk mister det de eier, er altså ikke så farlig, og foranlediger i høyden en viss rentenedgang. Men hvis de store aktørene på finansmarkedet går samme veg, må det handles raskt. En kan godt kalle dette en keynesiansk politikk om en vil, sjøl om den keynesianske økonomiske teorien blei forlatt for 20 år siden. Men det er en mer "treffsikker" og resolutt form for keynesianisme enn den gamle politikken, som ga mer og mer subsidier til industrien i årevis for å berge arbeidsplasser.

De tiltakene som blei tatt etter 11. september for å forhindre sammenbrudd i økonomien, ser ut til å ha vært effektive, som de var ved børskrakket i 1987 eller i Asia for tre-fire år siden. Men de løser ingen av de underliggende motsigelsene i økonomien. De bare forskyver dem ut i tid og gir dem en annen form. I stedet for deflasjon og gjeldskrise kommer kanskje en mer eller mindre lett inflasjon. I stedet for et brått sammenbrudd kommer en mer planmessig restrukturering. Om det har vært nødvendig å nasjonalisere noen bedrifter for ei tid, blir de tilbakeført til private eiere når situasjonen er under kontroll. De nye eierne, enten det er Ford som tar over koreanske bilfabrikker eller SAS som tar over Braathen, kan så i ro og mak sluttføre restruktureringen ved å legge ned ulønnsomme operasjoner, si opp folk, skjerpe arbeidsdisiplinen, senke lønningene osv. Men hvis man ikke er tøff nok, eller hvis problemene er for vanskelige å løse, vil denne forma for redningsaksjoner bare føre over i en langvarig stagnasjon, som i Japan de siste 10-12 åra.

Hva kan vi vente oss?

Sannsynligvis kan vi vente oss at nedgangen fortsetter, relativt upåvirket av de umiddelbare tiltakene etter 11. september, og aldeles upåvirket av krigen. Det som skal til på lengre sikt, er en ny runde med restrukturering, der de store overtar de små, overflødige settes på gata osv. Mer av det samme som man er i gang med, til pila eventuelt vender oppover igjen. Folks frykt kan nok ha en stor politisk betydning (og det kan være en grunn for myndighetene til å dyrke den fram), men frykten for miltbrann og atombomber spiller nok en mindre økonomisk rolle enn frykten for å miste arbeidet.

Krig pleier å føre til inflasjon, særlig når den har vart ei tid. Grunnen er delvis at vanlig produksjon må konkurrere med krigsproduksjonen og krigsapparatet om ressursene, og delvis at myndighetene ikke klarer å skrive ut skatter i tilstrekkelig grad til å finansiere krigsinnsatsen. Inflasjonen i forbindelse med Vietnam-krigen drev USA til å gå bort fra gullstandarden. Men dette er ting som skjer etter noen år. Når kopperprisene stiger til himmels fordi det er avfyrt så mye ammunisjon, kan vi begynne å snakke om det. Dessuten: inflasjonen kan gjøre noen rike, og gi mange andre illusjoner om at de er i ferd med å bli rike, men den fører ikke nødvendigvis til noen brei og varig oppgang. Verken inflasjonen i begynnelsen av 70-åra eller inflasjonen etter første verdenskrig satte i gang noen form for ny varig oppgang, snarere tvert imot. Det vil naturligvis være noen som tjener seg rike på krigen, og produsentene av antibiotika i USA og kjøpmennene i Peshawar ser ut til å være blant de første, på samme måte som norske redere under verdenskrigene.

På kort sikt handler krigen i Afghanistan om politikk, og slett ikke om økonomi. På langt sikt handler den likevel kanskje om økonomi, fordi den kan forandre situasjonen med hensyn til hvem som har kontrollen med oljeressursene i Midtøsten. Olje og vann er sannsynligvis de eneste virkelig strategiske naturressursene i verden i dag. De breie massene av arabere og iranere veit hva USA er ute etter hos dem, og de veit hva slags metoder USA bruker for å sikre seg kontrollen med olja. De er ikke lettlurte lenger. Amerikanerne veit hva som står på spill. De kan ikke risikere at situasjonen i Midtøsten kommer ut av kontroll. Det er mulig at de har et oljeperspektiv på å få kontroll med Afghanistan og innflytelse i Sentralasia også, fordi det kan anlegges en oljerørledning gjennom landet. Vi i Norge burde i mye større grad studere hva dette virkelig handler om, for som verdens nest største eller tredje største oljeeksportør kan vi ikke unngå å bli trukket inn i spillet, på den ene eller andre måten.

På grunn av olja er araberne og iranerne påført reaksjonære, undertrykkende regimer og holdt nede i fattigdom. Ett eksempel holder, fordi mønsteret gjentar seg.

Eksemplet Mossadeq

Mossadeq het en persisk jordeier som etter krigen sto i spissen for et nasjonalistisk parti av den "gamle" typen som vokste fram i området i mellomkrigstida. Han var en gammel mann med en relativt demokratisk og sjølstendig innstilling, og han hadde vært landsforvist i mange år på grunn av motstand mot militærdiktaturet til sjah Reza Khan. Britene hadde kontrollen med olja gjennom oljeselskapet Anglo-Iranian Oil Company, stiftet i 1909, og inntil nylig med resten av landet også. Mossadeq gikk inn for nasjonalisering av oljeselskapet. 30. april 1951 fikk han flertall i parlamentet som statsminister, og 1. mai nasjonaliserte han oljeselskapet. To måneder seinere hadde britene samlet den største flåtestyrken siden andre verdenskrig i Persiabukta, og innførte en blokade. Etter hvert fikk de også på plass en oljeboikott gjennom å true rederier og oljeselskaper som befattet seg med persisk olje med straffereaksjoner. Persiske tilgodehavender i engelske banker blei frosset. Oljeeksporten sank på ett år til 1% av tidligere nivå.

Siden de amerikanske oljekildene ble antatt å rekke til bare noen tiårs forbruk, var USA svært interessert i å erstatte den britiske innflytelsen i Persia med sin egen, eller m.a.o. å gå inn for avkolonialisering for å innføre nykolonialisme. De hadde naturligvis ingen sjanse til å kjøpe seg inn i det iranske oljeselskapet direkte, så de blei med på den engelske boikotten for å myke opp Mossadeq, samtidig som de framsto som en slags venn og støtte. Utsiktene til å få tak i olja blei imidlertid ikke bedre. Mossadeq besluttet å legge ned hele oljevirksomheten. CIA begynte et aktivt arbeid i landet med å fremme opposisjonen mot Mossadeq i hæren og blant jordeiere, og USA uttalte sine tvil om Mossadeq kunne mestre det framvoksende kommunistpartiet. I august 1953 ankom general Norman Swartzkopf (far til øverstkommanderende under Golfkrigen?) til Teheran for å treffe gamle venner fra krigen, het det seg. Ei uke etter var Mossadeq avsatt. Det var et billig kupp, sies det, og CIA hadde penger igjen på budsjettet da det var gjennomført. Hundrevis av kommunister og medarbeidere til Mossadeq blei henrettet eller forsvant. CIA bygde opp hæren og etterretningsvesenet og sørget for at sjahen fikk eneveldig makt. Året etter blei det inngått en avtale som ga et internasjonalt konsortium av engelske og amerikanske oljeselskaper full bruksrett over oljeutvinning og oljesalg.

En skal ikke forundre seg over at folk lærer av historien. Neste gang iranerne skulle kjempe for nasjonal sjølstendighet og mot imperialisme og undertrykking, gjorde de det ikke i parlamentariske former, og de organiserte en brei folkelig bevegelse i stedet for å overlate regien til en "opplyst" og vestlig orientert overklasse. Den CIA-aksjonen som da fulgte, gikk skikkelig dårlig. Ikke engang da USA støttet Saddam Husseins krig mot Iran i 80-åra hadde de hell med seg.

Araberne har mange tilsvarende erfaringer. Franskmenn, briter, italienere og spanjoler holdt nesten hele araberverdenen som kolonier, protektorater og mandatområder etter første verdenskrig. Franskmennene var verst. De tok Algerie allerede i 1830, tok fra dem friheten og jorda og kolonialiserte landet med franske innvandrere. Italienerne var nesten like ille når de først kom i gang i Libya. Tilløp til sjølstyre kom bare etter folkelige opprør. Mesteparten av de arabiske statene, med tre fjerdedeler av innbyggerne i den arabiske verden, frigjorde seg bare fra koloniveldet etter langvarig væpnet folkelig kamp. Men de regimene som blei etablert, viste seg å ikke holde mål mot israelsk og amerikansk imperialistisk aggresjon, og led en rekke militære nederlag fra seksdagerskrigen til Golfkrigen. Den ideologien som de bygde på, enten det var pan-arabisk sosialisme, slektsherskerdømme som i Saudi-Arabia og sjeikdømmene eller mer konstitusjonelle kongedømmer, viste seg ikke å kunne forene dem, mobilisere dem og gjøre dem virkelig uavhengige. Fremdeles kan israelerne og amerikanerne herje med dem i Palestina og Irak. Det er ikke så rart at de er på leiting etter noe nytt.

Årsakene til terrorisme

En kort stund etter 11. september var det noen som hevdet at årsaka til terrorismen er fattigdom og nød. Den teorien blei latterliggjort, siden det viste seg at terroristene var velutdannede mennesker, til dels med lange opphold i vesten. I stedet, mener mange, må det være islamsk religiøs fundamentalisme som produserer terrorister. Ingen av delene er riktig. Det er imperialismen som produserer fattigdom, og det er lange historiske erfaringer med imperialistisk aggresjon som produserer motstand. En del av denne motstanden får en ekstrem terroristisk form, men de islamske bevegelsene er av mange slag, og inneholder også den sunne politiske lærdommen at en må bygge på ønskene og tankene til de breie lag av massene hvis en skal komme noen veg.

Nå må USA trå uhyre varlig for å unngå at de regimene de støtter seg på, fra Egypt til Pakistan, blir kompromittert og styrtet. Samtidig klarer de ikke å få fram et nytt regime i Afghanistan, men ser heller ut til å ha styrket Taliban. De er i ferd med å skaffe seg mer trøbbel enn de noensinne har hatt, og det er bra.

I denne situasjonen er det ikke godt nok å drive anti-krigsarbeid i betydningen å oppfordre USA til å finne mer fornuftige metoder til å bekjempe terrorisme. Spørsmålet om solidaritet i handling melder seg. Det er ikke noe enkelt spørsmål, for ateistiske kommunister har i utgangspunktet ingen høy stjerne hos de som slåss, og religiøs fundamentalisme og bin Laden-hyllest har ikke noen høy stjerne hos oss. Først og fremst tror jeg vi trenger å vite mer om Midtøsten og Sentralasia. Hva er klassekreftene og de politiske kreftene i disse landene? Hvem er venner og hvem er fiender? Dette må vi finne ut av i kamp mot trotskisme og halvtrotskisme. Dernest må vi finne ut mer om norsk oljepolitikk og hvilke krav vi skal stille til den. Er det som vi tror, at Norge har fått seg tildelt en rolle som sabotør av OPECs oljepolitikk, og hvordan vil det eventuelt endre seg hvis USA må gi OPEC en viss anerkjennelse i framtida? Hva vil skje hvis USA mister Saudi-Arabia, for eksempel?

En opplagt oppgave på hjemmebane er å avsløre og bekjempe den nye mccarthyismen som følger med krigen, med overvåking, sensur eller sjølsensur i media, innskrenkede demokratiske rettigheter for opposisjonelle og rasisme og forfølgelse av muslimer.

De svake kan slå de sterke, sier afghanere på TV. Mao sa det samme.