Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Debatt:

Planøkonomi i de første åra
etter revolusjonen
- en kritikk av Harald Minken

av Per Mathisen

Røde Fane nr 2, 2000


Når Harald Minken (jfr. artiklene i Røde Fane nr. 4 og 5 i fjor) snakker om arbeiderklassen etter kapitalismen, sier han staten. Når han snakker om staten, sier han arbeiderklassen. I hans vokabular finnes det ingen forskjell. Under arbeiderstaten er de to identiske. Hvordan dette plutselig skal ha blitt tilfelle, sier han ingenting om. Mellom linjene spøker det revolusjonære partiet - aldri nevnt, men nok ikke glemt - enten det er som regjeringsparti eller dukkemaker bak opposisjon.

Det er interessant å merke seg den store kontrasten mellom den umiddelbare hastverk Minken har for å legge all makt i statens hender, og den gode tid han mener vi kan ta oss med å gjøre noe mer. "Parola for den første tida: "business as usual"," skriver han. Det er først når han diskuterer den senere utviklingen av sosialismen at han i forbifarten nevner at "lokaldemokratiet vil kunne utfoldes ganske langt".

Selv om han bedyrer at "alt må gjøres for at det virkelig er arbeiderklassen som helhet som har makta til enhver tid", viser han aldri hvordan arbeiderklassen plutselig kan styre samfunnet hverken "som helhet" eller "til enhver tid". Dette er ikke overlatt til fantasien eller er tatt for gitt, det er faktisk ikke tilfelle. I hele artikkelen forutsettes implisitt en revolusjonært elite som tar statsmakten på vegne av arbeiderklassen og styrer skuta i deres interesse.

Denne revolusjonære eliten er vitenskapelig anlagt, skal man vite. "Vi gjør ingen større endringer uten å vite hvordan det vil virke." Arbeiderklassens egen oppfinnsomhet og skaperkraft er ikke i sentrum lenger når samfunnet er omdannet til et laboratorium hvor de revolusjonære vitenskapsmennene (det aktive subjektet) skal teste ut sine teorier på folket (det passive objektet).

Marx skrev i Grundrisse at det "kan ikke finnes noe mere feil og absurd enn å postulere fellesskapets kontroll over deres totale produksjon, på basis av bytteverdi, på penger" (1). Riktignok er Marx noe mere pragmatisk i tredje bok av Kapitalen og i Kritikk av Gotha-programmet, men grunnideen er krystallklar hele veien - produksjonen av bytteverdier står i motsetning til sosialisme.

Desverre har den sosialistiske bevegelsen siden Marx vært alt for mye opphengt i eierskap. Hvem som formelt eier produksjonsmidlene er i siste instans irrelevant hos Marx. Det er ikke distribusjonen av penger eller eiendomsrett som er bestemmende, men produksjonsformen (2). Distribusjonsformen er sekundær, som Marx sier det: "distribusjonens struktur er totalt determinert av produksjonens struktur" (3).

Minken fortsetter eierskapsfetisisjmen og i den grad han tar opp spørsmålet om produksjon er det for å slå fast at lønnsarbeid er hva vi skal ha under sosialismen. Sosialisme blir et spørsmål om statlig eierskap over produksjonsmidlene. "Det nye er at produksjonsmidlene er i arbeiderklassens hender." Det gamle revolusjonære kravet om lønnsarbeidets avskaffelse har blitt gjort om til et krav om lønnsarbeidets totale institusjonalisering.

Videre er diskusjonen om "sosialistisk markedsøkonomi" versus planøkonomi heller tvilsom. Planøkonomi er noe "vi vil innføre etterhvert." Problemet med denne overgangen kommer han selv inn på, når han nevner at det "er vesentlig for Marx at dette ikke overlates til markedet, fordi det betyr det motsatte av bevisst kontroll og styring." Markedet fungerer som en "usynlig hånd" som driver splitt og hersk med arbeiderklassen, og dersom et samfunn skal styres fra marked til plan over en lengre periode, må det gjøres av en elite, fordi arbeiderråd eller tilsvarende organer ikke vil ha noen funksjon og vil dø bort under perioden med "markedssosialisme".

I det hele tatt, når du kikker på hva som egentlig har skjedd etter Minkens "revolusjon", så er det ikke så veldig mye. Arbeiderklassen "har makta" ved at de har fått de riktige politikerne bak statsskuta. Kapitalen er statseid. Noen fine reformer. Deretter "business as usual" mens arbeiderne venter på at de store revolusjonære utfører sin langsomme samfunnskirurgi, og det samtidig som verdensimperialismen sirkler inn renegatstaten.

Den "arbeiderklasse som ikke har noe å miste på å forsøke", finner du ikke i Norge, hvor rentenivået er klassekamp og fedme er et større problem enn underernæring. Tvert i mot, folk har sett hvordan "opprør" ofte har ført en av sted langt fra de hardt tilkjempete rettigheter vi har i dag, og vil i utgangspunktet være meget kritisk til radikale midler.

Skal vi overbevise, må vi gjøre det bedre enn dette.

Fotnoter

1) Grundrisse, side 158-159, min oversettelse, P.M.
2) Se for eksempel Moishe Postone: Time, Labour and Social Domination
3) Grundrisse, side 95, min oversettelse, P.M.