Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Arbeiderklassen - større og sterkere?

av Johan Petter Andresen

Røde Fane nr 4, 1999

Hensikten med en klasseanalyse er ikke å lage sylskarpe analyser av hvert yrke, men å finne fram til generelle trekk ved de ulike sosiale gruppene og bestemme hvem som definitivt er på riktig og gæern side, skriver Johan Petter Andresen, faglig sekretær i AKP, i denne artikkelen.

AKP er i gang med å skrive nytt program. Også når det gjelder klasseanalyse er det nødvendig å nyskrive. Det står mye bra i programmet, men deler av analysa om for eksempel "de ledende kreftene" i arbeiderklassen er ikke bra:

Fra AKPs nåværende prinsipprogram kapittel 3.2 kan vi lese: "... er kjerneproletariatet stadig en ledende kraft i arbeiderklassens kamp" og "... kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft". Om innvandrere fra den 3. verden kan vi lese at de er ekstra undertrykt, men de er ikke framstilt som noen ledende kraft i arbeiderklassen. Ovenstående analyse tilsier altså at det store flertallet i arbeiderklassen er ledende krefter i arbeiderklassen. Mens eksempelvis menn i de fleste kvinnedominerte yrker ikke vil være ledende, og at innvandrermenna heller ikke er det. Jeg tror ikke det som står i programmet først og fremst er uttrykk for et forsøk på vitenskapelig analyse, men et kompromiss mellom ulike miljøer i AKP. Jeg synes ikke vi kan leve videre med denne typen formuleringer.

Kan hende er det sjølve formen på det nåværende prinsipprogrammet som gjør at vi får denne typen "analyse". Programmet er hverken et analytisk eller et standpunktprogram, men noe midt i mellom.

Det er ikke lett å finne godt stoff om borgerskapet, likevel bør det være en utfordring for Røde Fanes lesere og bidragsytere å gjøre undersøkelser når det gjelder dens utvikling. I det følgende skal jeg prøve å gi et lite bidrag til noen emner som jeg synes bør komme til uttrykk i programmet når det gjelder de arbeidende klassene.

Arbeider/funksjonær

Først, ta en titt på statistikken. Tabellen som er fra Statistisk årbok 1998 fra Statistisk sentralbyrå, synes jeg forteller en del interessant om utviklinga av klassene de siste åra. Det er naturligvis masse feilkilder i tabellens kilder, blant annet er bedriftsledere putta inn i funksjonærer på mellomnivå. (...) Skillet mellom arbeider og funksjonær er også tullete. Men i hovedsak faller de fleste gruppene logisk på plass:

191: Personer i alderen 16-74 år, etter kjønn, ekteskapelig status og sosioøkonomisk gruppe. Årsgjennomsnitt. 1.000
Sosioøkonomisk gruppe 1981 1995 2
I alt Menn Kvinner I alt Menn Kvinner
    I alt Gifte1     I alt Gifte1
I alt, medregnet uoppgitt 2.909 1.458 1.451 955 3.140 1.579 1.561 1.016
 
Arbeidere 660 520 140 101 571 444 127 86
Ufaglærte 459 334 126 91 398 286 112 76
Faglærte 201 186 14 10 173 157 15 10
Funksjonærer 980 417 563 381 1.310 542 768 552
Lavere nivå 379 55 324 215 343 58 285 194
Mellomnivå 480 269 212 148 768 364 404 299
Høyere nivå 120 93 27 19 199 120 79 59
Bønder og fiskere 84 76 9 7 67 54 13 12
Andre selvstendige 163 98 66 56 122 78 43 34
Skoleelever/studenter 221 114 107 12 283 140 144 26
Personer i husarbeid hjemme 427 19 407 334 137 3 134 113
Pensjonister, arbeidsuføre og syke 298 167 131 51 493 229 264 150
Andre 28 18 10 2 148 82 66 42
1) Gifte kvinner omfatter også samboere.
2) Tallene for 1995 er ikke helt sammenlignbare med tall fra før 1988 pga. endringer i spørreskjema og tidspunkt for datainnsamling. Dette gjelder særlig for gruppene Personer i husarbeid hjemme og Pensjonister, arbeidsuføre og syke. Nyere tall enn for 1995 kan ikke gis pga. endringer i standard for yrkesgruppering.
Kilde: Arbeidskraftundersøkelsene.
Mer informasjon: Seksjon for arbeidsmarkedsstatistikk.

Jeg tror vi kan lese følgende ut av denne tabellen dersom vi ser den i forhold til annen kunnskap vi har:

Arbeiderklassen har blitt større

Når jeg konkluderer med at arbeiderklassen har økt, er det med bakgrunn i en vurdering av hvilke yrkesgrupper som bør regnes med i den. Dersom vi tar utgangspunkt i at det som kjennetegner arbeiderklassen er at

så vil jeg hevde at de fleste i funksjonærgruppene tilhører arbeiderklassen. Ser man på lønnsforhold er det hipp som happ om det er fagarbeideren eller funksjonæren som har høyest lønn. Det er nok av funksjonærer i offentlig sektor som tjener dårligere enn arbeidere i privat sektor. Men som hovedregel, med mange unntak (kvinnedominerte yrker tjener mindre enn mannedominerte yrker blant annet) kan man si at jo lenger utdanning et yrke er, jo høyere lønn. Det er for så vidt ikke yrket som er bestemmende for klasseinndelinga.

Sjukepleiere

La oss ta en sjukepleier: De fleste sjukepleiere har ikke noen form for kontroll over arbeidet, til tross for at de kan ha en viss ledelsesfunksjon i forhold til hjelpepleiere og andre arbeidskamerater på en sjukehusavdeling (80% av sjukepleierne har over hodet ikke noen ledelsesfunksjon). Noen få sjukepleiere kan få stillinger med litt makt og større inntekt og må kanskje sees på som representanter for ledelsen i bedriften mer enn som arbeidere. Noen veldig få sjukepleiere ca. 10 i landet som helhet kan oppnå å være med i toppen på sjukehusets administrasjon og derved tilhøre et lavere sjikt av borgerskapet.

I både offentlig og privat sektor er det en gruppe ansatte som er mellom barken og veden: De er gitt en lederposisjon innafor et arbeidskollektiv, og tjener litt mer enn vanlige ansatte. Disse mener jeg tilhører arbeiderklassen. Over disse igjen har man gjerne ledere med større makt og gjerne retten til å dele ut advarsler og reelt avgjøre ansettelsesforhold. Disse opptrer som arbeidskjøperens representant og må sees på som et mellomsjikt i samfunnet. Å kalle disse småborgere kan være greit.

Arbeideraristokrater

En annen synsvinkel er å se på dette sjiktet som "arbeideraristokrater". Engels brukte dette begrepet for å beskrive forholdet mellom noen av datidas faglærte og ufaglærte i industrien. Disse arbeideraristokratene har felles interesser med arbeiderklassen i å styrte kapitalismen men deres privilegier vil trues i en slik prosess.

Hensikten med en klasseanalyse er ikke å lage sylskarpe analyser av det enkelte yrke. Tvert imot er hensikten å finne fram til generelle trekk ved de ulike sosiale gruppene og bestemme hvem som definitivt er på riktig og gæern side, samtidig som man skal kunne bruke analysen til å finne fram til en innretting på hvor partiet skal prioritere å vokse og vinne innflytelse. Jeg tror ikke at det kan være behov for å gå noe "dypere" i materien rundt dette med funksjonær/arbeider i denne omgang. Men når vi definerer arbeiderklassen på denne måten, framstår den som en differensiert klasse, med innbyrdes motsigende interesser. Disse motsigende interessene er ikke uovervinnelige, men må tas hensyn til. Generelt sett må vi ha som hovedinnretting å konsentrere kreftene om de som utgjør det store flertallet i arbeiderklassen: arbeidere og lavere funksjonærer. Og vi må prioritere en innretting på kvinnedelen.

Mens jeg er inne på arbeideraristokratiet; AKP har vanligvis knytta dette begrepet til de delene av fagbevegelsen som kommer i en mellomposisjon mellom arbeiderne og bedriften eller som er heltidstillitsvalgte i fagforbunda. Her har vi lagt vekt på Lenins definisjon, som er knytta opp til at monopolkapitalen bruker en del av superprofitten til å kjøpe opp et sjikt i arbeiderklassen. Jeg tror det er fornuftig å holde på arbeideraristokratibegrepet også i denne forstand. Arbeideraristorkratiet finnes i så fall i tre klasser:

  1. Vi har de heltidstillitsvalgte som bedriftsledelsen forholder seg til som arbeidernes representant, men som samtidig er ansvarliggjort av lov og avtaleverk i forhold til bedriftens ve og vel, og som er ansvarlig for å sikre arbeidsfred på bedriften. Disse har også, vanligvis bedre arbeidsforhold enn sine arbeidskamerater.
  2. På høyere nivå finnes sjikt som både har større inntekter, og som har større ansvar for å sikre klassesamarbeidet og freden.
  3. Og aller øverst finnes et lite sjikt av arbeideraristokrater som er sentralt plassert i samfunnsmaskineriet, blant annet i større bedriftsstyrer og som kontrollerer større fagforeningseide bedrifter, og som kan veksle mellom å være fagforeningspamp og statsråd, disse tilhører borgerskapet, uavhengig av om de det ene året er minister og det andre året er i toppen for en hovedorganisasjon.
Nomenklaturen

Et begrep som har blitt brukt for å beskrive sjiktet av topp-tillitsvalgte i de store partiene, de store frivillige organisasjonene som er knytta opp til det korporative samarbeidet og de statskontrollerte delene av økonomien, har vært: nomenklaturen. Dette begrepet stammer igjen fra en beskrivelse av hvordan det øvre sjiktet i kommunistpartiene og statsapparatene i Østblokk-landa fungerte. Som individ kan man oppnå å få posisjoner som igjen fører til at man blir med i et skikt som er knytta til herskerklassen. Jeg synes dette begrepet passer godt på norske forhold. Tron Øgrim har en lengre drøfting av både arbeideraristokrati og nomenklaturen i sin bok Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(ml) (1982). I tida framover bør vi ta opp trådene fra de relevante kapitlene i boka for å se om vi ikke kan komme et skritt videre i denne delen av klasseanalysa.

Hovedtendensene i klasseutviklinga

Et trekk ved utviklinga som ikke kommer fram i tabellen, er at arbeidsløsheten er på et høyere nivå nå enn tidligere. Dette kan virke rart når vi opererer med 3% arbeidsløse akkurat i dag, men ser vi på den generelle utviklinga over tid etter krigen, er det ingen tvil om at den langsiktige tendensen er økt arbeidsløshet. Den langsiktige tendensen er altså at antallet lønnsarbeidere øker og at antallet og andelen arbeidsløse øker.

Tabell 191 viser tydelig at det foregår en proletarisering av de sjølstendig næringsdrivende (bønder, fiskere, snekkere, fysioterapeuter osv). De har blitt færre både absolutt og relativt. Nå når flere og flere får høyere utdanning, sier det seg sjøl at dette vil forsterke proletariseringa av de akademiske yrkene.

Summerer vi opp utviklinga kan vi slå fast at arbeiderklassen og antallet lønnsarbeidere er større og sterkere enn før. Den viktigste grunnen til at arbeiderklassen internasjonalt står svakere nå enn for en generasjon siden, er sosialismens midlertidige nederlag. At kvinnene nå deltar i arbeidslivet i stadig økende grad, har vært den viktigste faktoren for denne styrkinga. Et spørsmål som stilles, er om kvinnens nye rolle som lønnsarbeider er forbigående, om ikke hun vil bli tvunget ut av yrkeslivet i forbindelse med en ny depresjon. Jeg ser det ikke slik. I EU-området har man nå hatt vedvarende kronisk arbeidsløshet rundt 10% de siste 15 åra uten at dette har svekka denne tendensen. Det er derfor avgjørende for den videre diskusjonen om klasseanalysen å utvikle forståelsen for forholdet mellom klasseundertrykkinga og kvinneundertrykkinga.

Klasser og kjønn

AKPs analyse av kvinneundertrykking er noe jeg er stolt av. Spørsmålet er om vi kan bruke prosessen rundt nyskrivinga av programmet til å utvikle denne videre, nettopp ved å se nærmere på hvordan kvinneundertrykkinga og undertrykkinga av arbeiderklassen som helhet henger sammen.

Jeg tror ikke vi skal legge opp til en kamp om hvilke deler av arbeiderklassen det er som er mest ledende eller som er "kjerna" eller andre uttrykk som først og fremst fungerer splittende. La oss heller prøve å se på hvordan arbeiderklassens helhetlige kamp påvirkes av kvinneundertrykkinga.

I første omgang synes jeg at vi kan si at av alle viktige delkamper i kampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er kampen for kvinnefrigjøringa den viktigste. Ingen strategiske seire kan vinnes uten at kvinnfolka og kvinnenes interesser utgjør en sentral kraft.

På den ene sida må kvinnene utvikle sine særegne krav, på den andre sida må disse samordnes med de andre delkampene til arbeiderklassen. Vi trenger derfor både en særegen kvinneorganisering i alle deler av arbeiderklassen, men også en organisering som evner å finne fram til samlende paroler som trekker de ulike delene av klassen sammen. Det er kommunistenes oppgave både å organisere partiet slik at den evner å ta utgangspunkt i arbeiderklassens helhetlige interesser og å ta initiativ til organisasjoner og initiativ som ivaretar dette i arbeiderklassen.

Mobilisere menna

Det avgjørende spørsmålet for å utvikle kvinnefrigjøringa videre er hvordan å mobilisere menna i arbeiderklassen til ikke bare å støtte kvinnenes krav, men å innse at det er av avgjørende betydning for hele arbeiderklassen at kvinnene vinner fram. Og da blir det avgjørende spørsmålet for menna: Vil vi tjene på kvinnenes seire, eller vil vi tape? Her mener jeg at det råder usikkerhet i partiet. Etter min mening er det ingen tvil om at menna vil vinne på alle seirene til kvinnene, for hvilke privilegier er det arbeidermannen vil miste?

Hvis kvinnene får samme lønna som menna, vil menna tape på det? Tvert i mot, familieinntektene vil øke. Det vil være lettere å variere mellom hvem som skal på arbeid og hvem som skal gjøre ubetalt arbeid i hjemmet, eller ta betalte permisjoner. Får vi sekstimers normalarbeidsdag, vil dette opplagt komme menna til gode. osv.

Kvinnene i dag er i en spesiell situasjon der de både er lønnsarbeidere og hovedansvarlige for det ubetalte arbeidet i husholdningene (kvinnene og menna jobber like mange timer i uka dersom man slår sammen betalt og ikke betalt arbeid. Dette svekker kvinnenes inntekter både i form av lønn, trygder osv.). Dette gir dem erfaringer som gjør at de lettere finner fram til krav som hele arbeiderklassen tjener på. Det er derfor lurt av menna i arbeiderklassen, i egen interesse, å bruke tid og krefter på kvinnefrigjøringa. Det er ikke bare lurt, vi kommer ikke utenom det. For kvinnefrigjøringa vil aldri vinne fram uten aktiv deltakelse (ikke bare støtte) fra menna. Men når det er sagt, må ikke kvinnene kreve at menn skal delta i kvinnefrigjøringa på kvinners vis og som deres lydige slaver. Menna skal delta i kvinnefrigjøringa nettopp som menn som ser at de har egeninteresse av å være med. Det er borgerskapet som tjener på og legger opp til analyser og kampanjer som har i sitt grunnlag at vanlige kvinner og menn ikke har felles interesser.

I det nåværende programmet står det i kapitlet om kvinneundertrykkinga: "Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid."

Gir dette avsnittet et riktig bilde av hovedsida i forholdet mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, eller legger den for stor vekt på at menna ikke er like hardt undertrykt som kvinner? At arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene, gjør dette dem til undertrykkere? Det er slik man må forstå dette avsnittet.

Menn garantert jobb?

Hvordan utvikler forholdet mellom arbeidermenna og kvinnene seg. Blir det større og større forskjeller under kapitalismen, eller får de mer og mer like forhold? Som hovedtendens er det vel ingen tvil om at kjønna får mer og mer like forhold. Men likevel reproduseres kvinnelønna. Det gapet som var der for 30 år siden er der fortsatt. Det er blitt litt mindre, men ikke avgjørende mindre. Det er fortsatt kvinnen som skal ha den løseste tilknytninga til arbeidsmarkedet. Følgende utsagn fra en undersøkelse sier sitt: I følge Dagens næringsliv 27. mai 1999: "Forskjellen i arbeidsledighet mellom verdens rike land skyldes forskjell i ledigheten blant kvinner, ungdom og gamle. Menn mellom 25 og 54 år har jobb i alle landene, nesten uansett hvor høy eller lav ledigheten er." La dette synke litt. Menn i sin beste alder er garantert jobb. Kvinner ikke. Reservearbeidskraften er den samme nå som for 100 år siden, til tross for kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidsstyrken de siste 20 åra. Hva er vårt typiske bilde av en arbeidsløs?

Kvinneundertrykkinga gjenskapes hver dag fordi det er integrert i og videreutvikla av det kapitalistiske systemet. Det er ikke en enkelt del av systemet som står for kvinneundertrykking, den gjennomsyrer alle sider ved systemet. For eksempel familien. Under kapitalismen har den endra seg til å bli mindre, til å ha færre oppgaver, den ikke-arbeidende husmor er blitt en liten minoritet og det er færre generasjoner i husholdningene. Det er altså utviklinga av det kapitalistiske systemet som er bestemmende for utviklinga av familien og av kvinneundertrykkinga.

Familien årsaken

I det nåværende programmet til AKP står det:

"Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familier gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga.

Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet."

Etter min mening er det feil å påstå at "Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene". Tankegangen bak avsnittet og spesielt denne setninga er at menna tjener på kvinneundertrykkinga og at kampen mot familien "som institusjon" er likestilt med kampen mot kapitalismen. Personlig mener jeg også at det å dele opp familien i begreper som "som institusjon", "som økonomisk enhet" osv. blir mer forvirrende enn klargjørende for hva som egentlig menes.

Det er ingen tvil om at det står mye bra i AKPs nåværende program. Ved å legge vekt på å få til en reell diskusjon i hele partiet og med dets venner kan det hende at vi kan komme ut av dette med en enda bedre kvinne- og klasseanalyse.

Hvordan er forholdet mellom kvinneundertrykkinga og rasisme, den nasjonale undertrykkinga av samene osv? Den store forskjellen ligger i størrelsen. Kvinneundertrykkinga rammer over halve arbeiderklassen. Men forskjellene mellom blekhuda og mørkhuda i Norge vil jeg anta er større enn forskjellene mellom menn og kvinner. Og i motsetning til kvinnene så finnes det en sterk tendens til å mene at mørkhuda ikke hører hjemme her på berget. Det er derfor god grunn til å anta at undertrykkinga av de mørkhuda arbeiderne er hardere enn undertrykkinga av de bleke kvinnene i arbeiderklassen. Naturligvis blir undertrykkinga av de mørkhuda arbeiderkvinnene hardest. Det overordna i disse forholda er å vise at framgang for de mørkhuda sin kamp er i interessene til de blekhuda, og at framgang for samekampen er i de norske arbeidernes interesser.