|
|
|
De siste åra har fagbevegelsen blitt drevet over på defensiven og ikke stilt opp for medlemmene slik som organisasjonen burde ha gjort.
Fagopposisjonen av 1911, som blei stifta her i Trondheim for 80 år sia, la grunnlaget for oppstartinga av Odda og Omland faglige samorganisasjon i 1914. En av lederne for fagopposisjonen, Martin Tranmæl, sa det den gangen slik: "Nå må det bli slutt på en lojalitet som går over til unnfallenhet. Når arbeiderbevegelsens ledere ikke lenger lever opp til de krav som må stilles til dem, må grunnorganisasjonene slå inn på en ny linje, det stedlige initiativs og den direkte aksjons". Fagopposisjonens grunnlag var desentralisering av makta. Lokale faglige samorganisasjoner var et middel til å gjennomføre dette. Alle arbeiderne på en plass, skulle ha et sterkt felles organ, et maktorgan for de fagorganiserte i lokalsamfunnet. I Odda tente disse ideene, det gjorde de også mange andre plasser.
Samorganisasjonen i Odda har gitt ut ei 75-års jubileumsbok med tittelen Samhold gir styrke. Boka gir ei samla framstilling av den lokale fagbevegelsens historie. Boka kan kjøpes fra Odda Samorg. Ei bok som trekker trådene fra og fram til i dag, og som framhever de rike og stolte tradisjoner som finnes i fagbevegelsen rundt omkring i landet. Som Odda er et eksempel på, som mange her har eksempler på, tradisjoner som denne konferansen kan være med å bygge videre på. Boka trekker fram noen eksempler, et av dem, fra 1917 da arbeiderne i Odda samla seg til massemøte i Folkets Hus og vedtok å gå til direkte aksjon. Kravet var et dyrtidstillegg på 8 kroner i uka. De samla seg 2.000 stykker utafor direktørenes kontor og dundra i veggene mens forhandlingene pågikk. I boka står det, sitat; "Bedriftslederne var synlig nervøse da vi gjorde vår entré, men de forsøkte så godt de kunne å få oss til å henlegge kravet. De skyldte på England og toet sine hender, men vi lot oss ikke rokke en tomme og til slutt måtte herrene gå med på å sende iltelegram til London og anbefale kravet som ble imøtekommet fullt ut. Dagen etter kom svaret, kravet imøtekommes. Jeg hadde til da hatt 60 kroner uka, nå ble det 120 kroner," sa Karl Holmberg, en av foreningslederne som var med. "Det er den største lønnsøkning jeg noen gang har opplevd." Arbeiderne i Odda samla seg til massemøte i 1918 og innførte åttetimersdagen. De tok åttetimersdagen før det forelå noe lovvedtak. De reiste krav om sosialisering av fabrikkene, krav om arbeidernes kontroll med bedriftens ledelse måtte gjennomføres med all den makt organisasjonen eier. Ingen sak var for stor og ingen sak var for liten for samorganisasjonen. De organiserte arbeidsløses forening, de danna situasjonskomite under den store arbeidsløsheten i 1920-åra, som bl.a. tok seg av matforsyninga til medlemmene. De danna aksjonskomiteer for å hindre utkastelser fra leilighetene og protesterte mot strømutkobling for de som ikke hadde evnen til å betale regninga. Jeg vil komme tilbake med flere eksempler, bl.a. de som også har gitt resultater i nyere tid.
De siste åra har fagbevegelsen blitt drevet over på defensiven og ikke stilt opp for medlemmene slik som organisasjonen burde ha gjort. Vi tenker bl.a. på den store ledigheten, høyrekreftenes undergraving av faglige rettigheter og velferdsgoder og svekking av kjøpekrafta for store medlemsgrupper. Noen få blir stadig rikere, og stadig flere blir fattigere og uten arbeid, mens LO-ledelsen altfor ofte har vært passiv, unnfallende eller rett og slett motarbeida stedlige initiativ. For å illustrere denne situasjonen vil jeg
vise til noen avisutklipp. "Frykt for flere ledige" (Bergens Tidende). "Kirkenes-opprør mot Ole Knapp" (Arbeiderbladet). "NHO frykter satsing på offentlig sektor" (VG). "Bankkrise verden over" (Dagens Næringsliv). "Folketrygdfondet skal redde bankene" (Dagens Næringsliv). "NHO vil ha større lønnsforskjeller" (Dagens Næringsliv). "Det er lite rom for lønnsvekst" (Tove Strand Gerhardsen i Dagens Næringsliv). "Sløyf oppgjørene" (Bergens Arbeiderblad).
Den viktigste arbeidskampen som står i dag er kampen for å redde Viking Dekk. Jeg er helt enig med representanten fra Askim Kjemiske Arbeiderforening, Skallebø, når han sier i sin appell her at denne saken vil være en merkestein for hvor mye konsesjonslovgivningen er verdt. Nå har vi i Odda og omland faglige samorganisasjon gitt vår støtte. Vi har bevilga penger. Samtidig med at fakkeltoget i Askim 20. desember, hadde vi en mønstring i Odda midt i julestria med fagforeningsfaner og fakler. Vi har forplikta oss til å følge opp med all nødvendig støtte. Men vi ser nå etterhvert at dette er en sak av mye større prinsipiell betydning enn det å redde en enkelt arbeidsplass. Det å redde en enkelt arbeidsplass på et sted som Askim, det er helt avgjørende for framtida til dette lokalsamfunnet. Men også en prinsippsak for hele fagbevegelsen, for hvor mye konsesjonslovgivinga er verdt. Vi har kommet med et utspill til Næringsdepartementet, regjering og Storting der vi sier at nå må konsesjonslovgivinga brukes aktivt for å hindre at utenlandske selskaper slakter tradisjonsrik industri i Norge, for så å trekke avansert teknologi og ekspertise ut av landet, utfra snevre profitthensyn. Dette er en prøvesak på om det virkelig er politisk vilje i regjeringa til å kjempe mot den stigende arbeidsledigheten. Og vår konklusjon er at dersom det ikke skjer noe raskt, så ser vi det slik at Næringsministeren, regjeringa og Stortinget bevisst lar være å bruke konsesjonlovgivinga med hensyn til EØS-forhandlingene og EF-tilpassinga.
Om regjeringa nå ikke vil redde Viking Dekk med aktiv bruk av konsesjonslovgivinga, så er vår konklusjon at de ofrer Viking Dekk på EF sitt alter. Til fordel for EFs grunnlov om fri kapitalbevegelse. Dette må ikke skje! Vi har derfor forlangt at LO følger opp dette og følger opp vedtaket i LOs representantskap i august i fjor, der de gikk inn for å styrke konsesjonslovgivinga for å sikre mot bedriftsoppkjøp fra utlandet som tar sikte på å ta over teknologi uten videreføring av produksjonen. Og dette vedtaket i representantskapet står i motstrid til ethvert forsøk på å legge ned Viking Dekk. Og dette må forplikte LO-ledelsen.
Samtidig er det grunn til å oppfordre Haagensen til legge maksimalt press på svensk LO og kooperasjonen i Sverige og den svenske LO-lederen Stig Malm, som er styreformann i selskapet KFI, som eier og kontrollerer 51 % av aksjene i Viking Dekk. Og vi sier det slik: "Om ikke svensk LO nå aktivt medvirker til å gjøre om nedleggingsvedtaket og sikrer videre drift i Askim, vil det sette arbeiderbevegelsen i Norden i vanry." I ei arbeidsgruppe mellom LO og Arbeiderpartiet er det utarbeida et notat som er hemmeligstempla, men ble offentliggjort i Bergens Tidende nå nylig. Her ble det påpekt at en må vente vekst i oppkjøp og en nedleggingsbølge i tida framover dersom en EØS-avtale kom i stand, eventuelt et EF-medlemskap. I dette notatet ble det slått fast at LO har hatt nytte av konsesjonslovgivinga ved at de fagorganiserte kom på likeverdig talefot med ledelsen i oppkjøp og nedleggingssituasjonene. Notatet slår også fast at oppkjøpsbølgen i 1980 åra og fusjoner, fisjoner og slakt av bedrifter er en av hovedårsakene til at mange LO-medlemmer har mista jobben. Da må jo konklusjonen være tindrende klar: At konsesjonslovgivinga må være det midlet som tvinger eierne, hvis ikke noen annen mulighet fins, til å selge bedriften til norske interessenter, eventuelt via den norske stat.
Etter at Norge i 1905 nok engang ble en fri nasjon, var det kampen om konsesjonslovene som sto i sentrum, da storkapitalen ville åpne landet for utenlandsk kapital. De tapte kampen om fritt å kunne drive rovdrift på norske ressurser, norske arbeidsfolk og norske lokalsamfunn. I perioden etter 1906 sto statsminister Gunnar Knudsen og statsråd Castberg i spissen for flere viktige konsesjonslover som trygget nasjonal kontroll over fast eiendom og naturressurser i Norge og ga staten heimfallsrett til norske vassdrag. Industrikonsesjonlova fra 1917 gjelder fortsatt og har siden blitt supplert av andre konsesjonslover, bl.a. den allmenne konsesjonsloven av 1974 og petroleumsloven av 1985. Det er klart at det ikke vil bli forstått, og det er kanskje Ole Knapps dilemma, at en nå aktivt bruker konsesjonslovgivinga for å redde Viking Dekk for så i neste omgang gi fra seg og selge viktige deler av konsesjonslovgivinga i EF-forhandlingene.
Ole Knapp gikk ut i romjula og varsla nye konsesjonsregler, der utgangspunktet var likhet for loven, altså likhet for norske og utenlandske eierinteresser når det gjaldt norske konsesjonslover. Men det er jo et brudd med sjølve grunnlaget og historia til den norske konsesjonslovgivinga: nemlig å sikre norsk nasjonal kontroll med utenlandske eierinteresser som en ellers ikke har noen muligheter til å kontrollere. Hverken aksjelovgiving, skattelovgiving, bedriftslovgiving eller på andre måter. Dersom norske eierinteresser ikke finner fram til en løsning når det gjelder kjøp, eller at Staten ikke er villig til å kjøpe, helt eller delvis, så kan det kanskje være en tanke at LO kjøper Viking Dekk? Jeg har Aftenposten fra forrige lørdag. Der står det, og kanskje er det ikke så mange som vet det, men LO-kapital skal inn i EF. Norsk arbeiderkapital skal inn i EF ved at den nye finanskjempen FIDANO skal opprette hovedkontor i København. FIDANO har en forvaltningskapital på mellom 70 og 80 milliarder kroner. Det er kapitalen som Landsbanken i Norge disponerer, som våre LO-medlemmer har vært med på å bygge opp sammen med fagbevegelsens finansinstitusjoner i Finland og Danmark. Hensikten med FIDANO er å investere i aksjer og finansiere næringslivet både i Norden og EF. Kanskje første punkt på dagsorden i FIDANO være å finansiere Viking Dekk, hvis det ikke er andre alternativer som dere synes er bedre, etter at staten har overtatt bedriften.
Pressa har drevet en omfattende propaganda om at konsesjonslovgivinga ikke er noe særlig verdt, siden holdninga til regjering og Storting er at når det ikke blir mye brukt, er de ikke mye verdt. Men påstanden om at konsesjonslovgivinga aldri har vært brukt i nyere tid, den er direkte feil. Det kjenner vi i bl.a. Odda og Tyssedal godt til. For konsesjonslovgivinga var helt avgjørende i 1973 for å redde arbeidsplassene i Tyssedal. Vi har her en parallell. De engelsk/kanadiske eierne ALCAN og BACO, som eide DNN Aluminium A/S i Tyssedal, gikk inn for å legge ned produksjonen, sikre seg kraftressursene, overføringer til mer profitabel industri og trekke ut teknologien, av snevre profitthensyn. Svaret på dette var et opprør fra tyssedølene. Det var en situasjon etter folkeavstemmingen om EEC med sterke nasjonale kjensler og en større grad av ønske om nasjonal styring og råderett over ressursene, som gjorde at daværende statsminister Lars Korvald og industriminister Skjåk Bræk, ble pressa til å gi eierne klar beskjed: Dette er brudd på konsesjonsvilkårene! Hvis dere har bestemt at dere vil trekke dere ut, må dere selge til norske interesser. Og det var norske interesser som skulle avgjøre prisen. De dreiv et år til, men bestemte seg likevel for å legge ned. Da var det regjeringa Bratteli som via konsesjonslovgivinga garanterte for arbeidsplassene ,og i 1975 ble DNN Aluminium solgt til den norske stat.
Arbeidsplassene ble den gang sikra med hjelp av konsesjonslovgivinga. Det er grunn til å minne om at hverken Bratteli eller Korvald-regjeringa ville det, men det skjedde fordi en samla fagbevegelse lokalt, med styrke, forlangte det og fordi fagbevegelsen tok utfordringa. Vi frykter at hvis vi ikke vinner kampen om fortsatt produksjon på Viking Dekk, vil det stå mange "Viking Dekk-skjebner" i kø. Og derfor bør denne konferansen munne ut i en klar holdning til hvordan vi skal vinne denne kampen i nært samarbeid med representantene fra Viking Dekk.
Så noen ord om EF. Ifølge Yngve Haagensen får vi ikke lov til å diskutere EF i fagbevegelsen før EØS-forhandlingene er i havn. Jeg vil gå tilbake til 1972, da den forrige EF-debatten raste i Norge og fagbevegelsen. Det er nyttige erfaringer i forhold til demokrati. I Odda ble dette satt på spissen da direktørene ved storbedriftene trua med nedlegging om ikke vi ble medlem av EF. De fagorganiserte lot seg ikke skremme. De kjemiske fagforeningene svarte den gang med politisk streik mot EF og regjeringa, som de første i landet. De organiserte uravstemming blant medlemmene på de tre store bedriftene. Resultatet viste mellom 80 og 90 % NEI. Foreningene nekta LOs korttidssekretærer for "JA til EF" adgang til arbeidsplassene, de ble karakterisert som bråkmakere. Fagforeninga i Tyssedal opplevde at direktøren på jubilantfesten framsatte trusler om nedlegging hvis det ikke ble JA. De svarte på årsmøtet sitt i 1972, enstemmig: "Vi ser på EEC utelukkende som et instrument for storkapitalens politiske og økonomiske makt stikk i strid med arbeiderklassens interesser." Det var klar tale. På årsmøtet i samorganisasjonen så stilte det seg litt annerledes. Der ble det vedtatt med 26 mot 25 stemmer å anbefale NEI, etter en iherdig JA til EF-agitasjon fra det lokale Arbeiderpartilaget.
Resultatet kom etter en omfattende debatt blant de fagorganiserte. Da LO-leder Tor Aspengren var innleder på Arbeiderpartiets "JA til EF" tre dager før avstemminga ble han møtt av en velorganisert demonstrasjon arrangert av fellesstyret for de tre kjemiske fagforeningene. Mange hundre fabrikkarbeidere deltok. Etter dette kom Aspengren med følgende utfall på møtet: "Det må bli LO-kongressens sak neste år å foreta den nødvendige ugrasluking." Men han våkna opp 26. september 1972 til følgende realitet, 55 % NEI i Norge, 61 % i NEI i Odda. Men fikk dette konsekvenser for LO? Odda kjemiske arbeiderforening krevde uravstemming i LO om synet på LO-ledelsen, men de vant ikke fram.
Jeg nevner dette fordi det i dag er avgjørende for LO å unngå å komme i en slik situasjon. Da dette var oppe til drøfting på kongressen i 1989, så ble det faktisk vedtatt følgende: "LO-kongressen forutsetter at rapportene om innholdet og organiseringa av samarbeidet mellom EFTA og EF som legges fram, gis en grundig gjennomgåelse i LOs organer." Det var tydeligvis ikke sikta til andre organer enn LO-sekretariatet. For det andre sto det at "LO må ta stilling til både forhandlingsgrunnlag og resultatet av forhandlingene om tilpasning. Det må gjøres klart hva tilpasning innebærer og inneholder. Alt skal på bordet." Men jeg kan ikke se at LO har tatt stilling til forhandlingsgrunnlaget for EØS-avtalen. Uansett hva vi måtte mene om det, har ikke vi vært med på å ta stilling til det i våre organer. Forhandlingsgrunnlaget ble klarlagt i den såkalte Oslo-erklæringa der EFTAs statsministere sa seg klare til å gå inn i forhandlinger med EF med det siktemål å få en størst mulig realisering av fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Med det siktemål å skape et dynamisk og enhetlig rom. Det ble og vedtatt på-LO kongressen at LO vil ta et initiativ til ei brei rådslaging om Norges forhold til utviklingen i Europa. Det må oppfattes som om LO vil rådføre seg med medlemmene. Men når det ikke legges opp til debatt, men kun til et informasjonsopplegg utfra et LO-informasjonskontor i Brussel, er det en merkelig form for rådføring. Det høres jo litt rart ut at Haagensen kan si at det viktigste er at LO er enig enn hva vi enige om i denne forbindelsen. Spesielt siden at han ikke vil ta bukkeskjegget sitt før Norge er fullverdig medlem av EF. Jeg vet ikke om dette siste var ment som en trussel eller hva?
Men da LOs mann i regjeringa, Ole Knapp, tok over som næringsminister, så slapp han katta ut av sekken, han var for fullt medlemskap i EF som målsetting, og jo før jo heller. Sjøl om han ble hysja ned av Gro, så er det litt påfallende at 1991 starter med at NHO arrangerer JA til EF-konferanse den ene dagen, den andre dagen starter Høyre "JA til selvråderett og JA til EF"-kampanje og dagen etter starter regjeringa sin informasjonskampanje. LO sitt svar er å legge lokk på debatten. Den skal utsettes til en EØS-avtale er i havn. Men denne debatten braker løs i hele Norges land, både om fullt medlemskap i EF og en EØS-avtale. Og stadig flere, ikke minst innafor fagbevegelsen, ser en omfattende EØS-avtale som et langt steg mot fullt medlemskap i EF og en trussel mot grunnleggende faglige rettigheter og fagbevegelsens framtidige stilling. Og det må reise seg som et tankekors for noen og enhver at mens folk slåss for nasjonal sjølråderett og frigjør seg fra stormaktene og vil oppløse unionen i øst, så forhandler Norge om å selge lover og nasjonale rettigheter i Brussel.
Det er og et tankekors at hvordan LO skal øve påvirkning på storkapitalen i EF sammen med Euro-LO når de ikke engang kan overtale den svenske LO-lederen til å omgjøre det skandaløse vedtaket om å legge ned Viking Dekk. Haagensen og de andre LO-lederne i EFTA var samla i Oslo 10. januar, der de drøfta EØS-forhandlingene uten å rådføre seg med medlemmene. Og de har gått ut med krav om en fortgang for å få avtalen i havn. Er det reist liknende krav rundt omkring? Ikke som jeg kjenner til. Og vil fagbevegelsens paroler på 1. mai være JA til fri bevegelse av arbeidskraft, JA til fri etablering av tjenester, JA fri bevegelse av kapital? Nei, ikke som jeg veit om. Men det er dette som er det aksepterte forhandlingsgrunnlaget, samtidig som det nå er klargjort at det ikke vil bli noen varige særordninger for Norge og for fagbevegelsen.
Dette dreier seg ikke bare om EF, men i høyeste grad om demokrati. Når det gjelder samorganisasjonen i Odda har vi ennå ikke tatt stilling til EØS-forhandlingene, sjøl om jeg ikke er tvil om hvilken vei vinden blåser. Mange er i tvil, mange mangler allsidig informasjon, men det vi har tatt stilling til, er at dette er en svært viktig debatt av stor betydning for fagbevegelsen i tida framover. Og denne saken kommer opp på årsmøtet til samorganisasjonen i april. Og vi har vedtatt å sette ned et eget EF-utvalg etter mønster fra Odda Arbeiderforening ved Odda Smelteverk som har hatt et eget EF-utvalg et halvt års tid. Dette er ikke et NEI til EF-utvalg, men et EF-utvalg, hvor vi inviterer alle medlemmer til å komme og delta og behandle all den informasjonen som kommer inn og ta et sjølstendig standpunkt. Dette må være en viktig del av demokratiet i LO, hvor en lokalt kan utvikle slike initiativer. For vi må jo huske på at det partiet som gjorde det første vedtaket om EF var Fremskrittspartiet. På Fremskrittspartiets landsmøte sa daværende leder av FrpU, Skjervengen, i sin begrunnelse for vedtaket for å komme inn i EF fortest mulig at de politiske, økonomiske og ideologiske rammene rundt EF er i tråd med Fremskrittspartiets politikk. Og hvis han har rett i det, så er det all grunn til å våkne - og jo før jo heller. Når kampen virkelig raser, kan det være for seint.
Hjemme har jeg et dikt på veggen: "Det er med arbeid me fram skal vinna, i arbeid skal me æra finna, det er med arbeid me fram oss slær og både vørdnad og vinning fær." Dette diktet kunne jeg tenke meg å sende til to personer, den ene er direktøren i NHO, Olav Magnussen, som i Aftenposten sier ledighetstallene gir et galt bilde av utviklinga på arbeidsmarkedet og det ikke er grunnlag for de sterke reaksjonene som er kommet og Tove Strand Gerhardsen gikk ut og lovte 30.000 færre arbeidsløse. Det mulig at jeg oppfatta dette løftet feil, for nå er det blitt 30.000 flere arbeidsledige i stedet.
Poenget mitt er at den norske fagbevegelsens framtid er helt avhengig av at vi får slutt på ledigheten. Og solidariteten mellom de som fortsatt er i jobb og vi arbeidsløse blir nå satt på en alvorlig prøve fordi kapitalkreftene utnytter ledigheten til presse ned lønna, undergrave faglige rettigheter og skalte og valte med arbeidsfolk. Hva svarer vi på det og hva gjør vi mot arbeidsledigheten? I Odda samla vi fagbevegelsen til en generalstreik i høst, en stormønstring i sentrum der samtlige forbund slutta opp. Det var vårt svar. Samtidig som vi forlangte at LO fulgte opp. Og hva har de gjort nå etter regjeringsskiftet? Når det gjelder kampen mot ledigheten, har de sagt: Arbeid for alle er jobb nr. 1. Men det er nokså taust. Hva som blir vårt svar må denne konferansen finne en løsning på.
For det andre er det bekymringsfullt for LO-ledelsen at det er 44 % uorganiserte i Norge. LO har 35 % av de yrkesaktive, mens andre organisasjoner har 21 % og har en stigende andel. LO sitt svar er å legge opp til et debattopplegg som heter "Prosjekt LO 93", som er presentert i siste nummer av Kartellnytt, organ for de statsansatte. Opplegget skal lanseres til høsten under Lars Skytøens ledelse. Han er ikke i tvil. Et forbundsløst LO er den beste løsningen på sikt. Tre, fire modeller skal utredes. Vi skal legge premissene for denne debatten herifra. Vi kan ikke vente på "Prosjekt LO 93", som kommer til høsten.
Vi må reise debatten, ikke om modeller og omorganisering på toppen, det er ikke der problemet ligger. Det er hvordan vi skal bygge oss opp, samle kreftene nedenifra. Det hjelper lite å lokke med rabatter, forsikringer og L-klubb, når kjøpekrafta går ned og renta stiger. Det hjelper lite å snakke om LO som en serviceorganisasjon, når de glemmer den grunnleggende målsettinga, nemlig å oppnå resultater for medlemmene i forhold til arbeid, arbeidstid og lønn. I denne debatten kommer det også et punkt om økonomi. I morra legger Stein Aamdal fram en redegjørelse om hva slags ressurser som LO og LOs forskjellige organisasjoner disponerer. Dette er enorme ressurser. Hvordan skal vi få en større andel av det? Hvordan skal vi bruke disse ressursene til felles beste, til medlemmenes beste?
Vi laga en utregning i Odda om kontingentfordelinga i LO. Vi regna ut at 6 millioner betalte LO-medlemmer i Odda inn årlig. 5 millioner går til LO og forbundene sentralt, forsikringer m.m. inkludert. Avdelingene sitter igjen med ca. 1/6. Samorganisasjonene som skal være det samlende LO-organet på lokalplanet får ca 1 %, ca 60.000. Her må det en stor forandring til. Når lokale avdelinger og samorganisasjoner legger opp sine handlingsplaner og budsjetter gjennom demokratisk debatt, må de ha det siktemålet at det stilles krav om overføringer fra sentralt hold til å få gjennomført slike tiltak. De som blir valgt til framtredende tillitsverv i LO, anses for å være valgt for livstid og de blir aldri berørt av de problemene som vi kommer opp i. De har god lønn og de har jobb til de går av ved fylte 60 år. Dette er goder som de har bevilga seg sjøl i sekretariatet.
Vårt svar, etter et årsmøtevedtak i Odda Samorg, er at minst halvparten av den valgte ledelsen i LO blir skifta ut på hver kongress og kan sitte maksimum åtte år. Etter dette skal de tilbake til sin gamle arbeidsplass. Men det er kanskje et problem at denne arbeidsplassen ikke eksisterer lenger for mange av dem. Men dette kan gjøre dem i stand til å kjempe for arbeidsplassene. Det er nok av flinke folk å ta av. En fiende for oss er motløsheten, trua på at det ikke nytter for så å legge inn årene. Det er også mange som stiller seg spørsmålet om vi må stå i opposisjon til evig tid, er vi evig dømt til å lide nederlag i dette maktapparatet? Svaret på dette må komme utfra denne konferansen. Hvordan kan vi bygge opp et bredt, realistisk og troverdig alternativ til måten dagens ledelse leder LO på? Hvilke målsettinger bør vi stille oss til kongressen i 1993? Og hvordan skal vi fra nå av arbeide for å oppnå disse målsettingene? Vi må lokalt ikke finne oss i å bli tråkka på og ikke tolerere at andre blir tråkka på. Vi må og samle kreftene lokalt, for å gjenoppbygge og styrke LO.
Dette foredraget ble holdt som innledning på Trondheimskonferansen i januar i år. Jubileumsboka til Odda og Omland faglige samorganisasjon kan bestilles på adresse: Boks 261, 5751 ODDA. Boka koster 200 kroner inkludert porto/oppkrav.