Mens borgerskapet har statsapparatet og kapitalistenes felleskasse å organisere og drive propaganda med, har arbeiderklassen sine organisasjoner. Det revolusjonære partiet er en slik organisasjon. For at det skal kunne handle, praktiserer den en organisasjonsmodell som går ut på å fatte vedtak om hva som skal gjøres.
Det er et ideal at diskusjoner før vedtak er grundige og demokratiske. Fattes et vedtak med et flertall og et mindretall, er det vanlig at mindretallet bøyer seg for flertallet og jobber for flertallsbeslutninga. Modellen er vedtaksprosedyrer i arbeidskamper i arbeiderklassens andre organisasjoner som fagforeninger. Diskusjon innad, felles handling utad. I AKP tvinger vi likevel ikke folk til å argumentere for noe de ikke mener.
Oppdelinga av partiet i organiserte fraksjoner splitter partiet. Det vil alltid være uenigheter, men organiserte fraksjoner utvikler uenighetene til splittelser fordi medlemmer diskuterer mest med dem de er mest enig med fra før.
Dette kommer av historia. I arbeiderklassens historie i de siste 100 åra omtrent, har det pågått en kamp som vil fortsette så lenge det er klasseundertrykking, om redskapene: Da arbeiderklassen begynte å vokse tallmessig og organisere seg, ble det diskusjoner om erfaringene. Hva slags organisasjoner var effektive redskaper for at arbeidsfolk skulle slåss? Underklassene har som kjent ikke penger, medier, reisemuligheter. De må stole på hverandre. En og en er ingenting, mange som står sammen mot makta kan være et stor kraft. De kan til og med velte hele overklasser, de kan få stansa kriger. Men hva slags parti? Skal det streve for å unngå indre splittelse, eller skal det synes at fraksjoner er fint? Skal det være enhetlig utad, eller skal partiet snakke med flere tunger? Skal partiet når kampen er hard, kreve at alle medlemmene deltar aktivt for en sak? Hva er forutsetninga for en slik disiplin? Demokrati innad! Demokratisk sentralisme.
Lenin og flere med han, førte en intens diskusjon i de harde kampårene før den russiske revolusjonnen nettopp om slike spørsmål, når erfaringene fra seier og nederlag i arbeiderklassens ulike opprør ble oppsummert. Etter dette har det vært en tradisjon i arbeiderbevegelsen å gi tegn om hva ulike revolusjonære partier mener når det gjelder organisasjonsprinsipper; om det er for eller imot det de oppfatter som leninisme.
Det er flere ting som blir knytta til leninismen. Det er Lenins analyse av staten og av imperialismen. Marx analyserte kapitalismens utvikling, og Lenin gikk videre på det som utvikla seg: Han viser hva imperialisme er.
Staten og revolusjonen: http://www.akp.no/hefter/lenin/staten-total.htm
Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen: ikke på norsk på nettet ennå, men her er den på engelsk: http://csf.colorado.edu/mirrors/marxists.org/archive/lenin/works/1916/imp-hsc/index.htm
"Radikalismen" - kommunismens barnesykdom: http://www.marxists.org/norsk/lenin/1920/radikalismen_en_barnesykdom/index.htm
JG; august 2001
Tilbake til Om AKP | Hjemmesida