3.1.1: Utviklinga av kapitalismen øker utbyttinga av arbeiderklassen. Sjøl om levestandarden for folk flest har økt i land som Norge, får arbeiderklassen nå en relativt mindre del av de verdiene den skaper. Klasseskilla og polariseringa mellom fattige og rike øker, og flere og flere blir klar over at det kapitalistiske verdenssystemet også øker de globale ulikhetene.
Privatiseringa i offentlig sektor og av offentlige bedrifter gjør klassemotsetningene tydeligere. Det samme gjør fleksibiliseringa i arbeidslivet. Oppslutninga om klassesamarbeidssystemet, som blei bygd opp i en økonomisk ekspansjonsperiode for kapitalismen, svekkes. Misnøye med det kapitalistiske systemet er derfor økende og skjerper klassekampen.
3.2.1: Borgerskapet er klassen av dem som eier og disponerer kapitalen og lever av utbyttinga av arbeiderklassen. Personer med sentrale posisjoner i det borgerlige statsapparatet og andre som har opparbeida seg maktposisjoner i samfunnet, hører også med til borgerskapet. Det gjelder ikke bare personer med økonomisk makt, men også personer i det politiske miljøet, militæret, kirka og kulturlivet.
De viktigste delene av borgerskapet er de store eiergruppene som kontrollerer finanskapital, handel, shipping, oljeindustri og annen storindustri, og deres sjikt av styreformenn og generaldirektører. Lederne innafor monopolgruppene, staten og organisasjonene i nærings- og arbeidslivet har blitt stadig mer sammenvevd gjennom utbygginga av korporative institusjoner og samarbeidsformer.
3.2.2: Eiere av mindre og mellomstore bedrifter, som i hovedsak lever av andres lønnsarbeid, hører også til borgerskapet. Det samme gjør de som livnærer seg på aksjespekulasjon og andre former for kapitalgevinst. Til borgerskapet hører også bønder med storgårder og fiskebåtredere, likeså folk som lever av å leie ut jordeiendommer og bygninger.
3.2.3: Det norske monopolborgerskapet er avhengig av stormaktenes beskyttelse, og har sin lojalitet mest til internasjonale samarbeidspartnere. Når de likevel prøver å holde på visse nasjonale forrangsregler i økonomien, er det for å sikre sine klasseinteresser i den internasjonale konkurransen. De slåss mot at arbeiderklassen og folk flest i Norge skal få del i verdiene som skapes. Dette gjør at det er riktig å kalle dem unasjonale.
Parallelt med denne utviklinga øker innflytelsen til utenlandske borgere i Norge.
3.3.1: I Norge har sosialdemokratiet – i samarbeid med kapitalen – bygd opp et stort byråkrati som virker som garantist for klassesamarbeidet. Dette er også rekrutteringsgrunnlag for offentlig byråkrati og andre posisjoner med ansvar innafor systemet. Det er et sjikt som strekker seg over flere klasser.
De sosialdemokratiske topplederne er rekruttert heilt opp til borgerskapet gjennom dette apparatet, og noen finner vi heilt i toppsjiktet av klassen, bl.a. som ledere av offentlig og kooperativ kapital. Ledelsen i Arbeiderpartiet har vært hovedarkitekt for den moderne norske statskapitalismen og det organiserte klassesamarbeidet, og ei drivkraft bak alliansen med USA og forsøka på å få Norge inn i EU.
Den grunnleggende klassemotsetninga i det norske samfunnet går mellom borgerskapet - de som eier og disponerer kapitalen - og proletariatet, arbeiderklassen.
Kjerna i borgerskapet er de store eiergruppene som kontrollerer finanskapital, handel, shipping, oljeindustri og annen storindustri og deres sjikt av styreformenn og generaldirektører.
Til denne herskende klassen hører også de ansatte lederne i statlige konserner, de øverste i embetsverket, kapitalistiske grunneiere, storbønder og redere i fiskeriene, rike intellektuelle i ulike maktposisjoner og toppsjiktet i Høyre, AP, LO og en del andre partier og organisasjoner. Lederne innafor monopolgruppene, staten og organisasjonene i nærings- og arbeidslivet har blitt stadig mer sammenvevd med staten gjennom utbygginga av korporative institusjoner og samarbeidsformer. Tradisjonelle eiere av enkeltkapitaler har fått en mer begrenset innflytelse.
Norge er et av de yngre kapitalistiske landene i Europa. Den industrielle utviklinga har vært tuftet på råvarer, halvfabrikata og billig energi. Kapitalen har tradisjonelt vært lite konsentrert. Det var skipsfart og utenlandske investeringer som knyttet landet til den imperialistiske verdensøkonomien. Seinere ble dette forsterket av Nato-medlemskap og ulike politiske og økonomiske allianser. Ledelsen i AP har vært hovedarkitekten for den moderne norske statskapitalismen, det organiserte klassesamarbeidet og en drivkraft bak i alliansen med USA.
Framveksten av oljeøkonomien har lagt grunnlaget for en mer ekspansiv norsk imperialistisk økonomi med omfattende kapitaleksport. Det norske monopolborgerskapet er en integrert del av det imperialistiske verdenssystemet. På 1980-tallet innledet den herskende klassen en omstilling av norsk økonomi med nedlegging av tradisjonell tungindustri, internasjonalisering av kapitalen og angrep på kollektive velferdsordninger.
I den rike del av verden har tidlig industrialisering, langvarige oppgangsperioder og ekstraprofittene på grunn av den internasjonale arbeidsdelinga skapt et materielt grunnlag for store sosiale reformer innafor kapitalismens rammer. Men det gjorde det også mulig å utvikle et arbeideraristokrati som politisk allierte seg med "sin" stat og "sine", kapitalgrupper. Dette skapte et sosialt grunnlag for sjåvinisme og internasjonalt klassesamarbeid.
Sosialdemokratiet i Norge har i samarbeid med kapitalen bygd opp et stort faglig byråkrati og andre privilegerte sjikt som virker som garantist for klassesamarbeidet. Det er også rekrutteringsgrunnlag for offentlig byråkrati og andre posisjoner med ansvar innafor systemet. Dette sjiktet strekker seg over flere klasser. Mange av de sosialdemokratiske topplederne er rekruttert helt opp til borgerskapet gjennom dette apparatet.
Norge har utviklet sin oljeproduksjon, og gjennom det statlige engasjementet i oljeindustrien har sammensmeltinga av stat og kapital nådd et nytt stadium. Norge er blitt en rik, imperialistisk stat, som investerer profitten i andre land og opptrer som en aggressiv utbytter på verdensarenaen. Dette har medvirket til at Norges rolle som lydstat for USA er blitt enda tydeligere, og har ført til at staten har engasjert seg i aktive krigshandlinger i kampen for å dominere det tidligere Jugoslavia og sikre kontrollen med Balkan og veien til oljen i Midt-Østen og Kaukasus. Foran tusenårsskiftet har den norske regjeringa Bondevik vist at Norge er blitt en aggressiv imperialistmakt.
Juli 2002
Tilbake til Om AKP | Heile programmet | Hjemmesida