1.9.1: Som politisk system eksisterer kapitalismen under mange og ulike styreformer: parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom staten og næringsorganisasjonene, autoritære diktatur og åpen fascisme. Det de kapitalistiske landa har felles, er at styreformene sikrer borgerskapets diktatur over arbeiderklassen og det arbeidende folket. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske landa har i dag allmenn stemmerett og valg til representative forsamlinger.
1.9.2: I land som vårt bygger det politiske systemet offisielt på at det skal være ytrings- og organisasjonsfrihet og individuell rettssikkerhet. Men disse rettighetene er begrensa, og i de fleste land brytes de mer eller mindre. Norge er ikke noe unntak: Streikeretten er sterkt begrensa. Inngåelsen av EØS-avtalen var et udemokratisk overgrep. Dette viser at demokratiet er greit så lenge kapitalens interesser ikke trues. De demokratiske rettighetene og prinsippa er imidlertid svært viktige for folkets kamp, og de må forsvares og utvides.
1.9.3: Det borgerlige demokratiet gir ikke arbeiderklassen makt over økonomi og statsapparat. Private eiere har styringsretten. De folkevalgte organa er institusjoner i et samfunn med kapitalistisk privateiendom og lønnsslaveri. Budsjettpolitikk og vedtak tar utgangspunkt i næringslivets grunnleggende interesser og behov. Monopolas jakt på maksimal profitt er samfunnets økonomiske grunnlov. Stemmeretten opphever ikke dette.
1.9.4: De dominerende massemediene kontrolleres av store kapitalgrupper eller staten. Ytringsfrihetas vilkår begrenses av dette.
1.9.5: Borgerskapet, ikke arbeiderklassen og folket, har makta i staten. Lovverket handler i stor grad om forhold som er knytta til den private eiendomsretten. Legitimiteten til det politiske systemet forutsetter at det i mange saker likevel inngås kompromiss. Folkets kamp har på ei lang rekke områder pressa gjennom sosiale reformer, og ført til lovvedtak som begrenser utbyttinga og til offentlige tjenester som delvis er unndratt markedskreftene. Men premissa for samfunnsutviklinga og demokratiet er likevel lagt av borgerskapets faktiske diktatur.
1.9.6: Statens klassekarakter vises også i politiets og militærapparatets funksjon. De militære styrkene er ikke bare et forsvarsapparat mot ytre fiender, de er også et redskap som kan brukes til aggresjon og til å knuse sosiale opprør.
1.9.7: De vestlige landa, som roser seg av demokrati og rettssikkerhet, bidrar samtidig til å opprettholde korrupte og diktatoriske regimer i store deler av den tredje verden, dersom disse regima sikrer imperialismens økonomiske og politiske interesser. Imperialismen er et hovedhinder, ikke bare for virkelig frigjøring for folka i sør, men også for borgerlig demokrati i denne delen av verden.
(...)
(...)
5.3.7: Sosialismen må bety ei utviding av demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet. Den sosialistiske staten må være sekulær og ikke stimulere religiøs virksomhet. Men det må være religionsfrihet og ikke forsøk på å avskaffe religiøs virksomhet med tvang. For å kunne fylle en kritisk funksjon i samfunnslivet må mediene og kulturlivet sikres rettigheter og rammevilkår som gjør dem uavhengig av både politiske myndigheter og kapitalgrupper.
Den sosialistiske staten kan innskrenke de demokratiske rettighetene for grupper som vil gjeninnføre kapitalismen med makt, med eller uten støtte fra imperialismen utafra; og for nazistiske og rasistiske organisasjoner. Samtidig er det avgjørende at slike nødvendige tiltak ikke skal kunne misbrukes til å undertrykke befolkninga. Det er derfor heilt nødvendig at det sosialistiske samfunnet holder fast ved prinsipper om offentlighet, likhet for loven, et uavhengig rettsvesen og reell rettssikkerhet.
Det er sannsynlig at et folkeflertall må bruke væpna makt for å forsvare ei sosialistisk omveltning mot borgerskapets voldsapparat. Dette er ei utfordring for utviklinga av det sosialistiske demokratiet etterpå. Erfaring både fra sosialistiske land og fra nasjonale frigjøringskamper tilsier at væpna omveltninger, sjøl om de er nødvendige og har brei støtte, alltid vil innebære en risiko for at ledelsen etterpå kan misbruke våpenmakta til å undertrykke kritikk og demokratisk opposisjon. For å unngå dette må den revolusjonære bevegelsen forplikte seg så klart på rettssikkerhet og sikring av de demokratiske rettene etter revolusjonen at det blir umulig for noen ledelse å neglisjere dem.
5.3.8: Kommunistiske parti må også under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som kritiske element i samfunnet og se det som si oppgave å gå i spissen for å utvikle et klasseløst samfunn.
Kapitalismen ble etablert som et dominerende system gjennom klassekamp og borgerlige revolusjoner. Som politisk system eksisterer det under mange og ulike styreformer; parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom staten og næringsorganisasjonene, autoritære diktaturer og åpen fascisme. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske land har i dag allmenn stemmerett og valg til representative forsamlinger. Det politiske systemet bygger offisielt på at det skal være ytrings- og organisasjonsfrihet og individuell rettssikkerhet. Disse demokratiske rettighetene og prinsippene er viktige for folkets kamp og må forsvares mot alle innskrenkninger og angrep.
Men det borgerlige demokratiet er likevei ikke noe folkestyre over økonomi og statsapparat. Private eiere har styringsretten, direktørsjikt og banker tar alle viktige avgjørelser.
De dominerende massemediene - og dermed også ytringsfrihetens vilkår - kontrolleres av store kapitalgrupper eller staten. De folkevalgte organene er institusjoner i et samfunn med kapitalistisk privateiendom og lønnslaveri. Budsjettpolitikk og vedtak tar og må ta utgangspunkt i næringslivets grunnleggende interesser og behov. Monopolenes jakt på maksimal profitt er samfunnets økonomiske grunnlov. Stemmeretten opphever ikke dette.
Statsbedriftene fungerer innafor det samme økonomiske systemet og embetsverket er organisert for å tjene det. Borgerskapet, ikke arbeiderklassen og folket, har makta i staten. Storparten av lovverket handler om forhold som er knyttet den private eiendomsretten.
At dette er regelen betyr ikke at folkevalgte organer ikke fatter avgjørelser som tar hensyn til andre klasseinteresser. Legitimiteten til det politiske systemet forutsetter at det i mange saker inngås slike kompromisser. Folkets kamp har også på en lang rekke områder presset gjennom sosiale reformer, ført til lovvedtak som begrenser utbyttinga og offentlige tjenester som delvis er unndratt markedskreftene. Men premissene for samfunnsutviklinga og demokratiet er likevel lagt av kapitalens faktiske klassediktatur.
Statens klassekarakter framgår også av politiets og militærappatets funksjon. De militære styrkene er ikke bare et forsvarsapparat mot ytre fiender, de er også et redskap som kan brukes til aggresjon og til å knuse sosiale opprør.
De samme vestlige landene som roser seg av demokrati og rettssikkerhet innad, bidrar samtidig til å opprettholde korrupte og diktatoriske regimer i store deler av den tredje verden, fordi disse regimene sikrer imperialismens økonomiske og politiske interesser. Imperialismen er et hovedhinder, ikke bare for virkelig frigjøring for folkene i sør, men også for borgerlig demokrati i denne del av verden.
Juli 2002
Tilbake til Om AKP | Heile programmet | Hjemmesida