Nei til minstepensjon til alle

Hallvard Bakke argumenterer i LO-aktuelt nr 17 for Pensjonskommisjonen sitt alternative forslag om en lik minstepensjon fra Folketrygda, basert på botid i Norge supplert med tjenestepensjoner og individuelle pensjonsordninger. Av alle forslagene kommisjonen fremmer til hvordan utbetalingene til framtidens pensjonister skal reduseres, er dette det minst solidariske. Velges dette alternativet vil bare de som har vært så heldige å få en god og sikker jobb i ung alder og helse til å holde ut i den lenge, få en pensjon å leve av.

Som Pensjonskommisjonen tar Bakke utgangspunkt i at dagens regler gir mer til pensjonistene enn framtidens generasjoner vil ha råd til å betale. Her må altså kuttes, og debatten er begrenset til hvordan man best og lurest kan ta fra alle eller noen pensjonsrettigheter de har i dag. Vi er enige i at utgiftene til pensjonene ikke blir mindre bare fordi tilleggsdelen privatiseres. Det forutsetter i så fall at ordningene blir dårligere eller at noen ikke får tillegg. Bakkes argument om at folk ikke er villig til å betale når det kalles skatt, men kalles det tvunget sparing til eget pensjonsfond blir alt bra, er i beste fall et knefall for egoismen.

I et samfunn der den strukturelle arbeidsledigheten øker og arbeidsgiverne stadig finner nye måter å omgå faste ansettelser på, bør alle se at det å flytte store deler av pensjonsordningene over på individuelle eller bedriftsrelaterte opptjeninger, betyr økte forskjeller - mer til de vellykkede og sterke, mindre til de uheldige og svake. I motsetning til en del land rundt oss valgte norsk arbeider- og fagbevegelse å bygge velferdsordningene opp omkring lover og like rettigheter til alle. Det gir det beste utgangspunktet for å fordele byrder og rikdom. Så får vi heller ta en åpen politisk debatt om behovet for innstramminger og hvem som i så fall bør få mindre. Privatisering betyr politisk ansvarsfraskrivning, dvs overlate til markedskreftene å fordele godene. Kan motstanden mot de foreslåtte innstrammingene kanaliseres over i kamp for bedriftsavtalte tjenestepensjoner og forbannelse over private pensjonsfond som går på en smell på børsen, vil livet på Løvebakken bli mindre stormfullt.

Når Fellesforbundet og andre reiste kravet om bedriftsvise tjenestepensjoner ved årets tariffoppgjør, var det fordi arbeiderne i privat sektor har kommet dårligere ut enn andre grupper de siste tiårene. Offentlig ansatte har sikret sin rett til 2/3 av lønna i tariffavtalen og funksjonærene i privat sektor har også stort sett gode avtaler. Men kampen for tjenestepensjoner kan fort bli et tveegget sverd. Pensjonskommisjonenes forslag om å gi oss lovmessig rett til tjenestepensjoner mot å frasi oss alle retter til tilleggsytelser i Folketrygden, er i alle fall ingen gangbar strategi for å sikre en pensjon å leve av for vanlige arbeidsfolk, uansett om vi får skattelette på kjøpet.

[Halvor Langseth skriver mer om pensjon her.]