AKP er for storparten av det norske folk et merkelig politisk fenomen. Sjøl om vi er kjent som det partiet som støtter streiker og aksjoner i fagbevegelsen, og det partiet som støtter folka i den fattige verden i deres kamp mot imperialismen. For noen er vi en ekstrem politisk utgave av Frimurerlosjen. For andre er vi Djevelens utvalgte på jorda. For mange er vi et parti som vil innføre diktatur og Sovjet-styre i Norge. For atter andre virkelighetsfjerne utopister. Dyktige, intelligente og aktive, ja. Men også sære, fanatiske og unorske. Og hetsen mot AKP har heller ikke uteblitt!
Det er klare likheter mellom den hetsen som kommunister og folk i kamp opp gjennom historia har vært utsatt for og den hetsen AKP har vært utsatt for de siste 20-30 åra. Alt er der:
Likevel tør vi gå oppreist på jordas overflate.
Hva mener AKP egentlig om den væpna revolusjonen?
"Vi husker AKPernes uttrykksformer på 1970-tallet da de forherliget proletariatets diktatur, talte om den væpna revolusjonen og den blodige knusinga av borgerskapet. Jeg skjønner godt at denne revolusjonsromantiske stemningen som de pisket opp, ga grunnlag for at noen holdt øye med dem." (Tidligere NKP-medlem til pressa.)
I kjølvannet av Lund-rapporten om overvåkinga i Norge, var det flere folk fra de forskjelligste politiske avskygninger som gjorde seg til talspersoner for lignende standpunkter, fra Håkon Lie, via Torbjørn Jagland til Erik Solheim. I og for seg er det jo en logikk i dette standpunktet - for oss. For kommunister bekrefter det analysa vår av borgerskapet og av staten som et redskap i en klasses undertrykking av en annen.
Regjeringa i Norge har hatt hele det norske maktapparatet til sin rådighet for å forsøke å kneble all opposisjon mot seg sjøl. De er hylla ytringsfriheten, men hvis folk har vært så frekke at de har benytta seg av den til å organisere kamp arbeidsplassen eller i lokalsamfunnet, da har det gått en grense - for dem som bestemmer. De overvåkede har ikke vært en trussel mot "rikets sikkerhet", men mot den politiske makta. Det forteller svært mye om hva borgerskapet er er reddest for.
AKP har brukt, og bruker sin soleklare demokratiske rett til å arbeide for politisk oppslutning for å styrte kapitalismen i Norge. AKP har bestandig tatt avstand fra militærkupp og andre former for kupp.
En sosialistisk revolusjon vil åpne for et samfunn med en større grad av demokrati enn det vi tidligere har sett. Å arbeide for dette er ikke ulovlig, og kan ikke være grunn for politisk overvåking.
AKP har bestandig hatt sin styrke i mylderet av folkelig organisering. Organisasjoner mot imperialistisk utbytting og for undertrykte og fattige har blitt overvåka sammen med oss. Det at AKP jobber i slike bevegelser er ikke noe å skryte av, det er jobben til det revolusjonære partiet. Det er på grunnplanet at AKP har hatt og har sin praksis. Dette har vært den viktigste grunnen til overvåkinga.
Avsløringene i Lund-rapporten førte ikke til store overraskelser for verken tidligere eller nåværende AKPere. Når vi tidligere har hevda og ført beviser for overvåkinga, har vi blitt avfeid. Lund-kommisjonen slår fast at mye av overvåkinga av AKP var legal og ikke i strid med instruksene. Men hvem skal avgjøre om instruksene er i tråd med norsk lov? Og hvem er lovene til for? Takk til Lund, som har fått dette fram i lyset sånn at alle kan se hvordan borgerskapet og regjeringa behandler en indre opposisjon og lovlig politisk virksomhet i Norge.
Hvis vi sier at overvåkinga er logisk: Hvilke analyser av stat og fordeling av makt bygger vi på?
I 1920- og 30-åra var statens klassekarakter lettere å få øye på. Klassekampen var hardere og de politiske frontlinjene skarpere. Borgerskapet forsto imidlertid betydninga av aktiv tilsløring. Med sosialdemokratiet ved makta ble det lagt stor vekt på å utvikle og propagandere for forestillingen om Norge som et likeverdssamfunn med et nøytralt statsapparat som er høyt hevet over politiske og sosiale motsetninger. Gjenoppbygginga etter krigen, med klassesamarbeid, en lang periode med arbeidsfred og økende velstand for vanlige folk hjalp godt til med å skape en sånn oppfatning.
Men utover 1970-tallet opplevde vi også i Norge mange tilfeller av statens voldelige forsvar for det bestående, gjennom angrep på streikende arbeidere, aksjonerende miljøaktivister og politiske demonstrasjoner. Alltid etterfulgt av arrestasjoner og bøtelegging. Dette var på ei tid da sjøl ikke de mest romantiske, revolusjonære optimister ville driste seg til å kalle situasjonen revolusjonær.
Det var ikke bare episoder med rå maktutøvelse som anskueliggjorde teorien om statens klassekarakter. Avsløring og dokumentasjon om overvåking av statens fiender, legale politiske partier og grupperinger på venstresida, var til god hjelp. Sporadiske innblikk i maktas korridorer og styrerom bekrefta også det som mange ante, at all makt langt fra var samla på Løvebakken. Mye blir avgjort ved enighet mellom toppene fra politikk og næringsliv bak lukkede dører.
|
Staten er altså ikke en filantropisk oppfinnelse for at menneskesamfunnet skulle få et organ, en fellesnevner som kunne bygge skoler, sykehus og veier, men et apparat som kunne sikre en skjev fordeling av samfunnsgodene og om nødvendig forsvare denne urettferdigheten med vold.
Forståelsen av statens rolle i det moderne klassesamfunnet var en viktig årsak til at venstresida på 1960- og 70-tallet forkasta parlamentarismen, valg og fredelig overgang som gangbar vei til et sosialistisk samfunn. Den revolusjonære bevegelsen ble blant annet grunnlagt på forståelsen av at ethvert truende angrep på det bestående samfunnets viktigste verdier, den private eiendomsretten til produksjonsmidler og retten til å tjene penger på andres arbeid, ville bli møtt med desperate mottiltak. Mottiltak hvor nettopp staten med sin hær, politi, fengsel og overvåking og muligheter for sensur ville spille en helt avgjørende rolle. Og det at i en sånn revolusjonær situasjon ikke betød noe for staten om flertallet av befolkninga sto på de revolusjonæres side eller ikke.
Det er ikke vanskelig å forstå hvortor og hvordan myten om statens nøytralitet og parlamentarismens evige liv er seiglivet i et land som Norge, selv langt inn på venstresida i det politiske landskapet. Krig, undertrykking og nød ruller over tv-skjermene hver kveld. Undertrykkinga i land som Palestina, Tyrkia, Irak og Afghanistan sammenlignes med Norge. Dette får gamlelandet med sine demokratiske tradisjoner til å framstå som det reine Utopia, som en varmestue i en iskald verden. På tross av reportasjer fra disse landene opplever vi i Norge at det er nesten umulig for oss å forestille oss samfunn uten fredelige demokratisk kontrollerte valg hvor alle respekterer resultatet, og politifolk som vandrer rundt i gatene uten seksløper på hofta. Vi ligger jo i verdens fredelige hjørne. Dette er da også forhold som makthaverne og deres stat vet å utnytte maksimalt, gjennom skolen, aviser, radio og tv.
Hvis en skal jobbe i revolusjonære bevegelser og propagandere for revolusjonære alternativer i borgerskapets stat, er det noen viktige historiske lærdommer å huske: Det er grenser for de politiske framgangene borgerskapet tillater en revolusjonær bevegelse å få. De kan gå med i enhetsfronter med kommunistene, de kan slippe dem inn i regjeringene slik de har gjort i en rekke land. Men blir samtidig kravene fra massene for truende, er også folk utafor de politiske institusjonene kommet i bevegelse, da begynner det å bli alvor. Før eller seinere kommer det til et punkt der gemyttligheten slutter og den nakne makta rår.
Hvis AKP fikk bestemme, ville det bli bare arbeid og slit, at alle gikk likt kledd og mente det samme? Svaret er nei. Vårt mål er menneskets frigjøring. Vi ønsker et samfunn der folk ikke skal være nødt til å slite seg ut, der folk skal få mulighet til fritt å utvikle alle sine evner, der folk sjøl skal ha makta over sin egen hverdag og framtid. Et samfunn med demokratiske rettigheter for alle. Et samfunn der produksjon av goder og livsnødvendigheter skjer etter samfunnets og menneskenes behov, der ikke jakta etter mest mulig penger skal være det styrende prinsipp. Et samfunn der alle skal yte det de er i stand til, og alle skal få det de har behov for. "Fra enhver etter evne - til enhver etter behov."
Tenk over dette sitatet fra Marx. Det handler om den drømmen vi alle har, drømmen om det samfunnet vi innerst inne ønsker oss, vennene våre, ungene våre:
"Så snart arbeidet begynner å bli delt, har enhver sitt bestemte virksomhetsområde som blir påtvunget ham, og som han ikke kommer ut av; han er jeger, fisker, gjeter eller kritisk kritiker, og må fortsette med å være det hvis han ikke vil miste midlene til å opprettholde livet, - mens i det kommunistiske samfunnet, hvor ingen har et eksklusivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg til hvilken retning han vil, regulerer samfunnet den allmenne produksjon og gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet kritisere så meget jeg lyster - uten at jeg noengang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker."
Hvis du bytter ut jeger, fisker, gjeter og kritiker med bilmekaniker, forfatter, geolog eller draktsyer blir sitatet kanskje mer forståelig. Eller virksomheter som svarer til de evnene du vet at du har, men som du aldri får sjangs til å utvikle ...
Men hvordan kommer vi dit?
En revolusjonær situasjon kjennetegnes etter klassisk marxisme av at borgerskapet faktisk ikke lenger er i stand til å styre på den samme måten som de har gjort, styringsredskapene og institusjonene fungerer ikke lengre. De har mista legaliteten i en stor del av folket, det vil si at folk krever et annet og nytt styre. Når en stor del av folket slutter opp om en revolusjonær bevegelse og et stort flertall ikke støtter borgerskapet aktivt, er det politisk grunnlag for en revolusjon.
Vil en sånn bevegelse, når den omfatter og har støtte i store deler av befolkninga, bli møtt med voldsmidler? Kan ei sånn omveltning skje uten at borgerskapet setter inn sitt voldsapparat? Hva vil borgerskapet gjøre dersom en revolusjonær massebevegelse virkelig truer makta deres? Det kan være liten tvil om at alt disponibelt utstyr og personell vil bli satt inn mot en sånn bevegelse. Vi har erfaringer fra historia, og vi har eksempler fra Vest-Europa, fra noen av "verdens mest demokratiske land": Paris 1968, kullgruvestreikene i England på 1970-tallet, kampen om utbygging av Alta-vassdraget.
Det norske folket må være beredt til å forsvare revolusjonen med våpen. AKP har ikke utvikla noen linje på hvordan de militære sidene ved en sosialistisk revolusjon vil se ut i Norge. Dette må diskuteres grundig når. Den sosialistiske revolusjonen kan skje under forskjellige vilkår som vil påvirke den militærpolitiske linja. Vurderingene og diskusjonene som fastlegger ei sånn linje ligger foran oss, ikke bak oss.
Dersom det oppstår en revolusjonær situasjon som gir muligheten til en sosialistisk seier, har vi ikke annet å gjøre enn å gripe den sjansen. En revolusjon er ikke noe teselskap. Den revolusjonskomiteen som kaster korta i en sånn situasjon, vil kort tid etter stå overfor kontrarevolusjonens eksekusjonspeletong. Det vil sikkert også gjelde de tusenvis av aktivistene, jfr tankegangen bak de norske unntakslovene og avsløringene i Lund-kommisjonen.
En sosialistisk revolusjon betyr at det noeske imperialistiske borgerskapet mister den politiske makta i Norge. Borgerskapet får grunnlaget for sine maksimalprofitter revet vekk ved at privateiendommen blir fratatt dem til fordel for folket. Produsentene, hun og han som skaper verdiene, tar makta og styrer til beste for seg sjøl.
Det er mange som tror at det er AKP som skal gjøre revolusjon. Det er det sjølsagt ikke. Det er folket sjøl som skal gjøre revolusjon. Når folket vil ha revolusjon vil vi prøve å stille oss i spissen for den og forsvare den, men vi kan sjølsagt ikke gjennomføre noen revolusjon aleine. Men når flertallet vil dette: trenger vi da å forsvare revolusjonen med våpen? Da har vi vel demokrati? Det er nettopp her problemet ligger. All erfaring viser at borgerskapet har en egen evne til å beskytte sine egne interesser, gjennom statsapparatet, gjennom hær og politi dersom noen truer makta deres, uansett hvor mange som står bak kravet om endringer.
Overfor arbeiderklassen lar det seg ikke forsvare å ikke gripe den historiske sjansen. Dette vil være en situasjon der arbeiderklassen i masseomfang virkelig ønsker sosialismen, og der den vil forvente at det endelig skjer noe. Folk vil okkupere fabrikker, ta over makta i lokalsamfunnet, bestemme hva som skal skje i stort og smått. Skulle så fortroppen si: Beklager, kameraterl
Revolusjonære situasjoner har sin egen logikk. Når de oppstår må arbeiderklassen forsøke å gripe makta, sjøl om oddsene for å lykkes vil være små. Alternativt vil fascistene gjøre det. På tross av problemene må kommunister og sosialister i Norge prøve å gjøre det maksimale ut av en historisk mulighet som er en seier for sosialismen i Norge. Uansett om det vil være en nesten umulig oppgave om vi blir stående aleine.
Den viktigste jobben for revolusjonære under sosialismen må være å hjelpe fram alle de kimene som vil oppstå til å begynne å bygge et samfunn som bryter enda mer radikalt med kapitalismen: Det kommunistiske, klasseløse samfunnet.
I alle klassesamfunn er er staten et redskap for den herskende klassens diktatur. I slavestaten var staten slaveeiernes diktatur, under føydalismen var staten adelens diktatur, under kapitalismen er staten borgerskapets diktatur, på tross av ytringsfrihet, stemmerett og andre "retter". På samme vis er det med proletariatets diktatur. Dette betyr ikke at de demokratiske rettighetene er avskaffa, men at makt og styring for første gang i historien skal være på arbeiderklassens og folkets hender. I oppbygginga av det sosialistiske samfunnet må folket få større inflytelse, delta i diskusjonene, være med på å bestemme. Det ligger i sakens natur - uten proletariatets diktatur vil samfunnet snart falle tilbake til det gamle utbyttersamfunnet det ble gjort oppbrudd fra.
Men det betyr samtidig at det gamle borgerskapets stat må holdes nede og i sjakk, og ikke gis livsbetingelser for å kunne reise seg på ny.
Marx skriver når han oppsummerer erfaringene fra Pariserkommunen: "Kommunen måtte straks fra første skritt innse at arbeiderklassen når den først var kommet til makta, ikke kunne arbeide videre med det gamle statsapparatet. At denne arbeiderklassen, for ikke å miste sitt nylig erobrede herredømme, for det første måtte fjerne hele det gamle undertrykkelsesmaskineriet som til nå var blitt benytta mot dem selv, og for det andre måtte sikre seg mot sine egne deputerte og embetsmenn gjennom å erklære dem alle uten unntagelse avsettelige til enhver tid ... Mellom det kapitalistiske og kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdanning til det andre. Til det svarer også en politsk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur."
En diskusjon om statens karakter i dag må nødvendigvis også bli en diskusjon om statens karakter i morgen. Hva slags stat og statsapparat trenger morgendagens samfunn, det sosialistiske samfunnet? Er det mulig å beholde dagens stat og kun foreta noen kosmetiske endringer, eller trenges det en stat av en helt ny type? Er i så fall proletariatets diktatur noe å plukke fram fra glemselen igjen, eller skal dette begrepet for alltid være gjemt bort med merkelappen "uspiselig"?
Vi er inne i ei ny tid med nye muligheter for folket , sjøl om nye sosialistiske revolusjoner i dag ikke ser ut til å være rett rundt hjørnet. Kapitalismens "endelige seier", "historias endestasjon", kan bli mer kortvarig enn vyer om tidligere "tusenårsriker".
Riktig nok skummes det fløte av markedsliberalismens inntog i Øst-Europa. Den teknologiske utviklinga legger også grunnlag for en ny storstilt utbytting av mennesker og naturressurser i store deler av det vi kaller den tredje verden, med de maktpolitiske forholda vi fikk etter sosialimperialismens sammenbrudd og borgerskapets erobring av makta i Kina. Men vi får allerede varsler om at denne "nye given" er bygd på sandgrunn; ikke bare i Øst-Europa, men også i Vest må folk stramme inn livreima for at "den nye" kapitalismen skal få utvikle seg fritt. Sjøl livskrafta til det nye vekstsentret, Asia, reises det tvil om i borgerskapets egne rekker. Samtidig som folkelige opprør mot den rå utbyttinga brer seg.
Forsvarskampen mot markedsliberalismens barbari vil igjen også reise de store spørsmåla: Spørsmåla om alternativene til utbytting, undertrykking, fremmedgjøring og miljømord. Vi har vært gjennom ei tid hvor det gamle verdensbildet tilsynelatende sprakk. Når den nye virkeligheten trenger seg på, vil igjen spørsmålet om det finnes truverdige alternativer til den rådende utviklinga tvinge seg fram.
Flere og flere ser: Markedsliberalismen har ikke svara! Ikke kan den sikre folk flest en rimelig materiell standard. Men heller ikke politisk og sosialt demokrati. Den fører med seg en stadig sterkere fascifisering og bruk av militær makt. Store folkegrupper vil snart igjen stå direkte overfor valget: Sosialisme eller barberi.
Det nytter ikke lenger bare å være kritisk, se på elendigheta og finne private løsninger. Vi må forandre verden, gjøre drømmene om til politikk og planer, vi må organisere oss for å få det til.
Er du en av de mange som er forbannet, lei urettferdigheten, redd for utviklinga, og vil trekke sammen i et fellesskap i kampen mot kapitalismen og for kommunismen?
AKP trenger flere medlemmer. Vi har stilt oss høye mål. Vi vil ikke mindre enn å stille oss i spissen for en sosialistisk revolusjon i Norge. Utopisk, sier mange. Ambisiøst er det i hvert fall. Samtidig som vi jobber i et landskap hvor det ikke alltid er lett å kalle seg kommunist.
Men i en situasjon der kapitalismen herjer og slår ned for fote, driver verden i retning av en økologisk katastrofe, der imperialismen gjennomfører en hensynsløs utarming av den tredje verden, der opprør og krig skjer her og nå, og menneskenes verd blir mindre og mindre, hvor arbeidsløsheten øker, hvor utkantene blir utarma og alle ting blir redusert til et spørsmål om kjøp og salg, der trengs et alternativ.
I dag er det et stort gap mellom på den ene siden rikdommen og hva slags livsvilkår som det er mulig å produsere, og på den andre siden hva som er virkeligheten for 99 % av befolkningen. I en sånn situasjon er også mulighetene større for å slåss for et annerledes samfunn.
Og i en slik situasjon kan vi ikke bare være ambisiøse, men vi må stille som mål å styrke de revolusjonære kreftene i Norge.
AKP trenger alle dine erfaringer, alt ditt raseri og all din skaperkraft. Vi vil ha mange flere med på å diskutere og videreutvikle ideene om hvordan det kommunistiske samfunnet skal se ut - og veien fram!