I kapitlene foran har jeg prøvd å vise hvordan kvinneundertrykkinga inngår som en del av kapitalismens økonomiske basis og maktapparat. Hvordan kommer vi så herfra til dit – til et samfunn der kvinneundertrykkinga ikke lenger rår? Det dreier seg om en kamp med minst to hovedetapper. Den første hovedetappen er kampen under kapitalismen, for å bedre kvinnenes kår og bygge opp de kreftene som til slutt skal styrte borgerskapet som klasse. Den andre hovedetappen er kampen mot kvinneundertrykkinga under det sosialistiske overgangssamfunnet, for å nå fram til det klasseløse, kommunistiske samfunnet der kvinneundertrykking ikke finnes. Dette kapitlet skal handle om den første av disse to hovedetappene.
Da den moderne arbeiderklassen ble skapt, skjedde det ikke bare en forandring i måten folk arbeidet og levde på. Det skjedde også en forandring i folks tanker, i folks oppfatning av seg sjøl. Arbeiderne ble seg bevisst at de var en sort, som sto i motsetning til en annen sort, nemlig de som eide og styrte fabrikkene og samfunnet. De ble seg bevisst at de som var av samme sort måtte holde sammen. Denne nye bevisstheten, klassebevisstheten, ble ei mektig kraft i kampen for bedre kår og for et annet samfunn.
I dag er den kjønnsmessige sammensetninga av arbeiderklassen en annen enn før. Halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen i Norge er nå kvinner. I den 3. verden har det også vokst fram et stort, kvinnelig proletariat.
Kvinnene har ikke vært vant til å se på seg sjøl som ei felles, samfunnsmessig kraft på samme måte som den mannlige delen av arbeiderklassen. Og herskerne forteller dem da også at de ikke er virkelige arbeidere: Dere er forsørga husmødre, sier høyesterettsdommerne til de fire oppsagte kvinnene ved Hillesland. Dere er jenter som venter på å bli gift, sier sjefene på bedriftene i den 3. verdens frihandelssoner til arbeiderne sine. Det samme opplever den voksende delen av den 3. verdens fattigbønder, som er kvinner: Dere er ikke bønder, dere er mødre og husmødre, sier utviklingsekspertene til dem.
Men de fire Hillesland-kvinnene merker godt at de er arbeidere. Det merker de unge jentene på fabrikkene i den 3. verdens frihandelssoner også. Og kvinnebøndene merker at de er bønder. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen, og den kvinnelige delen av den 3. verdens fattige bondeklasse vil finne sin plass i de undertrykte klassenes opprør.
Men de merker også at det er noe som er annerledes med dem enn med de andre arbeiderne og bøndene. Dette annerledes er nettopp at de tilhører et undertrykt kjønn. Bevisstheten om hvilket kjønn de tilhører, binder dem sammen med undertrykte kvinner over hele verden.
Arbeidere og bønder, men også kvinner. Denne dobbeltheten skaper felles erfaringer, noe felles i kår og livssituasjon som gir opphav til felles tanker, til en felles bevissthet. Denne bevisstheten – kvinnebevisstheten, er – og vil bli – ei mektig kraft i kampen for bedre kår og for et nytt samfunn.
Den doble bevisstheten gir kvinnene en spesiell stilling i kampen. Kvinner har to kriger å kjempe. Både strategien og organiseringa må ta hensyn til det. Dette oppleves i praksis av politisk og faglig aktive kvinner over hele verden. Heliette Ehlers, kvinnesekretær i landarbeiderforbundet ATC i Nicaragua sa det slik da jeg snakket med henne i 1986: «Vi kvinner har en dobbelt oppgave: Vi må både være militante i fagforeninga på lik linje med menn, og vi må slåss for de særskilte kvinnekrava.»
Her hjemme er det særlig Siri Jensen (1986b) som har pekt på betydninga av kvinnebevisstheten. Når kvinnene har gått i spissen på en rekke felter av arbeiderklassens kamp de siste åra, så har det nettopp med situasjonen deres som kvinner å gjøre. De står i «skvisen mellom jobb og familie». Dette får en rekke konsekvenser:
Kvinnenes stilling legger derfor grunnlaget for at de har mest å vinne på kampen om arbeidstida, for 6-timers-dagen, kampen om de sentrale lønnstillegga og lavlønnsgarantien, og kampen om offentlig sektor, sier Siri Jensen. Vi ser også at kvinnene går i spissen i praksis på disse områdene. Hun konkluderer med at arbeiderklassen nå har to spisser. Før hadde arbeiderklassen en spiss: det tradisjonelle kjerneproletariatet. De spilte, og spiller fortsatt, en ledende rolle i kraft av verdiene de produserer, i kraft av å være konsentrert på store arbeidsplasser, i kraft av å være godt organisert og ha sterke kamptradisjoner. Nå har det skjedd noe nytt: Arbeiderklassen har fått en spiss til. Denne spissen er de kvinnelige arbeiderne, som spiller sin ledende rolle i kraft av at de, som undertrykt kjønn, tvinges til å reise en rekke kamper av grunnleggende betydning for hele arbeiderklassen. Derfor ser vi at kvinnene går i spissen i kampen om arbeidstida, i kampen om offentlig sektor og i kampen om lønna.
Den kvinnelige delen av arbeiderklassen er en klasse i utvikling. Den har ikke, som det tradisjonelle kjerneproletariatet, en lang, faglig tradisjon og en sikker identitet som ei viktig kraft i klassekampen. Riktignok finnes det kvinner i kjerneproletariatet. Men også de kvinnelige industriarbeiderne har stått, og står, i en særstilling. De fleste jobber i de lavtlønte kvinneindustriene, og har ikke hørt til de «toneangivende» sjiktene i kjerneproletariatet. Marion Palmers beskrivelse av hvordan kvinnelige tillitsvalgte risikerer å bli møtt av mannlige fagforeningskamerater gir et godt bilde av «klasseforskjellen» mellom kvinner og menn (1986, s. 76):
«Joda, vi deltar på faglige kurs, vi kvinnfolk og. Der lærer vi hvordan vi skal bli gode forhandlere, og hvordan vi skal gå fram for å få opp saker for bedrifts- og miljøutvalg. Feilen er bare at kartet ikke stemmer helt med terrenget når vi kommer hjem.
«Du må da slå hovedavtalen i bordet til dem – det står jo der at du har rett til nødvendig tid til tillitsvalgtarbeid!» Hvor mange kvinnelige tillitsvalgte har ikke hørt disse ordene fra velmenende mannlige fagforeningskamerater.
Og vi blir frustrerte fordi vi tror at det er fordi vi ikke er dyktige nok tillitsvalgte at vi ikke får igjennom krava våre.
Jeg var på et kurs en gang hvor ei dame knakk helt sammen etter å ha hørt et langt foredrag om bedriftshelsetjeneste, sosialtillitsvalgt, AKAN-utvalg og attføringsutvalg. «Jeg forstår ikke at vi to lever på samme kloden,» utbrøyt hun til foredragsholderen. Han snakket om hvordan dette fungerte på en arbeidsplass med 2.000–3.000 ansatte. Hun kom fra en liten fiskeindustribedrift i utkant-Norge. Hun var utslitt – men det var ingen jobber hun kunne attføres til på arbeidsplassen hennes. Uføretrygd var eneste framtidsutsikt. Hun hadde krangla lenge med ledelsen for å få gratis arbeidshansker. De fikk det til slutt. Men det var jo ikke så mye å komme på Sørmarka og skryte av!»
De fleste kvinner finnes imidlertid i det en har vært vant til å se på som «perifere» deler av arbeiderklassen: i handel og kontor, i service, i offentlig sektor. Dette er sjikt som tradisjonelt har hatt en svakere «arbeideridentitet» enn kjerneproletariatet. Og kvinnenes identitet har gjerne vært knytta til stillinga i familien først og fremst. Deltidsarbeid, avbrudd i det yrkesaktive livet på grunn av omsorgsplikter, har ikke akkurat bidratt til å styrke arbeideridentiteten.
På tross av dette ser vi altså at kvinnene spiller en stadig viktigere rolle i arbeiderklassens kamp. Men de gjør det like mye ut fra sin identitet som kvinner som ut fra sin identitet som arbeidere. Det er erfaringene og fellesskapet som undertrykt kjønn som er mye av motoren i de kvinnelige arbeidernes kamp.
Den viktigste svakheten ved den kvinnelige delen av arbeiderklassen er at den ikke er seg bevisst sin egen stilling og rolle, bl.a. fordi den ikke er organisert, sier Siri Jensen. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen er ikke organisert ut fra det som er grunnlaget for den rollen de spiller i klassekampen: Den dobbelte stillinga som undertrykt klasse og undertrykt kjønn. For å utløse det svære potensialet som finnes blant dem, må de kvinnelige arbeiderne organiseres, ikke bare som klasse, men også som kjønn. Marion Palmer fortsetter sin beskrivelse av kvinnelige tillitsvalgtes sørgelige opplevelser på Sørmarka med å si (s. 77):
«Hva om vi krevde egne kvinnekurs i fagbevegelsen? Kurs der vi kunne ta opp problemene vi strir med på våre premisser. Ofte er kvinnene tause på kursene, mens mennene kappes om å fortelle hvem som har fått til de beste avtalene. Enn om vi fikk slike kurs på tvers av forbundsskillene – der vi kunne møtes: Rengjøringskvinner, jentene fra vaskeriene, kassadamer, filétjenter, samlebåndsarbeiderne, kontorassistenter, stuepiker og alle de andre. Jeg tror det ville bli en helt annen type kurs. De ville handla om vår klode.»
Det Marion Palmer peker på her, er nødvendigheten av former for kvinneorganisering innafor fagbevegelsen. Men dette er ikke nok. Nettopp fordi rollen til den kvinnelige delen av arbeiderklassen springer ut av situasjonen deres som kvinner, er økt kvinneorganisering og kvinnebevissthet et nøkkelledd for å styrke dem som kraft i klassekampen. De kan ikke «konstitueres som klasse» bare gjennom fagbevegelsen, de kan bare bli bevisst sin rolle om de også er organisert som kvinner – ut fra kvinners helhetlige situasjon. Dette betyr at kvinneorganisering er like viktig som fagorganisering.
Det er interessant å se at Elson & Pearson, på grunnlag av sine studier av kvinner i bedrifter i den 3. verdens frihandelssoner, kommer fram til nesten identiske konklusjoner. Også de peker på at fagorganisering ikke er nok. Særegen kvinneorganisering må til (1984, s. 38):
«De formene arbeidernes organisasjoner tradisjonelt har tatt, har vært utilstrekkelige fra kvinnesynspunkt, fordi de ikke har tatt hensyn til, og bygd inn i strukturen sin, at kjønnenes situasjon er ulik. Fagorganisasjoner for eksempel, har vært organisert for å representere «arbeiderne», politiske partier for å representere «arbeiderklassen». Siden det ikke er blitt tatt hensyn til kjønn, har dette i praksis betydd at de har representert mannlige arbeidere. Kvinner i arbeiderklassen er stort sett blitt representert bare gjennom sin avhengighet av mannlige arbeidere. I tillegg er det slik at de spesielle problemene som angår kvinner som et undertrykt kjønn, ofte er problemer som det ikke er lett å ta opp gjennom de tilvante formene for fagforeningsarbeid og politisk aktivitet i arbeiderklassen. Nye organisasjonsformer må til for å kunne ta opp disse problemene, organisasjonsformer som både gjør praktisk, øyeblikkelig handling mulig, og som avslører de sosiale røttene til det som ved første øyekast framtrer som en serie individuelle, personlige problemer, der den eneste fellesnevneren er de antatte «naturlige» egenskapene kvinnekjønnet har.»
Men kvinneorganisering er ikke bare et helt nødvendig middel for kvinnene i dagskampen. Elson & Pearson trekker også opp andre perspektiver (s. 39):
«Kvinnenes kamp som kjønn bør ikke bedømmes bare etter hva som oppnås av konkrete forbedringer i kvinnenes situasjon. Den bør også bedømmes ut fra hvordan kampen sjøl utvikler evnen til sjølbestemmelse. Utviklinga av bevisst samarbeid og solidaritet kvinner imellom på grunnlag av felles erfaringer med kvinneundertrykkinga er et enda viktigere mål enn en eller annen forbedring i jobbmuligheter, velferdstjenester, bedret rettslig stilling, svekket «machismo» eller «patriarkalske holdninger». Forbedringer som kommer som et resultat av kapitalakkumulasjon, statlig politikk eller endrete holdninger hos menn, kan gå tapt igjen. Varige gevinster avhenger av det forholdet som bygges opp mellom kvinnene sjøl.»
De organiserte uttrykkene for kvinnebevisstheten kan ta mange slags former. Det kan være organisasjoner med et mer begrensa arbeidsområde, som Kvinner i kamp, krisesenterbevegelsen, Kvinner i mannsyrker, kvinnekonferanser og kvinneutvalg innafor fagbevegelsen og andre organisasjoner, og det kan være mer tidsbegrensa aksjoner, som «Kvinnenes tariffaksjon» våren 1986. Og det kan være demonstrasjonstogene 8. mars. Alle disse formene er viktige, fordi de trekker oppmerksomheten mot kvinners fellesskap som undertrykt kjønn, og hvordan dette preger livet deres. Men det finnes også kvinnepolitiske organisasjoner med et mer helhetlig program, som Kvinnefronten i Norge. Slike organisasjoner spiller en spesielt viktig rolle, fordi de tjener som ankerfeste for kvinnebevisstheten. De setter de ulike kampavsnittene i sammenheng, de er det organisatoriske uttrykket for den totale opplevelsen av det å være kvinne. Sterke organisasjoner av denne typen vil bidra så å si til å eksportere kvinnebevissthet til andre organisasjoner og andre sammenhenger, f.eks. fagbevegelsen. Dette har vi allerede sett i praksis. I mange tilfeller har faglige saker av spesiell betydning for kvinner blitt tatt opp først i kvinnebevegelsen, deretter i fagbevegelsen. 6-timers-dagen er ett eksempel. Andre eksempler er støtten til kvinnene ved Våler Skurlag og kvinnene ved Hillesland, der Kvinnefronten var først ute med organisert støttearbeid. Kravet om kjønnskvotering kom også inn i fagbevegelsen via kvinnebevegelsen. Det har ofte vært slik at kvinnepolitiske saker først er blitt pressa inn på fagbevegelsens dagsorden etter at kvinnebevegelsen har gjort dem til politiske spørsmål.
Kampen mot porno er kanskje den enkeltsaken i hele spekteret av kvinnespørsmål som har fått breiest oppslutning de siste åra. En viktig grunn til dette, tror jeg er at kvinner ikke opplever den som en «enkeltsak». Det dreier seg rett og slett om kvinners menneskeverd. Unni Rustad beskriver pornoens budskap slik (1986, s. 82):
«Her er jenta alle menn drømmer om, alle menn vil gjerne ha samme pike. Og hvem vil de ha? Jo, hun som sier: «Jeg betyr ingenting, jeg er ingenting. Det er DU som bestemmer hva jeg skal gjøre. Du kan bruke meg som du vil. Jeg er til for deg. Jeg ønsker det du vil. Du har makten.»»
Pornoen er konsentrert propaganda for maktforholdet mellom kjønnene. Bare gjennom makt kan mannen oppleve lyst, og bare gjennom underkastelse kan kvinnen oppleve det. I innhold er budskapet akkurat det samme som det som spres fra de mest reaksjonære kristne gruppene: Kvinnen skal være mannen underdanig, og uten at det er slik, er kjærlighet mellom dem umulig. Pornoen har imidlertid en form som gjør at den når et breiere publikum i vår verdsliggjorte tid.
Pornoen er også konsentrert propaganda for at kvinner er noe annet enn mennesker. Slik skapes sosial avstand mellom kvinne og mann, noe som letter fortsatt undertrykking og overgrep. Her er ett av Unni Rustads eksempler på hvordan kvinner gjøres til noe annet enn mennesker (s. 89):
«Kriminalmagasinet heter et ukeblad. Mange ser på det som et skikkelig blad de kan ha liggende hjemme på stuebordet, lese på bussen eller toget. Bladet er til salgs sammen med bensin på bensinstasjonen, sammen med dagligvarer. Det regnes til den såkalte mykpornoen.
Medarbeiderne har vært på reportasjereise i Jugoslavia og truffet jugoslaviske kvinner. Hva er jugoslaviske kvinner? Jo, det er «statseide bryst og lår». «Her var det full strip» med gode muligheter til å teste «skikkelig jugoslavisk musepostei». Har en «musepostei» noe til felles med et menneske?»
Kampen mot porno har lært kvinner mye om samfunnets syn på oss. Den har rørt og opprørt oss følelsesmessig så vi kjenner det i innvollene. Den har skapt et raseri, ikke bare over en enkeltsak, men over selve den fornedrende identiteten vi bys. I samme retning har det også trukket at kvinnemishandling, voldtekt og prostitusjon er blitt gjort til politiske spørsmål av kvinnebevegelsen. Det handler om kvinners menneskeverd.
Disse kampene, og bevisstheten de har skapt, har gitt impulser til andre sider ved kvinnekampen. De gjør det lettere å se kvinnelønna, mangelen på daghjem, kravet om 6-timers-dagen i en sammenheng. De gjør det lettere å se kvinnenes plass i samfunnet, som kommer til uttrykk på tusen og en måter. Pornokampen har derfor hatt stor betydning, for eksempel for de kvinnene som slåss i fagbevegelsen, sjøl om pornokampen i hovedsak er blitt ført på andre arenaer. Dette er enda en grunn til at en snever «faglig» kvinneorganisering ikke er tilstrekkelig, ikke engang for å styrke kvinnenes faglige kamp.
Sterke kvinneorganisasjoner med et helhetlig program må til for å knytte kampene sammen så de kan gi næring til hverandre og bygge opp en helhetlig kvinnebevissthet. Det betyr noe for muligheten til å vinne fram i dag. Men, som Elson & Pearson peker på: Vel så viktig er det kanskje at kvinner blir seg sin egen situasjon som undertrykt kjønn bevisst, at de organiserer seg, at de danner et fellesskap, at de lærer sine egne styrker å kjenne. Slik bidrar de til å bygge opp den styrken som skal rydde kapitalismen av veien. Og de sikrer at den arbeiderklassen som skal bygge et nytt, sosialistisk samfunn ikke er «kjønnsblind». En sterk kvinneorganisasjon med kamperfaring og solid kvinnebevissthet er dessuten et redskap som vil komme godt med når kampen om utforminga av det sosialistiske samfunnet skal føres.
De kvinnelige arbeiderne (og deres nærmeste allierte, kvinnene i de laveste småborgerlige sjikta) har tydelig vist at de er ei kraft å regne med i klassekampen. Trass i det er de, som Siri Jensen påpeker, en klasse i utvikling. Mange kvinner jobber på store arbeidsplasser, der de er konsentrert og forholdsvis lette å organisere. De store sjukehusene er et godt eksempel. Men mange kvinner jobber også i små bedrifter og butikker, under uregulerte arbeidsforhold, til uregelmessige tider og uten tariffmessig fastsatt lønn. Der hvor Nyland Verft, en tradisjonsrik arbeidsplass for kjerneproletariatet i Oslo lå, har vi nå «Aker Brygge», med sitt virvar av butikker og kafeer. Fortsatt jobber det et stort proletariat her. Men karakteren til dette proletariatet har skifta: Fra menn med hjelm som utgjorde tyngden i den mektige «Avdeling 1», Oslo Jern og Metall, til ekspeditriser og serveringsdamer, ofte unge jenter, uten noen organisatorisk tilknytning.
Dersom tendensen til å skille arbeiderklassen i to grupper: «stamarbeidskraft» og «randarbeidskraft», utvikler seg, vil vi få flere «Aker Brygge»-problemer. Det vil bli enda flere som jobber i småbedrifter, hos underentreprenører og underleverandører, i private småfirmaer som leverer tjenester, f.eks. reingjøring, til store arbeidsplasser. Privatisering av offentlig sektor drar i samme retning. Dette vil trekke med seg uregulerte arbeidsforhold, uregelmessige arbeidstider, deltid og svakt oppsigelsesvern.
Hvem organiserer jentene på Aker Brygge? Hvem ser det som en oppgave å «konstituere» dem som klasse? Den tradisjonelle fagbevegelsen har vist liten interesse. Da Handel og Kontor ble gjort oppmerksom på at lukningsvedtektene ble brutt over en lav sko på Aker Brygge, gjorde de ikke stort mer enn å trekke på skuldrene. De fire kvinnene ved den vesle Hillesland-bedriften var heller ikke fagorganiserte da de fikk sparken. Dermed så ikke LO det som «sin sak». Det som skjedde, er imidlertid ganske lærerikt: Trass i at de i utgangspunktet ikke engang var fagorganiserte, hadde de fire kvinnene styrke og bevissthet nok til å slåss saka si helt fram til Høyesterett. Forbannelsen deres sprang først og fremst ut av at de ble oppsagt fordi de var kvinner. Og mens fagbevegelsen avviste dem, organiserte kvinnebevegelsen støttearbeid. Gjennom kvinnebevegelsens støttearbeid fikk de etter hvert også en god del støtte fra fagbevegelsen, særlig fra klubber og foreninger.
Kanskje må en tenke helt nytt når en skal organisere jentene på Aker Brygge. Kanskje må en nettopp ta utgangspunkt i at de er jenter? Og kanskje er det spørsmål som ligger fjernt fra de tradisjonelt «faglige» som kan fenge dem i første omgang? Det kan hende at den tradisjonelle fagbevegelsen er så stivna i synsvinkel og arbeidsmåte at den er ute av stand til å møte utfordringa fra Aker Brygge og liknende fenomener. For alle som ønsker å styrke arbeiderklassens evne til å slåss, må det likevel stå som en viktig oppgave å trekke også denne delen av den kvinnelige arbeiderklassen inn i kampen.
Både i kampen mot kapitalens angrep på arbeiderklassen i dag og i kampen for et nytt samfunn er det nødvendig med en allianse mellom de to spissene i arbeiderklassen. Det er også nødvendig med en allianse mellom arbeiderklassen og det arbeidende folket, blant annet de laveste småborgerlige sjiktene (f.eks. lærerne) der vi finner svært mange kvinner.
En slik allianse er vanskelig, av mange årsaker. En av dem er det sosialdemokratiske hegemoniet i fagbevegelsen. Den sosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen har som linje å splitte mest mulig: mellom LO-forbund og «gule» forbund, mellom privat sektor og offentlig sektor, mellom dem som vil ha 6-timers-dag og dem som vil ha lavere pensjonsalder. Og mannssjåvinismen er en uatskillelig del av politikken deres, slik jeg har beskrevet tidligere.
En allianse mellom kjerneproletariatet og den nye «spissen» – den kvinnelige delen av arbeiderklassen, må derfor kjempes fram mot toppen i fagbevegelsen, særlig mot toppen i de mannsdominerte forbunda.
Men mannssjåvinismen finnes sjølsagt også på grunnplanet. De som ønsker å slåss for alliansen mellom de to spissene, står derfor overfor oppgava med å vinne grunnplanet først.
Mange synes det er kunstig og vanskelig å ta opp typiske kvinnesaker eller gi saker en «kvinnevri» (f.eks. argumentere med at 6-timersdagen er særlig viktig for kvinner) på mannsarbeidsplasser og i mannsfagforeninger. Det fenger ikke, vekker ingen gjenklang. Når en tar opp noe som har direkte tilknytning til de mannlige arbeidernes eget liv og problemer, er det lettere.
Dette stemmer sikkert. Men det uttrykker samtidig et snevert og kortsiktig syn på arbeidet i fagbevegelsen. Å ta opp kvinnesaker i mannsdominerte fagforeninger er et ledd i arbeidet for å bygge alliansen mellom «de to spissene». Det er med på å bevisstgjøre de mannlige arbeiderne om at arbeiderklassen er delt i to kjønn, at de kvinnelige arbeiderne har sine særegne kamper og problemer, at de er klassefeller som trenger og fortjener støtte, og at solidariteten tjener begge parter.
Hvem skal gå i brodden for dette innafor det tradisjonelle kjerneproletariatet? Her spiller sjølsagt kvinnene i kjerneproletariatet en stor rolle. De står med ett bein i hver leir og kan bli et bindeledd. Det betyr mye at kvinnene i kjerneproletariatet fører en kvinnebevisst faglig politikk. Dette gjelder også de kvinnene som jobber innafor utprega mannsyrker i kjerneproletariatet. Slike kvinner er utsatt for et enormt press for å bli en av «gutta», overta synsvinkelen, holdningene, omgangstonen og fleipen. Ofte er dette den eneste måten å overleve på. Kvinneorganisering blant kvinner i mannsyrker er derfor nødvendig som en støtte til å slåss for kvinnesaker og kvinneperspektiv.
For å bygge alliansen trengs det imidlertid også «kvinnebevisste» mannfolk i det tradisjonelle kjerneproletariatet, som slåss systematisk for støtte til kvinnekampen og mot mannssjåvinisme blant arbeidskameratene sine. Støtte til kvinnekampen burde være en like selvfølgelig del av ei klassekamplinje i fagbevegelsen som mannssjåvinismen er en selvfølgelig del av LO-ledelsens klassesamarbeidspolitikk. «Kvinnebevisste» mannfolk er dessuten viktige som modeller for arbeidskameratene sine.
Et av hindrene for en slik allianse er manglende kunnskap om kvinnelige arbeideres situasjon. Lav lønn og dårlige arbeidsforhold ses som et resultat av kvinnenes egne svakheter. Marion Palmers beskrivelse av hvordan kvinnelige tillitsvalgte blir møtt på Sørmarka med et underforstått budskap om at de er «dårlige forhandlere», og derfor ikke får sitt igjennom, er et eksempel. Men kvinnenes stilling i arbeidslivet har objektive årsaker som henger sammen med den spesielle, økonomiske rollen de er satt til å spille.
Å bygge alliansen mellom «de to spissene» krever systematisk jobbing fra «kvinnebevisste» medlemmer av kjerneproletariatet, både kvinner og menn, for å bryte ned den sperra som mannssjåvinismen utgjør. Og det krever også kunnskap om kvinners situasjon og årsakene til den. Men det er også andre ting som er viktige. En av dem er gjensidig støtte til hverandres kamper: Protester fra Jern- og Metallklubber når regjeringa bruker tvungen voldgift mot de lavtlønte kvinnene i offentlig sektor. Støtte fra kvinnefagforeninger til den kampen som føres av Håkon Høst og foreninga ved Vinmonopolet. En annen viktig sak kan være felles aksjoner på grunnplanet på tvers av forbundsgrensene. En aksjon som «Ja til arbeid» i 1982 hadde utspring i Jern- og Metall-klubbene ved verftene på Vestlandet. Men den favna videre. I demonstrasjonen i Bergen deltok bl.a. de kvinnelige arbeiderne ved den nedleggingstrua bedriften «Nordisk Fjer». Likevel hadde ikke aksjonen noen bevisst linje for å bygge allianser på tvers av kjønnsskillene. En liknende aksjon i dag burde både tatt opp i seg kampen mot Hillesland-dommen og kampen mot budsjettnedskjæringene som truer kvinnearbeidsplasser i offentlig sektor. En annen tverrfaglig aksjon, som starta i 1985, er «For en fri og uavhengig fagbevegelse». Målsettinga for aksjonen er å oppheve ekteskapet mellom LO og DNA. Blant initiativtakerne til aksjonen var det få kvinner. Også seinere er det gjort lite bevisst arbeid for å utvikle alliansen mellom det tradisjonelle kjerneproletariatet og de kvinnelige arbeiderne innafor denne aksjonen. Ikke minst lønnsoppgjøret 1986 (med «kvinneregjeringas» voldgift mot kommuneforbundet, lærerne og sjukepleierne) skulle gi nok av gode argumenter for hvorfor kampen for en fri og uavhengig fagbevegelse også er kvinnesak.
Om det blir allianse eller splittelse, avhenger også av hvilke linjer som føres i det daglige fagforeningsarbeidet. Når f.eks. Jern og Metall godtar lave generelle tillegg ved lønnsoppgjørene, ut fra en snever argumentasjon om at de «tar det igjen i de lokale forhandlingene», bidrar det til å skape splittelse i forhold til de kvinnelige arbeiderne. For det lave generelle tillegget blir retningsgivende også for kvinneforbunda, som ikke har mulighet til å oppnå noe særlig gjennom lønnsglidning. Et annet eksempel er hvordan arbeidstidsforkortelsen fra tariffoppgjøret i 1986 tas ut, som kortere daglig arbeidstid, eller oppsamla, f.eks. som kortere fredag. Bare kortere daglig arbeidstid er et skritt på veien til 6-timers-dagen, som er så viktig for kvinnene. For å bygge alliansen må en ta utgangspunkt i hele arbeiderklassens interesser når en tar standpunkt i slike spørsmål.
Den viktigste forutsetninga for at det skal bli noen allianse, er imidlertid at den nye «spissen», de kvinnelige arbeiderne, viser sin styrke og slåss seg ut av usynliggjøringa. Det er de nå i ferd med, og det er nettopp derfor hele spørsmålet om en «allianse» er blitt satt på dagsorden. Gjennom den kampen de fører, utfordrer de kvinnelige arbeiderne gamle bilder og tvinger fram nye problemstillinger i hele arbeiderklassen. Her ligger mye av betydninga til kvinnene i kvinneyrkene.
Noe av det første som må skje, er å formulere det å «bygge alliansen mellom de to spissene i arbeiderklassen» som ei bevisst målsetting for det faglige arbeidet til den mest kampvillige delen av de fagorganiserte. Så trengs det oppsummering og utveksling av erfaringer, diskusjoner og praktiske forsøk for å komme fram til ei holdbar, gjennomarbeida linje.
Framveksten av kvinnekampen har for en stor del bestått i at flere og flere sider ved kvinners liv, som i utgangspunktet er blitt oppfatta som «individuelle» og «personlige» problemer, blir politisert og gjort til samfunnsspørsmål: Deltid – en «individuell» løsning i individuelle kvinners liv – er i virkeligheten del av et samfunnsmessig mønster. Kvinners utdannings- og yrkes«valg» – det samme. Mishandlede kvinners private ulykke – et samfunnsproblem.
Siste tilskudd i denne prosessen er de såkalte «bøllekursene» . Siden AKP (m-l) satte i gang med «bøllekurs for kvinner» har det vært en enorm etterspørsel etter dem langt utafor partiets rekker. Bøllekursene tar utgangspunkt i at kvinners «personlige trekk» , som lite sjøltillit, perfeksjonistiske krav til seg sjøl, redsel for å bringe skam over dem hun skal representere, er samfunnsskapte og kan bekjempes gjennom kollektiv innsats. De er en del av kvinneundertrykkinga. Slike «personlige trekk» hindrer kvinner i å kaste seg frampå, ta på seg oppgaver, stå fram med det de mener. Dermed utgjør de ikke bare en personlig plage for de kvinnene som lider under f.eks. lav sjøltillit. De utgjør et kollektivt hinder i kampen mot kvinneundertrykkinga. Folk som tror at de er mindreverdige, gjør ikke opprør. For å kunne kjempe den kollektive kampen må du ofte forandre deg – også personlig.
Bøllekursene er altså ikke noe terapeutisk tilbud eller hjelp til personlig oppdrift. De er et middel til å styrke kampen for å forandre samfunnet, ved å gjøre kvinner mer «fit for fight». Bøllekursene innebærer praktisk trening i å takle utfordringer, gjensidig støtte og hjelp, innlæring av «tommelfingerregler» for å dempe angst og prestasjonshemninger. (Se Liv Finstad 1986 for en grundigere beskrivelse av bøllekurs.)
Bøllekursene er ett praktisk tiltak. Men de illustrerer et mer allment poeng: At kvinner kan forandre seg og bli sterkere for å kunne slåss mer effektivt. Denne forandringa kan jobbes bevisst fram i fellesskap med andre kvinner. Å «bølle seg opp» er derfor en ikke uviktig del av ei helhetlig kvinnepolitisk linje. Det bryter ned forestillinga om at noen på magisk vis er «sterke», kan «slåss» og «lede», mens andre ikke er «sånn». Og det styrker kvinners ansvar for hverandre: Å påta seg en oppgave, er et kollektivt anliggende. Om en mestrer den, er også et kollektivt anliggende, fordi det krever støtte og hjelp fra andre kvinner. I «bøllinga» ligger derfor kimen til en ny, mer kollektiv oppfatning av lederegenskaper og ledelse.
For å føre effektiv klassekamp, og for å rydde kapitalismen av veien, er det ikke nok med fagforeninger og kvinneorganisasjoner. Det trengs et revolusjonært, kommunistisk parti. Også innafor partiet dukker imidlertid kvinneundertrykkinga opp. På en måte er dette et alvorligere problem i partiet enn alle andre steder. Ikke fordi undertrykkinga er verre, men fordi den gjør større skade:
Kvinnene har vært, og er fortsatt usynliggjort. Kunnskap og teorier om samfunnet: historie, økonomi, sosiologi, psykologi er først og fremst sammenfatninger av mannfolkas liv og forhold. Politisk teori (og dermed politisk praksis) blir sjølsagt også prega av dette. For de herskendes vitenskap og de herskendes politikk er ikke dette noe problem. Når kvinnene usynliggjøres, legitimeres kvinneundertrykkinga, som er nødvendig for at dette samfunnet skal bestå. Men for revolusjonære og kommunister er usynliggjøringa av kvinnene et problem, fordi det betyr at de herskendes verdensbilde sniker seg inn i teorien og politikken vår. Marxismen skal være en kritisk og frigjørende teori, som retter seg mot all undertrykking og har revolusjonær sprengkraft. Men hvis den ikke ser kvinnene, så kan den komme til å legitimere viktige sider ved kvinneundertrykkinga. Dermed svekkes den som kritisk teori, og blir ikke det redskapet halve menneskeheten (og til sjuende og sist hele menneskeheten) trenger for å frigjøre seg.
Kvinnene må derfor slåss for å få kvinneperspektiv inn i politisk teori og politisk praksis. Det er ingen abstrakt, ideologisk kamp. Det er også en kamp der maktforholda mellom kjønnene, og de tilvante samhandlingsmønstrene mellom kvinner og menn som springer ut av dette, utgjør ei halsbrekkende hinderløype som kvinnepolitikken må forsere.
Men, som på alle andre områder av kvinnekampen, går det an å oppsummere erfaringer og lage en bevisst strategi for dette også. Det jeg skal legge fram her, bygger i all hovedsak på erfaringer gjort i AKP (m-l). Men de kan sikkert også være til hjelp i andre organisasjoner og sammenhenger der kvinner og menn skal slåss en felles kamp, og der menn dominerer.
Også innafor AKP(m-l) finnes alle grader av mannssjåvinisme og kvinneundertrykking. Vi har f.eks. hatt medlemmer som er blitt ekskludert fra partiet på grunn av kvinnemishandling. Men i det store og hele er det ikke den aggressive, åpne mannssjåvinismen vi har å slåss mot. De fleste menn i AKP (m-l) er bra og anstendige kamerater, som mener kvinnefrigjøring er et viktig mål å slåss for, og som prøver (og i varierende grad lykkes) i å omsette dette i praksis. Likevel har det vært en tung og seig kamp å slåss kvinnene fram i synsfeltet. For mot det bevisste standpunktet «kvinnefrigjøring er viktig» – jobber et uendelig sett av ubevisste mekanismer, usynliggjøring og inngrodde hersketeknikker.
Kvinnene må ha et program. Første forutsetning er å ha en politisk plattform å slåss på, et program en vil ha gjennomført. I AKP (m-l) har en viktig del av dette programmet dreid seg om å synliggjøre kvinnene i arbeiderklassen, og få partiet til å stå for en arbeiderpolitikk med kvinneperspektiv, både i teori og praksis. Det har vært andre saker også: Kvinnekampens rolle under sosialismen, som en av de sterkeste motorene til å utvikle samfunnet videre mot kommunismen (mer om det i et seinere kapittel). Og oppgjøret med ideen om at en bare skal slåss mot den undertrykkinga som utøves av «samfunnet», ikke mot den som utøves av «menn».
Dette programmet er et resultat av mange kvinners arbeid. Fordi det hele tida har vært mange AKP-kvinner som har jobba aktivt i Kvinnefronten, har også partiet fått tilført kvinnebevissthet utafra. Og gjennom kvinneutvalgets arbeid, gjennom kvinneseminarer og kvinnekonferanser, har den politiske plattformen etter hvert utvikla seg. De kvinnebevisste kvinnene i AKP (m-l) har hatt saker og standpunkter som de brant for, og som de mente det var helt avgjørende at partiet, som revolusjonært arbeiderparti, tok opp i seg.
Menn er politiske dyr. I hvert fall er mennene i AKP (m-l) det. Har du saklige, politiske argumenter, overbevisende dokumentasjon, så har du en sjanse. Hovedmetoden kvinnene i AKP (m-l) har brukt, er politisk overbevisning. De har lagt fram sine standpunkter i skrift og tale, underbygd dem med eksempler og tall, om igjen og om igjen. Mennene er blitt behandla som rasjonelle, politiske mennesker. Etterhvert har dette gitt resultater. En del skeptikere er blitt provosert av kvinnenes argumenter til å gjøre egne analyser og undersøkelser. Så har de funnet ut at kvinnene hadde rett, og blitt overbevist.
Men mannfolk er jo ikke bare rasjonelle, politiske mennesker. De kan ikke uten videre heve seg over et kjønnssystem som de sjøl er djupt innvevd i. Derfor er det mange mekanismer som bidrar til å svekke virkninga av de saklige, politiske argumentene. En sier seg enig, men likevel fortsetter det meste som før:
Den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter. Hver gang en viktig kvinnesak koker bort i kålen i partiets arbeid, er det en plausibel grunn for det. Avisa kunne ikke skrive om den akkurat da, for det var sjukdomsforfall blant journalistene, og fire andre viktige saker skjedde samtidig. Faglig utvalg er konstant underbemanna, og nå er en streik på gang. Dagsorden på distriktsstyrets møte er tettpakka, dessverre ble det ikke tid til å diskutere kvinnekampen. Beklagelig, men lite å gjøre med. Forsøket på å presse inn kvinnesakene blir lett et oppslitende mas som møter en mur av praktiske vanskeligheter. En slik mur er ofte tyngre å trenge igjennom enn åpen, politisk motstand. Så ser en sine mannlige kameraters dratte og overarbeida ansikter, og lurer på om en er urimelig.
Men det er nettopp ei uendelig rekke av systematiske tilfeldigheter. Resultatet av utallige enkelthendelser blir ei linje – ei linje som presser kvinnesakene ut og vekk.
Den blinde flekken. Sannsynligvis er det ikke noe politisk felt de fleste mannfolk i AKP (m-l) kan så lite om, som kvinnepolitikk (sjøl om det finnes noen hederlige unntak). Dette til tross for at det nettopp på dette området har skjedd mye nytt og spennende de siste åra. Den politiske utviklinga på kvinnepolitikkens område har dessuten ikke bare betydning for kvinnekampen som et avgrensa kampområde. Den får også følger for partiets allmenne politikk og strategi.
Men mannfolk flest har en blind flekk her. Usynliggjøringa rammer kvinnekampen som politisk område. Det kvinner skriver, særlig om kvinnepolitikk, leses lite, og gjør lite inntrykk. Et symptom er partiets store kvinnepolitiske konferanse høsten 1986. Der var høyst 10% av deltakerne mannfolk, trass i at det var blitt understreka i forhåndsomtalen av konferansen hvor viktig det var at menn møtte opp.
På forunderlig vis blir kvinnepolitikk noe annet enn «ordentlig politikk». Det er liksom ikke nødvendig å kunne kvinnepolitikk for å være orientert og holde seg på høyden. For menn måler seg i forhold til hverandre, og på dette området er de fleste like dumme.
Den blinde flekken er nok en mekanisme som bidrar til å hindre at kvinnesaker og kvinnesynspunkter får noen betydning i praksis. Siden det heller ikke her dreier seg om åpen, politisk motstand, får kampen lett karakter av mas. Hvis en skal bringe kvinneperspektivet inn i debatter og planer, må en dessuten ofte bryte med de premissene som er lagt. Da blir en sårbar overfor argumenter om at en ikke «holder seg til saka», eller bringer inn «helt andre problemer» (som underforstått må vente til en annen gang).
Samspillet mellom oss. Siden vi er to forskjellige sosiale kjønn med et bestemt maktforhold mellom dem, er det daglige samspillet mellom oss prega av dette. Susan Brownmiller skriver om samtaler der både kvinner og menn er til stede (1984 s. 120):
«I blandet selskap kan det ikke være tvil om hvilket kjønn det er som har sikret seg eneretten til vidløftig preik. Menn avbryter freidig kvinner, og kvinner finner seg i å bli avbrutt. Ved en systematisk analyse av samtaler mellom menn og kvinner som var tatt opp på bånd, viste det seg at menn sto for 98% av avbrytelsene. Sosiologen Pamela Fishman trakk den slutning at det er menn som snakker, og at kvinner leverer den støtte som holder samtalen i gang. I Fishmans undersøkelse av samtaler mellom menn og kvinner, hadde kvinner som oftest ikke hell med seg når de prøvde å bringe nye emner på bane. De fulgte raust opp emner som menn hadde tatt opp, de stilte nesten tre ganger så mange spørsmål som menn for å fritte dem ut, de kom med hyppige, oppmuntrende tilskudd som «virkelig?» for å piffe dem opp. Kvinner benytter også mer kroppsspråk enn menn for å tilkjennegi sin interesse. Stadige og ivrige nikk for å vise støtte og samtykke ledsager kvinners innsats som ivrige, givende lyttere.»
Philip M. Smith (1985) har sammenfatta mange undersøkelser av samspillet mellom kvinner og menn, særlig i samtalegrupper. Forskninga kan tyde på at menn og kvinner forfølger ulike mål i en samspillsituasjon. Menn er opptatt av dominans- og maktdimensjonen, kvinner av samværs- og nærhetsdimensjonen, for å si det litt firkanta. Noe av den frustrerende mangelen på kommunikasjon og forståelse mellom kjønnene skyldes antakelig nettopp dette: Menn og kvinner spiller ikke samme spill, de spiller ikke engang på samme bane. Men dette er bare i en forstand. I en annen forstand «samarbeider» de om å opprettholde maktforholdet mellom kjønna: Kvinnene utfordrer ikke menns dominans- og makt-søken, fordi dette ikke er viktig for dem. I stedet bidrar de sitt til et givende, personlig samvær, noe som igjen fratar mannfolka ansvaret for å rydde opp i de konfliktene deres dominans- og maktatferd skaper. De studiene av samtalegrupper med deltakere fra begge kjønn som Smith refererer, gir samme bilde som det Brownmiller presenterer: Menn snakker mest og lengst, kvinner smiler og ler mest, menn avbryter kvinner langt oftere enn omvendt, kvinner prøver å unngå konfrontasjoner i debatter, mens menn takler konfliktsituasjoner ved å snakke mer og avbryte enda hyppigere. Menn har en tendens til å komme med skråsikre påstander, kvinner uttrykker usikkerhet og bruker ofte en spørrende tone. Menns språklige stil blir oppfatta som tegn på styrke og intelligens, mens kvinnesnakk regnes som «vennlig, korrekt, men uviktig». Forsøk på å endre maktforholda ved å tilføre noen av samtalepartnerne ekspertise på det området som skal diskuteres, slår ulikt ut for kvinner og menn. Mannlige eksperter ble enda mer «mannlige» enn ellers: snakket mer, ga mindre uttrykk for enighet og ga mindre støtte til andre. Også kvinnelige «eksperter» snakket noe mer enn kvinnelige «ikke-eksperter», men ble likevel oppfatta som mindre dominerende, og som å ha mindre kontroll over situasjonen enn mannlige ikke-eksperter. En annen undersøkelse, som også dreide seg om samspillet mellom kjønn og ekspertise, fant at kvinnelige «ikke-eksperter» var de som hadde det hardest i samtalegruppa: De ble utsatt for langt mer dominans, fiendtlighet og klart urimelig behandling enn noen andre, inkludert mannlige «ikke-eksperter» og kvinnelige «eksperter».
Det gjengse samspillet mellom kvinner og menn i samfunnet vårt er både en gjenspeiling av maktforholdet mellom kjønna og et middel til å opprettholde det. Menn bekreftes som kloke, betydningsfulle, aktive og sterke, kvinner som det motsatte. Menn får føre ordet, kvinner blir brakt til taushet. Disse mekanismene finner vi også i det kommunistiske partiet. Hele samspillet er konstruert slik at menn skal få sitt igjennom, mens kvinner skal sørge for at en ikke blir for uvenner underveis, og at konflikter løses eller glattes over. Men partene er seg ikke bevisst dette samspillet, og hvordan det fungerer. Menns væremåte (og for den del også kvinners) oppleves av de enkelte mennene som «personlig», og dermed som noe hinsides politikken.
Kvinner som skal lede, blir gjerne fanga i dette garnet på en temmelig oppslitende måte. En kvinne i en ledende posisjon møter menn som er vant til å avbryte henne, og hun er vant til å bli avbrutt sjøl. Både hun og mennene er vant til at det er de som stiller premissene. Både hun og mennene er vant til å oppføre seg som om de er viktige, ikke hun. Alt dette blir tolka som om hun mangler sjøltillit, ikke er drivende osv., noe som er viktige feil hos en som skal lede. Både mennene og hun er vant til at hun viker i konfliktsituasjoner. Mennene er vant til at de kan bruse opp og stille hardt mot hardt uten stor fare, hun ikke. (De fleste kvinner veit at de fleste menn er i stand til å brøle høyere enn dem, slå mer i bordet, bli mer fornærma, føle verdigheten sin mer såra når det oppstår konflikter. Derfor vinner menn som oftest.) Mennene er vant til å stå på sitt, hun er vant til å ta hensyn til alle bauger og kanter. Hun oppleves som vaklende, unnvikende, svak, noe som er viktige feil hos en som skal lede. Hun vurderes med det at hun er leder som premiss, men behandles, og handler med det at hun er kvinne som premiss. Dette er ubevisst, både for henne sjøl og mennene rundt henne, og kan ende med at situasjonen blir umulig, hun trekker seg, «klarte det ikke». Et personlig nederlag.
Det gjengse samspillet mellom kvinner og menn, som skal bekrefte og opprettholde maktforholdet, er ikke bare ei slitsom hinderløype som kvinnepolitikken må forsere for å komme på dagsorden. Det utgjør også en sjølstendig kilde til motstand. Når kvinner prøver å presse kvinnepolitikken inn på arbeidsfelt som menn har vært vant til å se på som «sine», er det et forsøk fra kvinners side på å bestemme premissene for menns arbeid. Det vekker en egen motstand, fordi det er en trussel mot tingenes tilvante orden, uansett innholdet i det kvinnene vil ha dem til å gjøre. Resultatet er ofte at menn lager en åpen konflikt, som av og til kan være til forveksling lik en scene. Dessverre bringer dette vanligvis fram «det beste» i kvinnene, som blir saklige, konstruktive og konfliktløsende, så mannen langt på vei får det som han vil.
Kampen om kvinnepolitikkens plass er altså ikke bare en kamp om saker og argumenter. Det er også en kamp om reglene for samhandling, og om identitet. Dette må med i den politiske analysa og strategien om en skal ha noen sjanse til å vinne fram.
Kvinnekamp – gevir og revir. Et helt annet fenomen kan av og til iakttas når kvinnepolitikken begynner å bli et felt med en viss prestisje: Kvinnepolitikken blir et område for rivalisering mellom menn. Vi er sjølsagt glade når menn interesserer seg for kvinnepolitikk og bidrar i diskusjoner og praktisk arbeid. Vi synes også det er fint når menn kritiserer andre mannlige kamerater som ikke har fatta betydninga av dette området. Men det hender at kampen mellom to menn tar en form som gir en nagende følelse av at den bare tilsynelatende har noe med uenighet om kvinnepolitikk å gjøre. Kvinnepolitikken gir tilfeldigvis stoff til en kamp om revir, anledning til å vifte med hvert sitt praktfulle gevir. Kvinnene, som det hele egentlig handler om, blir spilt ut på sidelinja som frustrerte og fascinerte tilskuere. Når det hele er over, er verken kvinnenes eller kvinnepolitikkens posisjoner flyttet en eneste centimeter fram.
Det er altså ikke nok for kvinnene å ha de gode og riktige argumentene for å få gjennomslag for programmet sitt. La oss si at det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse. Å føre politisk kamp, med politiske argumenter, for ei politisk plattform, det er hovedstrategien, det er grunnlaget, som en aldri kan hoppe over. Men i tillegg trengs det altså noe mer for å forsere hinderløypa:
Kvinner må inn i flokk! Mange har oppsummert at en enslig kvinne i et styre, råd eller utvalg, lett blir et gissel. Det hjelper om de blir to, men ikke så mye. Kvinner må inn i flokk. Bare om de kommer inn i flokk har de noen som helst sjanse til å påvirke premissene og arbeidsformen. De kan støtte hverandre, og de kan bekrefte hverandres opplevelse av det som skjer på møtene. De kan svare på hverandres utspill, enig eller uenig, men i hvert fall slik at ikke tausheten dreper det kvinnene sier. I AKP(m-l) har vi vedtektsfesta kvinnekvotering: minst 50% kvinner i alle ledende organer (sentralkomité og distriktsstyrer). Det sikrer nettopp at kvinner kommer inn i flokk. I mange tilfeller har dessuten kvinnene egne møter, der de tar opp ting av felles interesse som har tilknytning til det å skulle fungere i et ledende organ. «Kulturen» på disse møtene er ofte svært forskjellig fra «kulturen» når begge kjønn deltar. Dette kan også gi impulser til å forandre på formelle og uformelle regler for hvordan et «skikkelig» møte skal forløpe, hva som er tillatte temaer og ikke tillatte temaer, hva som er saklig og ikke saklig.
At kvinner kommer sammen på egne møter, og diskuterer ting de har problemer med og ting de gjerne vil ha tatt opp, er i det hele tatt et bra (og ofte helt nødvendig) virkemiddel. Kvinner har tradisjon på å bruke fellesskapet seg imellom som et slags «følelsesmessig frikvarter», der en kan slappe av, være seg sjøl og komme unna menns kontroll. Men i en politisk sammenheng må en være bevisst på hva en vil bruke kvinnefellesskapet til. Skal det være et «trøstefellesskap» eller et «kampfellesskap»? Det kan lett bli til at alle utgyder seg om hvor dårlig de er blitt behandla, og får trøst og støtte fra de andre fordi de lot seg tråkke på. Hvis dette blir hovedsaken, blir en stående på stedet hvil. Hensikten med kvinnefellesskapet må være å finne ut av hvordan en løser problemene og kommer videre. For å gå videre trengs det nok også trøst, men først og fremst kvinnepolitiske diskusjoner.
Problemet med slike egne kvinnemøter er at de lett kan komme i konflikt med fraksjonsforbudet i et kommunistisk parti. En kan ikke utelukke at kvinnemøter kan bli brukt som dekke for helt andre politiske formål. Noe fasitsvar har jeg ikke. Men jeg tror det må være mest mulig åpenhet rundt sånne møter, og at det som blir diskutert, blir lagt fram i de organene der kvinner og menn sitter sammen. På den måten vil kvinnene måtte ta kampen og konfliktene rundt kvinnepolitikk og kvinneundertrykking åpent opp, i stedet for å klage og trøste hverandre uten at det kommer noe annet ut av det enn en stadig voksende eksempelsamling på hvor vanskelig alt er.
Vis styrke! De beste argumentene er alltid de praktiske: at det skjer noe i virkelighetens verden. Når kvinner slåss og streiker i masseomfang for ei lønn det går an å leve av, slik de gjorde under tariffoppgjøret i 1986, da er dette et argument som slår langt sterkere enn alle teoretiske utlegninger om kvinnenes rolle i klassekampen. Slik er det i partiet også. AKP(m-l)s store kvinnekonferanse høsten 1986, som samlet rundt 800 entusiastiske deltakere i løpet av 3 dager, var et veldig godt argument for kvinnekampens betydning. Det rykket posisjonene våre fram mer enn hundre diskusjoner kunne gjort.
Formelle posisjoner og makt må ikke forveksles! Det er bra at kvinner får formelle posisjoner. Men det er ikke nødvendigvis det samme som å få makt. Dersom en har ei politisk plattform som en slåss for å gjennomføre, er det mye lettere å unngå å forveksle formelle posisjoner med makt. Med et uklart program tror du at den formelle posisjonen i seg sjøl representerer seieren. Når du har et program, måler du makta di etter hva du klarer å få gjennomført.
Kvinner som har oppnådd formelle posisjoner, bør formulere denne motsetninga klart for seg sjøl. I AKP (m-l) er som sagt halvparten av partiledelsen kvinner, posisjonene som leder og politisk nestleder innehas dessuten av kvinner. Vi har formulert det slik: Vi er fortsatt en opposisjonsbevegelse, men vi har et uhyre gunstig utgangspunkt for vår opposisjon.
Makt og innflytelse gir seg materielle utslag, blant annet i tilgang på ressurser. Etter at kvinnene i AKP (m-l) hadde sittet på de viktigste formelle posisjonene i partiet i to år, var det fremdeles slik at kvinneutvalget var i særklasse det av de (på papiret) viktigste partiutvalga som rådde over minst ressurser i form av penger og arbeidskraft! En nyttig påminning, om en skulle ha overdrevne forestillinger om hvor langt en er kommet.
Lede på menns premisser? Det har vært mye diskusjon blant kvinner om faren for å «lede på menns premisser». Underforstått: En kvinne som går inn i en ledende posisjon risikerer å bli som en mann: makt- og dominanssøkende, sjølhevdende på andres bekostning, lite forstående, lyttende og omsorgsfull. Jeg tror problemet er stilt feil. «Å lede på menns premisser», det er nettopp å fortsette å oppføre seg som en kvinne, dvs. videreføre det tilvante samspillet som gjør at mennene alltid vinner og kvinnene alltid taper, uten at noen av dem behøver å erkjenne hva som foregår. Når dette av andre kvinner oppleves som om den ledende kvinnen «er blitt en mann», skyldes kanskje det at resultatene som kommer ut, ganske riktig tjener menn mer enn kvinner. Fordi hun oppfører seg som en kvinne, får mennene sitt igjennom. De kvinnene som synes at den ledende kvinnen er «blitt som en mann», forveksler formell posisjon med makt. De skjønner ikke at resultatene som kommer ut, ikke er et uttrykk for makta hennes, men tvert imot for maktesløsheten hennes. Sjølsagt kan det også lett skje at kvinner i slike posisjoner overtar menns perspektiver og utsiktspunkt. Det er ikke lett å holde fast på et kvinneperspektiv dersom dette perspektivet hele tida blir underkjent eller sett på som irrelevant av dem hun jobber sammen med.
Skal en unngå å lede «på menns premisser», må en bryte med premissene for hvordan kvinner skal oppføre seg i samspill med menn. På noen områder betyr dette at en må oppføre seg mer «som en mann». En må bli mer opptatt av «dominans- og maktdimensjonen» i en samhandlingssituasjon, ganske enkelt fordi en ønsker å få noe igjennom, ikke bare sikre en koselig atmosfære. En må bekjempe sin egen impuls til å tørke opp i enhver konflikt og gjenopprette harmoni. En må presse sine egne premisser på andre. Å bli mer «som en mann» på denne måten, er nødvendig for å bekjempe kvinneundertrykkinga. Dette synes de fleste kvinner er svært, svært vanskelig. Det er så mange, både ytre og indre sperrer.
Å bli «mer som en mann» må imidlertid ikke være et ledd i å bytte rollene (om nå det skulle være mulig). Vi må bryte med de rådende premissene for samspillet mellom kjønnene for å kunne komme fram til nye, ikke undertrykkende regler. For å kunne komme fram til slike regler, er det viktig at kvinner også tar vare på sine evner til å lytte, til å løse konflikter og vise omsorg.
Gjør samspillet mellom kjønnene til politisk tema! Som jeg har prøvd å vise, er det gjengse samspillet mellom kjønnene en del av kvinneundertrykkinga. I partiet får dette direkte politisk betydning. Derfor er det også nødvendig å gjøre det til politisk tema, åpent og eksplisitt. De uuttalte reglene må formuleres, så det kan bli klart hvilke mål de skal ivareta. Kvinner som har vært i gamet en stund, har ofte en god, intuitiv forståelse av hva som foregår. På møter gir dette seg gjerne utslag i at kvinner kaster megetsigende blikk til hverandre, gjør hemmelige tegn og fniser medvitersk av sine mannlige kamerater. En subkultur til trøst og moro for frustrerte kvinner.
Ettersom en anstrenger seg mindre og mindre for å gjøre de hemmelige tegnene i hemmelighet, kan en også oppnå å gjøre mennene i forsamlinga usikre og forvirrete. Det kan gi en kortvarig glede. Men på lang sikt hjelper det lite. For det betyr ingen åpen utfordring av de gjeldende reglene. Og det gir verken mannfolka eller en sjøl sjansen til å lære noe nytt, og prøve ut nye måter å samhandle på.
Derfor må det som foregår systematiseres og politiseres, og diskuteres åpent, gjerne med konkrete episoder som illustrerende eksempler. Min erfaring er at dette er fullt mulig, og svært nyttig. En appellerer til mannfolka som «politiske dyr».
Ett av utgangspunktene for mannsrolledebatten i AKP (m-l) er akkurat dette: Det har vist seg i praksis, i partiets politiske arbeid, at menns måte å være på har politisk betydning. Det er viktig at menn blir seg bevisst hvordan de bruker hersketeknikker overfor kvinner (og dermed motarbeider partiets politiske målsettinger). Nye regler for samhandlinga mellom kjønnene, det må også bety en ny mannsrolle.
På den andre sida har vi så «bøllekursene», som er en hjelp til kvinnene i å bearbeide sin rolle.
Målet er enhet – på riktige premisser. Når vi fører kampen for kvinnepolitikkens plass innafor AKP (m-l), er det fordi vi er overbevist om at AKP (m-l) ikke kan være noe fullgodt revolusjonært parti uten at kvinnepolitikken får sin rettmessige plass. Og vi er overbevist om at det nytter å kjempe for å få de mannlige kameratene over på vår side. Vi slåss for at de skal forene seg med oss, på riktige premisser.
Vi kvinner i AKP (m-l) er nok litt uenige om hva slags holdning vi skal ha til de mannlige kameratene. Sjøl mener jeg at vi skal behandle dem, nettopp som kamerater. Vi må være skarpe når det trengs og ikke vakle på det vi vil ha gjennomført. Og vi må sjøl være klar over det veldige omfanget og djubden i kvinneundertrykkinga, og være årvåkne overfor nye tilsløringer og hersketeknikker som erstatter gamle, avdanka metoder. Men jeg tror at mannfolk, i likhet med alle andre, lærer like mye av å få anerkjennelse for det riktige de gjør, som av å få kjeft for det gærne de gjør. Mitt syn er at de fleste mannfolk i AKP (m-l) ærlig og oppriktig ønsker å stille seg på kvinnekampens side. Da bør vi også gi dem anerkjennelse når de tar skritt framover, ikke bare kjefte fordi det er et godt stykke igjen. Og det er ikke uten videre sånn at kvinner vet alt som er verd å vite om hvordan dette samfunnets kjønnssystem skal bekjempes. Vi kjenner f.eks. ikke mannsrollen innafra. Mannfolks kunnskap og erfaringer trengs også. Da må det herske en atmosfære som gjør det mulig for disse erfaringene å komme fram.
Et langt avsnitt om kvinnekampen i et lite parti. Jeg mener det forsvarer plassen, av to grunner: For det første fordi kampen om det kommunistiske partiet, og hvem det skal representere, er helt avgjørende i en revolusjonær strategi for å oppheve kvinneundertrykkinga. For det andre fordi de erfaringene vi har gjort i AKP (m-l), sikkert har gyldighet ut over vårt eget parti. Mye av det jeg har sagt kan sikkert, med større eller mindre endringer, overføres til andre sammenhenger og organisasjoner der kvinner prøver å kjempe sine saker fram i synsfeltet og inn i praktisk handling.