Kamerat Norman Bethune (1) var medlem av Canadas Kommunistiske Parti. Han var omkring femti år da han ble sendt til Kina av kommunistpartiene i Canada og USA, og han gjorde ingenting av å reise tusenvis av mil for å komme og hjelpe oss i vår motstandskrig mot Japan. På vårparten i fjor kom han til Yenan og gikk så til arbeid i fjellområdet Wutai, der han til vår store sorg døde på sin post som martyr. Hvilken ånd er det som får en utlending til uselvisk å betrakte det kinesiske folkets frigjøringssak som sin egen sak? Det er internasjonalismens ånd, kommunismens ånd, som alle kinesiske kommunister må lære av. Leninismen lærer oss at verdensrevolusjonen bare kan seire så sant proletariatet i de kapitalistiske landa støtter folkenes frigjøringskamp i koloniene og halvkoloniene og så sant roletariatet i koloniene og halvkoloniene støtter proletariatets frigjøringskamp i de kapitalistiske landa. (2) Kamerat Bethune har satt denne leninistiske linja ut i praksis. Vi kinesiske kommunister må likeledes følge denne linja i praksis. Vi må forene oss med proletariatet i alle kapitalistiske land, med proletariatet i Japan, England, USA, Tyskland, Italia og alle andre kapitalistiske stater. Bare da kan vi styrte imperialismen, bare da kan vi nå fram til frigjøring av vår nasjon og vårt folk og frigjøring av alle verdens nasjoner og folk. Dette er vår internasjonalisme, som vi bruker til å bekjempe både snever nasjonalisme og snever patriotisme.
Den ånd som preget kamerat Bethune - hans ubetingede tjenestevillighet overfor andre uten tanke på seg selv - fikk uttrykk i den store ansvarsfølelsen han hadde overfor sitt eget arbeid og hans absolutt varme kjærlighet til kameratene og folket. Alle kommunister må lære av ham. Det finnes ikke så reint få som opptrer ansvarsløst i arbeidet sitt, som bare tar lette oppgaver og viker unna for de tunge, som legger de tunge byrdene på andres skuldrer og selv tar de lette. I alt dette tenker de først på seg selv framfor andre. Har de fått gjort noe småtteri, svulmer de opp av stolthet og skryter fordi de er redde for at det ellers ikke ville bli kjent av andre. De føler ingen varm kjærlighet overfor kameratene og folket, men er kalde, likegyldige og følelsesløse. I grunnen er ikke slike mennesker kommunister, i hvert fall kan en ikke regne dem som ekte kommunister. Ingen av dem som vendte tilbake fra fronten, unnlot å gi uttrykk for sin beundring for Bethune hver gang navnet hans ble nevnt, og overhodet ingen kunne unngå å føle seg rørt over den ånd han la for dagen. I grenseområdet Shansi-Chahar-Hopei fantes det ikke en eneste soldat eller sivilist som selv var blitt behandlet av doktor Bethune eller som hadde sett ham i arbeid, som ikke var beveget. Enhver kommunist må lære denne ekte kommunistiske ånd av kamerat Bethune.
Kamerat Bethune var lege, hans yrke var medisinsk behandling av mennesker, og han arbeidet til stadighet for å forbedre sin kyndighet og viten, som lå på et meget høyt plan innen Den åttende rute-armes sanitetstjeneste. Dette er en utmerket lærdom for alle som vil skifte yrke så fort de ser noe som er annerledes, og for alle som forakter teknisk arbeid og som betrakter det som betydningsløst og uten framtidsutsikter.
Jeg hadde ikke anledning til å treffe kamerat Bethune mer enn en gang. Etterpå skrev han mange brev til meg. Jeg hadde meget å gjøre, så jeg svarte ham bare med ett eneste brev, og jeg vet ikke engang om det nådde fram til ham. Jeg sørger dypt over at han er død. I dag ærer vi alle hans minne, og det vitner om i hvor høy grad hans ånd har inspirert oss alle. Vi må alle lære den absolutte uselviskhetens ånd av ham. Med en slik ånd, kan ethvert menneske bli svært nyttig for folket. Et menneske kan være mer eller mindre dyktig, men er det preget av denne ånden, da er det edelt og rent, et moralsk og rettskaffent menneske hevet over lavtliggende interesser, et menneske som kan være folket til nytte.