Til innholdsfortegnelsen | Til Røde fane | Til AKP
I dette kapittelet: Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri | "... all den formulerte erfaring det er mulig å få" | Trengs det ledelse? | "Overskridende svar"
I starten av denne boka satte jeg to modeller eller reindyrka bilder av kampen for sosialismen opp mot hverandre. Det ene bildet kalte jeg en mektig, enhetlig bølge, som rullet fram og rev med seg alt. Det andre bildet handlet mer om mangfold og motsetninger.
Med til bildet av den mektige, enhetlige bølgen hører også bildet av ei mektig, enhetlig, revolusjonær kraft: Det moderne industriproletariatet. Ser vi på kapitalismen og imperialismen som et helhetlig system, blir det imidlertid klart at den revolusjonære krafta verken er enhetlig eller har felles interesser i alle spørsmål. I land i den 3. verden må revolusjonen ha en mye breiere, klassemessig basis. Fattigbøndene tilhører de aller mest utbytta og undertrykte i disse landene. Men også andre lag av befolkninga kan og må trekkes med i en revolusjonær prosess. Og mellom disse ulike klassene og laga vil det være ulikheter og interessemotsetninger.
Videre står ikke folkene i sør og folkene i nord står i samme stilling. Det er fristende å trekke en parallell til forholdet mellom kvinner og menn. Arbeiderklassen og det arbeidende folket i nord er innvevd, materielt, sosialt og psykologisk, i utbyttingsforholdet til den 3. verden. Dette utbyttingsforholdet må vi bryte med, for vår egen frigjørings skyld. Forholdet mellom folkene i nord og sør har sin "forlengelse" inn i samfunnene i nord i form av rasistisk undertrykking. Den hvite arbeiderklassens evne til å ta kampen mot rasismen alvorlig, er en prøve på om den vil være i stand til å fri seg fra innvevdheten i utbyttinga og undertrykkinga av den 3. verden.
Både i global målestokk, og i hvert enkelt samfunn, enten det er et samfunn i nord eller sør, er den revolusjonære krafta mangfoldig, full av motsigelser og undertrykkingsforhold. Dette kan lett oppfattes som en trusel mot den nødvendige enheten og slagkraften som trengs for å nedkjempe en så formidabel fiende som imperialismens og kapitalismens herskerklasser. Men enhet og slagkraft kan ikke oppnås ved å se bort fra virkelige motsetninger og undertrykkingsforhold. De må takles underveis, som en del av kampen mot kapitalismen og imperialismen.
Slik lyder Marx´ berømte tese om den engelske arbeiderklassens forhold til det undertrykte Irland. Marx formulerte ikke dette som et edelt, moralsk prinsipp. Han mente, konkret og bokstavelig, at den engelske arbeiderklassen ikke kunne frigjøre seg sjøl uten å støtte den irske nasjonens kamp mot engelsk overherredømme. Ja, han poengterte akkurat dette sjøl:
"Derfor er det Internasjonalens oppgave ... å vekke forståelse i den engelske arbeiderklasse for at Irlands nasjonale frigjøring ikke er et spørsmål om abstrakt rettferdighet og menneskekjærlighet, men den første betingelsen for den engelske arbeiderklassens egen frigjøring." (Marx, dansk utgave 1938, s. 559.)
Marx´ argumentasjon rundt Irland og den engelske arbeiderklassen fortjener å bli referert mer utførlig: Hvis Irlands frigjøring ikke ble oppfattet som et krav i den engelske arbeiderklassens egen interesse, ville dette binde det engelske folket i "de herskende klassenes løpebånd". De engelske arbeiderne ville bli alliert med sine egne undertrykkere mot Irland. Videre ville de hjelpe undertrykkerne til å bevare en viktig del av grunnlaget for styrken sin, nemlig herredømmet over Irland. Og arbeiderklassens egen kamp ville bli svekket av splittelsen mellom engelske og irske arbeidere (Marx, s. 556):
"Den vanlige engelske arbeider hater den irske arbeider som en konkurrent, som truer hans levestandard. Han føler seg som medlem av den herskende nasjon, og gjør seg nettopp av den grunn til redskap for engelsk aristokrati og engelske kapitalister mot Irland, og befester dermed deres herredømme over ham sjøl."
Ei usedvanlig klarsynt analyse. Og aktuell som aldri før. Sett den 3. verden i stedet for Irland, og arbeidere med mørk hudfarge i de rike landa i stedet for irske proletarer, så ser en den samme mekanismen.
Men Marx´ analyse passer også punkt for punkt på et annet forhold, nemlig forholdet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket. For å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse, må arbeiderklassen og det arbeidende folket avskaffe kapitalismen. Men kvinneundertrykkinga er innvevd i kapitalismens økonomiske, sosiale og politiske struktur. Kapitalismen høster profitt gjennom den indirekte utbyttinga av kvinnenes ubetalte arbeid, og gjennom den særegne ekstrautbyttinga av kvinner i den kapitalistiske produksjonen. Kvinnens underordna posisjon i familien, og mannens kontroll over henne, er en betingelse for å gjøre denne utbyttinga mulig. Den kvinneundertrykkinga vanlige menn står for, bidrar altså til å sikre kapitalistenes profitt, og dermed kapitalismen som system. Når vanlige menn ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, borgerskapet, og de hindrer en allianse med halvparten av sine egne klassefeller, kvinnene. Kort sagt, mannssjåvinisme er klassesamarbeid. Og klassesamarbeid har aldri satt noen arbeider fri.
Men det finnes flere grunner til at den som undertrykker andre, ikke sjøl kan være fri. La meg bruke forholdet mellom menn og kvinner som eksempel, sjøl om argumentasjonen gjelder like godt for forholdet mellom svarte og hvite. Altså:
Undertrykking er et spørsmål om å bygge opp, og opprettholde, samfunnsmessige strukturer på "makro"- og "mikro"- nivå, som systematisk sørger for at noen blir holdt nede. Men undertrykkende strukturer har en tendens til å "ese ut" og ramme flere og flere. Er det mulig å tenke seg et likeverdig forhold mellom menn i et samfunn som bygger på kvinneundertrykking? Forakten og redselen for kvinnelighet og det som oppfattes som kvinnelig svakhet er ihvertfall en effektiv hersketeknikk, også når den brukes av menn overfor menn. Når det å være stor og viktig i samfunnets øyne bygger på makt over og forakt for andre, blir en lett større og viktigere jo flere en har makt over. Og det blir sentralt å holde menn på plass som medsammensvorne i mannsherredømmet overfor kvinner. Holter (1989, s 31) peker på dette:
"Dess mer den vanlige mann i gata får del i en dominerende rolle overfor kvinner, dess mer han får anledning til å stå fram som det herskende kjønn – dess større er sjansen for at et fåtall menn rykker opp til dominans over resten. Mobbing er ett eksempel på regelen om hvordan menns makt over kvinner på mange vis betyr mindre frihet og makt – for flertallet av menn. Bak den mannlige fasaden ligger en angst for menn med makt, for herrene i mannens verden og for hva som kan skje hvis han går mot dem. Mobbing og andre former for disiplinering av menn skaper angst og avmakt nedover i rekkene."
Menns felles makt over kvinner betales altså med menns underordning under, og angst for andre menn. Mange menns ekstreme "homofobi" er blant annet knytta til dette. Homofile menn ses på som menn som bryter ut av mannsforbundet og stiller seg sjøl i en "kvinnelig" posisjon. De er levende påminnelser om den utålelige muligheten at menn kan "synke ned" i kvinnelig avmakt. Det er ingen tilfeldighet at fascistiske og nazistiske bevegelser, der menn skal underkaste seg én fører, også er de mest kvinneundertrykkende og de mest hatefulle mot homofile. I selve menns identitet og menneskesyn blir dessuten det å ha verdi som person, knytta til å ha noen under seg. Dette er en parasittisk "styrke" som må være svært angstskapende.
Kamp mot mannsjåvinismen er et sentralt og viktig område for menn sjøl, nødvendig for deres egen frigjøring som klasse. Det samme gjelder kamp mot rasismen for hvite. Hvite kvinner må slåss mot rasisme i kvinnebevegelsen for å befri seg sjøl som kjønn. (Se Hooks, 1984, om feminisme og rasisme.)
Rasismen er noe som finnes i det hvite samfunnet, i oss som er hvite. Vi kan ikke noe for at vi er ført med hvit hud, og har ingen grunn til å ha skyldfølelse for det. Men vi har ansvar for å slåss mot den måten kapitalismen og imperialismen bruker hvithet på, til å undertrykke svarte, og vi har et ansvar for å kjempe mot at vi sjøl lar oss bruke i dette. Dette ansvaret kan vi ikke løpe unna. De svarte kjemper sin kamp mot rasismen. Hvite må kjempe sin kamp, fra et annet ståsted. Kampen mot rasismen er felles for svarte og hvite, men den må skje på ulike måter, på særegent grunnlag.
På samme måte er det med kampen mot kvinneundertrykkinga. Kampen mot kvinneundertrykkinga er felles for menn og kvinner, men den må skje på to ulike måter, på særegent grunnlag. Ei særegen linje for mannskampen mot kjønnsundertrykkinga er en nødvendig del av kampen for frigjøring av arbeiderklassen og det arbeidende folket. Og, som Marx sier, det dreier seg ikke om abstrakt rettferdighet eller menneskekjærlighet, men om vanlige mannfolks egen frihet.
I en drøfting av kunstnerisk frihet, sier Raymond Williams (1989, s. 89):
"Jeg mener at behovet for kunstnerisk frihet først og fremst er et sosialt behov. Jeg mener at selve skriveprosessen er så avgjørende for full utvikling av det sosiale livet vårt, at vi, i en svært viktig forstand, trenger hver eneste stemme. Fordi enhver historisk og samfunnsmessig prosess som leves ut på et bestemt sted til en bestemt tid er ekstremt komplisert, og fordi samspillet mellom individuelle liv og de generelle betingelsene er ekstremt komplisert, kan en aldri, på noe tidspunkt, si at vi har nok stemmer, eller representative stemmer, eller at noen kan si på forhånd hva som er de viktige tingene som skal sies eller skrives om. Dette behovet for mange stemmer er en betingelse for ethvert komplisert samfunns kulturelle helse. Derfor er det å skape betingelsene for kunstnerisk frihet i en viss forstand samfunnets plikt, ikke av hensyn til individuelle kunstnere, og heller ikke som ledd i en abstrakt diskusjon om rettigheter, men rett og slett fordi samfunnet trenger all den formulerte erfaring og all den skapende virksomhet det er mulig å få."
Behovet for mange stemmer er et samfunnsmessig behov, noe samfunnet trenger for å forstå seg sjøl, sier Williams. Det samme er tilfelle for et sosialistisk samfunn, og for en revolusjonær prosess. Og i denne sammenhengen handler det om noe langt mer enn kunstnernes situasjon og kår. Det handler om i hvilken grad en sosialistisk bevegelse er i stand til å gjøre mangfold og motsetninger til en berikelse i stedet for til et problem. Gjør en det til et problem, avskjærer en seg også fra å utvikle den allsidige bevisstheten som er nødvendig for å gripe en komplisert og sammensatt samfunnsprosess.
"Enhet" har alltid vært et honnørord i sosialistiske bevegelser og i arbeiderklassens organisasjoner. Det er naturlig. Arbeiderklassen har hatt sin organisasjon, sin disiplin og sin enighet å sette inn mot en overmektig fiende. Klassen må slå "som en neve". Den som bryter ut, sviker og svekker kampen.
Problemet ligger ikke i understrekninga av viktigheten av solidaritet og samlet opptreden. Problemet ligger i at enheten ikke så sjelden har vært et resultat av at viktige deler av virkeligheten er blitt skrelt vekk. Og de som har representert denne virkeligheten, er blitt usynliggjort og brakt til taushet gjennom krav om lojalitet overfor den "felles" saka. Men ei "felles" sak som framkommer ved at noen har makt til å definere vekk andres virkelighet, innsnevrer og forflater den sosiale bevegelsen. Enheten må framkomme ved at bevegelsen tar opp i seg hele den kompliserte og motsetningsfylte virkeligheten til arbeiderklassen og det arbeidende folket, og finner et grunnlag som reelt uttrykker det som er felles. Først da kan bevegelsen utvikle en bevissthet som er på høyde med det virkeligheten krever. For å oppnå dette, trenger bevegelsen "hver eneste stemme", "all den formulerte erfaring og all den skapende virksomhet det er mulig å få."
Dette krever en atmosfære av åpenhet, av respekt for andres erfaringer og ståsted, en atmosfære der det lyttes. Og da mener jeg ikke den dvaske formen for åpenhet, der alt kan sies, fordi det ikke betyr noe. For det er fortsatt slik at arbeiderklassen har sin organisasjon, sin disiplin og sin enighet å sette mot en overmektig fiende. Men en organisasjon, en disiplin og en enighet med undertrykkingsforhold, forvrengninger og forflatninger av virkeligheten innebygd er et dårlig redskap i kampen for ei bedre framtid. Åpenheten må derfor tjene til å fange opp alle stemmer, fordi de betyr noe, fordi de er nødvendige for å arbeide seg fram til en enhet som virkelig gjenspeiler helheten i arbeidsklassens og det arbeidende folkets situasjon.
Igjen har kvinnekampen vært viktig for å gjøre dette spørsmålet tydelig. Kvinnenes inntreden på klassekampens arena har brutt opp det selvfølgelige og uproblematiske bildet av hva en arbeider er, hvilke interesser "han" har og hvilke kamper arbeiderklassen må kjempe. Kvinnene kommer med en annen virkelighet, med andre krav, og med tyngden av sine mannlige klassefeller på ryggen. Arbeiderbevegelsens svar, både den reformistiske og den revolusjonære, har ofte vært å definere dem ut av det "felles", å kreve klassesolidaritet, også av kvinnene, på en mannlig plattform. Dermed har de bidratt til å hindre framveksten av en ny klassebevissthet, som svarer til klassens virkelige ansikt.
I dag skjer det store forandringer i arbeiderklassen, både internasjonalt og i samfunn av Norges type. Kvinnenes inntog er ei side ved dette. De kvinnelige arbeiderne finner en oftest utafor industrisektoren: i butikk og kontor, i sjukehus og sosialvesen. Ei annen side er den tradisjonelle industriarbeiderklassens tallmessige tilbakegang. Videre har en oppsplitting i "stamarbeidskraft" og "randarbeidskraft": Stamarbeidskraft med fast ansettelse, full tid og ordna tariffmessige forhold, "randarbeidskraft" som jobber på korttidskontrakter, for underleverandører, ofte deltid og på usikre betingelser. En har oppsplitting av tidligere godt organiserte arbeiderkollektiver ved at bedriftene deles opp gjennom "divisjonering" eller ved at deler av arbeidet settes bort til underleverandører. En har dannelsen av et superutbytta innvandrerproletariat. Og en har framveksten av et "tredje verden" i de kapitalistiske sentrene, der særlig svarte, kvinnelige arbeidere driver en form for hjemmeproduksjon på oppdrag under forhold som minner om manufakturen i kapitalismens barndom.
Mange har vært bekymra for at disse endringene betyr oppsplitting og desorganisering av arbeiderklassen, og svekket klassebevissthet. Og det er riktig at den gamle klassebevisstheten og grunnlaget for den svekkes: de store, konsentrerte, godt organiserte og mannsdominerte indstriarbeidsplassene. Men dersom en definerer denne typen bevissthet som selve klassebevisstheten, da betyr alle stemmer som springer ut av nye og andre forhold en trusel, en svekkelse. Det finnes imidlertid ingen vei tilbake til det gamle. Likevel står ikke valget mellom den "gamle" bevisstheten på den ene sida, og nedbryting av klassebevisstheten på den andre. Veien fram må gå gjennom å skape en ny klassebevissthet, som tar opp i seg alle de forskjellige stemmene og skaper enhet og felles bevissthet på et nytt grunnlag.
Denne nye bevisstheten må skapes gjennom praksis, gjennom kampene vi fører i dag. I dette perspektivet er samarbeid, felles kamp og gjensidig støtte på tvers av organisasjons- og bransjegrenser, på tvers av kjønns- og rasegrenser, på tvers av ulike arbeids- og lønnsforhold av spesiell betydning. Men denne felles kampen må virkelig være felles, ikke basert på at noen gruppers situasjon og interesser blir usynliggjort og bortdefinert. Dette krever mye når det gjelder interesse for og innlevelse i hverandres situasjon, evne til å løse konflikter og se undertrykkingsforhold i øynene. Men bare gjennom en slik prosess kan arbeiderklassen skape seg en bevissthet som svarer til det allsidige, kompliserte og motsetningsfylte i sin egen, levde virkelighet. Og bare slik kan den skape seg en virkelig enhet som er sterk nok til å bære en revolusjonær massebevegelse.
Revolusjonen trenger mange stemmer. Betyr det at den ikke trenger ledelse? Jeg har tidligere sagt at den "mektige, enhetlige bølgen" har ei politisk-organisatorisk side, som vanligvis forbindes med Lenins navn. Lenins syn var at klassekampen må ledes av et parti som uttrykker interessene til den moderne industriarbeiderklassen. Partiet må være et "bevisst element". Sosialistisk bevissthet oppstår ikke spontant blant arbeidsfolk – "vokser ikke opp av fabrikkgolvet", som Lenin uttrykte det. Derfor må partiet tilføre arbeiderklassen slik bevissthet. Lenin utkjempet en rekke polemiske slag mot andre, som la mer vekt på at taktikken og strategien av seg sjøl ville vokse fram av arbeiderklassens spontane bevegelse. Blant Lenins meningsmotstandere på dette punktet var både de russiske mensjevikene og Rosa Luxemburg, som forøvrig sto for svært ulike syn.
En slik oppfatning av kampen for sosialismen som jeg har prøvd å utforske i denne boka, stiller ikke mindre krav til ledelse og bevissthet. Hvis den revolusjonære krafta ikke er en enhetlig arbeiderklasse, men en arbeiderklasse med indre motsetninger og undertrykkingsforhold som må bearbeides politisk dersom en skal komme fram til en felles plattform som ikke sementerer gamle, undertrykkende strukturer, er det neppe nok å sette sin lit til at det vil "ordne seg" under marsjen. Det trengst bevisste politiske linjer, og bevisste politiske handlinger. Et hovedpoeng i denne boka har vært at også vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv "under huden" fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært "for bevisste". Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom fra sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane.
Sjøl vil jeg formulere ei politisk linje for ledelse i tre punkter:
Alle disse tre punktene er like nødvendige for en bevegelse som slåss for et nytt samfunn, et samfunn som skapes av folk sjøl.
"Arbeidere i alle land – foren dere!" sa Marx og Engels i "Det kommunistiske manifest". Siden er det blitt: "Arbeidere og undertrykte i alle land – foren dere!" Dette slagordet uttrykker en uhyre dristig – og vanskelig – tanke. Arbeidere og undertrykte i alle land skal forene seg, på tvers av forskjeller i materiell og sosial situasjon, på tvers av nasjonalitet og religion, på tvers av kjønn og hudfarge. Det står mange og sterke stengsler i veien for en slik forening, stengsler som er innebygd i samfunnsstrukturen. Den kapitalistiske konkurransen er ett slikt stengsel: Når en kapitalistisk bedrift utkonkurrerer en annen, mister arbeiderne på den siste jobben, mens arbeiderne på den første kan puste lettet ut over at det ikke var deres tur denne gangen. Et annet stengsel er den patriarkalske strukturen som er vevd sammen med kapitalismen: Når kvinnelige arbeidere forlanger 6 timers arbeidsdag for alle, blant annet for å legge et grunnlag for mer lik arbeidsdeling i hjemmet, er ikke dette automatisk noen tiltrekkende tanke for mannlige arbeidere. De foretrekker posisjonen som hovedforsørger med begrensa ansvar for det ubetalte arbeidet. Et tredje stengsel er den imperialistiske utbyttinga av den tredje verden. Mange folk i nord frykter at et likt, rettferdig bytteforhold mellom nord og sør vil bety senket levestandard for dem sjøl. Og når mange må kjempe om tilgang til knappe goder, f.eks. penger fra offentlige budsjetter, er det lett å sette barnehagebarn opp mot pensjonister osv. osv.
Mange av disse motsetningene har også ei ideologisk side. Alle har behov for verdighet og stolthet i livet sitt. Men i den herskende kulturen i samfunnet vårt er verdighet og stolthet knyttet til makt, i det minste makt til å bestemme over seg sjøl. Undertrykking innebærer at en er fratatt muligheten til å bestemme over eget liv og egne livsbetingelser på viktige områder. Dermed blir følelsen av verdighet og stolthet lett knytta til at det er noen som er enda mer avmektig enn en sjøl. Det blir viktig å ha noen under seg for at en sjøl ikke skal føle seg altfor liten. Motsetninger mellom ulike grupper undertrykte handler derfor ikke bare om tilgang til knappe, materielle goder. De handler også om hvordan de ulike gruppene skal defineres i et verdihierarki, og dermed om eget sjølbilde, egen verdighet. På en kvinnekonferanse på Sørøya i Finnmark i 1990, der det ble diskutert hvordan krisa i fiskeriene rammer kvinner, sa en av kvinnene fra talerstolen:
"Det er foreslått å bruke u-hjelpsmidler for å løse krisa i Nord-Norge.U-hjelpsmidler! Som om vi må ha almisser, som om vi ikke kan klare oss sjøl, som om vi må ha hjelp fra eksperter sørfra for å ordne opp i livene våre. Det er å nedvurdere oss, stemple oss som underutvikla!"
Det er lett å forstå raseriet, og angsten bak dette innlegget. For hun som snakka, visste sjølsagt at den som får u-hjelpsmidler regnes ikke lenger blant de egentlige menneskene. Får du u-hjelp er du blitt flytta til den andre sida av den skjebnesvangre skillelinja, du tilhører "de andre". Men kvinnene i den 3. verden har like mye motstand mot å bli stempla som "underutvikla", som noen som må ha hjelp av eksperter fra Nord for å ordne opp i livene sine. Kvinnene på Finnmarkskysten og kvinnene i den 3. verden er i bunn og grunn ofre for samme system. Det er samme krefter som river livsgrunnlaget vekk fra Vandana Shivas indiske kvinnebønder og truer med å legge småsamfunn i nord øde. Slik skulle det være grunnlag for allianse mot en felles fiende. Men skal de kunne forene seg, må de overvinne forestillinga om at den ene er underutvikla, mens den andre får dette dytta på seg som et nedverdigende stempel.
Alt dette gjør at det enkle slagordet "Arbeidere og undertrykte i alle land, foren dere!" bare kan virkeliggjøres gjennom en svært komplisert prosess. Innafor rammene av den nåværende samfunnsstrukturen blir ulike grupper av arbeiderklassen og det arbeidende folket nesten automatisk satt opp mot hverandre. Å forene seg krever at en hever blikket et hakk over det umiddelbare, at en bryter med de gjengse premissene og utvikler noen nye.
Hvordan motsetninger mellom ulike grupper i arbeiderklassen og det arbeidende folket løses, er derfor noe langt mer enn et pragmatisk spørsmål, et spørsmål om hva som er formålstjenlig i en konkret kamp. Motsetninger som "løses" ved at en gruppe får sitt igjennom på bekostning av en annen, bidrar til å gjenskape den rådende samfunnsstrukturen og den tenkemåten denne strukturen gir opphav til. Motsetninger som gis et "overskridende svar", som løses ved at en kommer fram til enhet på et nytt nivå, krever derimot at en utvikler politikk og strategi som peker ut over dette samfunnets rammer. Mye av strategien for et nytt samfunn bygges opp på denne måten: Ved å gi "overskridende svar" på slike motsetninger. Dermed skapes det også allianser som er skritt på veien til å virkeliggjøre slagordet: "Arbeidere og undertrykte i alle land – foren dere!"
Kommunismen som politisk retning starta med dette slagordet. Jeg kaller meg kommunist. Og når jeg ser tilbake på hva denne boka egentlig handler om – så handler den nettopp om kampen for å realisere Marx´og Engels uhyre dristige og visjonære, men samtidig nødvendige og praktiske program.