Til innholdsfortegnelsen | Til Røde fane | Til AKP
I dette kapittelet: Framtida skapes nå
Vi lever i ei tid da de samfunnene som oppsto som resultat av menneskenes kamp for å fri seg fra kapitalisme og imperialisme, bryter sammen. Mange av dem hadde allerede for lenge siden fjernet seg fra drømmene og idealene til de som kjempet for dem. I kjølvannet av disse sammenbruddene kommer proklamasjonene om "sosialismens død". Det er særlig massakren på Tienanmenplassen i Beijing våren 1989 og omveltningene i Øst-Europa i 1990 som er bakgunn for at dødsattesten utskrives.
Sosialismens dødsattest utskrives samtidig som konsekvensene av det imperialistiske verdenssystemet trer fram med skremmende tydelighet: Gjeldskrisa har slått inn for fullt. De fattige landa er blitt netto kapitaleksportører til de rike landa. Det stille, økonomiske folkemordet på de fattigste i Sør øker i omfang. Livsvilkåra på jorda raseres i et tempo vi knapt tør ta inn over oss. Flere og flere mennesker i Vest-Europa frykter utviklinga i sine egne samfunn, og føler utryggheten på kroppen sterkere enn noen gang siden 2. verdenskrig.
Med proklamasjonene om "sosialismens død" vil makthavernes propagandister vil ha oss til å glemme at oppgaven der fortsatt, sjøl om det ikke finnes noen fasit.: Å fri menneskeheten fra kapitalismen og imperialismen. De klarer også å få noen til å glemme, ihvertfall i vår del av verden. For det store flertallet på jorda, den tredje verdens fattige, er slik glemsel knapt mulig.
Om svarene på mange punkter har vist seg ugyldige, så er spørsmåla fortsatt gyldige. De krever nye svar. Denne boka er et forsøk på å bidra til den prosessen. Mange vil kanskje innvende at det ikke er mange svar i denne boka, snarere en hel rekke nye spørsmål. Og det stemmer. Men veien fram til nye svar må ofte gå via en omformulering av spørsmålene, eller via nye problemer som reises. Mange av de problemene jeg stiller, har jeg ingen fullgod løsning på, eller ingen løsning i det hele tatt. Det tar jeg sjøl ikke så tungt. Å bringe fram svar og løsninger må nødvendigvis være en kollektiv prosess, der min stemme er ett bidrag på veien.
Det er vanskelig å skrive om et nytt samfunn, nye organisasjonsformer, helt nye forhold mellom mennesker. Vi er alle fanger i det samfunnet vi lever i. Dette samfunnet bestemmer horisonten vår, det bestemmer måten å tenke og føle på. Og det bestemmer språket og begrepene vi har til å kle tankene våre i. Men i denne horisonten, i denne måten å tenke og føle på, i dette språket og disse begrepene, ligger sentrale strukturer og maktforhold innebygd. Språket skiller fenomener fra hverandre og bringer fenomener sammen. Det viser fram noe, og gjør andre ting usynlige, fordi de ikke gis ord og begreper. Når vi bruker tilvante begreper og uttrykksmåter i forsøket på å beskrive noe nytt, tar vi ofte med oss det gamle inn i det nye.
I denne boka står kvinnespørsmål sentralt. Å skrive om kvinners virkelighet og erfaring med det språket og de begrepene vi har til rådighet, er ofte som å forsøke og presse firkanta plugger ned i runde høl. Da må en sjølsagt file vekk kantene. Men dermed sier en noe annet enn det en egentlig ønsker å si. Et eksempel er kvinners virksomhet i hjemmet, som i denne boka er omtalt som "gratisarbeid" eller "ubetalt arbeid". I vårt samfunn foregår arbeid på "arbeidsplassen", som lønnsarbeid. Arbeidet på "arbeidsplassen" er det synlige og viktige, det egentlige arbeidet. Det kvinner gjør i hjemmet, blir usynliggjort og nedvurdert. Hvordan skal en løfte dette fram, synliggjøre det og gi det tyngde? Det blir nærliggende å si at det som foregår i hjemmet sannelig også er arbeid, på lik linje med lønnsarbeid, bare at det ikke er betalt. Men å framstille kvinners virksomhet i hjemmet, med alle de ulike aktivitetene den innebærer, alt det ulike meningsinnholdet den formidler, som en parallell til lønnsarbeid, det blir å spikke en firkanta plugg om til en nesten rund. I videre diskusjoner og resonnementer om kvinners liv nå og i framtida drar en med seg denne litt mishandlete pluggen. Og resonnementene blir preget av det.
Jeg tror det er en god del mishandlete plugger i denne boka. Og det er ganske sikkert mange metaforer og uttrykksmåter som bærer med seg gammelt slagg, uten at forfatteren, det vil si jeg, er seg dette bevisst. Slik må det kanskje være når en forsøker å gripe fra noe gammelt og over i noe nytt. Men ved å se dette problemet, kan både forfatter og leser unngå noen feller.
Selve ordet "sosialisme" er ikke, og har heller aldri vært, entydig. Det er både blitt brukt som en beskrivelse av de vesentlige kjennetegnene ved en bestemt samfunnsformasjon, og for å betegne et ideelt mål. "Sosialisme" er altså blitt brukt både deskriptivt og normativt. Denne dobbeltheten er i seg sjøl problematisk. Men det er også problemer innafor hver av disse bruksmåtene. Ta forsøket på å beskrive de vesentlige kjennetegnene ved sosialismen som samfunnsformasjon. Mange vil trekke fram "samfunnseie av produksjonsmidlene" som ett viktig kriterium. Men statsdrift er også utbredt under kapitalismen. Staten kan være blant de helt dominerende kapitalistgruppene, slik tilfellet er i Norge. Et annet viktig kriterium er at "arbeiderklassen har statsmakta". Men hva betyr det? Så lenge en har utstrakt arbeidsdeling og en spesialisert stat, er det noen andre enn arbeidsfolk som styrer i praksis. Styrer de i så fall til arbeiderklassens beste? Det kan være åpent for diskusjon. "Sosialisme" er også blitt brukt som betegnelse på et overgangssamfunn mellom det gamle og et framtidig, klasseløst kommunistisk samfunn. Siden utgangspunktet til samfunn som gjennomfører sosialistiske revolusjoner kan være svært ulikt, må også de konkrete overgangssamfunnene bli forskjellige. Det gjør det ikke lettere å finne klare kriterier på hva sosialisme er.
Så sosialisme som ord for et ideelt mål. For alle som mener at kapitalisme og imperialisme er uutholdelig og må avskaffes, ligger det i sakens natur at vi ønsker å erstatte dette systemet med noe bedre. Hvis ikke blir kampen for sosialismen meningsløs. Men problemet med å bruke "sosialisme" som et normativt begrep, er at en kan komme til å forkaste alt som ikke er ideelt: "Dette er ikke virkelig sosialisme". Sosialismen blir ikke av denne verden. Men det finnes ingen ideelle samfunn. Og en overgangsform mellom det gamle og det nye må nødvendigvis være sterkt motsetningsfylt. Dersom en altfor lettvint forkaster alt en ikke liker, kan en komme til å skyve alle de virkelige og viktige problemene kampen for sosialismen stiller, foran seg.
Sjøl kan jeg heller ikke fri meg fra den dobbeltheten som ligger i begrepet "sosialisme". Det er vel heller ikke ønskelig. En må både ha med seg drømmen, og forsøket på å finne veien. For meg er "sosialisme" en overgangsform som springer ut av opprøret mot imperialisme og kapitalisme, et forsøk på å skape samfunn som bryter med det gamle utbyttersystemet. Slike former må nødvendigvis være vidt forskjellige. Derfor bruker jeg "sosialisme" også om en del samfunn jeg sjøl ville trives dårlig i, og som har mange frastøtende sider. Når jeg skriver om mitt syn på sosialisme, er det leda både av hva jeg ser som ønskelig og verdifullt for menneskeheten, og av hva jeg tror kan være farbare veier fra det gamle til det nye. Hva som er hva, er vel ikke alltid klart, heller ikke for meg sjøl.
Omdanning av samfunnet skritt for skritt eller revolusjon, det har vært en sentral skillelinje mellom ulike retninger som har kalt seg sosialistiske i generasjoner. Kan arbeiderklassen gradvis rykke fram posisjonene sine til makta i samfunnet er erobret? Det er klart at klassekreftenes styrkeposisjon kan variere innafor samme samfunnsstruktur, og at dette påvirker den konkrete utforminga av samfunnet. Men samfunnets grunnleggende karakter må forandres gjennom et brudd, et sprang, en revolusjon, der en klasses herredømme styrtes og en annen tar over. Raymond Williams peker på at kjernespørsmålet handler om en tror at den sosialistiske omdanninga av samfunnet har en fiende eller ikke (1989, s. 71):
"Du kommer fram til at du må tro at det å nå fram til et sosialistisk samfunn, betyr en omdanning av samfunnet, det betyr å bevege seg fra en, helhetlig samfunnsmessig orden til en annen. Videre, og det er avgjørende, /.../ finner du ut at du må tro at denne omdanninga av samfunnet har en fiende. Ikke bare en fiende i valg eller en tradisjonell fiende, men en fiendtlig og organisert samfunnsmessig formasjon som aktivt prøver å nedkjempe og ødelegge deg. Denne eksistensen av en fiende har ikke skritt-for-skritt-strategien tatt med i beregninga, dersom vi ikke skal gå ut fra – og slike sjøltilfredse fantasier har av og til forekommet – at skritt-for-skritt-strategien er en slu måte å trenge inn i fienden på og oppløse ham innafra uten at han engang merker det. Men det virkelige spørsmålet når det gjaldt fienden var alltid dette: Var dette den typen fiende som kunne nedkjempes gjennom de normale prosessene i det sivile samfunnet; d.v.s. gjennom parlamentarisk demokrati, fagforeningsaksjoner, sosial organisering osv.? Eller var dette en fiende som måtte nedkjempes med makt, og i siste instans, hvis nødvendig, påføres et voldelig nederlag?"
For meg er det umulig å se meg rundt i dagens verden, på det kapitalistiske og imperialistiske verdenssystemet i alle sine skikkelser og forgreininger, og komme fram til at dette er et system som kan omdannes grunnleggende gjennom parlamentarisk demokrati eller oppløses innafra skritt for skritt. Jeg ser, som Raymond Williams, en fiende som må nedkjempes med makt, og i siste instans, hvis nødvendig, påføres et voldelig nederlag. Og jeg har vanskelig for å se noe udemokratisk eller aggressivt i et slikt standpunkt. Den nåværende verdensorden blir opprettholdt gjennom brutal, økonomisk krigføring mot det fattige flertallet på jorda, og gjennom våpenmakt og vold mot de som prøver å rive seg løs. Dersom flertallet reiser seg for å styrte et grusomt og udemokratisk system som tjener et bittelite mindretall av menneskene på jorda, er de i sin fulle rett.
Hva som skjer før ei omveltning, har imidlertid stor betydning for hva som skjer etter. De sosiale kreftene og bevegelsene som bygges opp, vil også prege utforminga av det nye samfunnet. Et kupp gjennomført av et lite mindretall vil neppe føre til et samfunn med aktivt, deltakende demokrati for flertallet. En revolusjonær bevegelse som ser på kvinneundertrykking som et underordna og uviktig spørsmål, vil videreføre kvinneundertrykkinga i det nye samfunnet. Derfor må kampene i dag brukes til å bygge opp sosiale krefter, bevegelser, organisasjoner, organisasjonsformer, allianser, arbeidsmåter, kunnskap og bevissthetsformer som peker framover, som "foregriper" sosialismen. Framtida skapes nå.