Vi stilte dette spørsmålet til fem studenter fra ulike grupper på venstresida: "Hva ser dere som den viktigste saka for studentene nå?"
Medlem av Rød front, Universitetet i Oslo; heidilundeberg krøll gmail.com
Studentane si viktigaste kampsak i tida framover vil vere å snu utviklinga med ei stadig meir resultatbasert finansiering av forskings- og utdanningssektoren. Studentane får i dag stipend fyrst etter bestått eksamen. Ei slik finansieringsordning set den enkelte studenten under eit enormt press og forverrar situasjonen ytterlegare for vanskelegstilte studentar.
Den resultatbaserte finansieringsmodellen påverkar også studentane sine moglegheiter for feltarbeid. Stadig fleire får støtte frå Lånekassa fyrst i etterkant av feltarbeidet (praktiske studier i høve til masteroppgåva). I praksis vil det seie at eit feltarbeid avheng av rike foreldrar eller lån. Kampen mot ei slik finansieringsordning vil vere naudsynt for å sikre alle lik tilgang til universiteta, uavhengig av klassebakgrunn.
Utdanningsgruppa i Rosso, Universitetet i Bergen; even.sorland krøll student.uib.no
Vi må bli kvitt den resultatstyrte stipendomgjøringen. Det vil - for å si det enkelt - si at stipendet ditt blir gjort om til lån om du ikke tar eksamen like fort som universitetet vil. Høyere utdanning må fordeles jevnere i befolkningen. Utdanning skal motvirke klasseskillene, ikke sementere dem. Akademikerforeldre må ikke være en forutsetning for å ta og lykkes med universitetsutdannelse, slik det i stor grad er i dag. Vårt inntrykk er dessverre at kvalitetsreformen forverrer denne situasjonen. Resultatstyrt stipendomgjøring innebærer en ekstra trussel om gjeld, dersom man mislykkes. Det er allerede slik at det er lettere å forsvare å ta opp studielån dersom man har akademikere i nær familie. Vi tror dette blir enda verre nå.
AKP, Universitetet i Tromsø; slangseth krøll gmail.com
Den viktigste studentpolitiske saken må være at så mange som mulig skal ha mulighet til å studere. For å kunne studere må man ha mulighet til det økonomisk, både hvis en kommer rett fra videregående uten å ha foreldre som betaler for hybel o.l, og hvis en ønsker videreutdanning når en er litt lenger opp i åra og må ta seg fri fra fast jobb.
Man må ha mulighet til å være heltidsstudent i verdens rikeste land. Ingen kan leve bare på stipendet man får nå til dags, reisestipendene har over lang tid blitt kuttet, og de fleste studenter i dag må kombinere studiet med jobb. Dette skal ikke være nødvendig.
Her i Tromsø slår boligprisene alle rekorder. Det koster vanvittig mye penger å bo i en studentby. Det må satses på sosial boligbygging for studenter, for at så mange som mulig skal ha økonomisk mulighet til å studere.
Valgt til studentparlamentet i Oslo 2006-07, medlem av Venstrealliansen; benjamil krøll student.matnat.uio.no
Den viktigste studiepolitiske saken nå er å evalueringa av kvalitetsreformen. Den skal evalueres både lokalt og i departementet, og det er viktig å justere den i sosial retning: redusere mengden obligatorisk oppmøte uten å fjerne tilbudet om tettere oppfølging og sikre privatistretten. Klarer vi å vinne disse to sakene, samtidig som vi skaper forståelse for at heltidsstudenten må ha penger nok til å forsørge seg selv, har venstresida vunnet initiativet i studiepolitikken.
NKS, studentforbundet til AKP, Universitetet i Oslo; kjell krøll arnestad.org
Den viktigaste saka for studentane no er å motverka den framstormande marknadsliberalismen innanfor akademia. SV-statsråd Øystein Djupedal har vist lite initiativ når det gjeld høgre utdanning - han har i staden valt å spela ballen over til utvalet der Steinar Stjernø er leiar. Norsk utdanning har no i lang tid vore i støypeskeia og vorte smidd om etter mønster av USA og EU. Djupedal har valt å kutta i løyvingane til forsking og har ikkje signalisert noko kursskifte etter at han overtok etter Kristin Clemet.
Studentsamskipnadene oppfører seg like kapitalistisk som andre private og tilbyd tenester og bustader som er dyrare enn før. Soleis vert ideen om heiltidsstudenten som ikkje treng å arbeida attåt studia, ein illusjon, i alle høve i storbyane med det prisnivået som er vanleg der.
Trass i programmatisk EU-skepsis i SV og Sp innordnar dei seg Ap i EU-spørsmålet og fører den same politikken for ein kunnskapsøkonomi med EUs målsetnad i botnen. Dette fører til nedriving av nasjonale standardar, meir engelsk fagmål og meir straumlineforming av fag. Denne utviklinga tener korkje studentane eller dei tilsette ved norske universitet og høgskular.