Trond Giske innførte "kvalitetsreformen" som undervisningsminister i 2002. AKP ved Universitetet i Oslo markerte seg tydelig mot reformen den gang. Noe er gått bedre enn ventet, særlig fordi ansatte har gjort en kjempejobb med å tilpasse reformene til virkeligheten. Men ulempene er større enn fordelene.
Reformen ga noen bra forandringer: Bedre lån og stipend, mer undervisning, litt bedre oppfølging av mange studenter, og enkelttiltak som kan gjøre det lettere å studere i utlandet. Samtidig har studenter og ansatte vunnet viktige seire mot tidligere utdanningsminister Kristin Clemets forslag til styringsstruktur, som ville forverret Giskes reform ytterligere. Det er bra at høyeste utdanning kan fullføres på fem år, og at studentene kan velge å få tettere oppfølging enn før.
Men ulempene har vist seg å være større: Kortere, mer intenst og mer ufritt studieløp, mer ufritt for ledelse og ansatte. Vi er kommet altfor langt bort fra den gamle stilen med frie studier og lån i opp til åtte år.
Og ikke minst: over hele utdanningspolitikken ruver liberalismen til Gats, den internasjonale handelsavtalen om tjenester. I Gats tilbød Norge allerede i 1994 å legge hele den høyere utdanningen åpen for alle slags private aktører. Blir Gats gjennomført, kan det bety at staten ikke kan favorisere sine egne institusjoner i konkurranse med de private. Det kan fort gi skolepenger på de statlige høgskolene og universitetene. Internasjonalisering er bra, men ikke på alle slags premisser!
Grunnene til Giske-reformen ble gitt av Mjøs-komiteen: mer internasjonalisering og raskere studentgjennomstrømming. Gats ble knapt nevnt, men var nok viktig. Bak ligger næringslivets ideer om hva de vil ha av høyere utdanning. European Roundtable of Industrialists etterspør store mengder tilpassingsføre individer som er i stand til å hanskes med det meste. Fordyping skal først skje på forskernivå, helt i samsvar med planene til Mjøs-utvalget. Høyere avgifter, mer privatisering og lukking av universitetene blir planlagt.
Når næringslivsledere blir spurt om hva de legger mest vekt på hos en god arbeidstaker, er det den sosiale kompetansen som flest peker på. I en rundspørring svarte 59 % at arbeideren skal være trivelig, glad og åpen, 57 % svarer at hun eller han må lett kunne tilpasse seg til gjeldende regler i organisasjonen. Mer kortvarige kurs som gir bokser av it-kunnskap, fremmede språk, teknisk kultur, entreprenørskap og sosiale ferdigheter, framstår som mer aktuelle for næringslivet enn helhetlige studier.
Skal vi greie å forsvare den forholdsvis demokratiske utdanningen som de fleste av oss setter pris på, må vi slåss for universitetenes tradisjonelle frihet og kreve at den norske regjeringa trekker hele utdanningssektoren ut av Gats-forhandlingene. Dette krever felles aksjoner fra studenter og ansatte!
|