Kjære venner, kjære afghanske brødre. Jeg har med meg hilsener fra solidaritetsmiljøet og fra gode mennesker i Tromsø. Norge er et langt land, og sultestreiken deres har gitt ekko og gjenlyd over hele landet. Dere skal vite at dere har støtte fra gode mennesker i hele Norge - jeg har med meg den støtten til dere.
I forrige uke og i går så vi to bilder. Det ene var bildet av det norske forsvarets nye stolthet - den store fregatten - som gled inn Oslofjorden med alle offiserene og makta ombord. I sin frekkhet har de døpt den nye norske fregatten Fridtjof Nansen. Ingen kan være i tvil om hva Fridtjof Nansen ville tenkt i forrige uke! Og ingen kan være i tvil om hvor Fridtjof Nansen ville vært i dag, han ville vært her, ved Domkirka! Jeg tror han snur seg i sin grav i dag, både i skam over det den norske regjeringen og det norske maktapparatet står for, og i skam over at dette uverdige spillet foregår så og si i hans navn.
Det andre bildet på fjernsynet i går: Jonas Gahr Støre - i fjor høst generalsekretær i Norges Røde Kors, nå utenriksminister i den norske regjeringen - sitter i den rød plysjrokokkostolen ved siden av sin kjære "dear Condi", Condoleezza Rice. Disse to bildene henger nøye sammen. Fregatten Fridtjof Nansen og Jonas Gahr Støre ved siden av Condoleezza Rice. Vi er nødt til å forstå det politiske spillet for å forstå hvordan vi skal organisere kampen videre. Men først noen få ord om Afghanistan.
Afghanistan er ikke trygt. Bjarne Håkon Hanssen har aldri vært der. Han kommer aldri til å dra dit, han kommer aldri til å tørre dra dit. I løpet av 2006 har 900 mennesker blitt drept i Afghanistan, 400 av dem er drept bare i mai. Dette er de offisielle tallene. I løpet av de neste månedene sendes det 6000 nye soldater fra Nato-land til å engasjere seg, som det heter, i kamphandlinger i Sør-Afghanistan. I neste uke reiser nye norske soldatkontingenter skammelig nok til Afghanistan, og jeg kan love dere at de blir ikke sendt med fly og en liten bærepose med eiendelene sine. De blir sendt tungt bevæpnet, tungt beskyttet og med de beste våpnene som finnes. Hvorfor det? Jo, fordi Afghanistan ikke er trygt.
Skulle du et øyeblikk av deg sjøl få den impulsen at du vil dra til Afghanistan, og det er jo en god tanke, så er Jonas Gahr Støres eget råd - og jeg siterer fra hjemmesiden til UD: "UD fraråder reise og opphold i Afghanistan som ikke er strengt nødvendig." Er det strengt nødvendig å sende disse afghanerne hjem? Nei, det er ikke strengt nødvendig. Alle vi norske som har vært i Afghanistan og jobbet i Afghanistan, vi vet at situasjonen er mer utrygg enn noensinne.
Jeg kjenner afghanerne som stolte mennesker, og jeg tror det koster dem ganske mye å eksponere seg på den måten de gjør i denne sultestreiken. Det sies om afghanere at de aldri bøyer nakken for noen, og det er mange okkupanter som har fått kjenne sannheten i det uttrykket. Jeg tror det koster våre afghanske brødre mye å ligge her, og det koster dem mye å bli behandlet på den måten de blir behandlet på. Og de trenger vår solidaritet mer enn noen gang. Det er den viktigste krafta vi har: vår solidaritet!
Og spørsmålet er: hvorfor er det så maktpåliggende for regjeringen å sende dem ut? Nå er vi tilbake til "dear Condi" og Jonas Gahr Støre i stolen i Det hvite hus. En av afghanerne jeg snakket med i stad, han sa følgende: "De selger oss til den afghanske regjeringen, og de selger oss til USA."
USA har et desperat behov for å vise at okkupasjonen har lykkes, de har et desperat behov for å kunne vise fram symboler på at de har lykkes med felttoget i Afghanistan. Og hva ville vært bedre enn at Norge, USAs største puddel i Europa, viste dette gjennom å sende afghanere hjem til et trygt Afghanistan. Åh, hvilken propagandaseier for USA! På bekostning av sikkerheten til våre afghanske brødre. Det er en del av det storpolitiske spillet.
Norge gjør sin egen vurdering, sier pølse-Hanssen. Pølse-Hanssen gjør sine egne vurderinger. Den ene dagen henviser de til høykommisæren for flyktninger, den neste dagen gjør de sine egne vurderinger - alt etter hvordan det passer med den norske politikken og med USAs politikk.
Og la meg avlegge en visitt til til Jonas Gahr Støre. Du elegante, du veltalende, du så upåvirkelige. I fjor høst møtte jeg Jonas Gahr Støre i en debatt i Tromsø. Da var han generalsekretær i Røde Kors, og han sa: Noen må slåss for og noen må forsvare det nøytrale, humanitære rommet. Hvis ikke vil mennesker lide.
Fjorten dager etter var han utenriksminister, og han hadde glemt alt han hadde lært som generalsekretær i Røde Kors, han hadde glemt alt han hadde lært som en sentral embetsmann i Verdens helseorganisasjon, og han ble, som han sannsynligvis alltid har vært, et maktmenneske med en agenda som er helt i tråd med den agendaen USA har. "Dear Condi." Jeg vil si til Jonas Gahr Støre: Kan ikke du ta en telefon til Norges Røde Kors, så kan Norges Røde Kors forsvare det nøytrale, humanitære rommet her i Oslo, og komme hit og sette opp et støtteapparat og Røde Kors-telt.
Men hvor er SV? Kjære Kristin Halvorsen, kjære Erik Solheim, hvor er dere? Hadde det vært en Høyre-regjering som hadde gjort det som nå skjer, så hadde dere vært på besøk her ved Domkirka. Jeg ber dere så innstendig jeg kan: Kom hit. Vis anstendighet, vis solidaritet, og vis hvor dere står. Kristin Halvorsen, Erik Solheim, dere skal være her!
Tausheten til Erik Solheim og Kristin Halvorsen er en del av den offentlige tausheten. Hvor er Dagsrevyen nå? Hvor er TV2 nå? Hvorfor dekkes ikke dette? Fordi dette skal ties i hjel! Hvorfor skal dette ties i hjel? Jo, fordi ingen makt er større enn folkets egen kamp, og norsk historie har vist at sultestreik er et farlig politisk våpen. For ikke mange år siden var det en sultestreik utafor Stortinget der samene tok opp kampen for samiske rettigheter i forbindelse med Alta-Kautokeino-kampen. Den sultestreiken var minst like alvorlig som denne, og det samiske folket vant viktige delseire, fordi de turte å holde den sultestreiken så offensivt midt i det offentlige Norge.
Jeg tror at tausheten som nå omgir denne sultestreiken, er en del av den politiske kampen for å fortsette norsk asyl- og flyktningpolitikk på den gemene måten den praktiseres i dag. I tillegg til presset fra USA, så er Norge presset fra Carl I. Hagen. Det er synd å si det, men den rød-grønne regjeringen gir konsesjon etter konsesjon til Fremskrittspartiets innvandrings- og utenrikspolitikk. Den rød-grønne regjeringen lar seg presse fra skanse til skanse og har ikke politisk rygg-marg til å stå opp og slåss for en anstendig innvandrings- og flyktningpolitikk. Shame on them.
Vi skal aldri la tausheten få lov til å legge seg som et kvelende teppe verken over denne eller over andre aksjoner. Vi alminnelige nordmenn har et stort ansvar. Hvis vi skal kunne kalle oss anstendige mennesker, så må vi behandle andre på en anstendig måte. Det er vår forbannede plikt. Det gjelder uansett politisk standpunkt eller religiøs tro - skal vi kunne kalle oss anstendige mennesker, må vi behandle andre med anstendighet. Det som skjer nå, med deportasjonene av våre afghanske brødre, er uanstendig, og det er vår plikt, hver enkelt sin plikt, å sørge for at solidaritetsarbeidet øker i styrke.
Og jeg har lyst til å si til en herr domprost Hauge, som i sin bekymring for afghanernes helsetilstand tilkalte politiet forleden dag. Jeg vil gi ham det rådet at neste gang han er bekymret for de sultestreikendes helse, så tilkaller han helsevesen og ikke politivesen. Meg bekjent er politiet fortsatt ikke satt opp med intravenøst utstyr og legemidler, og jeg tror ikke de blir det i nærmeste framtid. Jeg foreslår heller at domprost Hauge åpner det store teltet, domkirka som står der, slik at afghanerne kan få trygt opphold der inne. La oss få åpnet det store teltet!
Helt til slutt: Erling Folkvord fortalte meg at under politiaksjonen, han var til stede og så det hele, ble afghanerne behandlet på en utspekulert nedverdigende måte. De ble båret bort i presenninger, lempet inn i busser og lempet ut av bussene igjen, flere av dem ble dumpet i en park og stod der uten sko på beina. Så kommer det lastebiler fra et privat firma og stjeler teltene og alle eiendelene deres. Eiendeler de ikke har fått tilbake.
Kjære venner, kjære afghanske brødre. Vi har fått vite at mange av dere ikke har fått skoa deres tilbake. Som en enkel solidaritetshandling, så tar jeg av meg skoa mine nå og gir dem til dere. Så får vi en liste med hvor mange som mangler sko, dere skal i hvert fall ikke gå barbeint videre i denne sultestreiken. Og dere skal ikke stå alene, vi lover dere fortsatt solidaritet!