Ingrid Hindahl Natvig gjorde feltarbeid ved et kvinnesenter i Gaza vinteren 2001-02. Hun skriver nå hovedoppgave i sosialantropologi. Ingrid bodde på Vestbredden og studerte ved Bir Zeit-universitetet i 1998-99. I dag er hun medlem av styret i Palestinakomiteen i Oslo.
akp.no: I krig rykker soldatene "inn i byer", USA bomber "terrorister" i Fallujah, Israel "rensker opp". Framstillinga er slik at vi ikke skal tenke over at det bor mennesker der krigen kommer. Men tankene går likevel til kvinner som skal føde, kvinner med spedbarn. Og redde barn.
IHN: Ja, det var også det verste. Det gikk veldig inn på meg. Da jeg bodde i Gaza vinteren 2001-02, var jeg selv gravid, noe som jeg fant ut etter at jeg kom ned. Som gravid opplevde jeg å føle et fellesskap med andre gravide og mødre som ble veldig sterkt, jeg kunne så lett identifisere meg med disse kvinnene. I løpet av de få månedene jeg var i Gaza, var det noe som skjedde nesten hver dag. Alt for mange ganger ble det rapportert om fødende kvinner som var blitt skutt på mens de prøvde å komme seg på sykehuset. Palestinske kvinner synes det er trygt å føde på sykehus og ønsker å reise dit. Men å reise noen kilometer til sykehuset er ofte verken enkelt eller trygt. Gazastripa er delt opp i tre hoveddeler, nord, midten og sør. For å krysse må man gjennom en militær veisperring, og slike kan bli helt stengt. Soldater i tjueåra bestemmer over alle palestinere, om de skal få passere, vente eller snu. De bestemmer om en alvorlig syk pasient eller en fødende kvinne skal få krysse eller ikke. Eller vente i fem timer. Enhver grensekontroll er farlig for en palestiner. Kanskje skyter soldatene inn i bilen? Det er flere ganger kvinner er drept på vei til sykehuset, eller mannen eller faren som var sjåfør.
akp.no: Opplevde du å bli skutt etter?
IHN: Ja. En helt vanlig situasjon for palestinerne. En kveld hadde jeg dratt inn til Gaza by sammen med en annen kvinne. Jeg skulle til legen. Før intifadaen startet, ville det normalt vært mye folk og liv i gatene, for det var ramadan. Men vi så veldig få mennesker. Jeg ble igjen minnet på hvor farlig det er å være ute. Seinere på kvelden dro vi hjem i en vanlig service-taxi med plass til sju passasjerer. Vi nærmet oss den israelske bosettingen Netzarim, som ligger på veien hjem. Da hørte vi skudd. Det kom fra israelske militære vaktposter. Alle i taxien hylte og la seg ned. Skulle de drepe oss eller skremme oss? Ingen ble drept eller såret. Sjåføren kjørte videre. Det var sterkt å oppleve det å ikke ha kontroll over sitt eget liv og sikkerhet, å være overlatt til andre om jeg kan få leve. For palestinerne er dette en del av det daglige livet, de går rundt med denne følelsen mer eller mindre konstant. De kan heller ikke bestemme å ha det annerledes. Jeg kunne reise hjem til Norge. De var sperret inne. I et lite område med et fysisk gjerde rundt, og med fiendtlige soldater på vei til lege, jobb og skole.
akp.no: Begrenset det deg?
IHN: Jeg ble etter hvert redd for å reise rundt, fordi jeg var redd for tåregass. Jeg var redd for at fosteret mitt skulle bli skadet. Det er stor risiko for å abortere, hvis man er utsatt for tåregass, dette har skjedd med mange palestinske kvinner. Jeg skjønte mer om hvordan palestinerne lever i konstant frykt: "Lever jeg i morgen?" Jeg traff folk jeg kjente som jeg ikke hadde oppfatta var så religiøse, men som begynte å be. De sa det var fordi de var så nær døden. "Hva annet var det å gjøre?"
Jeg hadde under feltarbeidet mitt tenkt å være mer i Gaza by, men på veien dit var det en israelsk veisperring, i tillegg opplevde jeg to ganger bombeangrep i Gaza by, dette gjorde at jeg begrenset turene mine dit. Fra stedet jeg bodde og til kvinnesenteret hvor jeg studerte, var det bare en ti minutters kjøretur. Det er nemlig veldig korte avstander på Gazastripa. Hele området er bare 8 kilometer tvers over og 4 1/2 mil langt. Det hendte ofte at kvinner ikke kom på jobb på senteret, fordi veien var stengt. Kvinnene jeg snakket med, fortalte ofte om tanks som kjørte rundt husene deres, dette gjaldt de som bodde i landsbyer nær israelske bosettinger. Mange har også ofte slektninger fra andre deler av Gaza boende hos seg i flere dager fordi de plutselig ikke kommer seg hjem når veien blir stengt.
akp.no: Det ble også din hverdag mens du var der.
IHN: Ja, jeg begynte å skjønne mer og ta forholdsregler. Jeg ble mer redd for at det skulle skje noe med barnet mitt. Jeg unngikk alt jeg kunne, å krysse check-points, og holdt meg mest i midtområdet på Gazastripa, det vil si sør for Gaza by og nord for Khan Yonis. Jeg bodde i Bureij flyktningeleir og dro hver dag til Deir el Balah, som ligger innenfor dette lille området. Det er noen få kilometer. Jeg bodde hos familien min i Bureij, og de sa: "Her er det trygt, de kommer ikke hit." Men det var hele tida rykter og frykt. Vår leir endte i et gjerde - og på den andre siden var Israel med soldater og tanks. De kunne komme inn når som helst. De var noen meter unna, ikke noen mil. En dag var det sterke rykter om at soldatene skulle invadere leiren. Dette hadde allerede skjedd i mange andre leire sør og nord i Gaza. De kommer inn med store styrker med tanks og bulldosere, støttet av helikoptre som skyter med maskingevær. Under disse invasjonene, som Israel kaller aksjoner for å "renske opp i terroristreir" og knuse "terroristene", er det mange som blir drept og hus som blir jevnet med jorda.
"Nå kommer bulldoserne!" skrek folk i gatene, og de gjorde seg klare til at de skulle bli angrepet. Kvinner i nabolaget løp hysterisk for å finne sønnene sine, mens andre låste dører og boltet slåer. Senga mi stod vanligvis ved ytterveggen i rommet. Den kvelden flytta jeg den til motsatt vegg, i tilfelle bulldoseren skulle komme brasende gjennom veggen. De kom ikke denne gangen. Men de jevner folks hus med jorda, inne i flyktningleirene, hele tida. Men tre ganger siden jeg reiste fra leiren, har den blitt invadert den også.
Kart over Gazastripa: Gaza er 45 km langt og 8 km bredt. Der bor over en million palestinere. Ca 7 000 israelske bosettere har tatt 22 % av territoriet. Den israelske okku-pasjonsmakta har konfiskert i alt 33 % av territoriet med bl.a veier. Befolkningstettheten er en av de høyeste i verden med 3.320 innbyggere per kvadratkilometer.
akp.no: Israel står med soldater langs Gazastripa. Og de er inne med soldater. Rundt er det et gjerde. Er det mange som aldri kommer ut?
IHN: Ja, mange har aldri vært utafor Gaza. Nå bygger Israel apartheidmuren på Vestbredden. En tilsvarende mur er allerede rundt hele Gaza i form av et elektrisk gjerde. Før var det mer vanlig at arbeiderne kunne reise ut av Gaza og til Israel for å jobbe. Ut om morgenen, inn om ettermiddagen. Men på grunn av alle sperringene, kommer de ikke fram. En halvtimes tur kan ta to, fire eller flere timer, hvis de i det hele tatt kommer gjennom. Mellom de ulovlige bosetningene inne i Gaza har Israel dessuten bygd egne veier. Der de krysser den vanlige veien, blir all trafikk stoppa i begge retninger, i god avstand fra krysset og i god tid på forhånd, slik at bilen med bosettere kan kjøre som om de var de eneste i verden.
akp.no: Israel henter arbeidere fra utlandet i stedet for at palestinere får jobbe?
IHN: Ja, de henter filippinere og øst-europeere blant annet. Men palestinere og israelere har alltid jobba bra sammen. Jeg har snakket med mange eldre palestinere om det, og de sier at det aldri har vært noe problem. Det har hele tida vært mye kontakt mellom palestinere og israelere. Den kontakten vil Israel bryte.
akp.no: Det er mange palestinere som studerer?
IHN: Nesten alle palestinere går på videregående skole, og mange går på universitetet. Det er viktig for palestinerne. Israel har tatt nesten all jord - men det man lærer, kan de ikke ta. Det er universiteter både i Gaza og på Vestbredden. Men det er særlig Bir Zeit på Vestbredden som har det beste ryktet. Palestinere fra Gaza som ønsker å studere der eller for eksempel i Betlehem eller i Nablus, må søke Israel om tillatelse. Mange blir nektet tillatelse, dette gjaldt også før al-Aqsa-intifadaen startet. Mange av jentene jeg snakket med i Deir el Balah, hadde det til felles at de ønsket å studere, men at familien ikke hadde råd til å la dem gjøre det i den dårlige økonomiske situasjonen de hadde kommet i.
akp.no: De palestinske kvinnene, som har en så stri hverdag - hvordan klarer de, eller hvordan forsøker de, å vise sin motstand? Er det i det hele tatt mulig?
IHN: Jeg vil si om de palestinske kvinnene at de utøver motstand, alle sammen, mot den israelske okkupasjonen. Det er et viktig begrep i det palestinske samfunnet: sumud. Det er et arabisk ord som på engelsk oversettes med steadfastness (standhaftighet). Det de mener med dette er en bevissthet om at Israel ønsker å drive dem fra Palestina, men de lar seg ikke utdrive, de nekter å gi opp, de er der fortsatt. Palestinske kvinner har en viktig rolle i det palestinske samfunnet, Man må ikke bare se dem som ofre, men også som sterke kvinner som holder familien sammen, som brødfør familien, og som gjør alt de kan for å beskytte barna sine. Det er stor arbeidsløshet i Gaza nå, og mange familiefedre og sønner har mistet inntekten sin som de skulle forsørge familien med. Det er da kvinnene som tar på seg oppgaven med å skaffe mat til familien. Det er kvinnene som går til UNRWA (FN-organisasjonen for palestinske flyktninger) for å få matdonasjoner, og til andre lokale og internasjonale frivillige organisasjoner som deler ut mat og noen ganger penger. Under portforbud er det kvinner som ofte må trosse disse for å gå ut og handle mat til familien. For mennene er det for farlig. Når et familiemedlem blir tatt av israelerne og arrestert, er det kvinnene som går til soldatene og krangler med soldatene og krever barnet sitt eller mannen sin løslatt.
akp.no: Hva må gjøres?
IHN: Her i Norge kan folk fortelle den norske regjeringa at de må delta i et internasjonalt press mot Israel. Israel må stanse terrorhandlingene. Israel må trekke seg ut av de områdene de har okkupert. Israel må ut av Gaza og Vestbredden. Den norske regjeringa må delta i det internasjonale presset mot USA. Det er USA som betaler Israels krigsmaskineri.
akp.no: Hvis noen som leser dette, lurer på hva det betyr konkret for dem?
IHN: Boikott varer fra Israel! Det har betydning. Ikke kjøp appelsiner, poteter, avokado, stangselleri eller andre ting som er fra Israel. Si ifra i butikken at du ikke vil at de skal selge det.
Så kan du fortelle! Fortell andre på jobb og skole hva Israel gjør. Få flere til å delta i boikotten!
Meld deg inn i Palestinakomiteen! Da får du enda mer informasjon og kan delta aktivt i det arbeidet vi gjør. Og du bidrar til at det er mulig å lage informasjon, drive en organisasjon som lager møter, demonstrasjoner, kampanjer og skriver i avisene.
Det nytter å gjøre noe!
Kartet viser Israel, Vestbredden og Gaza, areal sammenlikna med Norge.
Kart: HOH