- Reis fana for sekstimersdagen!

Jorun Gulbrandsen intervjua av Johan Petter Andresen

Til innholdslista for akp.no nr 9, 2004 ||| Til AKP si heimeside


"Generelt er det en fordel om antiliberaliseringsbevegelsen blir en medspiller i kampen for sekstimersdagen. Mange av organisasjonene slåss mot kapitalens ubegrensa makt og for at folk skal ha mulighet til å ta makta i sitt eget liv."

Dette sier Jorun Gulbrandsen, leder av AKP, i dette intervjuet.

Jorun Gulbrandsen: Arbeidsgiverne vil fjerne normalarbeidsdagen og diktere arbeidstida til hver enkelt.

akp.no: Hvordan da?

JG: Forslaga fra flertallet i Arbeidslivslovutvalget vil fjerne normalarbeidsdagen og forlenge arbeidsdagen. EU-kommisjonen har lagt fram et nytt forslag til arbeidstidsdirektiv som innebærer en undergraving av normalarbeidsdagen, blant annet ved å regne ut arbeidstida på årsbasis. EU og kapitalen i Europa bruker fattigdommen i øst som et redskap til å presse lønns- og arbeidsvilkåra til arbeiderne i vest.

akp.no: Hva skal arbeidsfolk da svare med?

JG: De må forsvare lovene og avtalene om normalarbeidsdagen og som begrenser arbeidstida, sånn som fagforeningene nå reiser kampen for å forsvare arbeidsmiljøloven. Men samtidig er åttetimersdagen for dårlig. Den svarer ikke til de behova som dagens arbeidere har. Arbeiderklassen er endra fordi halvparten nå er kvinner. Det har ført til en bevegelse for en normalarbeidsdag som vil gjøre det mulig for langt flere kvinner å ha full jobb. Åttetimersdagen er en stengsel for dette. Derfor kom kravet om sekstimersdagen.

akp.no: Så menn trenger ikke noen sekstimersdag?

JG: Kravet om sekstimersdagen er reist av de fleste. Men det er de kvinnedominerte fagforeningene som er mest opptatt av det. Så her har mannsdominerte fagforeninger noe å lære. Mennene vil selvfølgelig tjene på sekstimersdagen. Fordi de vil få lettere dager. Folk sliter for mye. Tempoet og intensiteten har økt. Folk blir rett og slett mer utslitt på jobben. Dette gjelder både kvinner og menn. I offentlig sektor holder fagforeninger kurs om "stressmestring"(!) fordi folk er så fortvila.

Gå på tur

akp.no: Så du vil at mennene skal ha kortere arbeidsdag for å komme tidlig hjem og vaske golv?

JG: Sekstimersdagen vil gjøre det lettere for kvinnene å slåss for en mer lik arbeidsdeling hjemme. Argumentet med ulik arbeidstid vil ikke lenger gjelde. MEN! Jeg er helt mot at likestillingskampen handler om å sende mannen hjem. Det er en sentral oppgave for arbeidsfolk flest at mer av hus- og omsorgsarbeidet blir gjort på en god måte av samfunnet i felleskap. Familien må tømmes for mye av det praktiske arbeidet, slik at folk kan bruke mer tid på andre ting, som å lese, gå på tur, gå på kurs, male snekre, være sammen, synge i kor, leke med unger og besøke hverandre! Sekstimersdagen skal føre til at folk får flere muligheter i hverdagen enn å ha et reinere hus. Fram for upussa vinduer!

akp.no: Men har vi råd til sekstimersdagen?

JG: Hvem er "vi"? Kapitalistene har økt sine inntekter og verdier kontinuerlig siden krigen. Noe av dette har arbeiderklassen greid å tvinge til seg i form av blant annet kortere arbeidstid og bedre reallønn. Men siste lovbestemte arbeidstidsforkorting som omfatta alle var i 1976, altså for snart 30 år siden!

Økt effektivitet

Produktiviteten øker kontinuerlig. Hver enkelt av oss er mye mer effektive enn før på grunn av bedre teknologi, infrastruktur og organisering av arbeidet. Blant økonomer er det enighet om at produktiviteten i den enkelte bedriften øker med omlag 2-3 prosent per år. For samfunnet som helhet har bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger økt så mye at hver enkelt av oss produserer ni ganger så mye som i 1920.

Når det gjelder familiene, gir de åtte pluss seks timer i gjennomsnitt per dag som lønnsarbeid. For førti år siden var det åtte-ni timer. Hva har de fått tilbake? Alt for lite. Det er kapitalistene som har tatt mesteparten av økninga av produktiviteten og produksjonen. Dette ser vi i de økende klasseskillene de siste tretti åra. Derfor er det et rimelig krav at noe av produktivitetsøkninga blir brukt på arbeidstidsforkorting for folk flest.

Ikke råd til kapitalismen

akp.no: Men BNP-veksten er jo lavere nå enn på 1950-60-tallet, og vi har massearbeidsløshet. Åssen kan samfunnet da ha råd?

JG: Det er jo egentlig dette som er poenget. I de enkelte bedriftene, uansett om de produserer varer eller tjenester, øker produktiviteten uavlatelig. Hvis ikke produktiviteten øker, vil bedriften sakke akterut i konkurransen og risikere konkurs. Men samtidig som den enkelte bedriften gjør alt for å øke produktiviteten og produksjonen, svekkes folks muligheter til å kjøpe alle disse tjenestene og varene. BNP-veksten avtar fordi måten de kapitalistiske bedriftene styrker sin produktivitet på, er ved å utarme andre deler av økonomien. For eksempel ved å tvinge småbruk og småproduksjon til å bli nedlagt. Ved å ødelegge produksjonsutstyr før det reelt er oppbrukt og holde tilbake utviklinga av reallønn og forbedringer av velferden. De siste 15 åra har Japans BNP vokst med rundt null og 1 prosent, likevel har produktiviteten i bedriftene i Japan utvikla seg like fort som tidligere.

Derfor er argumenter om at vi ikke har råd, å sette vogna foran hesten. Det er nettopp det kapitalistiske samfunnets menneskefiendtlige virkemåte, som gjør at økt produktivitet fører til massearbeidsløshet og dårligere levekår, som er problemet. Vi har råd til sekstimersdagen for lengst, men vi har ikke råd til å fortsette med kapitalismen.

Arbeidsløshet

Motsetninga mellom den voldsomme evnen til å utvikle produksjonen og produktiviteten på den ene sida, og den manglende evnen til i samme grad å øke samfunnets totale forbruk på den andre, gjør at arbeidsløsheten øker, at det blir stadige kriser. Og på toppen av det hele løses disse krisene slik at problemene bare blir enda større. Derfor er arbeidsløsheten større nå, både i verden som helhet og i Norge, enn for 50 år sia, og derfor er veksten lavere nå enn for 50 år sia. For arbeidsfolk sier det seg sjøl at økt produktivitet må føre til at man skal få det bedre. At økt produktivitet skal føre til større arbeidsløshet, er jo helt meningsløst. Men nettopp den økte arbeidsløsheten er et argument for arbeidstidsforkorting, naturligvis med full lønnskompensajson.

akp.no: Men er ikke arbeiderklassen på defensiven, er det ikke først og fremst om å gjøre forsvare det vi har oppnådd?

Aksjoner må til

JG: At borgerskapet angriper lovverket og arbeiderklassens avtaler er et faktum. Konkurransen mellom ulike kapitalgrupper er beinhard. EU-kapital har som mål å vinne over amerikansk og asiatisk kapital. I denne kampen er det om å gjøre for kapitalen å gjøre fagbevegelsen til medspiller eller til ruin. Det eneste fornuftige svaret på dette er å slåss som ville helvete. Jeg mener at det er opp til fagforeningene sjøl å oppnå noe, for kapitalen har penger. Det er alltid et spørsmål om hvem som slåss hardest. Arbeidsfolk har styrken og organisasjonen. I dag er det ikke tilstrekkelig med høringsuttalelser om de forskjellige groteske angrepa på arbeiderklassen. Enten det dreier seg om ødeleggelsen av folkepensjonen eller arbeidsmiljøloven, gjelder det å få til handling. Jeg ser fram til aksjonsdagen som deler av fagbevegelsen har tatt initiativ til 11. november og håper mange aksjonerer!

En sentral del av det å komme på offensiven er nettopp å reise offensive paroler. Dette kan vi lære av våre formødre. Kampen for åttetimersdagen ble reist på slutten av 1880-tallet i Norge og ble fremma både i oppgangs- og nedgangstider som en sentral reformparole. Slik kan også sekstimersdagsparolen bli.

akp.no: Mener du at antiliberaliseringsbevegelsen, som for eksempel Attac i Norge, skal reise dette kravet?

Hva slags samfunn?

JG: Generelt er det en fordel om antiliberaliseringsbevegelsen blir en medspiller i kampen for sekstimersdagen. Mange av organisasjonene slåss mot kapitalens ubegrensa makt og for at folk skal ha mulighet til å ta makta i sitt eget liv. Sekstimersdagen betyr både at man tar tilbake verdier som kapitalen har gått av gårde med, og gir det til folks beste. For det andre gir det folk flest litt bedre tid til å bry seg med utviklinga i samfunnet. Før eller seinere bør derfor også Attac ta en diskusjon om sekstimersdagen, både i Norge og internasjonalt. Dette er en del av den politiske kampen om hva slags samfunn vi vil ha.

I Europa har kampen for kortere arbeidstid vært en viktig sosial bevegelse. Nå hardner denne kampen til, når kapitalen prøver å tvinge fram en arbeidstidsforlengelse. Derfor blir kampen om arbeidstida en sentral kamp, uansett hva de enkelte organisasjonene mener. Antiliberaliseringsbevegelsen må ta stilling til om de vil delta på denne banen eller stå utafor. Jeg mener at de bør engasjere seg.

Kampen på kontinentet er blitt reist som en kamp for 32 eller 35 timers uke. I Norden har kravet vært kortere daglig arbeidstid. Disse kan forenes i ei parole om sekstimersdag og 30 timers uke.

akp.no: Men er ikke sekstimersdagen veldig eurosentrisk? Det er jo mange steder i verden der man ikke har oppnådd åttetimersdagen ennå?

JG: Jo, men det var også kampen for åttetimersdagen. Den var viktig i land med industri. Hvis vi vinner fram i denne kampen i Europa og den industrialiserte verden, vil det være positivt for alle. Men vi kan også lære av historia. Det var et ikke så industrialisert land - nemlig Sovjet, som ble utløsende for at åttetimersdagen vant fram. Den store oktoberrevolusjonen innførte den i 1917 med ett slag. Arbeiderklassens revolusjonsglede og kampevne og borgerskapets revolusjonsfrykt gjorde så at åttetimersdagen brått ble innført i Europa ellers i løpet av et par år.

Et allsidig liv

akp.no: Da er vi i mål når vi vinner kampen for sekstimersdagen?

JG: Egentlig synes jeg sekstimersdagen er for lang. Slik som samfunnet er organisert i dag, faller arbeidsreisene utafor arbeidstida. Så sjøl med sekstimersdagen er veldig mange disponert av bedriften i åtte-ti timer. Nå ville fire timer gi det som vi i dag tror at sekstimersdagen vil gi.

I et sosialistisk samfunn hvor arbeiderklassen skal styre samfunnet, må de ha tid. Vi må absolutt ikke basere samfunnet på heltidspolitikere aleine. Hver og en må delta i styringa, gå på møter, lese dokumenter, skrive forslag, snakke med andre og være en aktiv deltaker i samfunnet. Da er fire timer mer enn nok, det er bare å regne! Jeg tror at et gjennomsnitt på to timer dagen, eller fire timer tre ganger, ville gi folk flest mulighet til å leve et allsidig liv. Ikke bare som produsenter for kapitalen i privat og offentlig sektor som i dag!