Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Hans Petter Sjøli er en av flere som har skrevet bok om ml-bevegelsens historie. Boka hans, Mao, min mao, har ført til presseoppslag - bl.a i Klassekampen - om et par av Sjølis påstander; en av dem er at ledelsen i AKP(m-l) sendte ut et direktiv om "storstilt overvåking" av Norges Kommunistiske parti (NKP).
Påstanden er et godt utgangspunkt for å diskutere krigsfaren på 1970- og 80-tallet. Jeg mener det er merkelig at krigsfaren har blitt så lite diskutert i tidligere ml-debatter, ettersom faren for krig opptok ml-bevegelsen sterkt.
I dette spørsmålet må man være superdialektiker. På den ene sida var det en farlig rivalisering mellom supermaktene USA og Sovjet, som kunne utløst krig. På den andre sida var ml-bevegelsen skråsikker i troen på at denne rivaliseringen måtte utløse krig. Overbevisningen om en kommende verdenskrig førte til alvorlige feil i AKPs og Rød Ungdoms eksterne og interne liv - her finnes det nok av pussige episoder.
Ikke alle vandrehistorier stemmer, f.eks påstanden om våpentrening. Mange har også latterliggjort organisasjonenes sikkerhetspolitikk, ofte med rette. Men disse fenomenene må settes i politisk sammenheng med de store begivenhetene som fant sted i 1970- og 80-årene.
Men først to sitater fra Mao, min mao: "AKP-medlemmer, 2.2-ere, drev også aktiv agentvirksomhet inne i andre partier, først og fremst i Arbeiderpartiet, både sentralt og lokalt. Det ble i tillegg drevet en storstilt overvåking og registrering av NKP-medlemmer, av nynazistmiljøet og politiet."
Og, i en fotnote: "En sentralt plassert kader som Kjell Skjervø bekrefter at partiet drev registrering av NKP-ere." (Mine uthevinger.)
Undertegnede satt i AKP(m-l)s internasjonale utvalg fra 1979 til 1985 og det meste av tida i arbeidsutvalget, sammen med Petter Bauck og Finn Sjue. Blant de mest sentrale spørsmålene for oss var krigsfaren og Sovjet-spørsmålet, og organisasjoner som Solidaritet Norge-Eritrea, Afghanistankomiteen og Solidaritet Norge-Polen var viktige for utvalget og hele partiet. Vi var også opptatt av Tsjekkoslovakia, og etablerte breie komiteer til støtte for landet mange steder. 21. august - årsdagen for Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia i 1968 - var en sentral demonstrasjonsdag fra midten av 1970-tallet og et godt stykke ut på 80-tallet.
I denne forbindelse hadde vi mange høylytte diskusjoner med NKPere om Sovjet. Men jeg, som mange andre, har aldri hørt om noe direktiv om storstilt overvåking eller registrering av NKP. Jeg har sjøl spurt Kjell Skjærvø, Hans Petter Sjølis kilde, som hevder at sentralkomiteen sendte ut et muntlig direktiv til distriktsstyrer. Det finnes ingen skriftlige kilder.
Jeg reagerer på presisjonen i Sjølis påstand: "Storstilt overvåking," skriver han. Det er mildt sagt drøyt. Skjærvø begrenser seg til registrering. Hvorfor da strekke det lenger?
Overvåking er slikt Politiets overvåkingstjeneste og den militære etterretningen bedriver. De nøyer seg ikke bare med å registrere personer. De overvåker, de avlytter telefon, kontorer og boliger. Arbeidskolleger melder fra om en persons vaner og uvaner på arbeidsplassen. Privatliv og personlige vurderinger blir notert og arkivert. Det er overvåking.
Dersom NKPere skulle overvåkes, måtte en overvåkingsinstruks blitt vedtatt og spredd. Nå sier for så vidt også Skjærvø at direktivet aldri kom ned på lagsnivå. Det jeg derimot husker, var at vi skulle følge ekstra godt med partiet NKP og deres politiske praksis. Reint politisk meiner jeg at det var fornuftig sett i et krigsfareperspektiv. Tanken var at flere av de entusiastiske Sovjet-tilhengerne i NKP kunne komme til å opptre som angivere dersom Sovjet okkuperte.
Jeg synes Hans Petter Sjølis påstand om storstilt overvåking mangler saklig dekning.
Vi hadde tøffe diskusjoner i fagbeveglesne om Sovjet og krigsfaren, blant annet i Jern & metall Oslo. På hvert årsmøte fra slutten av 1970-tallet til midten av 80-tallet var det kampavstemming om å fortsette medlemsskapet i Vennskapssambandet Norge-Sovjet. Vi AKPere gikk inn for utmelding, begrunnet i Sovjets aggressive politikk.
Noen få NKPere var aktive i diskusjonen. De forsvarte Sovjet i alt, både på Afrikas horn og i Tsjekkoslovakia, Polen og Afghanistan. Den gangen stod medlemmer av NKP, SV og AP i fagbevegelsen sammen om å ha et nært forhold til Sovjet. Mange av dem pleide aktivt kontakter i Øst-Europa gjennom mange år, bl.a på utallige faglige delegasjonsreiser.
Vi ønsket derimot å fremme solidaritet og kritikk av Sovjets brutale framferd i Øst-Europa og Afghanistan. Det var ikke på tale med noen registrering av NKPerne.
Diskusjonen om Sovjet og krigsfaren skøyt fart i 1975 og varte i over ti år. Det er lett å latterliggjøre krigsfaren - det ble jo ingen krig, selv om faren var reell. Vårt utgangspunkt var Lenins tese om at det vil komme mye nye omfordelingskriger under kapitalismens høyeste stadium - imperialismen. Tesen ble tolketensidig av AKP/RU: Vi mente det måtte komme en omfordelingskrig mellom supermaktene USA og Sovjet.
Den reflekterte Egil Fossum (tidligere redaktør i Klassekampen) skrev en artikkel i tidsskriftet Røde Fane i 1979 med tittel "Krig før 1985?". Det var brei oppslutning i ml-bevegelsen om dette, og vi ville ta et oppgjør med den borgelige naivismen fra rett før 1914 og 1940. Det ble sitert flittig fra sentrale Arbeiderparti- og Høyre-politikere som aldri trodde på en ny verdenskrig. AKP/RU advarte mot å gjøre den samme feilen igjen.
De fleste i SV, inkludert Hans Ebbing, mente at Sovjet var en degenerert arbeiderstat, men at det like fullt lå til "venstre". Vår analyse av Sovjet hadde mye for seg, men de grove utskjellingene av SV og NKP, mest i 1975-76, var nok slag under beltestedet.
Ml-analysen var i korte trekk at Sovjet var som Tyskland, en oppadgående supermakt med kraftig militær opprusting. Den militære kapasiteten skulle brukes til krig og utvidelse av landets interessesfære.
Dette var logisk og helt riktig observert: I 1977 støtta Sovjet Dergen-juntaens militærkupp i Etiopia. Etiopia gikk så til krig mot Eritrea, og AKPere sto i spissen for dannelsen av Solidaritet Norge-Eritrea i 1978. I april i 1978 stod Sovjet bak kuppet kalt "Saur-revolusjonen" i Afghanistan. Taraki-regimet ble avløst av Amin-regimet etter et blodig indre oppgjør i Moskva-partiet PDPA. SV og NKP støtta disse "marxistiske" regimene. SV mente at "Saur-revolusjonen" var et nødvendig oppgjør med føydalismen i Afghanistan. AKP og SV hadde uforenlige syn på Sovjet. SV, som i 1973 var et valgforbund med NKP som deltaker, så på Sovjet som et "venstre" og en progressiv kraft i verden.
Så kom hendelsen som ble et "bevis" på at vår analyse var rett: 27. desember 1979 okkuperte Sovjet Afghanistan. Partilederen i PDPA, Amin, ble skutt i regjeringspalasset, og "partikamerat" Karmal ble satt inn som quisling. Sovjet var i ferd med å flytte sine posisjoner fram mot det strategisk viktige subindiske kontinentet. Landet hadde gode forbindelser til Indira Gandhi og India, mens USA støtta diktatoren Zia ul-Haq i Pakistan.
Det er ingen tvil om at Sovjet invaderte Afghanistan for å komme på offensiven. SV hadde motsatt syn og mente at Sovjets okkupasjon var et forsvar mot USA og Vesten. Noen forklarte invasjonen med Natos dobbeltvedtak om å utplassere atomvåpen i Europa.
Rett etter invasjonen gikk AKPerne Petter Bauck og Finn Sjue i spissen for å lage en brei markering mot innmarsjen. Demonstrasjonen fikk oppslutning på tvers av partigrensene, og dette la grunnlag for at Afghanistankomiteen ble danna. SV tok avstand fra okkupasjonen, men SV-ledelsen gikk imot å delta i komiteen, fordi det var Høyre-folk med.
Sovjets krigføring i Afghanistan var meget brutal: Mellom en og to millioner mennesker ble drept, seks millioner ble drevet på flukt, ødeleggelsene var ufattelige. Jeg var i Afghanistan i 1984 og 1988 og kan skrive under på at Afghanistan var Sovjets Vietnam.
En god del NKPere og NKUere meldte seg ut etter invasjonen. De som ble igjen, støtta Sovjets brutale krig frenetisk.
Jeg var på et konfrontasjonsmøte med lederen i NKU i 1987. Han hadde da et internskriv skrevet av meg innimellom sine papirer. Notatet inneholdt følsomme opplysninger om hvilke kommandanter Afghanistankomiteen ville støtte med penger. Dette utløste munnhuggeri i panelet.
Hendelsen underbygde vår påstand den gangen om at NKP hadde folk innenfor Afghanistankomiteen, og at Sovjet og NKP fulgte nøye med hva AKP og komiteen gjorde. Notater om vårt støttearbeid til den militære kampen afghanerne førte, var meget følsomt materiale.
På denne tida begrensa Maggie Thatcher sin Afghanistan-støtte til flyktninghjelp i Pakistan. Det samme gjaldt USA. Reagans våpenhjelp til Afghanistan gikk til Pakistan. Det var først i 1987 mujahedin fikk et lite antall Stinger-raketter. Dette var forhold som ble avtalt på topplan mellom Gorbatsjov og Reagan.
Afghanistankomiteen mente imidlertid tidlig at det var viktig å sende hjelp inn i landet. Komiteen tok dette opp med Utenriksdepartementet (UD). Det tok lang tid før den politiske ledelsen ved statsråd Knut Frydenlund ga grønt lys, for dette kunne skape problemer med Sovjet-ledelsen. Jeg var sjøl i forhandlinger med UD, som understrekte dette.
Den svenske Afghanistankommittén fulgte Norges eksempel og trappa opp støttearbeidet med millioner inn i Afghanistan fra 1983. Dette protesterte Sovjet mot. Gorbatsjov og Palme skulle møtes i 1986. Statssekretær Pierre Schori møtte en sovjetisk statssekretær i formøte. Sverige protesterte da mot de sovjetiske ubåtene i den svenske skjærgården, mens Sovjet protesterte mot Sveriges offentlige støtte - gjennom Afghanistankommittén - til mujahedin, selv om det var til humanitære formål.
Jeg var med og leda en stor internasjonal høring om Afghanistan mars 1986, med støtte fra UD. Til stede var representanter for store kommandanter inne i Afghanistan, som Massoud i Pansjir og Ismael Khan i Herat. Sovjet sendte sin ambassadør med limousin til UD og protesterte mot høringen, som for øvrig fikk store mediaoppslag.
Min påstand er at Sovjet og NKP hadde stor interesse av hva AKP og Afghanistankomiteen foretok seg. Sovjet prioriterte etterretning i Peshawar, fordi her ble hjelp formidla. Det gjaldt også solidaritetsorganisasjoner som ga støtte inn i Afghanistan. Det var helt sentralt for motstandskampen at humanitær støtte kom inn i landet. Sovjet teppebomba mange steder. Målet var å tømme landet for folk for å undergrave mujahedins motstandskamp.
Det var mer interessant for Sovjet, med hjelp av nære venner, å overvåke AKP og Afghanistankomiteen enn omvendt. Politisk heia NKP på Sovjet som førte en grisete krig mot et av verdens fem fattigste land.
På denne tida mente AKP at det bare var revolusjon i en av supermaktene som kunne hindre en tredje verdenskrig. AKP/RU hevda også at solidaritetsarbeid med Eritrea, Charta-77 i Tsjekkoslovakia, Solidaritet i Polen og mujahedin var virkelig fredsarbeid. Her hadde vi faktisk rett. Sovjet kjørte seg bom fast i Afghanistan, noe som kanskje var den viktigste faktoren bak Sovjetunionens kollaps. I tillegg var opprøret i Polen og den lange kampen Charta-77 førte, viktige årsaker til at imperiet gikk til grunne. Støttearbeidet for Solidaritet i Polen fra 1980 var også viktig i fagbevegelsen.
I alle disse frontene gjorde AKP en viktig jobb sammen med mange fra andre politiske miljøer. Vi hadde lært at politisk bredde var nødvendig for å oppnå de beste resultatene.
Men det utvikla seg også feilaktige analyser. I Rød Ungdom stod synet om å bygge enhetsfront bare mot Sovjet. Man skulle støtte Thatcher og Reagan fordi de var datidens Churchill, mens Jimmy Carter og Labour var Chamberlain-er som stod for ettergivenhetspolitikk.
Derfor mente en at det var rett å nedtone solidaritetsarbeidet med dem som kjempet mot USA-imperialismen. Verre var det at en viktig del i Oslo AKP på begynnelsen av 1980-tallet mente at 90 prosent av partiet måtte under jorda for å forberede seg på krig. (Disse meldte seg ut i 1984.) Den ekstreme sikkerhetslinja ødela veldig mye for demokratiet i AKP/RU.
Det meste hadde en logisk forklaring. Vi visste at vi ble overvåka. Vi visste at politiet ga lister over NKPere til Gestapo i 1940. Dette ville AKP og RU lære av ved å ha en sikkerhetspolitikk. Vi hadde rett i at det kunne bli krig. Men troen på den tredje verdenskrig førte til et drepende arbeidstempo som sleit ut folk. Krigskommunismen fikk gode vilkår med harde slag.
Heldigvis ble det ikke krig. Dermed kan vi i dag si at sikkerhetslinja med dekknavn skada ml-bevegelsen. Solidaritetsarbeidet med Afghanistan, Polen, Eritrea og Tsjekkoslovakia fortjener derimot honnør.
Men storstilt overvåking av NKP har ikke Hans Petter Sjøli saklig dekning for.
Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |