Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Programmer om hvordan "menneskedyret" styres av sine nedarvede instinkter er populære på tv, og pressa kan stadig fortelle at forskere har oppdaget "homofili-genet", "selvmordsgenet" eller "voldsgenet". Biologiske forklaringer på atferd er igjen blitt populære. Men har de noe for seg?
I ei bok som på engelsk bærer tittelen The Making of the Modern Body fra 1987 forteller forskeren Londa Schiebinger om en ny interesse for det særegne ved den kvinnelige kroppen, som oppsto i det 18. århundre. Tidligere hadde en ikke sett kvinne og mann som fysisk særlig forskjellige. Heller ikke kjønnsorganene ble betraktet som vesentlig ulike - kvinnene hadde omtrent samme utstyr som mannen, bare vrengt innover. Mannens dominans over kvinnen var forankret i en hierarkisk, sosial orden, gudegitt, evig og selvfølgelig. Dette hierarkiet gjenspeilte seg også i synet på kvinners og menns kropper. Rent fysisk ble kvinnen oppfattet som en mindreverdig mann. Hun var det samme - bare i mindre grad. Dette endret seg med opplysningstida. Londa Schiebinger skriver at "naturen" spilte en nøkkelrolle i den liberale, politiske tankens framvekst. I det 17. og 18. århundre prøvde naturrett-filosofer som Locke og Kant å gjøre naturen til grunnlaget for samfunnsmessige ordninger. For naturrettsteoretikeren kunne en appell om naturlige rettigheter bare motsies av bevis for naturgitte ulikheter. Skulle ulike rettigheter til menn og kvinner i samfunnet kunne rettferdiggjøres, måtte de begrunnes med at kvinner og menn var ulike av naturen. Jakta på kvinnens biologiske annerledeshet begynte. I den nye, vitenskapeliggjorte diskusjonen om mannlighet og kvinnelighet og kjønnenes samfunnsmessige stilling, erstattet naturen Gud som den høyeste autoritet. Siden har forskere utrettelig lett etter biologiske kjønnsforskjeller som kunne forklare og legitimere kvinners og menns ulike samfunnsmessige stilling (se f.eks. Anne Fausto-Sterling 1992 for en grundig, kritisk gjennomgang av disse forsøkene i nyere tid).
Den franske forskeren Colette Guillamin (1995) er inne på noe liknende. Hun er opptatt både av rase og kjønn. Både mellom hvite og svarte, og mellom kvinner og menn, eksisterer det et samfunnsmessig maktforhold. Men det at den underordnete gruppa er dominert, blir forklart ved indre egenskaper ved gruppa sjøl, gruppas "natur". Ofte driver naturvitenskapene en slags hvitvasking av sosiale verdier, så de kommer ut i den andre enden som "naturlig", hard valuta.
"Hittil har ingen kjemiker oppdaget bytteverdi i perler eller diamanter," skriver Marx i Kapitalen. For "verdi" er ingen substans, men uttrykk for et sosialt forhold, det forholdet mennesker har til hverandre i produksjonen. Men vi oppfatter "vare" som en ting i seg sjøl, og "verdi" som en slags fysisk egenskap ved varen. En av grunnene til at det er så vanskelig å se kapitalismens virkelige vesen, er nettopp denne tingliggjøringa - at mellommenneskelige forhold framstår som ting, og dermed oppleves som noe fysisk og naturgitt.
Guillamins analyse av rase og kjønn er en parallell til dette resonnementet hos Marx. "Rase" og "kjønn" er i følge Guillamin ingen substans, men uttrykk for sosiale forhold - dominans- og utbyttingsforhold. Det at den underordna gruppa er dominert, blir gjort til en indre egenskap ved gruppa sjøl, til gruppas "natur". Vi har vanskelig for å se disse maktforholdenes virkelige vesen, fordi de er blitt tingliggjort. "Rase" og "kjønn" framstår, i likhet med "vare" og "verdi", som noe fysisk og naturgitt. Guillamin peker på hvordan vitenskapen har vært (og er) ivrig opptatt med å "finne byttverdi i perler eller diamanter", eller rettere sagt "rase" og "kjønn" som indre, biologiske og genetiske egenskap hos mennesker.
Forskjellsbehandling av hvite og svarte, kvinner og menn kan kritiseres som urettferdig dersom hvis den utelukkende er resultat av lover og regler menneskene har funnet på. Men hva om hvite av naturen er skapt til å tenke, svarte til å gjøre kroppsarbeid, kvinner til å passe barn, menn til å erobre verden? Da er ikke forskjellsbehandlinga urettferdig lenger. Naturens jernlov må alle bøye seg for. Slike teorier er bekvemme for makthaverne.
At en teori er bekvem for makthaverne, betyr naturligvis ikke at den ikke kan være riktig. Men slike teoriers popularitet kan ikke bare forklares med deres vitenskapelige soliditet, for å si det forsiktig. Nå ser det igjen ut til at vi er inne i en stim. Det går knapt en dag uten at media kan fortelle om genetikere eller sosiobiologer som har løst kjønnsforskjellens, kriminalitetens, alkoholismens, selvmordets osv osv gåte. Populariserte tv-serier om "menneskedyret" som styres av sine evolusjonært formete instinkter vises i beste sendetid.
Det er sjølsagt ikke utenkelig at det finnes biologiske forskjeller mellom mann og kvinne som også disponerer for forskjeller i atferd. Mennesket er også et biologisk vesen, og det er grenser for hvilke sosiale konstruksjoner og språkspill det går an å lage ut av kroppen vår. Men forsøk på å finne biologiske årsaker til kjønns-, rase og klasseforskjeller har en dyster historie, og oftest et reaksjonært, politisk program.
Som et moderne eksempel kan vi ta boka Hjernen. Den STORE forskjellen på mann og kvinne av Anne Moir og David Jessel, som kom på norsk i 1992. Det er ei slags populærvitenskapelig bok, med et tydelig politisk program. Programmet går ut på å løse problemene mellom kjønnene i tråd med det forfatterne kaller "radikal nytenkning omkring forholdet mellom menn og kvinner, nå som vi endelig kan basere vår tenkning mer på fakta enn teorier". Essensen i det glade budskap er: "Kvinnene behøver ikke lenger gi mennene skylden for det de oppfatter som sin egen mislykkethet, og mennene behøver ikke lenger være redd for at kvinnene skal trenge dem vekk fra deres enemerker." Dette programmet er i følge forfatterne bygd på "fakta", på moderne hjerneforskning.
Dogmatiske feminister og mennene de har klart å hjernevaske, kan nå bare klappe igjen kjeften og bøye seg for vitenskapen. Moir og Jessel gir et bilde av mannen som av natur uforbederlig aggressiv, med en hjerne som ikke egner seg til å tenke i helhet og sammenheng, men nærmest fungerer med innebygde skylapper. Dette mannsbildet er for Moir og Jessel et selvfølgelig argument for status quo:
"Mennene behøver ikke lenger være redde for at kvinnene skal trenge dem vekk fra deres enemerker." For meg ville en mer nærliggende slutning være at vi må få dem vekk "fra deres enemerker" i alle maktposisjoner raskest mulig, før jorda ødelegges av krig, kortsiktig profitt-tenkning og manglende økologisk helhetssyn. Når denne problemstillinga ikke reises, skyldes det at konklusjonen (status quo er best) ligger fast, og så får premissene tilpasse seg så godt de kan. Det er ikke vitenskapelige resultater som leder Moir og Jessel til konklusjonen, men det politiske programmet deres som bestemmer hvordan de bruker mer eller mindre vitenskapelige resultater. Et annet eksempel på det samme: Boka hevder at menn har en (biologisk fundert) bedre romforståelse enn kvinner. La oss et øyeblikk godta det. Hvilke konsekvenser skal vi i så fall trekke? Moir og Jessel bruker det som et argument mot kjønnskvotering: "I følge US Employment Service vil ethvert ingeniørstudium og nesten alle tekniske eller naturvitenskapelige profesjoner kreve romforståelse på nivå med de øverste ti prosent av befolkningen. Vi må altså akseptere biler og romferger med enda dårligere konstruksjon enn vi har i dag. Ville du la dine barn fly med et flyselskap hvor kjønnskvoteringen var gjennomført?"
Kvinner egner seg ikke som piloter, er budskapet, trygt i tråd med eksisterende kjønnsrollemønstre. Men hvorfor reises ikke spørsmålet om menn overhodet egner seg som førere i kollektivtrafikk, det være seg fly, båt eller buss? Forsikringsselskapene har tatt konsekvensen av unge menns høye ulykkesfrekvens som bilførere. Med sin "aggresjonsfremmende testosteronproduksjon" vil vel menn være forutbestemt til å ta farlige sjanser og stelle til alvorlige ulykker? Å stille dette spørsmålet ville imidlertid ikke tjene til å bygge opp under det eksisterende kjønnsrollemønsteret. Derfor stilles det ikke.
At en egenskap er arvelig, sier i seg sjøl ingenting om i hvilken grad den kan endres gjennom miljøpåvirkning. Gould (1984) bruker et enkelt eksempel: Et barn med medfødt dårlig syn kan se helt normalt hvis det får riktige briller. I mange tilfeller kan sosiale faktorer, som f.eks. utdanning, oppmuntring, gode materielle vilkår fungere som slike "briller". Kvinner oppnår ytterst sjelden å bli store matematikere. Det skyldes i følge Moir og Jessel at kvinnehjernen ikke er bygd for matematikk. Menn, som i følge de samme forfatterne har dårligere språkforståelse, verbale ferdigheter og evne til kommunikasjon enn kvinner, er likevel i stort flertall blant verdens litterære genier. Dersom det er riktig at menn i utgangspunktet er underlegne på det verbale området, må de ha fått noen ganske kraftige "briller" til hjelp. Og da gjenstår spørsmålet: Hvorfor er "brillene" bare for menn? Forklaringa finner vi i samfunnet.
Det er grunn til å gå teorier som hevder å ha påvist et biologisk grunnlag for atferdsforskjeller etter i sømmene på flere nivåer:
For det første: Selve undersøkelsene av de atferdsmessige og biologiske forskjellene. Det finnes nok av eksempler på at vitenskapen "ser" forskjeller som ikke er der. Og uansett hva de ser, så er menn best. Fausto-Sterling (1992) har flere eksempler: Det har det lenge vært vanlig å betrakte menn som det mest variable kjønnet: Blant menn er det både flere positive og negative avvikere (f.eks. flere genier og flere åndssvake) enn blant kvinner, som har en tendens til å klumpe seg sammen rundt det middelmådige gjennomsnittet. denne ideen oppsto med darwinismen, der variabilitet var et biologisk fortrinn. Før Darwin mente imidlertid vestlige vitenskapsmenn at variabilitet var en ulempe for arten, og da ble sjølsagt kvinner ansett for det mest variable kjønnet. Et annet eksempel er hjernebjelken, eller corpus callosum. Fausto-Sterling skriver (side 229):
"I en artikkel fra 1908 sammenliknet E A Spitzka hjerneanatomien til seks framstående vitenskapsmenn og lærde med hjernene til vanlige arbeidere og svarte. Han fant at corpus callosum var av spesiell interesse. Jo større område den utgjorde, argumenterte han, jo større var tanke- og handlingskapasiteten. Store menn hadde store corpora callosa. Naturligvis var det en morforlog og en neurolog som hadde de aller største."
Corpus callosum har ikke mistet sin tiltrekningskraft. Moir og Jessel refererer en undersøkelse av fjorten (!) hjerner, som viser at hjernebjelken hos kvinner på flere steder er tykkere og kraftigere enn hos menn. Hos Moir og Jessel er det altså kvinner som har størst corpus callosum. Dette framlegges imidlertid ikke som et bevis på kvinnenes intellektuelle overlegenhet. I stedet har vi her forklaringa på kvinners større verbale ferdighet, deres intuisjon og "vansker med å skille mellom fornuft of følelser".
Fausto-Sterling gjennomgår 17 ulike undersøkelser av corpus callosum hos menn og kvinner, utført i perioden 1982 til 1991. resultatene varierer svært. Noen finner tydelige forskjeller, andre finner ingen og andre igjen finner forskjeller i detaljer. Samme problemer melder seg med undersøkelser av atferdsforskjeller. Resultatene varierer. Men det er de undersøkelsene som kan vise til klare "funn" i form av tydelige kjønnsforskjeller som har størst muligheter til å bli publisert, for ikke å snakke om popularisert i media.
For det andre: Spranget fra observerte forskjeller i anatomi o.l. til atferd. Sett at corpus callosum virkelig er tykkere hos kvinner enn hos menn. Om denne anatomiske særegenheten er årsak til at kvinner har "vansker med å skille mellom fornuft og følelser", er sjølsagt et annet spørsmål.
Stephen Jay Gould snakker om en av de store metodefeilene som rir dette forskningsområdet som en mare, nemlig det han kaller "reifikasjon", eller tingliggjøring. Tingliggjøring er tendensen til å tro at når vi har et abstrakt begrep, så har vi også en virkelig eksisterende ting. La oss ta begrepet aggresjon, som spiller en sentral rolle i Moir og Jessels argumentasjon for "den store forskjellen". Mannen er mer aggressiv enn kvinnen fordi han utskiller mer av hormonet testosteron enn kvinnen gjør. Og dermed er det meste forklart om menns atferd og stilling i samfunnet:
"Over hele verden er kamp om maktposisjoner et overveldende maskulint trekk. Den amerikanske eksperten doktor Stephen Godberg har i sin bok Det uunngåelige patriarkatet sammenliknet det med jernet og magneten. Det ligger ikke noe innebygget "behov" i jernet som trekker det mot magneten, det er rett og slett jernmolekylenes beskaffenhet som gjør at jern reagerer på en magnet. På samme måte er det rent fysiologiske og biologiske grunner til at gjennomsnittsmannen i høyere grad enn gjennomsnittskvinnen utviser aggressiv atferd. Mannens herskertrang, selvhevdelse og aggresjon ytrer seg ikke bare ved muskelbruk. Om mannen ikke kan nå sine mål ved rå kraft, bruker han andre midler. hvis en mann må kysse småbarn for å bli valgt til offentlige verv, kysser han småbarn med langt større iver og mindre forlegenhet enn en kvinne i tilsvarende posisjon. Menn er mye mer villige enn kvinner til å bruke sin tid på å nå en topposisjon i samfunnet, selv om det betyr at han må gi avkall på fritid, fornøyelser, god helse, trygghet eller følelser."
Som dette sitatet viser, er ikke aggresjon navnet på en spesifikk, observerbar atferd, som f.eks. instinktiv kampatferd hos dyr. Aggresjon er nærmest en vid metafor som brukes om svært forskjellig oppførsel: Å slåss med bare nevene, å hige etter offentlige verv, å være arbeidsnarkoman, å være villig til å kysse små barn, å foreta aksjeraid mot Skandia etc. etc. Det at vi bruker denne vide metaforen om en masse forskjellige ting folk gjør, betyr ikke at "aggresjon" er en virkelig eksisterende "ting", en klump i hodet, evt. i kjønnsorganene. Elgoksen som jager en rival og Bush som kysser sakesløse babyer i valgkampen er ikke samme fenomen, sjøl om vi i svært overført og vid betydning skulle bruke ordet "aggresjon" om begge. Men gjennom en slags ord-magi ledes vi dermed til å tro at det er en eller annen felles, håndfast "ting" som ligger under disse, i realiteten svært ulike fenomenene. Og det er akkurat denne fiktive klumpen Moir og Jessel "forklarer" ved å henvise til mannens testosteronproduksjon.
Aggresjon er bare ett eksempel på reifikasjonsfenomenet. Eksemplene florerer. Moir og Jessel er heller ikke alene om å drive ordmagi av denne typen. I en tidligere artikkel i Materialisten (nr 1, 1995) har jeg referert til to amerikanske forskere Ellis og Pontius som argumenterer for at forskjeller i kvinners og menns moraloppfatning kan forklares biologisk. Ellis og Pontius tar utgangspunkt i kvinneforskeren Carol Gilligans bok In a different voice. Kort uttrykt mener Gilligan (og mange med henne) at menns moraloppfatning preges mer av abstrakte prinsipper om rett og galt, mens kvinners moraloppfatning i større grad handler om å vurdere hvilke følger bestemte handlingsvalg får for konkrete andre mennesker i kvinnens omgivelser. Ellis og Pontius mener at de kan lokalisere et nevrologisk grunnlag for denne forskjellen. Her tar de ord-magien til hjelp. De hevder at "en rekke studier, av mange ulike arter, mennesker inkludert, har funnet at hunner er mer sensitive overfor omgivelsene enn hanner via alle sansemodaliteter, med syn som mulig unntak." Her er det ordet "sensitivitet" som utgjør den magiske brua over til kvinnenes moraloppfatning. Kvinners moraloppfatning styres i større grad enn menns av deres følsomhet overfor andre menneskers behov. Men er en snute som er svært følsom for lukt det samme som kvinners "relasjonsorientering" og opplevelse av at de må sette andres behov foran sine egne? Ellis og Pontius mener det, og knytter "tingen" "sensitivitet" til (påståtte) kjønnsforskjeller i måten hjernens frontallappener fungerer på.
Avisoverskrifter som forteller om at "homofili-genet er funnet" osv. maner fram et bilde av et lineært samband fra gen til atferd, eller i beste fall et bilde av arvepotensialet som det grunnleggende og miljøpåvirkning som noe sekundært. Men er det slik at først kommer genene eller "arvepotensialet" - og så kommer miljøpåvirkningene?
Vi må skille mellom genotypen, dvs. genenes tilstand hos en organisme, og phenotypen - de totale morfologiske, fysiologiske og atferdsmessige egenskapene til den samme organismen. Genotypen er fastlagt, phenotypen utvikler og forandrer seg hele tida. Organismen selv er på ethvert stadium resultatet av en utviklingsprosess som finnes sted i en historisk sekvens av miljøer. I hvert øyeblikk av utviklinga (som pågår fram til døden), er neste trinn en konsekvens av organismens biologiske tilstand i øyeblikket, som både inkluderer genene og det fysiske og sosiale miljøet den er i. Dette er det første prinsippet i utviklingsgenetikk: at hver organisme er det unike produktet av samspillet mellom gener og miljø på hvert stadium av livet.
I kvantitativ genetikk brukes begrepet reaksjonsnorm. Kitcher (1985, side 24) forklarer hva som ligger i dette ved å bruke en plante som eksempel:
La oss anta, sier han, at vi er interessert i en egenskap som det er mulig å gradere - for eksempel høyden på en plante. Det ville være tåpelig å anta at planter med en spesiell genotype alltid har en bestemt høyde. Sammensetninga av jordsmonnet planten vokser i vil ha betydning for hvor høy den blir. Vi vet nok om hva planter trenger til å kunne lage en grei framstilling av virkningen av genotypen. Vi kan tegne en kurve som plotter høyden til en plante med den gitte genotypen mot kritiske miljøvariabler. Denne grafiske framstillinga viser reaksjonsnormen for en viss genotype. La oss for enkelhets skyld anta at den eneste avgjørende faktoren er hvilken mengde vann planten får hver dag. Da vil kurven vår vise plantens høyde for ulike verdier av "vannings-indeksen", antall liter vann planten får hver dag. Sjølsagt ville det være mer realistisk å ta en rekke andre miljøvariabler med i betraktning, som f.eks. jordas surhetsgrad, innholdet av nitrogen og fosfor, mengden av sollys osv. Å ta slike faktorer med å betraktning vil frata oss muligheten til å gå en enkel, to-dimensjonal framstilling av sammenhengen. Men det er fortsatt mulig å forestille seg en generalisering av den samme grunnleggende ideen til flere dimensjoner.
Poenget er altså at det ikke er noen "arv" som slutter og "miljø" som begynner. Begge er der fra begynnelsen av. Og arven betyr forskjellige ting i ulike miljøer. I ett miljø betyr en bestemt genotype en 10 cm høy plante, i et annet miljø betyr den samme genotypen en 20 cm høy plante.
Når plantegenetikere utarbeider reaksjonsnormer, så tar de utgangspunkt i noen kritiske variabler og konsentrerer oppmerksomheten om de endringene som følger av å variere disse faktorene. De tar ikke for seg alle mulige, tenkelige miljøer. Når de sammenlikner to planter med ulike genotyper, gjør de det ved å se på to funksjoner som uttrykker plantehøyde i forhold til ulike kombinasjoner av disse kritiske faktorene. "Plantegenetikere trenger ikke å differensiere mellom miljøer der vennlige gartnere synger voggesanger til spirene sine," sier Kitcher.
Når det gjelder mennesker og menneskers atferd, stiller det seg imidlertid annerledes. Å redusere mylderet og mangfoldet i menneskers sosiale miljø til noen "kritiske faktorer" , og så måle effekten (i form av bestemte typer atferd) av variasjoner i disse kritiske faktorene på en bestemt genotype, vil være et temmelig komplisert foretakende, for å si det forsiktig.
Hva betyr så påstander om at det er en arvelig komponent i intelligens, schizofreni, kriminalitet eller andre atferdsformer forskere har vært interessert i? Folk flest vil oppfatte en slik påstand som at den atferden det er snakk om, er lite mottakelig for miljøpåvirkning. Men slik er det jo ikke. Påstanden om at "det finnes en arvelig komponent i utviklinga av kriminalitet", må egentlig omformuleres til: "Det finnes en genotyp som i bestemte typer miljøer utvikler tendenser til kriminell atferd". Dermed er det ikke sagt at den samme genotypen ville utvikle tendenser til kriminell atferd i andre miljøer. Vi kjenner jo ikke denne genotypens "reaksjonsnorm" for alle mulige, tenkelige sosiale miljøer. Påstander som framsettes om menneskets arvelig bestemte natur, f.eks. at kvinner av genetiske årsaker er bedre egnet til å ta seg av barn enn menn, innebærer egentlig påstander av følgende type, mener Kitcher:
"For et hvilket som helst mulig miljø er barneomsorgsevnen større for den gjennomsnittlige kvinne enn for den gjennomsnittlige mann." Og han kommenterer: Denne måten å formulere det på, viser at Herkules-arbeid venter den som håper å komme til konklusjoner om grensene for den menneskelige natur.
Her er det ikke snakk om arv eller miljø, biologi eller kultur, eller at det ene slutter der hvor det andre begynner. Det er begge deler samtidig, i et uløselig samspill. Verken kulturen eller biologien kan abstraheres vekk fra dette samspillet.
Sosiobiologene prøver å forklare menneskelig atferd ut fra dens historiske røtter i evolusjonen. Teorien er at vi har utviklet bestemte måter å oppføre oss på og bestemte egenskaper fordi det har tjent vår overlevelse i evolusjonens gang. To viktige begreper er reproduktiv suksess og utvidet reproduktiv suksess.
Reproduktiv suksess handler om at individet får spredt sine gener til flest mulig etterkommere. Atferd og egenskaper som fører til reproduktiv suksess, vil bli mer og mer utbredt, fordi de vil gå i arv til mange etterkommere. Atferd og egenskaper som ikke fører til reproduktiv suksess, dvs til at individet ikke får spredt egenskapene sine til mange, vil ha en tendens til å forsvinne, dø ut. Når dette utgangspunktet brukes for å forstå dyrs atferd, får vi f.eks. følgende bilde av kjønnskampen hos jernspurven: Jernspurvhunnen vil gjerne parre seg med flere hanner. De hannene hun parrer seg med, har nemlig en tendens til å bli ved reiret og hjelpe enne med barneomsorgen. Å ha tre fedre til å mate og passe barna, er sjølsagt bedre enn å ha bare én, for ikke å snakke om ingen. Ungene har større sjanse til å leve opp, og spre sin mors gener ut i verden. Jernspurvhunnens foretrukne familieform er polyandri, det vil si flermanneri.
For jernspurvhannen er det litt mer komplisert. En mulig strategi er rundbrennerens: Å spre sine gener til flest mulig. På den andre sida minsker ungenes sjanse til å vokse opp uten en far i reiret. En monogam hustru hjemme (som får hjelp av hannen til å oppdra sine garantert ektefødte barn) kombinert med tilfeldige, men fruktbare sidesprang, er antakelig det beste, sett fra jernspurvhannens synsvinkel.
Utvidet reproduktiv suksess handler om at også det at et individs slektninger får spredt genene sine til flest mulig, øker individets egen reproduktive suksess, siden slektninger har nokså like gener. Å hjelpe sine slektninger til å overleve og etterlate seg etterkommere, kan derfor være en fornuftig strategi for å sikre spredningen av sine egne gener. Dette forklarer blant annet at hunnmaur tér seg som gamle dagers ugifte tanter i finere familier: Oppofrende vier de livet sitt til å hjelpe sin gifte søster med husstell og barnepass. Den "gifte søstra" er i dette tilfellet maurdronninga. Forklaringa er at maurdronningas og "maurtantenes" gener er så like at "tantene" bidrar til å sikre sine egne geners videreføring til neste generasjon ved å bli i tua og gjøre jobben der. Utvidet reproduktiv suksess gir altså en evolusjonær forklaring på altruistisk atferd.
Når sosiobiologer studerer dyrs atferd, så spør de seg altså hvordan denne atferden bidrar til å øke dyrets reproduktive suksess. Og det kan være et rimelig spørsmål.
Men også i studiet av dyr kan dogmet om at enhver anatomisk struktur eller enhver atferdsform er formet av det naturlige utvalg for å være "til nytte" i kampen for reproduktiv suksess, føre til at forskere hengir seg til rene orgier av fantasifulle historier for å vise at den underligste atferdsform egentlig er i dyrets interesse. Gould (1990, side 41-47) presenterer et knippe eksempler i en anmeldelse av Bettyann Kevles bok Females of the species. Han siterer bl.a. Kevles omtale av kannibalisme hos gorillaer:
"Da primatologen Dian Fossey oppdaget spedbarnbein i avføringa til en gorillamor med en forsvunnet baby, deduserte Fossey at ungen måtte ha vært skadet eller dødsdømt, slik at det som ved første blikk så ut som "mord" ble "barmhjertighetsdrap". Med den dødsdømte ungen ute av verden, vil moren snart stoppe melkeproduksjonen, vil gjenoppta sin syklus og bli i stand til å bli gravid igjen."
Men det finnes ikke fnugg av bevis på at kannibalisme er til alles evolusjonære beste, i stedet for f.eks. uttrykk for at noen signaler har gått galt, kommenterer Gould. Det finnes bare et dogme om at alt må ha en tilpasningsmessig funksjon: Når beinrester etter et spedbarn dukker opp i avføringa til en gorillamor, må vi anta (uten noe direkte bevis) at babyen var dødsdømt uansett, og at et godt måltid er bedre enn å fø på en misfit.
Ikke bare mødre kan gjøre seg skyldige i kannibalisme. Jegere har lagt merke til at hos noen pattedyrarter kan fedrene spise de nyfødte ungene etter at mødrene er drept. Kevles ser også dette som et uttrykk for naturens adaptive visdom:
"Uten mødrenes melk og omsorg var ungene dødsdømt. Hannenes handlemåte ved å drepe og spise ungene, enten de var faren eller bare én som kom forbi, kan rett og slett ses som å gjøre det beste ut av en dårlig situasjon."
Men, spør Gould: Hva med alternativet at hannene alltid vil spise ungene dersom hunnene ikke er til stede for å hindre dem?
La oss avslutte eksempelrunden fra Kevles med en snartur innom homofili i fugleverdenen: På kanaløyene danner ofte to hunner hos ringnebbmåker par. Kevles antyder at denne homoseksuelle tilknytningen kan være en tilpasning for vellykket hekking når en promiskuøs hannfugl for et øyeblikk roter seg bort fra sin egen partner og befrukter en av de to hunnene:
"Det kan hende at homoseksuelle parforhold er en strategi som gjør det mulig for disse ekstra hunnfuglene å bli befruktet av promiskuøse hanner og så ruge ut ungene som et vanlig måkepar."
Gould er atter på pletten med et prosaisk alternativ: Kanskje er parringsinstinktet så sterkt at det utfolder seg også hos fugler som ikke får sjansen til å reprodusere seg på øyer som disse med ubalanse mellom hannfugler og hunnfugler?
Om disse eksemplene kan en si at om forklaringene ikke stemmer, så er de ihvertfall godt funnet på. Samtidig viser de at "reproduktiv suksess"-forklaringen kan drives ut i det absurde. Dogmet om at alt kan forklares som en tilpasning som øker den reproduktive suksessen er en tenkemåte Gould sammenlikner med doktor Pangloss i Voltaires Den beste av alle verdener. Hvorfor har vi neser? spør doktor Pangloss, og svarer: For å ha noe å henge brillene på. Slik har den gode Gud skapt alt med en hensikt. I sosiobiologiens versjon er det ikke Gud, men evolusjonen som har ordnet det så viselig at når en gorillaunge er dødsdømt, så blir den spist av moren, slik at hun fortere kommer i kondisjon til å få et nytt barn.
Kitcher er kanskje den som har levert den grundigste, kritiske vurderingen av sosiobiologien. Han peker på de enorme vanskene som er forbundet med å analysere atferd, også hos dyr, som et ledd i å maksimere "fitness" (1985, side 241):
"Allerede på det første stadiet fortjener språket som brukes for å beskrive atferden å granskes. Det er viktig å spørre om vi har grunn til å tro at de dyra hvis atferd beskrives i samme termer alle gjør den samme tingen. Det er også viktig å spørre seg om evolusjonære antakelser smugles inn via beskrivelser av atferden, som identifiserer en funksjon for den. Endelig er det nok av muligheter for sosiobiologer til å bruke språk som er vagt eller tvetydig, å gli fram og tilbake mellom påstander om grupper og påstander om individer, å utvide bruken av et begrep som gir mening bare i en strengt avgrenset sammenheng.
På neste stadium , når forutsigelsene til optimalitetsanalysene (analysen av en type atferd som optimal for å oppnå reproduktiv suksess, min anm.) sammenliknes med den virkelige atferden, er det flere muligheter for argumentasjonen til å gå vill. Blir modellens konklusjoner sammenliknet med presise observasjoner? Blir avvik tatt alvorlig eller sett bort fra? Hvis hypoteser innføres for å forklare funn som "ikke passer", løser disse hypotesene problemene? Truer det at disse hypotesene innføres med å undergrave eksempler der modellen tidligere har vist seg å være vellykket? Går analysen ut fra et ensidig syn på samspill mellom dyr, og unnlater å forklare hvorfor uoverensstemelser i observasjonene bør forklares på den en måten forskeren har valgt? På neste stadium , når forutsigelsene til optimalitetsanalysene (analysen av en type atferd som optimal for å oppnå reproduktiv suksess, min anm.) sammenliknes med den virkelige atferden, er det flere muligheter for argumentasjonen til å gå vill. Blir modellens konklusjoner sammenliknet med presise observasjoner? Blir avvik tatt alvorlig eller sett bort fra? Hvis hypoteser innføres for å forklare funn som "ikke passer", løser disse hypotesene problemene? Truer det at disse hypotesene innføres med å undergrave eksempler der modellen tidligere har vist seg å være vellykket? Går analysen ut fra et ensidig syn på samspill mellom dyr, og unnlater å forklare hvorfor uoverensstemelser i observasjonene bør forklares på den en måten forskeren har valgt?
La oss anta at alt er vel så langt. Det neste vi må spørre oss er om vi har grunn til å behandle en lovende optimalitetsanalyse som et signal om en historie om seleksjon. Vi vet at det er generelle problemer forbundet med å finne et sammenhengende gensynspunkt på seleksjonens optimaliserende makt. Kan vi tilskrive optimalitetsanalysen slik kraft at den gjør oss i stand til å neglisjere vår uvitenhet om de genetiske detaljene?"
Jeg skal avslutte med to eksempler, som begge er hentet fra tidsskriftet Apollon, utgitt av informasjonsavdelingen ved universitetet i Oslo, nr 3, 1996. Dette er utdrag fra, riktignok populariserte, artikler skrevet av universitetsansatte. Det første eksemplet handler om grusomme stefedre i dyre- og menneskeverdenen, og er tatt fra et intervju med Ivar Mysterud, forsker ved Biologisk institutt, med tittelen "Menneskedyrets disposisjoner". Intervjuet er skrevet av Harald Hornmoen:
"Det å ta seg av sitt eget avkom betrakter Mysterud som en psykologisk tilpasning hos mennesket. Han gir et dramatisk eksempel på en bi-effekt av denne predisposisjonen ved å referere til psykologene Daly og Wilson. I sine studier av menneskelig atferd har de tatt utgangspunkt i at ungedrap er vidt utbredt blant dyr i naturen. I det klassiske eksemplet kontrollerer to-tre hannløver et harum av hunnløver og deres avkom. Hvis en invaderende koalisjon av hannløver driver vekk de etablerte hannløvene, er det første de gjør å bite ihjel gruppens løveunger.
- Det interessante biologisk er at det ikke er deres egne avkom de dreper. men avkommet til rivalene. Effekten av dette er at hunnene blir fortere fruktbare, slik at de invaderende løvene fortere kan få egne unger.
Daly og Wilson ønsket å undersøke om dette fenomenet blant dyr i naturen kunne ha paralleller hos mennesket i liknende miljøsituasjoner. derfor sammenliknet de drap og mishandling av barn i familier der barn levde sammen med en steforelder og en biologisk forelder med familier der barn levde sammen med begge sine biologiske foreldre. Resultatene av undersøkelsen vier ifølge Mysterud entydig at barn som lever i familieforhold med en steforelder, relativt sett har mye større sjanser for å bli drept eller mishandlet enn andre barn.
- Dette er vel å merke en tendens i et stort tallmateriale. Det er få som drepes av sine steforeldre. Poenget er at risikoen for å bli drept er større hvis det er en steforelder til stede, sier han og legger vekt på at hele problemstillingen er et resultat av innsikt fra forskning med utgangspunkt i evolusjonsteori. -Tradisjonell samfunnsforskning ville sannsynligvis ikke fått dette fram med sin fokus på roller og ikke på slektskap."
Det står ikke i artikkelen at kvinner som skiller seg og blir gift/samboende med nye menn risikerer å få barna sine drept. Men en kan jo tenke sitt.
Flere spørsmål kan reises i forhold til dette eksemplet. For det første: Er det sikkert at forklaringa på hannløvenes ihjelbiting av ungene er at det øker deres reproduktive suksess? I artikkelen ser dette ut til å bli tatt for gitt. For det andre: Er det at hannløver biter ihjel unger, samme atferd som at stefedre mishandler eller dreper barna sine. Er det noen grunn til å tro at dette på noen som helst meningsfylt måte er "det samme"? For det tredje: Er denne såkalte "forklaringa" på stebarnsdrap på noen måte overlegen andre, konkurrerende forklaringer? For meg høres dette ut som reint sprøyt i kategorien godt funnet på.
Det andre eksemplet handler om de biologiske røttene til krig. Her kommer utvidet reproduktiv suksess med i bildet. "Krigens biologiske røtter" heter artikkelen, og er skrevet av Eigil Reimers, gjesteforsker ved Avdeling for generell fysiologi:
"På bakgrunn av verdenssamfunnets enorme stasning på sitt militærbudsjett, kunne man tro at vi var utstyrt med et "krigsgen". Det er vi neppe. En mer sannsynlig forklaring er at vi gjennom våre gener er arvelig disponert for rask mobilisering til forsvar av egen gruppe mot fremmede og konkurrerende grupper. /.../
Man kan altså øke sine geners tilstedeværelse i fremtiden ved å beskytte og støtte andre familiemedlemmer og ikke bare egne barn. derved blir det mulig å forstå hvorfor mennesker kan satse alt, også livet, for å beskytte ikke bare egne barn, men også andre individer.
Opprinnelig har nok denne selvutslettende atferden vært forbeholdt nærbeslektede individer. men den vil utvides til å omfatte også individer uten slektsfellesskap når forhold som utseende, språk, religion etc. "stemmer". Atferd som sikrer egen og nærstående individers overlevelse, blir grunnstenen i utviklingen av menneskenes sosiale forhold. Forståelsen av etnosentrisitet, fremmedfrykt, rasisme, nasjonalisme og patriotisme kan derved også gis en genetisk referanse. /.../
Etnosentrisitet i dagens samfunn omfatter også individer uten slektsfellesskap og uttrykkes ved å betrakte egen gruppes kultur og verdinormer som standard eller normal, og derfor overlegen i forhold til andre grupper. mer enn noe annet har etnosentrisitet og fremmedfrykt vært drivkreftene bak nasjonalistiske følelser, fiendtlighet overfor andre grupper og krig. /.../
Hvordan er individer gjennom evolusjonen blitt i stand til å identifisere seg med genetisk fjerntstående grupper svært mye større enn deres respektive små etniske grupper og faktisk være villige til å satse livet i forsvaret av dem? Kunnskap om dette står sentralt for forståelsen av moderne krig."
Her står også innvendingene i kø. Sosiobiologiske, genetiske forklaringer kan bare si noe om egenskaper hos individer. Men er krig et resultat av enkeltmenneskers disposisjoner og motiver? Årsakene til krig befinner seg oftest på et helt annet nivå - det handler bl.a. om forholdet mellom stater. Det kan godt bli krig sjøl om flertallet av menneskene i et land helst vi leve i fred. "Mer enn noe annet har etsentrisitet og fremmedfrykt vært drivkreftene bak nasjonalistiske følelser, fiendtlighet overfor andre og krig ..." sier artikkelen. Men hva med revolusjoner og borgerkriger? Hva med brødre som leder hver sin hær mot hverandre og friskt tar hverandre av dage i kampen om tronen? Slike kamper mellom nært beslektede tronpretendenter er historien full av. Det genetiske grunnlaget blir dessuten borte et sted på veien i artikkelen. Hvordan øker det vår reproduktive suksess at vi forsvarer andre kristne mot muslimer f.eks., eller at protestanter slåss mot katolikker? Her kan en igjen spørre: Er denne "forklaringa" på krig på noen måte bedre enn alternative forklaringer?
Psykologiske og sosiologiske forsøk på å forklare menneskelig atferd kan også ofte være tvilsomme, ja til og med reint sprøyt i kategorien godt funnet på. Jeg påstår altså ikke at biologiske teorier er alene om det. Stilt overfor biologiske forklaringer på menneskelig atferd er det likevel ekstra god grunn til å spørre: Er denne forklaringa på noen måte bedre enn alternative forklaringer? Vi har nok av dystre erfaringer for at når naturen påkalles for å avpolitisere spørmålet om hvordan vi mennesker innretter oss med hverandre, så lurer reaksjonære politiske strømninger like under overflaten.
Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
