Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Du går inn på en butikk og kjøper en liter melk. I kassa får du beskjed om å betale for fem liter, for det har butikken bestemt er minimum. Høres det rimelig ut?
Våre kjære politikere har bestemt at Posten skal være butikk og ikke samfunnstjeneste. Den såkalte markedstilpasninga har foregått i flere år, og snart er det frikonkurranse på alt.
Før var avisene og tidsskriftene landets stolthet. Postverket, som det het da, hadde særegne lave priser for å bidra til spredning av opplysning og munterhet. Det fantes til og med en egen publikasjon, Bladlista, med oversikt over alt som kom ut. Den blei oppdatert flere ganger årlig, og du kunne gå på postkontoret og få hjelp til å abonnere på landets medlems- og menighetsblader. Så ikke lenger. Gradvis har tidene endra seg - og fra nyttår finnes ikke lenger tjenesten "Blad i postabonnement".
"Vi har ikke lenger mulighet til å nyansere portoen på grunnlag av innhold," sier Posten og lager en ny kategori der reklame og tidsskrifter sauses i hop. Det er i seg sjølv oppsiktsvekkende at Posten Norge, som nå er fullstendig fristilt og har konkurranse på alle kategorier, ikke har mulighet til å lage de kategorier de ønsker. Hvem hindrer et aksjeselskap i det? Eller er det viljen det står på?
Nåvel, for min del kan Posten kalle sine produkter hva de vil. Det er pris og kvalitet som er det viktige. Og ved første øyekast fører ikke de nye reglene til vesentlig prisendring. Ikke før du ser den lille linja nederst i pristabellen: "Minstevekt pr sending er 150 gram." Ooops! Portosystemet (både gammelt og nytt) er sånn at en betaler et beløp per eksemplar og et beløp for den samla vekta av det innleverte materiale (kilopris). Om hvert blad veier 50 gram og du sender ut 10.000 eksemplar, må du i dag betale for 500 kg. Postens kunststykke er altså at en fra nyttår later som om hvert blad veier (minst) 150 gram, og utgiveren må i dette tilfellet betale for tre ganger så stor vekt, altså inkludert et tonn luft som aldri blir frakta noe sted.
At det skal betales for hvert eksemplar, er ikke urimelig. Hvert eksemplar medfører arbeid for sorterings- og omdelingspersonalet. Vektportoen er også grei. Det er mange kilo som skal fraktes. Men å ta betalt for lufta, det finnes det da ingen rimelig årsak til.
En kan spekulere på hvorfor ei grense på 150 gram er satt. Den gjør at mange slipper unna prisøkninga. Blader med mange sider på fint glansa papir - de veier uansett mer. De er sikkert gode kunder hos Posten. Og ikke minst: det finnes konkurrenter på dette omdelingsmarkedet. I Oslo er det allerede slik at flere store tidsskrifter bruker avisenes morgenbudtjeneste til distribusjon. Om Posten øker bladportoen generelt, risikerer de å miste storkunder til konkurrentene. For mindre blader finnes ingen aktuelle alternativer til postdistribusjon. For dem gjelder det å godta Postens tilbud eller dø.
Jeg er sjølv økonomiansvarlig for ei lita avis, akp.no. Den kommer ut 10 ganger i året og er normalt på åtte avissider. For oss betyr minstevektregelen ei portoøkning på mellom 20.000 og 30.000 kroner året. Jeg har vært i kontakt med flere bladutgivere, som alle har tilsvarende skrekkhistorier. Human-Etisk Forbund regner f.eks med ei prisøkning på oppmot 12.000 kroner per utgivelse.
Konklusjonen er at Postens luftprising er et stort anslag mot organisasjons-Norge, mot det folkelige kulturliv og mot demokratiet. Dersom aksjeselskapet ikke sjølv skjønner dette, bør eieren, ved statsråd Liv Signe Navarsete, fortelle at det er uakseptabelt.
Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |