AKP-arkivet

Alt vel etter Lund?
- slutt på politisk overvåking i Norge?

av Asgeir Bell og Arnljot Ask, sekretær og internasjonal sekretær i AKP

Artikkelen er publisert i den svenske ukeavisa Proletären i desember 1998

Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

I kjølvannet av Lund-kommisjonen ble det i overvåkingsdebatten hevda at POT ligger med brukket rygg, og mange mente at overvåkingstjenesten hadde kompromittert seg gjennom offentliggjøringa av rapporten. Drøyt to år etter at rapporten ble presentert legges det imidlertid fram et forslag til "innsynslov" som i realiteten gir den reorganiserte Overvåkingstjenesten full rett til å bestemme hva som til en hver tid skal unntas fra innsyn. Sammen med nye, moderniserte lover for overvåking og interneringsplaner, må vi oppsummere at herskerklassen langt fra har tenkt å nedgradere sin virksomhet med å kontrollere og kunne slå til mot opposisjonelle når de måtte føle sin makt truet. Lund-kommisjonen slo noen sprekker i den demokratiske fasaden, som vi både kan og må utnytte i den videre politiske kampen for å avdekke det diktatoriske maktapparatet bak det parlamentariske demokratiet. Vi må både verdsette dens fortjeneste og være klar over dens begrensning.

Mandat

Lund-kommisjonen hadde som mandat å undersøke hvorvidt de hemmelige tjenestene har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere. Den ble nedsatt av Stortinget 1. februar 1994 og var et resultat av lang tids avsløringer om overvåkingen fra venstresida i norsk politikk. En gunstig parlamentarisk situasjon med langvarig misnøye med APs maktmonopol i norsk politikk ga mandat og arbeidsro til Lund-kommisjonen. Da den omfattende rapporten forelå, ble det i løpet av en dag eller to klart at rapporten ikke kunne holdes innenfor stortingskomiteer - den ble oppgradert og gjort tilgjengelig for alle. Rapporten gir en grundig dokumentasjon og svar på følgende problemstillinger: Hva er borgerskapets indre fiendebilde? Hva slags metoder har borgerskapet til rådighet i undertrykkinga av indre opposisjon? Hva slags holdninger er de nødt til å lansere for å legalisere fiendebilde og metoder?

Resultat

Rapporten slår fast at for AKP(m-l) og organisasjoner som sto AKP(m-l) nær ble det foretatt en tilnærma total kartlegging. Rundt 20.000 personsaker ble oppretta i arkivene. Til og med løse mistanker om sympati ga grunnlag for observasjonssak. Av de sakene hvor det bare er registrert ordinær politisk virksomhet (dvs saksmappa ikke inneholder en eneste annen opplysning), var 88 % av sakene det som kalles ml-relaterte. (NKP 3%, ytre høyre 2%.)

I henhold til rapporten skjedde dette fordi partiet "var erklært revolusjonært, drev med politisk militærtjeneste, ville svekke militærapparatet, drev trening i våpenbruk, drev infiltrasjon i bedrifts- og organisasjonsliv, hadde som mål å destabilisere samfunnet, hadde kontakt med utenlandske organisasjoner mistenkt for terrorisme, på grunn av det utpregete hemmelighold som omga virksomheten, og på grunn av begrunnet mistanke om at AKP(m-l) har mottatt økonomisk støtte fra Kina."

Overvåkingen av AKP og organisasjoner der det var en minste antydning av samarbeid med AKP er så omfattende at begrepet politistat om Norge gir full mening. Når rapporten i tillegg viser de historiske røttene for denne virksomheten med omfattende overvåking av NKP siden krigen, med overvåking av opposisjon i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen, så fyller det ut et bilde av en statsforfatning som forutsetter overvåking for å oppnå stabilitet. 52 % av alle saker er politiske saker. 74 % av disse er ml-relaterte. (NKP 15%, ytre høyre 2%.)

Metodene

Lund-rapporten avslørte at flere av de metodene som POT benytta seg av var instruksstridige, eller at de tøyde gjeldende regler etter behov. Eks:

Romavlytting med tekniske hjelpemidler har vært ulovlig i hele granskingsperioden. Samtidig viser rapporten at det i perioder har vært faste avlyttingsopplegg på steder hvor møter jevnlig ble holdt.
Telefonkontroll. Dette har vært straffbart etter 1958. Fra 1960 kreves rettens samtykke. Rapporten viser at telefonkontroll i svært mange tilfeller er benyttet uten at lovens vilkår har vært oppfylt, og at forhørsrettens beslutninger gjennomgående er svært utilfredsstillende: "... Rettsprotokollen med forhørsrettens standardbeslutning er regulært utskrevet på forhånd av overvåkingspolitiet" påpekes det om saksbehandlingen ved Oslo forhørsrett. Telefonkontrollen har vært knytta til mistanke om overtredelse av straffeloven. Det er på det rene at POT har brukt denne metoden systematisk for å skaffe seg informasjon om politiske partier og organisasjoner, om virksomheten, om ledere, om sympatisører.
Registrering av overskuddsinformasjon. Det vil si registrering av opplysninger som er uten betydning for etterforskning av straffbare saker. Dette ble forbudt i 1960. Praksis viser at enhver opplysning fra telefonkontroll har kunnet nedtegnes hvis den har vært av interesse for tjenesten.
Ransaking. Beslag. Lund-kommisjonen har ikke omtalt mange saker med ulovlig ransaking av hus eller husrom, men mange tilfeller av ulovlig beslag hos personer, i forbindelse med legale etterforskningstiltak. Dokumenter politiet har kommet over ved ordensmessige oppdrag er ulovlig. Likevel er det mange eksempler, som f.eks. søknader om demontrasjonstillatelse og stands, flyplassregistrering av reisende til kommuniststyrte land og pålegg til banker om å utlevere kontoopplysninger. Politiet foretok ulovlig dokumentbeslag av bl.a. kundelister i brannruinene til Oktober bokhandel etter bombeattentatet i mars 1977.
Bruk av informanter. Dette er ikke i strid med instruksverket. Det som har vakt en del oppsikt er at man til og med har benytta seg av elever i grunnskolen til dette formålet.

Etter mer enn 10 års overvåking, uten opplysninger som bestyrket mistanken om forberedelse av væpna revolusjon, ble det aldri foretatt analyser av AKP for å fastslå om den representerte en fortsatt sikkerhetstrusel. Det er heller aldri reist straffesak mot AKP for noen forhold tross den omfattende overvåkinga. I ettertid, under behandlingen av Lund-rapporten, kom deler av det politiske establisement i Norge - med tidligere Kåre Willoch - med et kraftig forsvar for overvåkingen av AKP med utgangspunkt i §104-funderinger ("…den som danner, deltar i eller støtter forening som har til formål ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsorden"). Men da også uten at det ble krevd noen rettslige tiltak mot AKP. Formålet med argumentasjonen var å frita de som hadde politisk ansvar for overvåkingen, bl.a. Willoch sjøl, og legge et røykteppe over etableringen av et nytt overvåkingsregime.

Hva nå?

Da Lund-rapporten ble presentert 8. mai 1996, var mange politikere forferdet. De lovte opprydding. Nå skulle sannheten på bordet. Men oppryddingsiveren stilna raskt. Stortingets daværende visepresident Edvard Grimstad (Sp) påsto i stortingsdebatten om innsynsrett 17. juni 1997 friskt "at det har aldri vært noen risiko å legge fram sannheten." Siden den gang har en del av Grimstads sentrumsparti-kamerater fått regjeringsmakt og har kommet fram til at Edvard Grimstad tok helt feil. De mener det er for stor risiko "å legge fram sannheten" som ligger skjult i overvåkningspolitiets arkiver.

Justisminister Aure og Sentrumsregjeringa la 30. oktober 1998 fram "Om midlertidig lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre (Innsynsloven). Ved overflatisk lesing kan første del av §1 med overskrifta "Rett til innsyn og erstatning"" virke lovende: "Norsk borger eller person hjemmehørende i Norge har, hvis ikke annet følger av loven her, rett til innsyn i opplysning om vedkommende er registrert i overvåkingspolitiets arkiver og registre."

Den første haken er at dette bare gjelder for personer som har vært overvåka fram til 25. november 1977. For seinere overvåking må det godtgjøres at overvåkingen har vært ulovlig for å få innsyn. Det meningsløse skillet mellom "lovlig" og "ulovlig" overvåking skal vi la ligge her. La oss heller se på §2 med titelen "Unntak fra innsynsretten":

"Det skal ikke gis innsyn i et dokument eller en opplysning i et dokument når slikt innsyn kan skade forholdet til fremmed stat eller når sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier at det gjøres unntak fra innsynsretten. Innsyn skal alltid nektes hvis slikt innsyn vil gi kjennskap til kilder eller navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet, navn på dommere i telefonkontrollsaker, kan skade forholdet til samarbeidende tjenester eller forøvrig gi kjennskap til overvåkingspolitiets lovlige metoder på en måte som kan hindre gjennomføringen overvåkingstjenestens oppgaver. (. . .)"

Essensen i denne paragrafen er at det er Overvåkingstjenesten som til enhver tid skal bestemme hva som skal unntas fra innsyn. Sålenge interneringsfullmakta fra 1950 består, vil planlegging av internering falle inn under "overvåkingspolitiets lovlige metoder".

Dette handler om at etterkrigstidas statsmakt er bygd på et overvåkings- og angiversystem, der herskerklassen er hevet over Grunnloven og enhver annen lov når de velger metode som skal brukes mot opposisjonelle. Kampen for en virkelig innsynsrett er en kamp for å avdekke flik for flik det diktatoriske maktapparat bakom fasaden på etterkrigstidas parlamentariske demokrati. Vi veit at dette maktapparatet er der, men vi kjenner ikke omfanget. Den fortsatt kampen for innsyn kommer til å gi enda mer kunnskap om hvordan borgarskapets stat styrer Norge. Men samtidig med at vi fører denne kampen, veit vi at herskerklassen forsterker sine metoder for å holde på makta:

Det utreder nå nye overvåkingssystemer som i større grad vil utveksle informasjon med utenlandske makter enn før. Ikke minst dersom Schengen etableres for fullt.
Ved siden av en sentralisering og modernisering av POT, står vi foran en utvida fullmakt for Forsvarets Sikkerhetstjeneste og en åpning for omfattende bruk av romavlytting og andre virkemidler i ly av behovet for bekjempelse av kriminalitet ( Den såkalte Metodeutvalgets innstilling). Operasjonsområdet for Sikkerhetstjenestens virksomheten blir drastisk utvida, i og med at loven foreslås ikka bare å omfatte forsvaret og statlige organer som nå, men skal utvides til å gjelde hele den offentlige forvaltninga, også på kommunalt plan, samt bedrifter og andre som leverer varer eller tjenester til forvaltninga i forbindelse med sikkerhetsgraderte anskaffelser. Sikkerhetstjenesten skal i framtida ha lov til å overvåke databruken til flere hundre tusen offentlig ansatte som behandler "skjermingsverdig informasjon", i følge lovforslaget

Kampen for å kreve en Lund-kommisjon, for å få dens materiale fram i dagen og den vanskelige kampen om å endre overvåkinga har likevel hatt stor betydning. Lund-kommisjonen er en omfattende kilde til kunnskap om den borgerlige klassestarten. Den forteller på et nesten utrolig vis om hvilken betydning alliansen mellom kapitalen og den sosialdemokratiske bevegelsen har hatt for å knuse folkelige organisasjoner og erklærte revolusjononære organisasjoner og på den måten sikre kapitalen stabile akkumulasjonsforhold.

Vi står i dag milelangt fra situasjonen i Øst-Tyskland der arkiver ble åpnet og skyldige stilt for retten. Men kampanjen vi nå står foran med å utprøve innsynslova.vil fortsatt sette søkelyset på ubehagelige sider ved det norske klassediktaturet, sider som herskerklassen helst vil skjule. På dette viset kan vi fortsatt bruke Lund-kommisjonens frukter til å skolere folk om hva slags samfunn vi egentlig lever i. Vi kvitter både folk og oss sjøl med illusjoner vi måtte ha. Samtidig som vi kan legge noen kjelker i veien for herskerklassen.