Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble oppretta i 1992. SND var en sammenslåing av mange ulike støtteordninger, bl.a. Distriktenes utbyggingsfond (DU), Industrifondet, Småbedriftsfondet og Industribanken. Seinere er også Statens fiskarbank opptatt i SND.
Målsettinga var "å omorganisere og forenkle det næringsretta virkemiddelapparatet". Forslaget fra energi- og industrikomiteen var at formålsparagrafen skulle være "å fremme samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling". Stortinget omgjorde formålsparagrafen til å skulle "fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling". På denne måte ble det allerede fra starten gitt et klart signal om at dette ikke skulle være en støtteordning tufta på reine samfunnspolitiske mål, men at det først og fremst skulle være en ordning for å støtte opp om lønnsomme bedrifter.
Omorganiseringen av de tidligere støtteordningene inn i SNDs tilskuddsordninger kan sees på som en EU-tilpasning. Tilskuddsordningene er meldt til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i henhold til statsstøtteregelverket i EØS-avtalen. ESA foreslo en del endringer i ordningene, noe som er blitt gjort. Risikolåneordningene og ulike garantiordninger ble ikke krevd endret av ESA.
Jeg skal ikke her forsøke å lage en fullstendig analyse av SND, det kreves det mye mer plass til da SND er så altomfattende og viktig på mange områder i norsk politikk.
Jeg har tatt opp spørsmålet med direkte bakgrunn i arbeidet i Norsk Kommuneforbunds sentrale yrkesfaglige råd for kollektivtrafikken. Situasjonen i denne bransjen var preget av innføring av konkurranse (endring av samferdselsloven i 1991) og at flere selskaper posisjonerte seg, kjøpte opp konkurrenter og vokste i raskt tempo. Det selskapet som vokste raskest var Norgesbuss Invest. Hvem sto bak denne stigende stjernen innen norsk persontransport? Det var først og fremst selskaper i Orklagruppen som eide ¼ , men som nest største eier sto faktisk staten gjennom SND. Mer enn 18% av aksjene har SND tatt hånd om i det Dagens Næringsliv kaller landets mest oppkjøpshissige busskonsern. Vi i de kommunale busselskapene følte at SND var den største trusselen mot våre lønns- og arbeidsvilkår som er under stadig press ved at offentlig selskaper ble vurdert solgt til private som i Oslo, eller selskapene ble tilmeldt NHO som i Trondheim.
En av SNDs vedtatte formålet er å medvirke til omstilling av norsk næringsliv i hele landet. Noe nytt er at SND nå går inn på eiersida med risikokapital. Dette skjer i den nye egenkapitaldivisjonen til SND, både i form av aksjer og lån. SNDs virkemidler kan brukes i alle bransjer unntatt forsikring, finans, rederi, olje/gassutvinning og offentlig forvaltning eller offentlig forretningsdrift. Fondet skal ikke engasjere seg i virksomheter som mottar offentlig driftsstøtte, men kan gå inn i virksomheter som har det offentlige som marked for sine varer og tjenester.
Dermed var det mulig for SND å gå inn i Norgesbuss Invest som er et selskap som ikke mottar offentlig driftsstøtte, men som eier selskap som mottar driftsstøtte.
I Stortingsmelding 51 (1996-97) heter det om egenkapitalordningen:
"Begrunnelsen var bl.a. at egenkapital i mange nyetableringsprosjekter kan være et mer egnet virkemiddel enn lånefinansiering ... Ordningen nyttes fortrinnsvis i små og mellomstore selskap ... Vedtak om investeringer og utøvelse av aktivt eierskap medfører at ordningen er et virkemiddel som kan fremme strukturrasjonaliseringer i bransjer og øke deres konkurransekraft."
Jeg mener at SND med sin sentrale eierrolle i Norgesbuss Invest er i ferd med å øke farten i en brutal strukturendring i bussnæringen, og framskynder anbud, større enheter, sentrale innkjøp og nedleggelser av arbeidsplasser. Store enheter oppstår fordi man har funnet et nytt marked man kan tjene penger på, og man kan ikke oppnå fortjeneste uten at store deler av markedet åpnes ved å ta i bruk anbud. Norgesbuss har brukt over ½ milliard på kjøp av bussaksjer. Man forventer avkastning.
Egenkapitaltilskudd er vesentlig for å vokse og å være i stand til å kjøpe andre selskap. Det er direkte konkurranse mellom våre 7 kommunale kollektivselskap og Norgesbuss Invest sine selskap.
Private selskap vil ha konkurransefordeler med statlig investeringsmidler. Kommunale selskap har ikke nok kapital til å henge med i oppkjøpskarusellen som herjer landet. Konklusjonen er at de offentlige selskapene ikke har lykkes i oppkjøpsracet. Målsettingen var å gjøre næringer/bransjer mer konkurransedyktig - overfor utlandet - ikke å gå inn og skape konkurransevridning innad i norske bransjer.
SND bør vokte seg for å komme i en eierposisjon som gjør at de tar parti med en av maktblokkene i en næring som står foran store oppgaver framover, anbud eller ikke. For her er det ikke støtte til små- og mellomstore bedrifter det er snakk om. I dette tilfellet er det et engasjement i ei gruppe med 20 selskaper, en omsetning på 2 milliarder og 3.750 ansatte (tall fra Norgesbuss sine internettsider).
Det er et viktig prinsippspørsmålet om habilitet knytta til at SND kan gå inn både på eiersida i en bedrift, samtidig som man har til behandling søknader om støtte til bedriften og til konkurrenter. Vi tviler på at en søknad fra andre i bussnæringen kan forvente en uhildet behandling av søknad om støtte. I alle tilfelle vil andre bedrifter utøve en streng selvsensur i frykt for å få konkurrenten for mye opp i de indre økonomiske forhold.
Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. Avkastningskravene skjer etter de samme prinsipper som private investorer,at årlig avkastning er nå i snitt 12,7% av investert kapital.
Videre understreker man at det er et aktivt eierskap, man krever styrerepresentasjon og en enighet om strategier og forretningsplaner.
SND får foreløpig ikke mulighet til å investere i helsesektoren, men iflg. SNDs ledelse er dette et ønske. Da vil private sykehus/sykehjem konkurrere mot kommunale med statlig støtte.
Man sier det selv i 1997 i rapporten Helse- og omsorgstjenester. Utviklingstrekk og forretningsmessige muligheter: "I 1994 gjennomførte SND en perspektivanalyse av tjenesteytende næringer. Denne anbefalte at fondet utviklet mer systematisk kunnskap om den tjenes-teytende sektor for å kunne betjene sektoren og oppgrader SNDs engasjement overfor den. Rapporten anbefalte at det ble utarbeidet utdypende bransjeanalyser for flere delområder, herunder helse- og velferdstjenester, der det syntes å foreligge interessante, uutviklede markedsmuligheter."
Konklusjonen i rapporten er det med dagens politikk verken er behov eller rom for næringsutvikling i offentlig regi (SND) innen kjernetjenester som er rettighetsbaserte fordi etterspørsel og tilbud er så sterkt politisk styrt. Men dette forbeholdet for rettighetsbaserte kjernetjenester gjelder kun pasientbehandling utført av helsepersonell., og ikke støttetjenester som catering, renhold, transport m.m.
Deretter slås det fast at næringsutvikling i offentlig regi (SND-støtte) kan være aktuelt innenfor andre, ikke rettighetsbaserte, helsetjenester så lenge det ikke går på tvers av gjeldende retningslinjer. Her nevnes tannhelse, veterinærtjenester, alternativ medisin og forebygging.
I samme rapport sier SND at "i tillegg til en forventet effektiviseringsgevinst på minst 10-20% ved bruk av private leverandører, antas konkurranseutsetting å gi en effektivisering i det offentlige fordi selve konkurransesituasjonen virker skjerpende".
For at SND skal spille en rolle, sette igang med offentlig næringsutvikling i sektoren, må det først og fremst privatiseres og konkurranseutsettes. SND må forholde seg kun til private selskap, og uten konkurranse vinner ikke disse fram.
Det er god grunn til en stor grad av skepsis til SND. Det virker som om man først og fremst gjør seg til talsmann for kommersialismen. SND skal være pådriver i en privatiseringsprosess. Det er verd å merke seg hva de skriver om privatisering av omsorgstjenester: "Selv om det også finnes felles utviklingstrekk og problemstillinger på dette nivå, gjelder hvert vedtak kun for en enkelt kommune. Dette gir lavere synlighet i den nasjonale debatt i media og i politikk, slik at pragmatismen får større spillerom. Etter hvert som konkurranseutsettingen tiltar, øker den ideologisk pregede debatten igjen, med Kommuneforbundet og andre arbeidstaker organisasjoner som sentrale pådrivere." Her er sannelig motstanderen definert, så la oss ta en grundig titt på SND i egne fylker og kommuner.
Et av de store debatttemaene på NKFs omstillingskonferanse høsten 1997 ble knytta til SNDs rolle som privatiseringspådriver. Det ble vist til Salten Vask og Rens som med 600.000 kroner investert fra SND kunne utkonkurrere det fylkeskommunale vaskeriet.
Hvorfor betale 600.000 for å flytte arbeidsplasser fra offentlig til privat virksomhet? Når resultatet kanskje bare er at man får en ny arbeidsgiver og ny tariffavtale.
På mange områder kan vi oppleve SND som en egen stat i staten, som på eget initiativ fremmer konkurranse, anbud og privatisering. Det er imidlertid riktig som SNDs direktør sier i forordet til rapporten om helse- og omsorgstjenestene: "SNDs virksomhet vil under enhver omstendighet og til enhver tid ligge innenfor de retningslinjer som overordnede politiske myndigheter trekker opp."
Til syvende og sist er det et politisk spørsmål, ønsker man politisk å la SND drive sitt press for konkurranse og konkurransevridning til det privates fordel, eller ønsker man noe annet. Ansvaret ligger på styresmaktene, men SND er og blir en pådriver.
| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
