Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Alleårsregelen er selve fundamentet i pensjonskommisjonen. Prinsippet er at alle tjener opp 1,25 % av sin livslønn. Har du altså tjent 300.000 i 40 år, så har du tjent 12 millioner. I årlig pensjon får du da 1,25% av dette, 150.000 kroner. Dette skal normalt holde i 18 år, som er gjennomsnittlig levealder, til sammen 2,7 millioner.
Velger du å gå av ved 62 år, så har du tjent opp bare 35 år. 35 år med 300.000 årlig gir ikke lenger 12, men 10,5 millioner. Årlig pensjon blir 1,25 % av dette, 131.250 kroner. Men nå skal dette holde i 23 år, ikke 18. Siden totalsummen er uendret, kan du nå få bare 18/23 deler, 25 % mindre og årlig pensjon blir 99.000. Ved å gå av ved 62 år, gikk du altså ned med 51.000 i året, 4.500 i måneden. Med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 40 år ender du som minstepensjonist.
Skal vi opprettholde AFP-ordninga, så må altså dette kompenseres. 51.000 i året, fra du er 62 år til du er 85, i 23 år. Det er 1,2 millioner. I dag har vi forhandlet oss fram til en ordning som gir denne arbeideren 150.000 i 5 år, 750.000 kroner. Summen som AFP skal dekke opp for blir altså 60% større enn i dag.
Skal dette dekkes opp i et tariffoppgjør, så blir det svært, svært dyrt. Og siden bedriftene må regne med å dekke opp mye av dette, så blir det ganske tøft å være en liten bedrift. I tillegg er det vanskelig å kombinere med alleårsregelen rent prinsippielt, hele hensikten er jo at folk skal presses til å jobbe til de stuper, de skal straffes om de velger å gå av tidlig. I tillegg er det slik at i det nye systemet kan du tjene hvor mye du vil ved siden av tidligpensjonen. Og vi kan jo ikke ha et system der folk går av med en god AFP-ordning og jobber fullt ved siden av og tjener mer enn de noensinne har gjort. AFP kan rett og slett ikke overleve alleårsregelen.
Og enda verre blir sjølsagt dette dersom det makabre prinsipp at pensjonen skal gå ned etter hvert som levealderen øker, innføres, kalt Delingstallet. Går det som pensjonskommisjonen tror, og levealderen øker med 4 år i 2050, da settes pensjonene ned med 18 %. Da har vår gjennomsnittlige industriarbeider 123.000 ved 67 års pensjonsalder og 81.000 ved 62 år. Minstepensjonen i Norge følger med, fra dagens 105.400 til 86.000. Da er du ganske fattig etter et langt liv i arbeid, og det lar seg rett og slett ikke kompensere ved et tariffoppgjør.
Det henger ikke på greip å godta alleårsregelen og prinsippet om at pensjonen skal gå ned etter som levealderen øker, og samtidig si at du skal forsvare AFP-ordninga. Det er rett og slett uforenlig.
Ansatte i stat og kommune får 66 % av bruttolønn etter 30 års opptjening. DNAs programkomite med Gerd Liv Valla som medlem vil forsvare bruttopensjonen og innføre en like god tjenestepensjon i privat sektor, alle skal opp på 66 % av bruttolønn.
Men det er noen problemer. For det første forutsetter de at arbeiderne skal holde ut lenger, mye lenger enn i dag, iallfall 43 år med jamnt god inntekt. Da er du oppe på 54 % av inntekta gjennom folketrygda, og resten må dekkes opp av tjenestepensjon. Er det tenkelig at offentlig ansatte skal kunne beholde 30 års opptjening , mens alle andre må jobbe til de stuper?
Pensjonskommisjonens første skritt er å dele den offentlige pensjonen i to deler, en folketrygddel og en tjenestepensjonsdel. Til sammen skal de offentlig ansatte fortsatt få 66 % av lønna i pensjon. Det vil si de første åra. Men deretter er du underlagt alleårsregelens ubønnhørlige logikk.
Går du av tidligere, f.eks ved 62 år, så må du dele pensjonen din på fem flere år og årlig pensjon går ned med 25 %. Øker levealderen med ett år for hvert tiende år, så senkes pensjonen med enda 18 % i 2050. Da er ikke pensjonen på 66 % lenger, men på 54 % ved 67 år og 40 % ved 62 år. Da har ikke en kommuneansatt med 300.000 i 40 år lenger 200.000 i pensjon, både om hun velger å gå av ved 67 år og om hun går av ved 62 år. Da har hun 162.000 ved 67 år og 120.000 ved 62 år.
Sjølsagt kan en drømme om å forsvare bruttopensjonen og avtalefestet pensjon ved tariffoppgjørene. Men ikke bare blir det dyrt, byrden blir i tillegg lagt på den enkelte statsetat og på den enkelte kommune. Det skal ikke bli lett når pensjonsutgiftene blir satt opp mot eldreomsorg, skoler og barnehager.
Det er nå kampen om den offentlige bruttopensjoen står. Det er nå kampen om avtalefestet pensjon står. Det er nå kampen om selve bærebjelken i velferdsstaten, folketrygda, står. Det nytter ikke å komme etterpå og si at vi trodde at ting ville bli som før.
| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |